Klokker'n

Stasjonen". Sildelossing på "Klokkarpiren". Piren vart kalla klokkarpiren, fordi formannen var på den tida klokkar. Sandøysoga s. 625. (Registrert av Berit Heggdal)

Det var på den tid da det store sildefisket var på sitt beste, og på mitt hjemmsted var det en hvalstasjon, mekanisk industri, to sildoljefabrikker og en fabrikk for produksjon av sildefilet.
Det var under dette fisket meget hektisk virksomhet døgnet rundt. Folket var travelt opptatt med bearbeiding av råstoffet til ett ferdig produkt for markedet.
De som losset fiskebåtene var inndelt i lossegjenger, som vanligvis bestod av en formann en kranfører og tre medhjelpere. Formannen hadde arbeidet med å dirigere kranføreren dit  hvor grabben skulle plasseres i lasterommet.  Dette arbeidet var ikke noen 9-4 jobb, men døgnet rundt oftest.
Formann for en av lossegjengene var stedets klokker, som med myndig stemme ropte hiv eller slakk ned grabben til kranføreren. Etter en uvanlig hard arbeidsuke så var det endelig helg, og en velfortjent hvil, men da var det naturligvis  gudstjeneste i kirka på søndag.
Klokkeren var mildt sagt dødstrett, men en ansvarsbevist mann, så han meldte ikke avbud.  Han møtte opp i god tid til gudstjenesten, og kirka ble etterhvert fullsatt. Presten hadde avtalt med klokker'n om at når organisten skulle spille en salme  så skulle han gi beskjed om det med ett tegn til ham.
Han satt fremme i kirka på en stol, og varmen og ukas arbeid begynte å påvirke hans  årvåkenhet. Gudstjenesten var allerede i gang og han nærmet seg raskt den andre siden, dyp sovemodus. Presten såg til sin forskrekkelse tilstanden og forsøkte kalle  på ham. Underbevistheten hans måtte på en eller annen måte ha kommet ham til unsetning for brått så spratt klokker'n opp  og ropte:  "Hiv !".

Den store vekkelsen.

Det var på den tid da det var så mange talere som reiste rundt på landsbygda for å omvende folk til gud. Det var veltalende personer med karisma, og som var så tiltalende på den tiden.
På slike vekkelsemøter ble det mye snakk om at det kunne være for sent hvis man ikke omvende seg til gud der og da. Det ble truet med helvetet, den evige pine, og det var mange som ikke hadde nerver til å stå imot dette  hardkjøret.
En slik tordentaler hadde nylig besøkt øya og holdt mange møter på  bedehuset.  Mange ble omvendt, og noen fikk i tillegg psykiske forstyrrelser av truslene. Etter intens møtevirksomhet så var det endelig helg, men da var det gudstjeneste i kirka på søndag. Fremmøtet var som ventet på den tid full sal og galleri.
En av dem som hadde  vært på disse bønnemøtene var også i kirka den søndagen. Det hadde trolig blitt vel mye bønn og fokusering på helvetet, den evige pine og han som skal komme tilbake og "dømme levande og daude".
Han var blitt noe i ubalanse etter dette hardkjøret på bedehuset.
Det var fullsatt sal, og presten var i full gang med prekenen. Idet han fullførte sin bønn og var kommet til " i jesu navn amen" så var organisten så uheldig å komme bort i den groveste tonen på pipeorgelet. Det spredte seg en grov økende lyd i kirkerommet, og det var da mannen fra bedehuset spratt opp og ropte "No kjem han !".

Da onkel ble personlig kristen.

Det jeg nå vil fortelle dere har jeg ikke opplevd selv, men denne historien har jeg hørt fra mine nærmeste slektninger. Dette hende for mange år siden, og slik ble historien fortalt til meg:
Det var i den tiden da det store sildefisket her på mørekysten var på sitt beste, og det var en ekstra travel og stressende tid for alle som var delaktig i dette fisket.
Det hadde seg slik at min onkel hadde en uvane som han hadde slitt med i lang tid, og som mannskapet syns ble noe slitsom  etterhvert. Han bannet så det lyste for den minste ting, og uvanen forverret seg med tiden.
Mannskapet  holdt  ett lite skipsråd , og ble enig om at for hver gang han bannet så skulle de skjære ett hakk i takbjelken fremme  i lugaren over ett tidsrom på en uke. Det ble mer hakk i takbjelken for hver dag som gikk, og da uka var slutt, og de var vel i havn, kom onkel frem for å planlegge neste uke. Da han ser hakkene i takbjelken sier han:"Hvorfor i helvete skjærer dere hakk i takbjelken det er da vandalisme". Da var det en av mannskapet som raskt tok kniven og skar ett hakk til."Hva fan gjør du mann" ett hakk til ble skjært i takbjelken.
Da var det en av mannskapet som bad ham sitte ned å høre på dem en liten stund. De fortalte ham da hva de hadde blitt enige om i førstningen av uka, og her er resultatet som viste at han hadde bannet så mye som det var hakk i takbjelken.
Onkel ble sittende lenge å se ned i golvet, og så forlot han lugaren.Morgenen etter denne spesielle hendingen framme i lugaren, så bad han bordbønn for første gang ombord. Han ble helt som forandret etter den dagen, og det ble heller aldri hørt ett bannord fra ham senere.
30 år senere, han var da  en gammel mann, så fikk jeg den ære å seile sammen med ham ett år på sjøen. Aldri hørte jeg ett bannord fra ham. Han hadde sine ritualer for han bad for maten for hvert måltid. Bibelen hadde  han med seg når han reiste på sjøen,og  jeg hørte aldri at han sa noe om vi bannet av og til.... ikke ett ord.

Man tager det man haver.

"Alt var så mye bedre under krigen" synger Ole Paus, men jeg er i den største tvil om det. Denne oppskriften fant jeg i Sunnmørsposten den 6.januar 1943, og er ikke sikker på at dette er førstevalget. Bare ordene skinn og bein gjør meg uvel, men fantasifull det er den.
Lurer på hva peppererstatning og ingefærerstatning var laget av.     Noen som vet det  ?

NSK =Nasjonal Samlings Kvinner.

Fisketuren.

Kan det være mulig at noen mennesker er synsk, eller er det bare en  ren tilfeldighet og overtro dette ? Jeg vil fortelle en historie som gjorde meg usikker, etter det jeg der og da opplevde.
Det jeg skal fortelle bringer meg tilbake til Lyngværet, og folket som bodde der. Jeg er ikke i tvil om at folk som lever i pakt med naturen utvikler evner som vi i 2011 ikke er i stand å benytte oss av.
Hovedpersonen i denne fortellingen er tante Emelie eller "Mellamoste" som vi kalte henne. Det var lenge snakket om at hun kunne se ting vi andre ikke hadde evne til å se, og det var de som var skeptiske til denne evnen hennes.  Onkel Erling  hadde satt ut liner mellom Flatflesa og Lyngværet om kvelden, og morgenen etter så skulle vi få være med ut å dra den inn.
Det var da vi tok tante på ordet for å teste henne, og hennes evner.
Spørsmålet var om hun kunne se hva vi fikk på lina den morgenen? Hun svarte at vi fikk noen uer  og brosmer, men det hun ser best er en veldig stor kveite, ei stor longe og en stor avmagret torsk.
Spenninga var stor på denne turen, men som hun sa vi fikk en stor kveite(55 kg) ei stor longe og avmagret torsk som vi senere måtte kaste, fordi den var  uspiselig, og noen uer og brosmer. Ikke rart at vi ble noe betenkt da vi var på veg til land.
Noen dager senere skulle vi en liten kveldstur  for å dorge, og da fikk hun samme spørsmålet.
Det blir ikke mye denne gangen var svaret, for dere får bare en kjempestor lyr og ikke noe annet. Da vi kom opp i støa sto tante å tok imot oss, og i båten lå det en stor lyr.
Bare tilfeldigheter vil noen si etter å ha lest dette, men jeg personlig mener at det ble alt for mange ganger slike spådommer stemte.  Tror at vi som har levd i støy og ikke i pakt med  naturen har mistet noe underveis.

Emigrantskipet D/S NORGE havari ved Rockall.

D/S"Norge" havarerte den 28.06.1904 ved Rockall i Nordatlanteren. Det var flere opplysninger om antall passasjerer ombord. Eierne "De Forenede Dampskipselskaper" Kristiania oppgav 694 passasjerer ombord. 79 dansker, 68 svensker, 296 norske, 15 finner og 236 russere.Hovedkontoret i København oppgav 723 passasjerer derav 273 norske.
Det ble opplyst at 128 ble reddet, og brakt til Stornoway, Grimsby og Torshavn Færøyene.


Fra Molde var Augusta Sivertsen, Peter Korsan og Petra Lie med barn med på denne turen. Etter å ha tilbrakt 
5 1/2 døgn i en overfyllt livbåt med begrenset med mat og vann,ble de reddet av en båt og brakt til Stornoway.
Etter en uke på sykehus reiste Augusta Sivertsen videre til Liverpool for videre å reise til Amerika.
Det ble opplyst at Paul Hjelset fra Kværnes ble berget og brakt til Grimsby.


D/S"Norge" var på 3318 tons, og bygget i Glasgow i 1881. Skipet hadde en besetning på 70 mann.
  

Inseminering.

Det  måtte være utpå høsten, og jeg var på en kortvisitt på Lyngværet. Jeg var 6 år, året var 1951, og jeg skulle få være hos onkel og tante noen dager sammen med mine to søstre og mor Betsy. Far var som vanlig ute på fiske, men var ventet hjem med det aller første, og på hjemveien så skulle han stikke innom med båten.
Jeg hørte at de vaksne snakket om at de måtte frakte en ku over til Orten av en eller annen grunn. Jeg maste om å få være med, men onkel Erling var ikke så lyst til å ha meg med på en slik utfart. Dagen etter så var kua lastet ombord i en åttring(stor robåt), som de skulle slepe over fjorden. Tante Emelie måtte ha snakket med onkel og bedd for meg, for om morgenen sa onkel at jeg kunne få være med. Onkel fikk hjelp av sin gode nabo Olaf Ræstad  som  bodde på  nabogården Myra.
Kua ble slept over fjorden, og med mye strev fikk de ho i land. Jeg ble plassert hos en familie, som hadde barn på min alder.  Dei skulle en tur opp mot ei løe der på øya vart det sakt. Etter en tid så var karene tilbake og det ble  ett svare strev å få kua opp i åttringen, men etterhvert så gikk ferden tilbake til Lyngværet.
Jeg forstod svært lite av hva som gikk for seg, og at det var noe uforståelig det jeg hadde vært med på. Funderte endel på denne ferden, men slo meg til ro med at det var en fin tur, og at jeg hadde fått leke med nye venner.
Året etter så var jeg igjen på Lyngværet, og da hadde kua en fin kalv. Jeg hadde rukket å bli  7 år, og det var da det gikk opp ett lite lys for meg som kunne forklare den helt meningsløse seilasen over fjorden med ei ku på slep i en åttring.

Fiskebåten vår.

Dette var "Vikstrøm"som  min far og onkel Martin eigde frem til  høsten 1957. Den var benyttet til fiske på Færøyene, Lofotfiske, Sildefiske på Mørekysten og trål på Finnmarkskysten.Båten ble solgt til Halvdan Falkhytt, Aukra. Den ble senere solgt til Bud der den brandt, og ble av den grunn kondemnert.


På 50 tallet ble det satt av tid til at skolebarna kunne få være med på sildefeltet utenfor Mørekysten i vinterferien. Veldig spennende syns vi, men ikke alltid var været slik vi hadde bestillt. Endelig kom dagen da det var vår tur til å være med på dette eventyret.
Vi ble innlosjert i kahytten ombord i "Vikstrøm" der det var 4 køyer, og som var veldig koselige, men det var noe vi syns inntil vi hadde passert de ytterste båer og fall.  Det er en faktor ombord i en trebåt som vi ikke hadde forventet skulle finnes, og det er "pumpelukt". Ett ord som tryggt kan  regnes som ett fremmedord idag.
Det er ubeskrivelig for en landkrabbe, men har den fulle respekt hos en sesongfisker. Mang en hardhaus har måtte gi tapt for denne lukta, som bare finnes i trebåter, og er mest plagsom når båten slingrer. Dette ble en ny og uventet erfaring, som vi ikke hadde kalkulert med, men det kom ikke på tale å snu tilbake så vi fortsatte mot sildefeltet.
Da vi var kommet ut i havsjø med forholdsvis store dønninger  måtte den første av oss gi tapt for sjøsyka. Per Oddvar mitt søskenbarn og beste kamerat måtte først gi tapt for denne forferdelige folkesykdommen. Elin min søster holdt ut noe lengre, men måtte tilslutt gi tapt hun også  for denne  forbannelsen. Det er rimelig sikkert at jeg ikke ble så plaget som de andre fordi jeg holdt meg mest på dekk, og ikke nede i kahytta der det var "pumpelukt".  Jeg følte meg likevel noe "urven" i førstningen, men etterhvert så gav kvalmen seg, og jeg klarte etterhvert  arbeidet  med å hove inn sild som fallt av garna mens de ble vinsjet inn.
Da lenka var dratt inn ut på morgenen så hadde jeg hovet 2 hektoliter, og i lasterommet var det 500.
Det ble ikke helt slik vi hadde trodd, men jeg kom fra det med en følelse av at jeg  iallefall hadde  tjent penger på denne turen, og de var mer enn verdt innsatsen.
Det var da jeg trodde at jeg kunne bli fisker, men man kunne umulig vite hvordan dette hundelivet ville bli.
Jeg ble fisker på heltid i 14 år, men forstod raskt at å ha barn og familie ikke kunne forenes når man var borte 300 dager i året. Jeg skiftet yrke, ble fergefører resten av mitt yrkesaktive liv. Elin min søster var fisker som en av de første i landet, men ble gift og fikk familie i Uppsala, Sverige. Hun ble sykepleier etter en tid som "hemmafru", og det yrket har hun hatt inntil hun ble pensjonert. Per Oddvar ble utdannet i mekanisk industri, flyttet til Halifax CA med sin familie. Selvfølgelig så måtte det bli noe med sild og fisk for ham også. Han ble montør og utvikler av Arenco sildefilleteringsmaskiner i Canada inntil han ble pensjonist for kort tid siden.
Jo da, vi var noen ordentlige sildefiskere alle vi tre med og uten sjøsyke.

Lyngværet mitt ferieparadis.

Året var 1954, og jeg var nylig ferdig med andre året på skolen. Det var endelig sommerferie, og  jeg  var lovet å få tilbringe ferien hos min onkel Erling og tante Emelie på Lyngværet. Det bodde seks familier på denne lille øya,og alle levde av det naturen gav dem fiske og småbruk. På småbruket hadde de tre kyr, 10-12 sauer, en gris og noen høner. Onkel Erling hadde også en liten fiskebåt som han brukte til sesongfiske.
 Å som jeg gledet meg til denne ferien. Det hele var mest som ett eventyr, for på  Lyngværet så var alt nytt og spenende for en liten eventyrer som meg. Vi reiste med rutebåten "Bolsøy",men da det ikke var kai på Lyngværet, så ble vi hentet i båt da vi skulle i land. Dette var stedet for en liten gutt som meg med min fantasi og oppdagertrang,  men det skulle vise seg at min bevegelsesfrihet ble sterkt redusert. Allerede  første  dagen  på Lyngværet så fikk jeg en advarsel av "Mellamoste"  som tante ble kallt.   Pass deg for "Røden" lille Jens, for den er ikke helt å stole på. "Røden" var en  hund  som var meget underdanig overfor voksne, men vi barna fikk se at den tok igjen på oss .  Etterhvert så opparbeidet vi oss rutiner om hvordan vi skulle takle denne kjøteren av en hund, og første  spørsmål da vi sto opp om morgenen var er "Røden" i band eller er den  løs i dag. Var den i band så var dagen reddet, og vi kunne bevege oss fritt.
 Jeg var "øyestenen" til  " Mellamoste" det var  det ingen tvil om, og kjærligheten den var gjensidig.   Ho strikket en rød lue til meg så  hun kunne se og vite til enhver tid hvor jeg var. Hver morgen etter at vi hadde spist så var jeg på farten med advarsel  om ikke å ro utenfor indre havn, og passe meg for "Røden".
Vi fisket grønnkrabbe, laget akvarie, satte ut teiner og gliper, men  likevel så ble dagene for korte.
Lyngværet hadde ikke elektrisk lys, og ikke innlagt vann  i husene, men vi hadde det likevel veldig godt der. Vi fikk være med på fisketurer, laksefiske  og eggesanking, spa torv til brensel og leve på en måte som trolig var likt livet til vanlig kystbefolkning rundt 1900. De hadde radio i huset, men den var kun til værmeldinger og dagsnytt. Radioen benyttet batteri og de var kostbare, så den var det kun far i huset som brukte.
Jeg tror ikke at  det  bare var idyll å bo på ett sted som dette. Ikke hadde de innlagt vann, bad og vaskemaskin, og wc var i løa og badekaret var en trestamp. Komfyren som ble benyttet til matlaging var fyrt med torv, og jeg kan ennå huske de gode brødene som ble laget i den.
 Det var svært  ulikt det jeg var vant til fra hjemmet på Harøya, livet var roligere, og alle hadde rikelig med tid.

En gang fikk jeg besøke Lyngværet i vinterferien, og det var en helt annen opplevelse. Det var ikke så fritt og heller ikke så mye å ta seg til med, men du verden det var veldig spenende på den tiden også. Livet var ikke så enkelt som det kunne se ut til  for en liten gutt som meg, for den moderne utvikling var kommet til alle andre steder, men ikke på Lyngværet.
Lyngværet ble fraflyttet i 1958, og min onkel og tante bygget nytt hus i Margrethe Dahlsgate  i Molde.
"Mellamoste" var for meg noe helt spesielt. Først etter at jeg ble voksen så forstod jeg hvor inderlig glad jeg var i henne, og hvor  mye hun hadde betydd for min barndom.

Vår kjære landsfader som ung opprører......

Denne artikkel ble vist i "Sunnmørsposten" nr 25, den 31.01.1928.  Einar Gerhardsen var mer enn vår landsfader. Som ung var han meget radikal og aktiv det viser denne artikkelen, men det er den ukjente siden av ham. Kampen mellom borgerskapet og arbeidsfolkene var hard på den tid med sterke motpoler i arbeidslivet.
Denne lille notis viser noe av dette i en tid da fattigdom var mer vanlig.

Skoletannlegen.

I 1954 var tiden kommet til at vi barna skulle til skoletannlegen. Myklebust var på den tiden i Haram Kommune, og skoletannlegen var i Brattvåg. Vi ble transportert med rutebåten "Brattvåg", en liten balje på 65 fot, som var en ekte  "veltepetter" over fjorden, og alltid vinterstid. Det var på slike turer vi fikk prøve hvordan det var å ha ordentlig sjøsyke.
Forut for disse turene til skoletannlegen var i seg selv den reneste psykiske torturen, da de fleste som var noen år eldre kunne fortelle skrekkhistorier  fra tannlegestolen til oss som var mindre.  Vi satt 15 redde barn langt hjemmefra på ett venterom, med en spesiell lukt, og lyden av tannlegeborret som arbeidet ubarmhjertig og på den tid ikke vannkjølt.  En tannlege som kunne absolutt alt i sitt yrke, men hadde behøvd noen ekstra undervisningstimer i  psykologi. Jo da vi barna fikk orden på tennene våre på den tiden også, men hvordan kvaliteten var er ikke jeg den rette å svare på.
Husker spesielt en gutt som rømte fra tannlegen under selve behandlingen, reiste hjem og nektet videre behandling. Ingen diskusjon, aldri tilbake i skoletannlegens stol.

 Denne  pensjonerte tannlegen reiste 35 år senere med en  ferge jeg var skipsfører ombord i. Han var uheldig og fallt på dekket, og en av matrosene lo av ham. Jeg ville vite hva som var så morsom med at en gammel mann faller på dekket. Jo da han der har pint meg alt for mye var svaret. Det var den gamle skoletannlegen i Brattvåg.

Helvetes Karva Blad nr.2

Dette var den milde typen, og vi røkte ekstra sterk Karvet Blad Nr 2.  

Det begynner å bli lenge siden, men minnene sitter der ennå. Det var sommeren 1956 en sommer som jeg bare ikke kan glemme. Vi guttene hadde såvidt begynt å utforske den store verden, og vi hadde frie tøyler fra våre foreldre til å teste oss selv. Vel det ble mye bading, men Strandafjøra der vi badet var ikke nok for oss som hadde rukket å bli 11 år. Vi hadde mange tøffe utfordringer og barrierer som vi måtte overvinne, og en  av dem var å klatre opp i utkikkstynna på hvalbåtene. Våre foreldre som arbeidet ombord i båtene leet ikke så mye som ett øyelokk for å se da vi drev denne  risikosporten. At det gikk bra uten de store uhellene var bare ren flaks selv om vi var meget erfarne med slik sport. Den gutt som ikke hadde vært oppe i utkikkstynna på samtlige hvalbåter i havna han var en pyse. Alt skulle utprøves, men av og til så måtte en 11 åring møte veggen, og det skulle ikke gå så lang tid til.

Ombord i hvalbåtene var det tobakk, og  mye tobakk. En av guttene" orget" en boks med karvet Blad nr.2.   I dag ville den tobakken blitt klassifisert som ren gift, men dette vidunder stoffet som gamlekarene røkte det skulle prøves. Her måtte vi gå frem litt mer forsiktig, så vi besluttet at det var best å ta turen  til "Lille Helvetet" ett lite dalsøkk på nordsiden av fjellet. Selve "Lille Helvetet" er en hule, som vi lekte i , og det var rimelig sikkert at ingen streifet forbi.
Vi var da 5-6 gutter som skulle utprøve dette vidunderstoffet, og i førstningen gikk alt vel og bra, men vi undervurderte styrken på denne gifta. Vi ble alle syke og forkomne, men verst gikk det utover Kjartan. Han måtte delvis bæres hjem, og det var trolig alvorligere enn vi først trodde. Alt   har sin ende, og vi fikk en lærepenge for livet så vi ble alle enig om:"Helvetes Karva Blad nr.2".
Kjartan som senere ble ordfører i Sogndal ble en ivrig talsmann for å redusere tobakkens skadevirkninger.

Konfirmasjon

Hvor har det blitt av alle årene jeg har levd på denne jord. Tiden går bare raskere og raskere til eldre du blir, og livet går over i en eneste stor opplevelse. Jeg vil fortelle om min konfirmasjon, og tiden før og etter denne store feiringen. Du verden hvordan vi menneskene forandrer oss over tid. 1950 og 60 årene var som å leve i en annen verden. Ingen ting er likt, ikke tv,pc,mobil eller Ipod, og alle nyheter fikk du via aviser, radio eller helst sentralborddama på telegrafstasjonen. I 1959 var tiden kommet til meg og mine jevngamle om hvor skulle vi konfirmeres, og det var ikke helt enkelt den gangen, jeg mener det å velge sted, eller rettere sakt kirke og prest.
Problemet var at det på den tid så var det en opprivende debatt om kommunedelingen i Norge, og Myklebust hvor jeg kommer fra tilhørte Haram. Regjeringen v/Sjeikommiteen bestemte at Myklebust skulle overføres til Sandøy Kommune. Da startet problemene, og man kan spørre om hva var problemet. Jo mellom Røsok og Myklebust gikk grensen mellom Haram og Sandøy kommune, og der gikk også grensen mellom bispedømene også.
Vi årets konfirmanter ble stil over for valget om hvor vi skulle konfirmeres. Harøy Kirke som er bare  10 minuts kjøretur unna, eller Fjørtoft Kirke som var på naboøya og hadde særdeles dårlige forbindelser med Myklebust. Hos beboerne på Myklebust var det 90 % av befolkningen som ville fortsatt tilhøre Fjørtoft kirke og Haram Kommune, men vi småguttene viste at vi allerede da kunne ta ett valg uavhengig av våre foreldre og ”bygdajustisen”. Vi valgte Harøy Kirke tiltross for mange protester fra de voksne. Heldigvis så hadde vi en gutt som hadde ”dessertert” og kofirmert seg i Harøy Kirke i 1957, og man kan bare tenke seg hva han fikk høre etter den ugjerningen.
Vi gikk først til konfirmasjonsforberedelser, og så var dagen kommet til konfirmasjon. Kan huske at jeg gruet meg, men var mest glad, for jeg hadde fått en veldig fin konfirmasjonsdress av far og mor fra Solhjell konfeksjon i Molde. Presten vår som da var Jakobsen, var en særdeles rolig mann, gjorde denne dagen til en trivelig opplevelse.  Jeg vil også nevne at det var bemerkelsesverdig få av Haramtilhengere som var møtte opp i kirka. Ikke mange gratulasjoner å få fra de som var for fortsatt tilhørighet til Haram kommune.Vi var som ett lite Gaza i miniatyr uten våpen selvfølgelig. Etter at vi var konfirmerte så ble vi transportert hjem av han ”Busspeder” i en buss som da trolig var fra 1935.
Søndagen etter at vi vart konfirmert så møtte vi en av de mest ihuga Haramtilhengerne,ikke noen gratulasjon der nei, men idet han passerte oss guttene kom følgende bemerkning:”Og her kommer dessertørene”.
Joda det var store problemer de slet med disse "Haramtilhengerne". Noen truet med å flytte fra stedet, og noen fikk problemer da de skulle omregistrere båtene sine. Det var en ”skitjobb” som måtte gjøres. Skal tro hva de tenkte da de malte nye nummer på båtene fra H- til -SØ, det måtte være veldig tungt, men det verste av alt måtte være  latteren til de på den andre siden av ”grensen”.

Ja da, mer enn 50 år har gått og  til alt hell har det blitt ett idyllisk og trivelig øysamfund etter at Myklebust ble overført til Sandøy Kommune. Ordføreren kommer fra Myklebust, og alt ser ut til å være glemt...nesten, men oppi alle disse problemene vår foreldregenerasjon slet med på den tid……konfirmert det ble vi selv om det var i Harøy Kirke.

US General Einar Gjelsteen.

"Seksåførtilaget" Myklebust Idrettslag.

Foran fra venstre: Ukjendt, Gunnar Haugen, Steinar Haugen. Midtre rekke: Einar Haugen, Rasmus Johs Myklebust, Olaus Myklebust. Bakre rekke: Martin Myklebust(onkel ), Elias Myklebust, Magne Risbakk ?, Johan Myklebust og Nils Myklebust.


Jeg kan bare så vidt erindre dette sagnomsuste fotballaget fra Myklebust, mitt opprinnelige hjemsted, i Sandøy Kommune. Historiene var mange og legendariske, og ikke noen i Møre og Romsdal, eller mulig Norge var bedre enn dette laget. Fotball passet vist godt i denne fiskerbygda på en øy langt ute i havet. Vi hadde 11 helter, og alle hadde kallenavn lik de brasilianske spillerne. Kan huske at de hadde kallenavn som "Bek", "Pit", "Duns" m.m. så de var tidlig ute på det planet, og alle spillerne hadde sine spesialfinter som de ble så kjendt for. Kan huske at jeg beundret dem grenseløst. Det var ett problem... vi så dem aldri spille kamp mot reelle motstandere, men det ble det ikke reflektert så mye over da. Om kveldene ble vi storøygd sittende å høre på en av toppspillerne på laget fortelle om de mange bragdene de hadde utført på banen over noen glass med hjemmebrygget maltøl. En periode i mitt liv trodde jeg at disse heltene kunne slå landslaget til Norge. Vi var veldig stolte av våre helter, og var trygge på at de gjorde jobben når de var i kamp. Fotballaget slet med dårlige treningsforhold, og derfor ble det besluttet å bygge nytt stadion i Hørvedalen. Da stadion skulle innvies i 1957 så ble det arrangert en fotballturnering med tre lag som deltagere. De som var med var Fjørtoft IL, Harøy Turn og IL og Myklebust IL. Nå skulle heltene i aksjon riktignok 10 år eldre, og med ustabil kondis på toppen. Vi hadde store forventninger til denne turneringen, og alle viste resultatet lenge før kampene ble spillt. Litt justeringer ble det på "Seksåførtilaget" i 1957. Keeper Gunnar 210 cm og 120 kg ble avløst av Leif, og onkel Martin av Einar, men elles så var det samme laget. Etter denne turneringen kom nedturen for oss småguttene. Status for turneringen var to beinbrudd og to tap  på "Seksåførtilaget". Etter dette ble ikke bygda den samme, og ikke vi guttene heller.

I godt voksen alder så har jeg arbeidet mye med gamle aviser, og har vært på søk etter "Seksåførtilaget" fra Myklebust, men har ikke så mye som funnet en notis om laget. De skulle vist ha vunnet en kamp mot Nørvekameratene sies det, men sannheten er at de tapte den kampen også ;-))