Da jeg var ung var jeg på ferskfisktråling på Finnmarkskysten og i Barentshavet. Jeg var da mye i kontakt med fiskere fra Vesterålen og Troms, og de kunne fortelle at torsken spiste stein i perioder. For noe "sludder" og overtro tenkte jeg den gang da dette ble fortalt, men senere måtte jeg revidere min oppfatning om dette.
Noen år senere var jeg mannskap på fabrikktråleren "Longva" på fiske i Barentshavet og ved Svalbard. Dette var ut på høsten 1970 mener jeg å huske og vi fisket ved Bjørnøya og forflyttet oss opp mot Hopen og Svalbard. Hele trålflåten var på leting etter mer fisk, for vi ønsket oss full last før høsten var omme. Det var da fabrikktråleren "Breivik Junior" rapporterte kjempefiske på nordsiden av Svalbard. Vi hivde opp trålen og "steemet" til den posisjonen som ble oppgitt. Det var langt nord for Prins Karls Forland, nesten oppe ved Danskeøya. Der fikk vi oppleve et enormt fiske med kun stor torsk, og den var så stor at vi bare kunne benytte storfisk lina for produksjon av denne fisken. Vi fisket den høsten langs kanten på kontinentalsokkelen forbi Isfjorden, Bellsund og Hornsund og hele tiden i is.
F/tr"Longva II" hadde vært en tur i Grimsby og hadde det travelt med å nå fiskefeltet mens det ennå var så godt fiske. Vi møttes inne i Bellsundfjorden innenfor øya og der ankret vi opp side om side. Vi losset over alt utstyr som de hadde med til oss, og der inne fikk vi et lite avbrekk fra den travle hverdagen. Jeg hadde med fotoapparat og smalfilm. Inne på land gikk svalbardrein og beitet, og det var ikke vanskelig å se at dette måtte være et fantastisk sted for overvintrere.
Vi fortsatte ut på havet så snart vi hadde omlastet, og kom straks i fiske på mye dypere vann. Vi fisket fin torsk helt ned til 1200 meters dyp, og det var da jeg oppdaget noe som jeg tidligere bare trodde var eventyr. Torsken hadde magene nesten full av stein. Jeg hadde vært fisker en stund da, men aldri før sett dette fenomenet. Om det hadde en sammenheng med at fisken stod på dypt vann, eller om det var andre årsaker til steinspisinga, ikke vet jeg.
Vi fikk også mye håkjerring,som er en haifisk da vi trålet ned på dette dypet, mange var opp mot 7-8 meter lange, og det var et svare strev å få dem overbord. De er ikke spiselig, og ser fryktinngydende ut. Så var det "soppen" da, den var det reneste marerittet, for vi fikk innblandet veldig mye av den i trålen. En slags vekst som er så stor som en fotball, og gul av farge.
På sydspissen av Svalbard forsvant fisken trolig på enda dypere vann, og vi måtte da fortsette å fiske rundt Hopen og Bjørnøya til vi hadde full båt. På Hopenfeltet fikk vi opp mot 2 tonn illsint steinbit på et trålhal, og man kan bare tenke seg hvordan det var å bløgge disse skumle fiskene. Jo da , det var et variabelt arbeid på disse trålerne, 90-100 dager på feltet gikk uten at du kjedet deg en dag. Når jeg tenker tilbake på den tiden, nygift og med små barn, i oppstartfasen for å skaffe en god heim til familien, så var det en jobb som måtte gjøres. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg gjorde dette valget, men det gav meg også tid til å forstå at dette måtte være for en begrenset periode.
lørdag 30. juli 2011
Da min søster Guri falt ned i utedoet...........
Denne historien har jeg ikke klargjort med min kjære søster Guri, men mener at fortellingen kan høres etter så mange år.
Vi hadde nylig flyttet inn i nytt hus på "Jensbakken" (navnet etter min oldefar), og før byggestart kjøpte far et lite hønehus med et lite utedo i samme bygget. Dette utedoet ble i byggeperioden brukt av de som bygde huset, og av familien etter at vi flyttet inn. Far hadde ikke fått tid til å legge kloakkrør, så derfor ble vannklosett innmontert noe senere.
Det som jeg nå forteller er en særdeles skitten historie, og det var bare et under at det gikk så bra som det gjorde. Året var 1951, og vi hadde bodd i huset vel 1 år. Mor ble syk denne sommeren og måtte innlegges på sykehus en periode. Bestemor skulle være hos oss den tiden hun var borte. Bestemor var da en gammel dame og hadde ikke mulighet til å følge oss barna alle steder. Guri har til alle tider forsøkt å være selvhjulpen, men denne gangen gikk det galt. Hun skulle på do, og naturligvis så skulle hun fikse dette selv uten innblanding fra andre.
Jeg kan bare minnes at vi hørte et skrik så høyt at vi forstod at noen var i den største nød. Alle løp i den retning skrikene kom fra, og snart ble de lokalisert til utedoen. Det synet som møtte oss var noe utrolig, for bare hode stakk frem over doringen, og hun sto bokstavelig talt opp til armene i dritt. Jobben med å dra henne opp fra denne materien var en styggjobb, og bestemor ringte Peder, bror til bestefar som kom til unsetning. Da hun endelig var kommet på fast grunn, var Peder kommet og han tok spyleslangen og spylte jenta så noenlunde ren før de tok på hansker og kledde av henne alle klær. Hun ble badet etter alle kunstens regler, og nye klær ble funnet frem.
Guri var bare 3,5 år gammel den gang, men etter dette do-besøket gikk det en hel tid før hun selv følte seg trygg nok til og gå alene på do.
Vi hadde nylig flyttet inn i nytt hus på "Jensbakken" (navnet etter min oldefar), og før byggestart kjøpte far et lite hønehus med et lite utedo i samme bygget. Dette utedoet ble i byggeperioden brukt av de som bygde huset, og av familien etter at vi flyttet inn. Far hadde ikke fått tid til å legge kloakkrør, så derfor ble vannklosett innmontert noe senere.
Det som jeg nå forteller er en særdeles skitten historie, og det var bare et under at det gikk så bra som det gjorde. Året var 1951, og vi hadde bodd i huset vel 1 år. Mor ble syk denne sommeren og måtte innlegges på sykehus en periode. Bestemor skulle være hos oss den tiden hun var borte. Bestemor var da en gammel dame og hadde ikke mulighet til å følge oss barna alle steder. Guri har til alle tider forsøkt å være selvhjulpen, men denne gangen gikk det galt. Hun skulle på do, og naturligvis så skulle hun fikse dette selv uten innblanding fra andre.
Jeg kan bare minnes at vi hørte et skrik så høyt at vi forstod at noen var i den største nød. Alle løp i den retning skrikene kom fra, og snart ble de lokalisert til utedoen. Det synet som møtte oss var noe utrolig, for bare hode stakk frem over doringen, og hun sto bokstavelig talt opp til armene i dritt. Jobben med å dra henne opp fra denne materien var en styggjobb, og bestemor ringte Peder, bror til bestefar som kom til unsetning. Da hun endelig var kommet på fast grunn, var Peder kommet og han tok spyleslangen og spylte jenta så noenlunde ren før de tok på hansker og kledde av henne alle klær. Hun ble badet etter alle kunstens regler, og nye klær ble funnet frem.
Guri var bare 3,5 år gammel den gang, men etter dette do-besøket gikk det en hel tid før hun selv følte seg trygg nok til og gå alene på do.
fredag 29. juli 2011
Trålkuler var også ei inntekt.
Jeg må ha vært veldig aktiv som guttunge, for var det noe som var viktig så måtte mor Betsy vente med middagen. Den kunne bli riktig så kald når vi prioriterte andre ting som var viktigere for oss. Jeg tilbrakte mye tid i fjæra. Der fant vi mange skatter, og trålkuler skulle bli en av de virkelig store inntektskildene våre.
Min far drev trålfiske på Finnmarkskysten på den tid, og trålkuler var et konstant problem å få tak i fordi det var knapphet på disse spesielt aluminiumskulene. Derfor ble vi tilbudt kr. 10,- for aluminium- og kr.5,- for stålkuler.
I fjæra var disse ikke så uvanlig, for de store trålerne miste ofte slike kuler, og vi fant mange av dem. Det var lett å se forskjell på engelske, tyske og russiske kuler, for de engelske hadde forsterkningsringer rundt, de tyske var ganske enkelt runde og de russiske var av stål og litt mindre.
De mest attraktive var de engelske av aluminium som hadde en hattebrem rundt, for de ble benyttet mellom kvartene på trålens headline. D.V.S. midt på trålen for å gjøre åpningen større. Disse kulene fikk vi kr.15,- pr.stk.
Det ble ikke uventet mange turer i fjæra, og kuler det fant vi. Spesielt etter lange uværsperioder kunne vi finne mange. En gang fant jeg en hel kulerekke (ca.35 stk.) med aluminiumskuler, og jeg hadde et svare strev med å bære hjem alle disse kulene. Da ble det mottakstopp for ei tid, for behovet var tilsynelatene dekket. Det var i denne perioden jeg mener at jeg fikk meg den lille røde bankboka på posten. Da de første pengene ble satt inn på denne boka fikk jeg en ny oppfatning av hva det ville si å tjene penger.
Potetsetting sammen med Magnar Johansen.
Min nabo Magnar Johansen hadde en Ferguson "Gråtass" som han kjøpte brukt fra England. Dette var noen uslitelige traktorer som var anvendelig til det meste på et gardsbruk. Han hadde sett seg lei på det unødvendige slitet som var når man skulle sette poteter om våren, og kjøpte like godt en til da moderne potetsetter til denne traktoren.
Han var en meget fremsynt mann, og jeg tror han var den første som gikk til innkjøp av dette redskapet på øya vår. Denne potetsetteren var så effektiv at han ble leigd til å sette potet for de fleste på hjemstedet. Jeg og Per Oddvar ble innleid for å hjelpe til med dette arbeidet da denne potetsetteren behøvde 3 personer når man skulle sette potet. En til å kjøre traktoren og to bak på selve setteren. Arbeidet var særdeles enkelt for det var kun å slippe en potet ned gjennom en trakt for hvert klikk du hørte når traktoren kjørte. Det var ikke nødvendig med den høyeste IQ for å gjøre dette arbeidet, men et grenseløst tålmod måtte man ha.
Vi som satte potetene fikk kr.3,50 pr.timen, som vi syns var rimelig god betaling.
For hvert år som gikk så ble vi mer og mer uunnværlig, og en vår arbeidet vi så mye at læreren vår syns det gikk utover skolearbeidet. Dette arbeidet varte kun i høyst to hektiske uker, og gjorde livet betydelig enklere for mange som hadde store potetåkrer som skulle settes.
I ettertid så må jeg bare si at vi guttene var aktiv på den tida, og det forekommer meg at dette har påvirket våre liv etter at vi ble voksne i en positiv retning. Det er litt trist å se hvordan det har endret seg i de senere år, for ungdommen i dag vil så gjerne, men de får ikke sommerjobb så lett i dag som da. Vi fikk hele tiden en følelse av at vår arbeidskraft var ønskelig, og jobbene sto i kø hele tiden.
Han var en meget fremsynt mann, og jeg tror han var den første som gikk til innkjøp av dette redskapet på øya vår. Denne potetsetteren var så effektiv at han ble leigd til å sette potet for de fleste på hjemstedet. Jeg og Per Oddvar ble innleid for å hjelpe til med dette arbeidet da denne potetsetteren behøvde 3 personer når man skulle sette potet. En til å kjøre traktoren og to bak på selve setteren. Arbeidet var særdeles enkelt for det var kun å slippe en potet ned gjennom en trakt for hvert klikk du hørte når traktoren kjørte. Det var ikke nødvendig med den høyeste IQ for å gjøre dette arbeidet, men et grenseløst tålmod måtte man ha.
Vi som satte potetene fikk kr.3,50 pr.timen, som vi syns var rimelig god betaling.
For hvert år som gikk så ble vi mer og mer uunnværlig, og en vår arbeidet vi så mye at læreren vår syns det gikk utover skolearbeidet. Dette arbeidet varte kun i høyst to hektiske uker, og gjorde livet betydelig enklere for mange som hadde store potetåkrer som skulle settes.
I ettertid så må jeg bare si at vi guttene var aktiv på den tida, og det forekommer meg at dette har påvirket våre liv etter at vi ble voksne i en positiv retning. Det er litt trist å se hvordan det har endret seg i de senere år, for ungdommen i dag vil så gjerne, men de får ikke sommerjobb så lett i dag som da. Vi fikk hele tiden en følelse av at vår arbeidskraft var ønskelig, og jobbene sto i kø hele tiden.
En fisketur på "Hyseleirå".
Det var en gammel tradisjon i vår familie å dra på fisketur sammen med onkel Karl. Han bodde på garden der min far vokste opp, og gamle tradisjoner de hadde hatt der, ble holdt vedlike ennå da jeg var liten gutt. Den store rofæringen med tre årepar ble brukt, og det var god plass til 4-5 personer uten at det var for trangt ombord. Det ble vanligvis benyttet en line på ca. 300 angler og to "tvikrøkje". Et "tvikrøkje" er et fiskesnøre med et blylodd i midten og to 30 cm lange tykke strenger på hver side med et øye i hver ende. Der ble det festet et 50 cm snøre med en hyseangel på hver forsyn. I enden av blyloddet var det en kraftig svivel som hindret snurr på den 100 meter lange senna. Det var et meget effektivt redskap til å fiske hyse og bleike med.
For at fisket skulle være vellykket så måtte man spa makk i fjæra. Lina ble egnet med makk, for det var det beste agnet som kunne benyttes for at fisket skulle bli vellykket.
Der det av erfaring var mest hyse var på "Hyseleirå" et mee inne i Harøyfjorden, og gamlekarene ville ikke høre snakk om noe annet sted å fiske. Det var alltid full klaff når de fisket der.
Det var viktig å sette lina etter det riktige meet der det av erfaring var mest fisk. Men det var også like viktig å ikke sette lina når det nærmet seg "sjøastøe". Dette er et gammelt uttrykk for da tidevannet står stille og det er full flo eller fjære. Da er det nemlig umulig å få noe fisk, uvisst av hvilken grunn, men denne erfaringen er reell og er kjent langs kysten fra gammel tid.
Da den 300 angla lina var satt skulle man fiske med to handsnøre(tvikrøkje) i tre timer før lina skulle drages. Det var vanligvis full klaff på slike turer fordi denne typen agn er uimotståelig for denne typen fisk. Vi fikk mer en det to familier hadde behov for, og da var det å gi fisk til de nærmeste naboene.
Man skulle tro at i en familie som hadde fiskebåt og rikelig tilgang til fisk, var dette unødvendig arbeid, men det ble gjort en eller to ganger hvert år. Jeg tror dette var gammel tradisjon og avkobling, og ikke det store behovet for fisk, men mener å huske at dette var årvisst helt til jeg ble voksen.
For at fisket skulle være vellykket så måtte man spa makk i fjæra. Lina ble egnet med makk, for det var det beste agnet som kunne benyttes for at fisket skulle bli vellykket.
Der det av erfaring var mest hyse var på "Hyseleirå" et mee inne i Harøyfjorden, og gamlekarene ville ikke høre snakk om noe annet sted å fiske. Det var alltid full klaff når de fisket der.
Det var viktig å sette lina etter det riktige meet der det av erfaring var mest fisk. Men det var også like viktig å ikke sette lina når det nærmet seg "sjøastøe". Dette er et gammelt uttrykk for da tidevannet står stille og det er full flo eller fjære. Da er det nemlig umulig å få noe fisk, uvisst av hvilken grunn, men denne erfaringen er reell og er kjent langs kysten fra gammel tid.
Da den 300 angla lina var satt skulle man fiske med to handsnøre(tvikrøkje) i tre timer før lina skulle drages. Det var vanligvis full klaff på slike turer fordi denne typen agn er uimotståelig for denne typen fisk. Vi fikk mer en det to familier hadde behov for, og da var det å gi fisk til de nærmeste naboene.
Man skulle tro at i en familie som hadde fiskebåt og rikelig tilgang til fisk, var dette unødvendig arbeid, men det ble gjort en eller to ganger hvert år. Jeg tror dette var gammel tradisjon og avkobling, og ikke det store behovet for fisk, men mener å huske at dette var årvisst helt til jeg ble voksen.
torsdag 28. juli 2011
Turnfesten
Denne festen vart arrangert først på 60 tallet og var et samarbeid mellom Harøy Turn og Idrettslag og Ålesund Turnforening.
Fra Ålesund skulle de bare vise sine aller beste turnere i oppvisninger i stang og skranke. Det var store forventninger til denne festen, og Vonheim var fyllt til trengsel. Ikke en stol var ledig og mange hadde trengt seg inn og måtte stå langs veggen bak i salen.
Øyas store sønn turnet i Ålesund Turnforening, og var faktisk hovedattraksjonen den kvelden. En makeløs god turner på den tid, og av den grunn hadde avisene Sunnmørsposten, Romsdals Folkeblad og Romsdals Budstikke journalister til stede. Det var noe stort vi skulle få være med på ......trodde vi. Festen var godt i gang og stemningen var upåklagelig, men det lå noe underlig i luften denne kvelden.
At publikum skulle få valuta for pengene var det ingen tvil om, og mye god turn ble vist av mange gode turnere. Kveldens høydepunkt nærmet seg. Øyas store sønn skulle turne, og det var det en fortettet atmosfære av spenning i salen. Konfransieren annonsert hans hjemkomst, og nå skulle han vise oss Harøyingene den kolossale fremgangen han hadde hatt i Ålesund.
Han gjennomførte noen øvelser på bom som var helt overbevisene, og konfransieren annonserte kveldens høgdepunkt svingstang. En makeløs øvelse var igang og det var helt stille i salen. Han var kommet til øvelsen "Stalder" der han står med begge beina og armene i kryss på stranga. Han skulle da ballansere kroppen slik at baken stod opp og resten av kroppen ned. Det var utgangspunktet for denne øvelsen. Alle ventet på en fantastisk øvelse, men istede kom det en kjempefjert.
Det som senere hendte er det trolig ingen som har helt oversikt over, men jeg kan huske at ei av øyas fine damer lo så hun tisset på seg. Da konfransieren sa at det bare var turnskoen som knirket var det naturligvis ett håpløst forsøk på bortforklaring, salen kokte og det så ut til at latteren ikke ville ta slutt.
Festen gikk helt ut av kontroll, og konfransieren hadde problemer med å få stoppet latteren.
Som naturlig er ble det vanskelig å gjennopprette ro og orden i salen, men ei lita turngruppe av eldre turnere fra Harøy klarte til slutt å få publikum på sporet igjen. Jeg er helt sikker på at alle godt voksne Harøyinger husker denne festen med et smil, men de "mistet" også en stor turner den kvelden.
Elektriker'n
Når jeg tenker tilbake på barndommen så kan jeg ikke annet en å tro at vi guttene var beskyttet av en høyere makt, for det var ikke den ting som ikke skulle prøves. Trafikk fantes ikke så det var til da en helt ukjent fare som bare eksisterte i byene på den tid og for ikke å snakke om i Amerika. Likevel så var det ikke fritt for at vi gjorde ting som var farlig, men oftest så var det uforstand som forårsaket uhellene.
Å klatre i trær var en av disse store utfordringene, men senere så var det mest for pyser, for utkikkstønnene på hvalbåtene i havna var mer passe for tøffinger som oss. Dette kunne bli noen ganger i meste laget farlig, men merkelig nok så var det ingen av oss som omkom om det flere ganger var nære på.
Jeg husker en gang vi guttene var samlet i en stor flokk på garden til Steinar Haugen, for der var det på den tid ei lita løe som vi hadde tilhold på. Som vanlig når det er mange gutter samlet så er det noen som er ekstra tøffe og har ustyrlig behov for å markere seg, og det hadde den gutten denne historien handler om i rikt monn. For å markere sin tilstedeværelse så kunne han gjøre de utroligste ting.
Han hadde på uforklarlig vis klart å klatre opp på løtaket, og på enden av møne stod det en stolpe som var plassert der for strømforsyning til løa. Som det var på den tid så var slike stolper forsynt med store isolatorer og tykk koppertråd til selve strømnettet. Han hadde alltid vært stolt av at han var flink til å turne, og no skulle han vise de andre guttene hvordan det skulle gjøres.
I et ubevoktet øyeblikk så hørtes en spe guttestemme rope, se på meg karer så skal dere få se en ordentlig turner, idet han tar rundt begge strengene. Det eneste vi guttene ser er et gnistregn, røyk og en liten gutt som faller ned til bakken bevisstløs. Heldigvis gikk hjertet og lege ble tilkalt. Han ble forbundet på begge hender opp til albuene, da han hadde store brannsår på hendene. Etterhvert så kunne han begynne på skolen, men skrive kunne han ikke den første tiden. Etter at sjokket hadde gitt seg, og vi guttene hadde fått dette på avstand tok leken til igjen som ingen ting hadde hendt, men gutten fikk tilnavnet Elektriker'n helt til han ble voksen.
Å klatre i trær var en av disse store utfordringene, men senere så var det mest for pyser, for utkikkstønnene på hvalbåtene i havna var mer passe for tøffinger som oss. Dette kunne bli noen ganger i meste laget farlig, men merkelig nok så var det ingen av oss som omkom om det flere ganger var nære på.
Jeg husker en gang vi guttene var samlet i en stor flokk på garden til Steinar Haugen, for der var det på den tid ei lita løe som vi hadde tilhold på. Som vanlig når det er mange gutter samlet så er det noen som er ekstra tøffe og har ustyrlig behov for å markere seg, og det hadde den gutten denne historien handler om i rikt monn. For å markere sin tilstedeværelse så kunne han gjøre de utroligste ting.
Han hadde på uforklarlig vis klart å klatre opp på løtaket, og på enden av møne stod det en stolpe som var plassert der for strømforsyning til løa. Som det var på den tid så var slike stolper forsynt med store isolatorer og tykk koppertråd til selve strømnettet. Han hadde alltid vært stolt av at han var flink til å turne, og no skulle han vise de andre guttene hvordan det skulle gjøres.
I et ubevoktet øyeblikk så hørtes en spe guttestemme rope, se på meg karer så skal dere få se en ordentlig turner, idet han tar rundt begge strengene. Det eneste vi guttene ser er et gnistregn, røyk og en liten gutt som faller ned til bakken bevisstløs. Heldigvis gikk hjertet og lege ble tilkalt. Han ble forbundet på begge hender opp til albuene, da han hadde store brannsår på hendene. Etterhvert så kunne han begynne på skolen, men skrive kunne han ikke den første tiden. Etter at sjokket hadde gitt seg, og vi guttene hadde fått dette på avstand tok leken til igjen som ingen ting hadde hendt, men gutten fikk tilnavnet Elektriker'n helt til han ble voksen.
"Pøte" hummer.
Jeg hadde en litt spesiell hobby som jeg drev hvert år da det led ut på ettersommeren, og det var å "Pøte"(dialekt) hummer. Denne hobbyen var ganske enkelt å fange hummer nede i fjæra, spesielt på ettersommeren.På den tid av året ligger hummeren meget grundt. Du finner den under store steiner der den har sitt tilhold på grunn av at temperaturen på den tid av året er høy. Redskapen som trengs er en kjepp med en krok i enden, og en litt stor hov montert på en stang og langstøvler.
Dette er idag ikke lenger så aktuelt for fredningsbestemmelsene sier at hummer ikke kan fanges før utpå høsten, og da står den på mye dypere vann og andre redskaper trengs til hummerfangst.
Jeg kan huske en gang vi var på en familietur for å se etter hummer nede i fjæra. Det var sent på sommeren og temperaturen var helt ideell til slik fangst. En gyllen regel er at men ikke skal ta hummer som har rogn, og naturligvis ikke fange den i fredningstiden.
Det ble mye leting og mye tålmodig venting, men treffer man på en stein der det er hummer under så er det relativt lett å se at den er der for den lager sandhauger foran steinen den ligger under. Den er avslørende slik, og under samme stein finnes aldri krabbe for de er rivaler i dette området. Vi fant hummer på den turen, men den fangsten ble brakt iland på dramatisk vis. Da jeg hadde klart å få frem hummeren etter mye strev så holdt jeg på å miste den, og det opp stod noen tumulter da mor Betsy skulle hjelpe til å berge den iland. Hun sprang ut i vannet så sjøen fosset og fylte støvlene. Hunden ble helt vill og skulle være med på dette, men forstod ikke helt hva som gjorde oss så voldsomme i vår væremåte. Endelig så fikk jeg berget den iland, og oppstyret stillnet av etterhvert.
Jo da, det en ble hummer den turen som var på ca. 2,5 kg mener jeg å huske og den ble kokt og benyttet til pålegg, noe som er den reneste delikatesse. Det ble noen slike turer, men i de senere årene er dette ikke lengre mulig fordi den står dypere når fredningen er opphevet og fangst er lovlig.
Dette er idag ikke lenger så aktuelt for fredningsbestemmelsene sier at hummer ikke kan fanges før utpå høsten, og da står den på mye dypere vann og andre redskaper trengs til hummerfangst.
Jeg kan huske en gang vi var på en familietur for å se etter hummer nede i fjæra. Det var sent på sommeren og temperaturen var helt ideell til slik fangst. En gyllen regel er at men ikke skal ta hummer som har rogn, og naturligvis ikke fange den i fredningstiden.
Det ble mye leting og mye tålmodig venting, men treffer man på en stein der det er hummer under så er det relativt lett å se at den er der for den lager sandhauger foran steinen den ligger under. Den er avslørende slik, og under samme stein finnes aldri krabbe for de er rivaler i dette området. Vi fant hummer på den turen, men den fangsten ble brakt iland på dramatisk vis. Da jeg hadde klart å få frem hummeren etter mye strev så holdt jeg på å miste den, og det opp stod noen tumulter da mor Betsy skulle hjelpe til å berge den iland. Hun sprang ut i vannet så sjøen fosset og fylte støvlene. Hunden ble helt vill og skulle være med på dette, men forstod ikke helt hva som gjorde oss så voldsomme i vår væremåte. Endelig så fikk jeg berget den iland, og oppstyret stillnet av etterhvert.
Jo da, det en ble hummer den turen som var på ca. 2,5 kg mener jeg å huske og den ble kokt og benyttet til pålegg, noe som er den reneste delikatesse. Det ble noen slike turer, men i de senere årene er dette ikke lengre mulig fordi den står dypere når fredningen er opphevet og fangst er lovlig.
onsdag 27. juli 2011
Prins.
Vår familie ble enig om at vi skulle ha en hund, men hadde ikke bestemt hvilken hunderase det skulle bli. Det gikk ikke lang tid før vi ble tilbudt en liten 2 mnd. gammel valp fra stedets distriktslege. Det var en bastard.
Det var en liten ynkelig skapning som ikke var tørr ennå, og på gulvet ble det små våte flekker overalt, men vi visste at det bare ville vare noen uker før dette rettet på seg. Det ble en diskusjon om hva navn hunden skulle få, og da legen som solgte den sa at det var en hann så ble det bestemt at den skulle hete Prins.
Denne hunden ble min trofaste venn og turkammerat når jeg var hjemme fra sjøen. Jeg hadde på den tid en bil, en Vauxhall Viva som hunden elsket overalt, og bare jeg tok nøklene så var den ved døra og skulle være med. Hunden hadde da den var hvalp en favorittsplass i bilen, og det var bak i hylla ved bakruta. Et ypperlig sted å ha oversikten, men da bilen ble solgt og jeg kjøpte meg en helt ny Audi 60, var hunden for stor til ynglingsplassen og da ble passasjersetet foran førstevalget.
Jeg tror bokstavelig talt at hunden elsket meg helt til jeg traff Sissel, for vårt forhold var det beste og jeg kunne ikke legge meg på sofaen uten at den skulle ligge sammen med meg og helst inne ved veggen. Jeg kan ennå huske hvordan hunden reagerte da jeg og Sissel ble ilag. Sorg og sjalusi er trolig den rette beskrivelsen på reaksjonenen den fikk, og det var da jeg først tenkte at hunden ikke var en hann, men en hunn.
En utrolig historie satte min mor i forlegenhet på en tur til Uggelvika på Otterøya, da hun skulle besøke sin søster og vår tante Anna. Hunden ble syk trodde hun, og kjørte den til vetrenær der på stedet. Hunden ble registrert som Prins (han) og ble nøye undersøkt inntil vetrenæren satte i en latter som ingen ende ville ta. Jo da han hadde funnet hva som var galt med hunden, den hadde løpetid og det var en hunn og ikke en hann. Mor Betsy ble satt i den størst forlegenhet, og jeg ser ennå for meg hvordan denne seansen måtte ha vært da hun skulle betale for konsultasjonen. Det ble litt i seneste laget å forandre navnet så hunden ble resten av sitt liv kalt Prins.
Jeg selv fikk faktisk valget, for hunder kan faktisk være grusomt sjalu når det står på som verst. Jeg fikk velge mellom Sissel eller hunden, og jeg valgte Sissel.
Jeg mistet min beste turkammerat og venn da jeg gjorde dette valget, og fikk aldri den samme kontakten med den hunden.
Da Prins var 14 år fikk den en sykdom som gjorde at en vetrenær måtte avlive den. Jeg må bare si at det var veldig vondt å miste den, for denne hunden hadde gitt meg svært mye den tid den levde sammen med familien vår.
Det var en liten ynkelig skapning som ikke var tørr ennå, og på gulvet ble det små våte flekker overalt, men vi visste at det bare ville vare noen uker før dette rettet på seg. Det ble en diskusjon om hva navn hunden skulle få, og da legen som solgte den sa at det var en hann så ble det bestemt at den skulle hete Prins.
Denne hunden ble min trofaste venn og turkammerat når jeg var hjemme fra sjøen. Jeg hadde på den tid en bil, en Vauxhall Viva som hunden elsket overalt, og bare jeg tok nøklene så var den ved døra og skulle være med. Hunden hadde da den var hvalp en favorittsplass i bilen, og det var bak i hylla ved bakruta. Et ypperlig sted å ha oversikten, men da bilen ble solgt og jeg kjøpte meg en helt ny Audi 60, var hunden for stor til ynglingsplassen og da ble passasjersetet foran førstevalget.
Jeg tror bokstavelig talt at hunden elsket meg helt til jeg traff Sissel, for vårt forhold var det beste og jeg kunne ikke legge meg på sofaen uten at den skulle ligge sammen med meg og helst inne ved veggen. Jeg kan ennå huske hvordan hunden reagerte da jeg og Sissel ble ilag. Sorg og sjalusi er trolig den rette beskrivelsen på reaksjonenen den fikk, og det var da jeg først tenkte at hunden ikke var en hann, men en hunn.
En utrolig historie satte min mor i forlegenhet på en tur til Uggelvika på Otterøya, da hun skulle besøke sin søster og vår tante Anna. Hunden ble syk trodde hun, og kjørte den til vetrenær der på stedet. Hunden ble registrert som Prins (han) og ble nøye undersøkt inntil vetrenæren satte i en latter som ingen ende ville ta. Jo da han hadde funnet hva som var galt med hunden, den hadde løpetid og det var en hunn og ikke en hann. Mor Betsy ble satt i den størst forlegenhet, og jeg ser ennå for meg hvordan denne seansen måtte ha vært da hun skulle betale for konsultasjonen. Det ble litt i seneste laget å forandre navnet så hunden ble resten av sitt liv kalt Prins.
Jeg selv fikk faktisk valget, for hunder kan faktisk være grusomt sjalu når det står på som verst. Jeg fikk velge mellom Sissel eller hunden, og jeg valgte Sissel.
Jeg mistet min beste turkammerat og venn da jeg gjorde dette valget, og fikk aldri den samme kontakten med den hunden.
Da Prins var 14 år fikk den en sykdom som gjorde at en vetrenær måtte avlive den. Jeg må bare si at det var veldig vondt å miste den, for denne hunden hadde gitt meg svært mye den tid den levde sammen med familien vår.
tirsdag 26. juli 2011
Sommerjobb.
Jeg og min beste kamerat Leif Egil ble enige om å forsøke og tjene noen slanter på å skjære tare en sommer på slutten av 50 tallet. Det var slik at på Fjørtoft der var det et taremottak som kun omsatte tørket tare. Det var en hake ved det hele, vi hadde begrenset utstyr å hjelpe oss med. Etter mye planlegging fikk vi tak i en robåt som var egnet til dette arbeidet, og vi kunne begynne å tjene våre egne penger. Vi arbeidet hele dagene med dette, og all taren vi samlet måtte vi tørke på bergene i noen uker, og deretter måtte den fraktes til mottaket på Fjørtofta.
Den første lasten var særdeles vellykket, og vi tjente som ventet mye syns vi.
Det ryktes at vi gjorde gode penger på dette vi to guttene, og da husker jeg det var en grunneier som hadde innvendinger på det vi drev på med. Vi fikk forbud mot å ta tare langs grunnlina på hans eiendom, men området vi disponerte var så stort at det ikke hadde noen betydning for vår produksjon. Etterhvert ble det levert flere laster til mottaket, og da sommeren var over hadde vi tjent etter den tid rimelig godt, sett med en gutt's øyne. Men arbeidet hadde sin pris da begge to fikk skader iform av kutt i fingrene. Det vi tjente var ikke rare summen, men på den tid var det ikke så rent lite, og pengene ble vel anvendt, for jeg brukte noen av disse pengene til å kjøpe et salonggevær. Jo da, bæretillatelse spør du, nei hva var det på den tid. Jeg hadde dette geværet frem til jeg var 17 år, og da solgte jeg det til en nabo...... som ikke var mer en 13 år. Du verden det gikk godt med et nødskrik.
Hvor var foreldrene våre som tillot dette.....nei, fedrene var på sjøen det meste av året, og vi vokste opp med å ta beslutninger og ansvar for egne handlinger. Hvor var lensmannen og de som skulle håndheve loven ? De var som nå underbemannet. Da jeg fikk behov for vandelsattest kunne en ikke vite hva lensmannen ville finne på, for det var mange tips da som nå. Jo da jeg fikk en vandelsattest som enhver mann kunne være stolt av, men jeg tror at det var mest på grunn av at vi hadde samme navn lensmannen og jeg, og den vandelsattesten den har jeg ennå.
Den første lasten var særdeles vellykket, og vi tjente som ventet mye syns vi.
Det ryktes at vi gjorde gode penger på dette vi to guttene, og da husker jeg det var en grunneier som hadde innvendinger på det vi drev på med. Vi fikk forbud mot å ta tare langs grunnlina på hans eiendom, men området vi disponerte var så stort at det ikke hadde noen betydning for vår produksjon. Etterhvert ble det levert flere laster til mottaket, og da sommeren var over hadde vi tjent etter den tid rimelig godt, sett med en gutt's øyne. Men arbeidet hadde sin pris da begge to fikk skader iform av kutt i fingrene. Det vi tjente var ikke rare summen, men på den tid var det ikke så rent lite, og pengene ble vel anvendt, for jeg brukte noen av disse pengene til å kjøpe et salonggevær. Jo da, bæretillatelse spør du, nei hva var det på den tid. Jeg hadde dette geværet frem til jeg var 17 år, og da solgte jeg det til en nabo...... som ikke var mer en 13 år. Du verden det gikk godt med et nødskrik.
Hvor var foreldrene våre som tillot dette.....nei, fedrene var på sjøen det meste av året, og vi vokste opp med å ta beslutninger og ansvar for egne handlinger. Hvor var lensmannen og de som skulle håndheve loven ? De var som nå underbemannet. Da jeg fikk behov for vandelsattest kunne en ikke vite hva lensmannen ville finne på, for det var mange tips da som nå. Jo da jeg fikk en vandelsattest som enhver mann kunne være stolt av, men jeg tror at det var mest på grunn av at vi hadde samme navn lensmannen og jeg, og den vandelsattesten den har jeg ennå.
mandag 25. juli 2011
Havreåkeren.
Far var mye syk først på 50 talet, og var derfor tvunget til å la andre drive båten mye av tida. Året var 1954 og han hadde arbeidet det første halvåret, d.v.s sildefiske om vinteren, Lofotfiske og deretter hadde han hatt båten på verksted. På verkstedet så ble han ekstra plaget, og han ble tvunget til å gå i land da helsen sviktet. Det var vanskelig for en arbeidskar å bare sitte hjemme å vente på å bli frisk, så han bestemte seg for å gjør noe nyttig i denne tiden. Da var det at han bestemte seg for å gjøre det far hans hadde årvisst gjort under hele hans oppvekst..... han sådde en havreåker på eiendommen vår, og håpte at dette ville bli vellykket. Ut på ettersommeren sto kornet så fint som det bare kunne på ei øy ytterst på Romsdalskysten. Da tida var kommen for at kornet kunne høstes, benyttet han hesten og slåmaskina til onkel til dette arbeidet. Så var det et møysommelig arbeid med å binde kornband, noe som vi alle deltok med etter evne. Det ble en særdeles vellykket kornhøst for ham, og det gamle trøskeverket på Jensremma som tilhørte farsgarden, ble smurt opp etter mange års stillstand. Til sammen gav åkeren fire store sekker med korn som ble fraktet til mylna i Brattvåg. Mylna skulle ha halvparten av det som ble malt til mel som betaling, så i dette tilfelle ble det to sekker på oss og to til de som mol kornet.
Det ble to store sekker fint mel kan jeg huske, og årets avling var av den beste kvalitet også. Det ble mye kornprodukter den høsten og vinteren, og ikke for å nevne havregrøt. Du verden sier jeg bare, for vi spiste så mye grøt som vi bare orket, og det gikk rimelig lang tid før vi barna var lei av denne maten.
Kornet ble også benyttet til å lage brød, men det var da blandet med annet mel som ble kjøpt på Samvirkelaget.
Jeg mener å huske at dette var en lærerik tid for oss barna, og vi var delaktige i arbeidet helt fra kornet ble sådd til det var ferdig mel. Jeg mener at vi fikk en liten innsikt allerede da om hvordan man overlevde på relativt små ressurser ute ved kysten noen generasjoner før oss, og i ettertid minnes jeg denne tiden som en fin og lærerik tid.
Det ble to store sekker fint mel kan jeg huske, og årets avling var av den beste kvalitet også. Det ble mye kornprodukter den høsten og vinteren, og ikke for å nevne havregrøt. Du verden sier jeg bare, for vi spiste så mye grøt som vi bare orket, og det gikk rimelig lang tid før vi barna var lei av denne maten.
Kornet ble også benyttet til å lage brød, men det var da blandet med annet mel som ble kjøpt på Samvirkelaget.
Jeg mener å huske at dette var en lærerik tid for oss barna, og vi var delaktige i arbeidet helt fra kornet ble sådd til det var ferdig mel. Jeg mener at vi fikk en liten innsikt allerede da om hvordan man overlevde på relativt små ressurser ute ved kysten noen generasjoner før oss, og i ettertid minnes jeg denne tiden som en fin og lærerik tid.
Min første mobiltelefon.
Jeg hadde lenge hatt mobil på mange av fergene jeg var fører ombord i, og allerede i 1974 så benyttet vi noen mobiler som var koblet opp mot stasjoner på land. Det fungerte på samme måte som VHF senderne til kystradiostasjonene i Norge. Det var åpne annlegg og alt som ble sagt kunne høres av alle. Det var ikke noe godt system, og etter en tid så fikk vi selektiv oppkalling, men enda var dette ikke noe for private kunder. Mobilene var da så alt for tunge og store, men først på 80 tallet kom bærbare mobiler som det var mulig å ringe direkte ved å taste kundens telefonnummer.
Jeg kjøpte en mobil fra Ring Elektro, som var et monstrum på 2.5 kg som benyttet NMT 450 systemet. En makeløs mobil i bilen, men taletid på batteriet var ca.30 min og stand bye 6 timer. Derfor var det praktisk å ha den koplet opp mot bilens elektriske anlegg. Jeg hadde mye glede av denne mobilen om den var tung, og lite egnet til lange turer i fjellet. Det manglet ikke på kommentarer for det var galskap det var å gå til anskaffelse av en mobiltelefon på den tid. OK; det var greit at du hadde den på jobb, men å ha en slik privat var unødvendig og lignet litt på stormannsgalskap. Slik ble det et slit å forsvare denne ufornuftige investeringen jeg hadde gjort. Jeg fikk veldig mye bruk for denne telefonen, og benyttet den til kjøp og salg over en periode. Det ble helt slutt på å løpe rundt i telefonkiosker for å ringe, og oppdaget raskt fordelene, men det var noe dyrt å bruke så man måtte bruke den med fornuft. Jeg må bare si at dette åpnet øynene mine, og jeg var meget raskt ute da de lette bærbare NMT 900 telefonene kom på markedet. Naturligvis det ble Nokia NMT 900, som ble min neste telefon, men det er en annen historie.
Samhold og trivsel.
Å spa torv var årets dugnad i de fleste familier ute på øyene, og jeg tror de fleste så frem til å sikre husvarmen for neste vinter i lag. Jeg mener å huske at det var mye planlegging og snakk før vi tok til på dette arbeidet, som vi alle utførte sammen med positiv arbeidsglede. Jeg tror faktisk at de voksne også følte det på samme måten, for det var særdeles mye latter og kos med dette arbeidet. Ikke sure miner fra noen som jeg kan huske, og arbeidspress fantes ikke. Det ble rimelig mye kaffe oppe ved haugen, og hyppige "siestaer" der vi bare lå og så opp i skyene, og drømte om det gode liv.
Vi tok oss tid til å besøke naboene som var der i samme ærend, og da var det kaffe og kaker, og ikke for å nevne mye prat. De voksne ungdommene som var der hadde for seg noe bak haugen, men jeg vet ikke hva det var, men etter at jeg ble voksen så fikk jeg mer forståelse for at vi ikke skulle være med dem hele tiden.
Hvert år så hadde vi barna torvekrig, og det var en særdeles skitten lek. Sort fra topp til tå, og våre foreldre tryglet oss om å legge krigen til slutten av dagen, man av og til kunne vi ikke dy oss. Vi var mørkhudet mye av den perioden, men jeg klarer ikke å huske at det plaget meg noe.
Det optimale vær å spa torv i var sol kombinert med nordavind som var så vanlig på den tid. Da var du helt sikker på at "knott" og mygg ikke ble for plagsom.
Hver dag ble det brakt varm middag til de som arbeidet, og etter maten var det en herlig avslappende liten time bak haugen i le for nordavinden, og med et pledd over seg. Det var ikke antydning til stress, og jeg mener å tro at dette var 50 åras form for rekreasjon fra et hardt arbeidsliv. Jeg kan ikke huske at mine foreldre hadde ferie noen gang, men de var flinke til å ta slike avbrudd fra deres travle hverdag.
Da torvet var spadd, oftest etter en uke eller muligens noen dager mer, så lot vi torvet tørke i 2-3 uker ettersom hvordan været var, og så skulle det røyses. Å røyse torvet vil si å legge torvene på den andre siden i kryss med hverandre så de danner et lite hus som var ca.50 cm høyt. Det var mye arbeid, men da deltok hele familien. Det tok ofte bare en dag eller to, og så lot vi det igjen tørke på den andre siden i 2 uker før det var klart til å kjøres hjem.
Et år så var det ikke mulig å få noen traktor til kjøre hjem torvet, men da benyttet vi "Duva" som var onkel Karl's hest. Det var en klok hest som ikke behøvde noen kusk, for hun visste veien hjem, og hjemme der var det noen som tømte lasset og sendte henne tilbake til torvet. Det er mulig at det høres noe utrolig ut dette jeg forteller, men hesten kunne veien så godt som noen, og hun feilet ikke en gang. Slik gikk hesten tur retur 6 ganger, og da var torvet i hus, og da visste den at det vanket en og annen godbit.
Forstår at dette kan høres som et eventyr, men slik var det, og denne tid kommer aldri igjen.
Vi tok oss tid til å besøke naboene som var der i samme ærend, og da var det kaffe og kaker, og ikke for å nevne mye prat. De voksne ungdommene som var der hadde for seg noe bak haugen, men jeg vet ikke hva det var, men etter at jeg ble voksen så fikk jeg mer forståelse for at vi ikke skulle være med dem hele tiden.
Hvert år så hadde vi barna torvekrig, og det var en særdeles skitten lek. Sort fra topp til tå, og våre foreldre tryglet oss om å legge krigen til slutten av dagen, man av og til kunne vi ikke dy oss. Vi var mørkhudet mye av den perioden, men jeg klarer ikke å huske at det plaget meg noe.
Det optimale vær å spa torv i var sol kombinert med nordavind som var så vanlig på den tid. Da var du helt sikker på at "knott" og mygg ikke ble for plagsom.
Hver dag ble det brakt varm middag til de som arbeidet, og etter maten var det en herlig avslappende liten time bak haugen i le for nordavinden, og med et pledd over seg. Det var ikke antydning til stress, og jeg mener å tro at dette var 50 åras form for rekreasjon fra et hardt arbeidsliv. Jeg kan ikke huske at mine foreldre hadde ferie noen gang, men de var flinke til å ta slike avbrudd fra deres travle hverdag.
Da torvet var spadd, oftest etter en uke eller muligens noen dager mer, så lot vi torvet tørke i 2-3 uker ettersom hvordan været var, og så skulle det røyses. Å røyse torvet vil si å legge torvene på den andre siden i kryss med hverandre så de danner et lite hus som var ca.50 cm høyt. Det var mye arbeid, men da deltok hele familien. Det tok ofte bare en dag eller to, og så lot vi det igjen tørke på den andre siden i 2 uker før det var klart til å kjøres hjem.
Et år så var det ikke mulig å få noen traktor til kjøre hjem torvet, men da benyttet vi "Duva" som var onkel Karl's hest. Det var en klok hest som ikke behøvde noen kusk, for hun visste veien hjem, og hjemme der var det noen som tømte lasset og sendte henne tilbake til torvet. Det er mulig at det høres noe utrolig ut dette jeg forteller, men hesten kunne veien så godt som noen, og hun feilet ikke en gang. Slik gikk hesten tur retur 6 ganger, og da var torvet i hus, og da visste den at det vanket en og annen godbit.
Forstår at dette kan høres som et eventyr, men slik var det, og denne tid kommer aldri igjen.
søndag 24. juli 2011
Torv til brensel.
Ute på kysten er det lite skog så derfor ble torv benyttet som varmekilde både til matlaging og oppvarming av hus. Dette var helt vanlig til oppvarming frem til 1960 åra, og noen brukte det mye lengre. Tante Karen laget brød og julekaker på gamlekomfyren kan jeg huske lenge etter at hun hadde anskaffet elektrisk komfyr.
I vår familie ble torv benyttet til oppvarming av huset frem til 1970, da ble dette brenselet erstattet av en Pyro fyrkjele som benyttet fyringsolje.
Som barn så fikk vi være med i torvet for å spa av denne forunderlige energikilden, og det var ikke bare hardt arbeid, men årets familiekos ute i myrene. Alle eiendommer hadde hver sin parsell som var festet på 99 år d.v.s. fra 1900 til 1999. Vår teig var på ca. 7 mål, og stedet lå fint i le av en idyllisk haug full av krekling, blåbær og faktisk endel molte. Da det ikke var for mye underholdning på den tid så ble dette arbeidet kombinert med mye kos med mat tilberedt på en liten grue som var støypt rundt en gammel støypejernsovn oppe ved haugen. Et makeløst koselig sted for oss barna og de voksne, som kombinerte dette arbeidet med mye kos de også.
Mor Betsy brukte å bringe varm middag, og det var dagens høgdepunkt spesielt for dem som arbeidet med å spa dette brenntorvet. Redskapen som vart brukt var en torvspade med en kniv som var formet som en vinkel, og med den kunne du spa ut torv som var ca. 60 cm lang 12 cm brei og 8 cm dyp. En spadde denne torva opp i en trillebåre. Torvstikka, som var det andre redskapet som ble brukt, var egentlig ei greip med åtte tinder som ble benyttet til å legge torvet fra trillebåren og ned på marka i en fin rekke.
Vi barna hadde en liten torvspade, en torvstikke og en liten trillebår for å trille torvet til tørkeplassen. Hvor mye vi barna bidrog med er noe uklart, men det var ikke så rent lite mener jeg å huske. Selvfølgelig fikk vi betaling og det var en ekstra motivasjon for meg og min søster Elin som var to år eldre.
Da torvet hadde ligget på tørkeplassen i 3-4 uker så var det tid for å reise torvet d.v.s. å legge det på kryss av hverandre slik at undersiden også tørket. Etter ytterlige 3 uker så var det tid for å kjøre torvet hjem hvis alt var gjennomtørket.
For at en familie skulle ha rikelig vintervarme til neste vår så måtte vi lage ca. 2 traktorlass med brenntorv.
I hus som ble oppvarmet med torv så ble det en ekstra spesiell lukt som mange syns var koselig, men jeg vet at det var ikke alle som syns det, mener jeg å huske. At torvet varmet er det ingen tvil om, for brennverdien på torv er på høgde med bjørkeved. Det praktiske med brenntorv var at asken gjorde at ildstedet ble isolert. Det var rester av glør i ovnen om morgenen, og da var det bare å legge i torv så tendte ildstedet. Meget praktisk og arbeidsbesparende. Torv har trolig blitt benyttet til oppvarming av hus helt tilbake til vikingetiden, men det følger med endel rusk og støv med dette brenselet, og i dag er pellets eller jordvarme en mye rensligere energikilde. I dag er det ingen tradisjon med å spa torv, men det er fortsatt noen som gjør dette ute på øyene mest for å vedlikeholde en gammel tradisjon.
Rettighetene til torvteiger for oppsitterne på Myklebust ble avsluttet i 1999 og jorda har blitt tilbakeført til hovedbruket som festet grunnen. En mange hundreår lang tradisjon er avsluttet.
I vår familie ble torv benyttet til oppvarming av huset frem til 1970, da ble dette brenselet erstattet av en Pyro fyrkjele som benyttet fyringsolje.
Som barn så fikk vi være med i torvet for å spa av denne forunderlige energikilden, og det var ikke bare hardt arbeid, men årets familiekos ute i myrene. Alle eiendommer hadde hver sin parsell som var festet på 99 år d.v.s. fra 1900 til 1999. Vår teig var på ca. 7 mål, og stedet lå fint i le av en idyllisk haug full av krekling, blåbær og faktisk endel molte. Da det ikke var for mye underholdning på den tid så ble dette arbeidet kombinert med mye kos med mat tilberedt på en liten grue som var støypt rundt en gammel støypejernsovn oppe ved haugen. Et makeløst koselig sted for oss barna og de voksne, som kombinerte dette arbeidet med mye kos de også.
Mor Betsy brukte å bringe varm middag, og det var dagens høgdepunkt spesielt for dem som arbeidet med å spa dette brenntorvet. Redskapen som vart brukt var en torvspade med en kniv som var formet som en vinkel, og med den kunne du spa ut torv som var ca. 60 cm lang 12 cm brei og 8 cm dyp. En spadde denne torva opp i en trillebåre. Torvstikka, som var det andre redskapet som ble brukt, var egentlig ei greip med åtte tinder som ble benyttet til å legge torvet fra trillebåren og ned på marka i en fin rekke.
Vi barna hadde en liten torvspade, en torvstikke og en liten trillebår for å trille torvet til tørkeplassen. Hvor mye vi barna bidrog med er noe uklart, men det var ikke så rent lite mener jeg å huske. Selvfølgelig fikk vi betaling og det var en ekstra motivasjon for meg og min søster Elin som var to år eldre.
Da torvet hadde ligget på tørkeplassen i 3-4 uker så var det tid for å reise torvet d.v.s. å legge det på kryss av hverandre slik at undersiden også tørket. Etter ytterlige 3 uker så var det tid for å kjøre torvet hjem hvis alt var gjennomtørket.
For at en familie skulle ha rikelig vintervarme til neste vår så måtte vi lage ca. 2 traktorlass med brenntorv.
I hus som ble oppvarmet med torv så ble det en ekstra spesiell lukt som mange syns var koselig, men jeg vet at det var ikke alle som syns det, mener jeg å huske. At torvet varmet er det ingen tvil om, for brennverdien på torv er på høgde med bjørkeved. Det praktiske med brenntorv var at asken gjorde at ildstedet ble isolert. Det var rester av glør i ovnen om morgenen, og da var det bare å legge i torv så tendte ildstedet. Meget praktisk og arbeidsbesparende. Torv har trolig blitt benyttet til oppvarming av hus helt tilbake til vikingetiden, men det følger med endel rusk og støv med dette brenselet, og i dag er pellets eller jordvarme en mye rensligere energikilde. I dag er det ingen tradisjon med å spa torv, men det er fortsatt noen som gjør dette ute på øyene mest for å vedlikeholde en gammel tradisjon.
Rettighetene til torvteiger for oppsitterne på Myklebust ble avsluttet i 1999 og jorda har blitt tilbakeført til hovedbruket som festet grunnen. En mange hundreår lang tradisjon er avsluttet.
fredag 22. juli 2011
Noen ganger så går det godt........
Vår fiskebåt M/b"Vikstrøm" hadde vært på kveite-fiske vest for Færøyene, dette var tidlig på 50 talet. De fant en flåte drivende langt ute i havet, som var full av all verdens utstyr oppbevart i vanntette konteinere. Flåten var overbygget, så mannskapet vegret seg for å borde flåten, fordi de var redde for hva de kunne finne der ombord. Skipperen spurte om noen meldte seg frivillig til å borde flåten, men mange vegret seg. Da var det at "Johs" meldte seg og entret flåten uten å finne annet en det vanlige utstyret som er vanlig i flåter.
De fant to konteinere med mat, vann og endel navigasjonsutstyr, men mye tydet på at den hadde vært lang tid på havet for den var full av groe og tang.
De to konteinerne ble tatt med til land, og lagret i sjøbua vår som var ulåst.... naturligvis. For oss guttene som da var 6-7 år gamle så var dette midt i blinken. Vi søkte spenning, og her fantes all verdens merkelig ting som vi viste ingen verdens ting om og som kunne være farlig. Konteinerne var fulle av kjeks, kaffe, sukkertabletter og melketabletter som til forveksling lignet karameller, som vi forsøkte å spise av. I den andre konteineren fantes førstehjelpsutstyr, forbindingssaker og medisin i tillegg en mengd bokser med vann. Dette hadde vi småguttene tilgang til, og hva alt var vet jeg ikke, men mye av tablettene var smertestillende narkotiske stoffer.
At det gikk bra er nesten utrolig, for vi testet ut noe som lignet karameller, men heldigvis så var det melketabletter.
At våre foreldre ikke hadde tanker om at dette kunne vi småguttene tukle med er for meg utrolig, men de var alt for opptatt med sitt arbeid til det. De måtte likevel ha kommet på bedre tanker etter en tid,for konteinerne ble tømt for innholdet og skrotet sammen med alt innhold. Det endte heldigvis godt for oss småguttene denne gangen, men spennende var det for en liten "rakker" som ikke viste bedre, og at lykken var bedre enn forstanden det er helt sikkert.
De fant to konteinere med mat, vann og endel navigasjonsutstyr, men mye tydet på at den hadde vært lang tid på havet for den var full av groe og tang.
De to konteinerne ble tatt med til land, og lagret i sjøbua vår som var ulåst.... naturligvis. For oss guttene som da var 6-7 år gamle så var dette midt i blinken. Vi søkte spenning, og her fantes all verdens merkelig ting som vi viste ingen verdens ting om og som kunne være farlig. Konteinerne var fulle av kjeks, kaffe, sukkertabletter og melketabletter som til forveksling lignet karameller, som vi forsøkte å spise av. I den andre konteineren fantes førstehjelpsutstyr, forbindingssaker og medisin i tillegg en mengd bokser med vann. Dette hadde vi småguttene tilgang til, og hva alt var vet jeg ikke, men mye av tablettene var smertestillende narkotiske stoffer.
At det gikk bra er nesten utrolig, for vi testet ut noe som lignet karameller, men heldigvis så var det melketabletter.
At våre foreldre ikke hadde tanker om at dette kunne vi småguttene tukle med er for meg utrolig, men de var alt for opptatt med sitt arbeid til det. De måtte likevel ha kommet på bedre tanker etter en tid,for konteinerne ble tømt for innholdet og skrotet sammen med alt innhold. Det endte heldigvis godt for oss småguttene denne gangen, men spennende var det for en liten "rakker" som ikke viste bedre, og at lykken var bedre enn forstanden det er helt sikkert.
torsdag 21. juli 2011
Det hender ikke meg.............
Tar vi livet litt for selvfølgelig, og regner med at ulykker og sykdom er bare noe som rammer andre. Det har streifet meg at får man et opphold på sykehus så kommer det en påminnelse om at det ikke bare er en selvfølge det å få være frisk. Etter noen opphold på sykehus så har jeg møtt andre mennesker som har fått oppleve erfaringer med det å være syk.
Jeg har tidligere ikke tenkt så mye på dette, men på vinteren 2009 fikk jeg et opphold på Molde Sykehus i 10 dager med 5 dager på overvåkningen. Det gav meg en liten erfaring med hvordan livet kan snus på hodet over natten, og etter denne erfaringen så ble jeg betydelig mer glad i det livet jeg hadde fått tildelt, og vil si at jeg lærte meg å se at dette var ikke så uvanlig likevel.
Denne erfaringen lærte meg også at iløpet av livet så får de fleste en sykdom eller skade som må behandles, og med de plager og smerte den vil påføre deg. Det er da det hjelper med gode venner og familie, som kan tre støttende til, for sterk det er man ikke i alle situasjoner og jeg er ikke noe unntak.
Å leve med konstant smerte over lang tid er slitsomt, og når dette varer svært lenge og legene ikke finner noe som er galt så blir det ekstra belastende. Smertestillende er ikke akkurat det legemiddelet som leger, men bare lindrer for en kort stund og gir ikke noe håp om bedring. Jeg må bare si at jeg har hatt noen vonde måneder, som ikke har bedret seg, men heller blitt vondere med tiden. Det har vært mye legebesøk, fysioterapaut -timer og gymnastikk, men det har ikke gitt resultat som viste bedring. Jeg har vært på CT-scanning flere ganger, og no sist Medi 3. Etter et år med søken etter hva som er galt ser det ut til at de har funnet ut av det som plager meg. Det er ikke den beskjed du ville ønske å få, men det kan ikke forandres på og du må bare akseptere de resultatene som MR maskina viser. Jeg er vel noe forberedt, men vet ikke hvordan jeg klarer å takle dette. Da er det igjen venner og familie som trer til støttende, og jeg er veldig glad for å ha slike rundt meg. Prøver å leve så normalt som overhodet mulig, og til no så får jeg sove rimelig bra med litt hjelp av smertestillende da selvfølgelig, men hvordan dette utvikler seg det får bare tiden vise.
Jeg har tidligere ikke tenkt så mye på dette, men på vinteren 2009 fikk jeg et opphold på Molde Sykehus i 10 dager med 5 dager på overvåkningen. Det gav meg en liten erfaring med hvordan livet kan snus på hodet over natten, og etter denne erfaringen så ble jeg betydelig mer glad i det livet jeg hadde fått tildelt, og vil si at jeg lærte meg å se at dette var ikke så uvanlig likevel.
Denne erfaringen lærte meg også at iløpet av livet så får de fleste en sykdom eller skade som må behandles, og med de plager og smerte den vil påføre deg. Det er da det hjelper med gode venner og familie, som kan tre støttende til, for sterk det er man ikke i alle situasjoner og jeg er ikke noe unntak.
Å leve med konstant smerte over lang tid er slitsomt, og når dette varer svært lenge og legene ikke finner noe som er galt så blir det ekstra belastende. Smertestillende er ikke akkurat det legemiddelet som leger, men bare lindrer for en kort stund og gir ikke noe håp om bedring. Jeg må bare si at jeg har hatt noen vonde måneder, som ikke har bedret seg, men heller blitt vondere med tiden. Det har vært mye legebesøk, fysioterapaut -timer og gymnastikk, men det har ikke gitt resultat som viste bedring. Jeg har vært på CT-scanning flere ganger, og no sist Medi 3. Etter et år med søken etter hva som er galt ser det ut til at de har funnet ut av det som plager meg. Det er ikke den beskjed du ville ønske å få, men det kan ikke forandres på og du må bare akseptere de resultatene som MR maskina viser. Jeg er vel noe forberedt, men vet ikke hvordan jeg klarer å takle dette. Da er det igjen venner og familie som trer til støttende, og jeg er veldig glad for å ha slike rundt meg. Prøver å leve så normalt som overhodet mulig, og til no så får jeg sove rimelig bra med litt hjelp av smertestillende da selvfølgelig, men hvordan dette utvikler seg det får bare tiden vise.
Mitt første krystallapparat.
Ideen fikk jeg da jeg leste en beskrivelse om krystallapparat i en radiokatalog, og hadde hørt mye snakk om dette vidunderapparatet som noen klarte å bygge under krigen. Da var det forbud mot å ha radio, så kunnskapen om dette apparatet var god i bygda. Min mentor var "Kalla" på svingen, for han var bygdas geni og hadde til og med bygget flere radioer allerede. Etter en "short brief" hos ham så var jeg klar for et prosjekt som gav meg mange hyggestunder i marka med et lite telt og det eiegode krystallapparatet mitt, for det var bedre en noen radio jeg viste om.
Bestilte det gjennom en el.katalog og fikk det sendt med alle byggebeskrivelser og tilbehør. For et prosjekt det var, og jeg med min trang til å fikse på ting og tang var som i en rus av spenning.
Selve kassen til apparatet laget jeg på sløyd med de riktige mål, og etterhvert monterte det ferdige apparatet i denne fantastiske fine kassa jeg hadde laget. Resultatet var over all forventning d.v.s. utrolig fint syns jeg, og kan ennå huske den intense spenningen da jeg skulle prøve det for første gang. Koblet en solid antenne , og ordentlig jordingsanker til krystallapparatet og så var det høretelefonene montert på plass. Da var det bare å søke med krystallen til du fikk inn stasjonen, og det var full klaff. For en lyd det var i dette lille vidunderet, og ble helt opp i skyene fornøyd med dette. Men best av alt var at dette apparatet hadde jeg laget selv 12 år gammel og kjøpt det for egne oppsparte penger.
Det er unødvendig å fortelle at den sommerer så ble det mye turer ute i det fri, og krystallapparatet var med overalt godt forvart i den lille røde ryggsekken min.
Bestilte det gjennom en el.katalog og fikk det sendt med alle byggebeskrivelser og tilbehør. For et prosjekt det var, og jeg med min trang til å fikse på ting og tang var som i en rus av spenning.
Selve kassen til apparatet laget jeg på sløyd med de riktige mål, og etterhvert monterte det ferdige apparatet i denne fantastiske fine kassa jeg hadde laget. Resultatet var over all forventning d.v.s. utrolig fint syns jeg, og kan ennå huske den intense spenningen da jeg skulle prøve det for første gang. Koblet en solid antenne , og ordentlig jordingsanker til krystallapparatet og så var det høretelefonene montert på plass. Da var det bare å søke med krystallen til du fikk inn stasjonen, og det var full klaff. For en lyd det var i dette lille vidunderet, og ble helt opp i skyene fornøyd med dette. Men best av alt var at dette apparatet hadde jeg laget selv 12 år gammel og kjøpt det for egne oppsparte penger.
Det er unødvendig å fortelle at den sommerer så ble det mye turer ute i det fri, og krystallapparatet var med overalt godt forvart i den lille røde ryggsekken min.
Abonner på:
Innlegg (Atom)