Klokker'n

Stasjonen". Sildelossing på "Klokkarpiren". Piren vart kalla klokkarpiren, fordi formannen var på den tida klokkar. Sandøysoga s. 625. (Registrert av Berit Heggdal)

Det var på den tid da det store sildefisket var på sitt beste, og på mitt hjemmsted var det en hvalstasjon, mekanisk industri, to sildoljefabrikker og en fabrikk for produksjon av sildefilet.
Det var under dette fisket meget hektisk virksomhet døgnet rundt. Folket var travelt opptatt med bearbeiding av råstoffet til ett ferdig produkt for markedet.
De som losset fiskebåtene var inndelt i lossegjenger, som vanligvis bestod av en formann en kranfører og tre medhjelpere. Formannen hadde arbeidet med å dirigere kranføreren dit  hvor grabben skulle plasseres i lasterommet.  Dette arbeidet var ikke noen 9-4 jobb, men døgnet rundt oftest.
Formann for en av lossegjengene var stedets klokker, som med myndig stemme ropte hiv eller slakk ned grabben til kranføreren. Etter en uvanlig hard arbeidsuke så var det endelig helg, og en velfortjent hvil, men da var det naturligvis  gudstjeneste i kirka på søndag.
Klokkeren var mildt sagt dødstrett, men en ansvarsbevist mann, så han meldte ikke avbud.  Han møtte opp i god tid til gudstjenesten, og kirka ble etterhvert fullsatt. Presten hadde avtalt med klokker'n om at når organisten skulle spille en salme  så skulle han gi beskjed om det med ett tegn til ham.
Han satt fremme i kirka på en stol, og varmen og ukas arbeid begynte å påvirke hans  årvåkenhet. Gudstjenesten var allerede i gang og han nærmet seg raskt den andre siden, dyp sovemodus. Presten såg til sin forskrekkelse tilstanden og forsøkte kalle  på ham. Underbevistheten hans måtte på en eller annen måte ha kommet ham til unsetning for brått så spratt klokker'n opp  og ropte:  "Hiv !".

Den store vekkelsen.

Det var på den tid da det var så mange talere som reiste rundt på landsbygda for å omvende folk til gud. Det var veltalende personer med karisma, og som var så tiltalende på den tiden.
På slike vekkelsemøter ble det mye snakk om at det kunne være for sent hvis man ikke omvende seg til gud der og da. Det ble truet med helvetet, den evige pine, og det var mange som ikke hadde nerver til å stå imot dette  hardkjøret.
En slik tordentaler hadde nylig besøkt øya og holdt mange møter på  bedehuset.  Mange ble omvendt, og noen fikk i tillegg psykiske forstyrrelser av truslene. Etter intens møtevirksomhet så var det endelig helg, men da var det gudstjeneste i kirka på søndag. Fremmøtet var som ventet på den tid full sal og galleri.
En av dem som hadde  vært på disse bønnemøtene var også i kirka den søndagen. Det hadde trolig blitt vel mye bønn og fokusering på helvetet, den evige pine og han som skal komme tilbake og "dømme levande og daude".
Han var blitt noe i ubalanse etter dette hardkjøret på bedehuset.
Det var fullsatt sal, og presten var i full gang med prekenen. Idet han fullførte sin bønn og var kommet til " i jesu navn amen" så var organisten så uheldig å komme bort i den groveste tonen på pipeorgelet. Det spredte seg en grov økende lyd i kirkerommet, og det var da mannen fra bedehuset spratt opp og ropte "No kjem han !".

Da onkel ble personlig kristen.

Det jeg nå vil fortelle dere har jeg ikke opplevd selv, men denne historien har jeg hørt fra mine nærmeste slektninger. Dette hende for mange år siden, og slik ble historien fortalt til meg:
Det var i den tiden da det store sildefisket her på mørekysten var på sitt beste, og det var en ekstra travel og stressende tid for alle som var delaktig i dette fisket.
Det hadde seg slik at min onkel hadde en uvane som han hadde slitt med i lang tid, og som mannskapet syns ble noe slitsom  etterhvert. Han bannet så det lyste for den minste ting, og uvanen forverret seg med tiden.
Mannskapet  holdt  ett lite skipsråd , og ble enig om at for hver gang han bannet så skulle de skjære ett hakk i takbjelken fremme  i lugaren over ett tidsrom på en uke. Det ble mer hakk i takbjelken for hver dag som gikk, og da uka var slutt, og de var vel i havn, kom onkel frem for å planlegge neste uke. Da han ser hakkene i takbjelken sier han:"Hvorfor i helvete skjærer dere hakk i takbjelken det er da vandalisme". Da var det en av mannskapet som raskt tok kniven og skar ett hakk til."Hva fan gjør du mann" ett hakk til ble skjært i takbjelken.
Da var det en av mannskapet som bad ham sitte ned å høre på dem en liten stund. De fortalte ham da hva de hadde blitt enige om i førstningen av uka, og her er resultatet som viste at han hadde bannet så mye som det var hakk i takbjelken.
Onkel ble sittende lenge å se ned i golvet, og så forlot han lugaren.Morgenen etter denne spesielle hendingen framme i lugaren, så bad han bordbønn for første gang ombord. Han ble helt som forandret etter den dagen, og det ble heller aldri hørt ett bannord fra ham senere.
30 år senere, han var da  en gammel mann, så fikk jeg den ære å seile sammen med ham ett år på sjøen. Aldri hørte jeg ett bannord fra ham. Han hadde sine ritualer for han bad for maten for hvert måltid. Bibelen hadde  han med seg når han reiste på sjøen,og  jeg hørte aldri at han sa noe om vi bannet av og til.... ikke ett ord.

Man tager det man haver.

"Alt var så mye bedre under krigen" synger Ole Paus, men jeg er i den største tvil om det. Denne oppskriften fant jeg i Sunnmørsposten den 6.januar 1943, og er ikke sikker på at dette er førstevalget. Bare ordene skinn og bein gjør meg uvel, men fantasifull det er den.
Lurer på hva peppererstatning og ingefærerstatning var laget av.     Noen som vet det  ?

NSK =Nasjonal Samlings Kvinner.

Fisketuren.

Kan det være mulig at noen mennesker er synsk, eller er det bare en  ren tilfeldighet og overtro dette ? Jeg vil fortelle en historie som gjorde meg usikker, etter det jeg der og da opplevde.
Det jeg skal fortelle bringer meg tilbake til Lyngværet, og folket som bodde der. Jeg er ikke i tvil om at folk som lever i pakt med naturen utvikler evner som vi i 2011 ikke er i stand å benytte oss av.
Hovedpersonen i denne fortellingen er tante Emelie eller "Mellamoste" som vi kalte henne. Det var lenge snakket om at hun kunne se ting vi andre ikke hadde evne til å se, og det var de som var skeptiske til denne evnen hennes.  Onkel Erling  hadde satt ut liner mellom Flatflesa og Lyngværet om kvelden, og morgenen etter så skulle vi få være med ut å dra den inn.
Det var da vi tok tante på ordet for å teste henne, og hennes evner.
Spørsmålet var om hun kunne se hva vi fikk på lina den morgenen? Hun svarte at vi fikk noen uer  og brosmer, men det hun ser best er en veldig stor kveite, ei stor longe og en stor avmagret torsk.
Spenninga var stor på denne turen, men som hun sa vi fikk en stor kveite(55 kg) ei stor longe og avmagret torsk som vi senere måtte kaste, fordi den var  uspiselig, og noen uer og brosmer. Ikke rart at vi ble noe betenkt da vi var på veg til land.
Noen dager senere skulle vi en liten kveldstur  for å dorge, og da fikk hun samme spørsmålet.
Det blir ikke mye denne gangen var svaret, for dere får bare en kjempestor lyr og ikke noe annet. Da vi kom opp i støa sto tante å tok imot oss, og i båten lå det en stor lyr.
Bare tilfeldigheter vil noen si etter å ha lest dette, men jeg personlig mener at det ble alt for mange ganger slike spådommer stemte.  Tror at vi som har levd i støy og ikke i pakt med  naturen har mistet noe underveis.

Emigrantskipet D/S NORGE havari ved Rockall.

D/S"Norge" havarerte den 28.06.1904 ved Rockall i Nordatlanteren. Det var flere opplysninger om antall passasjerer ombord. Eierne "De Forenede Dampskipselskaper" Kristiania oppgav 694 passasjerer ombord. 79 dansker, 68 svensker, 296 norske, 15 finner og 236 russere.Hovedkontoret i København oppgav 723 passasjerer derav 273 norske.
Det ble opplyst at 128 ble reddet, og brakt til Stornoway, Grimsby og Torshavn Færøyene.


Fra Molde var Augusta Sivertsen, Peter Korsan og Petra Lie med barn med på denne turen. Etter å ha tilbrakt 
5 1/2 døgn i en overfyllt livbåt med begrenset med mat og vann,ble de reddet av en båt og brakt til Stornoway.
Etter en uke på sykehus reiste Augusta Sivertsen videre til Liverpool for videre å reise til Amerika.
Det ble opplyst at Paul Hjelset fra Kværnes ble berget og brakt til Grimsby.


D/S"Norge" var på 3318 tons, og bygget i Glasgow i 1881. Skipet hadde en besetning på 70 mann.
  

Inseminering.

Det  måtte være utpå høsten, og jeg var på en kortvisitt på Lyngværet. Jeg var 6 år, året var 1951, og jeg skulle få være hos onkel og tante noen dager sammen med mine to søstre og mor Betsy. Far var som vanlig ute på fiske, men var ventet hjem med det aller første, og på hjemveien så skulle han stikke innom med båten.
Jeg hørte at de vaksne snakket om at de måtte frakte en ku over til Orten av en eller annen grunn. Jeg maste om å få være med, men onkel Erling var ikke så lyst til å ha meg med på en slik utfart. Dagen etter så var kua lastet ombord i en åttring(stor robåt), som de skulle slepe over fjorden. Tante Emelie måtte ha snakket med onkel og bedd for meg, for om morgenen sa onkel at jeg kunne få være med. Onkel fikk hjelp av sin gode nabo Olaf Ræstad  som  bodde på  nabogården Myra.
Kua ble slept over fjorden, og med mye strev fikk de ho i land. Jeg ble plassert hos en familie, som hadde barn på min alder.  Dei skulle en tur opp mot ei løe der på øya vart det sakt. Etter en tid så var karene tilbake og det ble  ett svare strev å få kua opp i åttringen, men etterhvert så gikk ferden tilbake til Lyngværet.
Jeg forstod svært lite av hva som gikk for seg, og at det var noe uforståelig det jeg hadde vært med på. Funderte endel på denne ferden, men slo meg til ro med at det var en fin tur, og at jeg hadde fått leke med nye venner.
Året etter så var jeg igjen på Lyngværet, og da hadde kua en fin kalv. Jeg hadde rukket å bli  7 år, og det var da det gikk opp ett lite lys for meg som kunne forklare den helt meningsløse seilasen over fjorden med ei ku på slep i en åttring.