Fiskebåten vår.

Dette var "Vikstrøm"som  min far og onkel Martin eigde frem til  høsten 1957. Den var benyttet til fiske på Færøyene, Lofotfiske, Sildefiske på Mørekysten og trål på Finnmarkskysten.Båten ble solgt til Halvdan Falkhytt, Aukra. Den ble senere solgt til Bud der den brandt, og ble av den grunn kondemnert.


På 50 tallet ble det satt av tid til at skolebarna kunne få være med på sildefeltet utenfor Mørekysten i vinterferien. Veldig spennende syns vi, men ikke alltid var været slik vi hadde bestillt. Endelig kom dagen da det var vår tur til å være med på dette eventyret.
Vi ble innlosjert i kahytten ombord i "Vikstrøm" der det var 4 køyer, og som var veldig koselige, men det var noe vi syns inntil vi hadde passert de ytterste båer og fall.  Det er en faktor ombord i en trebåt som vi ikke hadde forventet skulle finnes, og det er "pumpelukt". Ett ord som tryggt kan  regnes som ett fremmedord idag.
Det er ubeskrivelig for en landkrabbe, men har den fulle respekt hos en sesongfisker. Mang en hardhaus har måtte gi tapt for denne lukta, som bare finnes i trebåter, og er mest plagsom når båten slingrer. Dette ble en ny og uventet erfaring, som vi ikke hadde kalkulert med, men det kom ikke på tale å snu tilbake så vi fortsatte mot sildefeltet.
Da vi var kommet ut i havsjø med forholdsvis store dønninger  måtte den første av oss gi tapt for sjøsyka. Per Oddvar mitt søskenbarn og beste kamerat måtte først gi tapt for denne forferdelige folkesykdommen. Elin min søster holdt ut noe lengre, men måtte tilslutt gi tapt hun også  for denne  forbannelsen. Det er rimelig sikkert at jeg ikke ble så plaget som de andre fordi jeg holdt meg mest på dekk, og ikke nede i kahytta der det var "pumpelukt".  Jeg følte meg likevel noe "urven" i førstningen, men etterhvert så gav kvalmen seg, og jeg klarte etterhvert  arbeidet  med å hove inn sild som fallt av garna mens de ble vinsjet inn.
Da lenka var dratt inn ut på morgenen så hadde jeg hovet 2 hektoliter, og i lasterommet var det 500.
Det ble ikke helt slik vi hadde trodd, men jeg kom fra det med en følelse av at jeg  iallefall hadde  tjent penger på denne turen, og de var mer enn verdt innsatsen.
Det var da jeg trodde at jeg kunne bli fisker, men man kunne umulig vite hvordan dette hundelivet ville bli.
Jeg ble fisker på heltid i 14 år, men forstod raskt at å ha barn og familie ikke kunne forenes når man var borte 300 dager i året. Jeg skiftet yrke, ble fergefører resten av mitt yrkesaktive liv. Elin min søster var fisker som en av de første i landet, men ble gift og fikk familie i Uppsala, Sverige. Hun ble sykepleier etter en tid som "hemmafru", og det yrket har hun hatt inntil hun ble pensjonert. Per Oddvar ble utdannet i mekanisk industri, flyttet til Halifax CA med sin familie. Selvfølgelig så måtte det bli noe med sild og fisk for ham også. Han ble montør og utvikler av Arenco sildefilleteringsmaskiner i Canada inntil han ble pensjonist for kort tid siden.
Jo da, vi var noen ordentlige sildefiskere alle vi tre med og uten sjøsyke.