Klokker'n

Stasjonen". Sildelossing på "Klokkarpiren". Piren vart kalla klokkarpiren, fordi formannen var på den tida klokkar. Sandøysoga s. 625. (Registrert av Berit Heggdal)

Det var på den tid da det store sildefisket var på sitt beste, og på mitt hjemmsted var det en hvalstasjon, mekanisk industri, to sildoljefabrikker og en fabrikk for produksjon av sildefilet.
Det var under dette fisket meget hektisk virksomhet døgnet rundt. Folket var travelt opptatt med bearbeiding av råstoffet til ett ferdig produkt for markedet.
De som losset fiskebåtene var inndelt i lossegjenger, som vanligvis bestod av en formann en kranfører og tre medhjelpere. Formannen hadde arbeidet med å dirigere kranføreren dit  hvor grabben skulle plasseres i lasterommet.  Dette arbeidet var ikke noen 9-4 jobb, men døgnet rundt oftest.
Formann for en av lossegjengene var stedets klokker, som med myndig stemme ropte hiv eller slakk ned grabben til kranføreren. Etter en uvanlig hard arbeidsuke så var det endelig helg, og en velfortjent hvil, men da var det naturligvis  gudstjeneste i kirka på søndag.
Klokkeren var mildt sagt dødstrett, men en ansvarsbevist mann, så han meldte ikke avbud.  Han møtte opp i god tid til gudstjenesten, og kirka ble etterhvert fullsatt. Presten hadde avtalt med klokker'n om at når organisten skulle spille en salme  så skulle han gi beskjed om det med ett tegn til ham.
Han satt fremme i kirka på en stol, og varmen og ukas arbeid begynte å påvirke hans  årvåkenhet. Gudstjenesten var allerede i gang og han nærmet seg raskt den andre siden, dyp sovemodus. Presten såg til sin forskrekkelse tilstanden og forsøkte kalle  på ham. Underbevistheten hans måtte på en eller annen måte ha kommet ham til unsetning for brått så spratt klokker'n opp  og ropte:  "Hiv !".