lørdag 21. januar 2012

Et minne for livet.

At hester er veldig kloke dyr fikk vi en gang se hjemme der jeg vokste opp. Vår eiendom grenset til utmark, og der beitet ofte på den tid hestene som ennå var vanlig på gardsbrukene. I utmarka var det også et fristende sted for oss barna for på sommeren så kunne man finne mye krekling og blåbær i utmarka. Et minne som jeg aldri glemmer er min søster Guri som da var 4 år, skulle en tur bort i marka for å plukke bær. Hun hadde med en liten boks, som hun skulle plukke i men regnet ikke med å få besøk. Naboene hadde en hest som var så glad i mennesker at bare han så noen så kom han settende. Dette kom vel brått på veslejenta som løp mot gjerdet, og hesten likeså. Det ble full panikk og hun satte i å hyle det bare en 4 åring kan, og hesten sto bak henne og slikket håret hennes. Det var en underlig syn som møtte oss da vi kom ut for jenta sto og holdt i gjerdet som hynotisert. Det måtte være en klok hest dette for han sto bare og slikket henne som om han ville trøste henne. Det bedrøvelige uttrykket på den hesten kan jeg ennå huske, og er ikke i tvil om at han forstod hva som hendte. Denne opplevelsen gjorde meg overbevist om at dyr forstår mer en vi tror.