Da tangoen kom til Myklebust.

I lange tider var det gammeldans og spesielt leikarringer som var vanlig på dansetilstelninger på Myklebust, men noen hadde vært "ute til sjøss" og lært nye måter å danse. Vals var naturligvis en av de mest vanlige dansene, men nye tider gjorde forandringer der også. I lang tid var det fele og trekkspill som ble benyttet på dansetilstelningene, og det passet bra, for disse instrumentene passet også godt da tango etterhvert ble  umåtelig populært. Noen  organisert opplæring var det vanligvis ikke, så de fleste hadde sin spesielle måte å danse på.
Husker spesielt vår gamle drosjesjåfør som i sin ungdom hadde lært å danse Charleston. En dans som lignet litt på swing/twist og som var umåtelig populær på 20-30 tallet. Disse dansetrinnene hadde han en tendens til å benyttet til all slags dans, så det var umåtelig underholdende å se ham danse. Til tango, vals og enda til i swing brukte han disse dansetrinn, men på en underlig måte fulgte han takta.
Tango ble etterhvert en av de mest populære dansene, og "flat tango" ble ett begrep på den tid. Det var i den tid da guttene benyttet strikkede ull underbukser og ull underskjorter. Jeg kan minnes at ei eldre dame fra Myklebust som kunne fortelle at hun hadde danset tango med  en av bygdas danseløver. Han danset tango så tett at hun kunne kjenne at underbuksa hans var strikket med en rett og en vrang. Ja det var hårde tider da også ...........

Hvorfor Peder Knudsen ble kalt "Syre".

Peder Knudsen var en særdeles aktiv kar i sin ungdom, og der det skjedde noe, der var Peder. Han bodde i "Hansstauå" hos ho "HansPetra". Han var bror til Borghild Myklebust og Olga Krutvik, og kom egentlig fra Vatne. Da foreldrene ble syk fikk de tre søsknene bo hos slektninger, og der ble de til de ble voksne og godt gifte med familie på Myklebust. Borghild ble gift med Karl Myklebust, Olga med Oddmund Krutvik og Peder giftet seg med Andrea Morsund.
Peder var en ordentlig humorist, og var som sagt alltid tilstede der det skjedde noe.
Gamledampen "Eira" hadde  fraktet noen syreballonger til dampskipskaia på Myklebust. En gjeng gutter i 18-20 års alderen, deriblandt Peder fikk i oppdrag å bære syreballongene inn i pakkhuset. Det ble med en gang en konkurranse om å få disse ballongene i hus raskest mulig, og under dette hardkjøret falt Peder mens han bar en ballong. Ballongen knustes og han fikk syre overalt på klærne, og man kan bare tenke seg hvor nær han var å bli alvorlig skadet. Han forstod meget raskt at det ikke kunne gå lang tid med syre på kroppen før han fikk store skader. Uten å nøle hoppet han  utfor kaia og i sjøen,og noen påstod at de så klærne falle av ham før han nådde havflaten. Etter en tid i sjøen hadde syra blitt utvasket og nøytralisert, og i land kom en smilende blid nesten naken mann. Klærne hang som i laser rundt kroppen på ham ble det fortalt, og etter denne forferdelige men nesten komiske hendelsen fikk Peder Knudsen tilnavnet "SYRE".

"KorsaKarl"

Noen mennesker huskes bedre en andre, og "KorsaKarl" husker jeg spesielt fordi han påtok seg ansvar med å ha justis på oss ungene. Han tok arbeidet meget alvorlig og punktlig, for  det var noen område som var spesielt viktige for ham å passe på, og forhindre at vi  barna ikke lekte. På Myklebust var det i gammel tid et meieri, men på 1950 tallet så sto bare murene igjen etter det bygget. Meierimurene var en yndet plass for oss ungene å leke, men dette stedet ble passet med stor punktlighet av han "KorsaKarl". Da ble det ekstra spennende å ta turen innom Meierimurene, for det gikk ikke lang tid før vakta kom settende. Du verden så morsomt det var med en sint gammel mann som ikke lenger var noen hurtigløper. Vi følte oss rimelig sikre på å ikke falle i hans klør fordi han benyttet to staver. Vi ungene var da i 8-10 årsalderen, og jeg kan bare si at vi bidro sterkt til at han fikk en meget travel alderdom. Husket ham som en sint gammel mann som hadde mistet smilet på sine eldre dager. Jeg er overbevist om at den mannen fikk så rikelig med trim ved å holde styr på oss guttungene at det forlenget livet hans med mange år. Typisk for ham var da han gammel og mett av dager ble bedt i et bryllaup der det var rikelig med sterkt maltøl som var oppspritet. Han benket seg som førstemann for å prøvesmake dette krutsterke ølet, og etter det  4 de glasset  så utbrøt han: "Ka i pokker skal ej med stav",  så kastet han dem, og gikk noe ustødig videre. "KorsaKarl" var en av de  siste i sin generasjon  mennesker som ikke finnes lengre her på denne jorden.

Da Myklebust skole ble innvigd - et minne.

Gamleskolen på Myklebust var byggd i 1884, og var meget nedslitt og ikke egnet til skolebygg.  Det var på 1950 tallet en betydelig økning i elevtallet, og man ble nøyd til å ta i bruk ungdomshuset Solvang for å få plass til alle elevene som tilhørte skolekretsen. Det ble derfor satt igang planer om bygging av ny skole, og Halvard Hagen ble valgt til leder for å få reist nytt bygg som var mer tidsmessig.
På første skoletrinn  hadde vi Tora som lærarinne, og som jeg kan huske som ei streng bestemt dame  som kunne sitt testamente. Neste skoleår var todelt og samlet i kjelleren på ungdomshuset Solvang. Der fikk vi Sanna til lærarinne med  etternavn Farstad, og ble senere gift på Lepsøya. Ei enestående  dame som vi barna ble veldig glad i. Tredje året fikk vi Morten Larsen fra Kristiansund til lærer, og da var vi tilbake på gamleskolen.
Nyskolen vart innvigd  lørdag 10.november 1956, og jeg kan huske at det var stor stas med mye festligheter. Jeg kan ennå huske at vi var samlet til fest i gymsalen på skolen, og formann i byggekommiteen Halvard Hagen   ønskte velkommen. Det var mange som hadde noe å si da der var fremmøtt ordfører, sogneprest,og skoledirektør. Lærer Artur Nese og noen av barn fra 6-7 klasse fremførte en sketsj om "En skoledag i gamle dager" og lærerinne Tove Nyborg  spilte på orgelet.
Gamle Karl Rogne holdt et langtekkelig foredrag om "Skule og oppseding" som vi barna syns var ekstra kjedelig. Han var av den stolte 1905 generasjonen, og en aktiv skribent i avisene.
Da det led mot snart midnatt kan jeg huske så hadde alle karene fått sagt det de hadde på hjertet, og da var det mange trette fjes å se i salen.
Syns å huske at Helga Birkelund holdt en kort takketale, og overrakte blomster til byggherrene Tomas Myklebust m.fl.
For en herlig tid for oss barna som begynte på 4 året i en ny skole med  fasiliteter som ikke gamleskolen hadde. Det var ikke til å tro gymsal,dusjannlegg, wc og garderobe,skolekjøkken og fine klasserom. En makeløs skole syns vi, fordi den skolen vi forlot var var vel mer som et skolemuseum.

MC-miljøet på 50 tallet på Harøya.

For en fantastisk tid for en ungdom det var da motorsyklene kunne bli allemannseie.Det var midt på 50 tallet og det var som om alt var i forandring. Trekkspillet og fela vart byttet ut med gitarer,saksofoner og rå Rock and roll. Gamlefolket bare himlet med øynene og gav seg ende over, for en tøylesløs tid disse ungdommene skulle vokse opp i sa de. Traktorsko, pupitarutet bukse,
Havaiskjorte og en masse brylkrem var det som skulle til for å være en trendy person. Motorsyklene var mest Tempo Sacks 150 og 125 kubikk og Tempo Willers 125/150 kubikk motorer. Avvikerne var de som hadde Java og MZ, men etterhvert så ble de også akseptert. Det hadde noe med fart å gjøre, og da var det et noe nytt og merkelig ord som de fikk kjennskap til og det var trimming av motoren. Mang en hoven Tempo Sacks eier fikk seg en overaskelse når lille MZ 125 føyk forbi i over 100 km. Redningen ble "Olsa" Asbjørn Olsen en "nordlæning" som kom til Myklebust med bokstavelig talt ny viten om motorsykler. Det vokste frem et motorsykkelmiljø på¨"Jensremma" og onkel og tante måtte over en periode tåle at lørdags og søndagsroen ble forstyrret av disse motorsyklene i mange år fremover. For Peder (fabro) så ble dagene oppe på nøre kvisten en urolig tid. Det var en ungdomsgjeng på 10-12 gutter som kjøpte motorsykkel, og når doktor "Olsa" reparerte motorene på disse syklene så fulgte vi guttungene storøygd med. Jeg kan ennå høre "Olsa" si på sin slepende vesterålsdialekt "jeg tror jeg må se på dysene og tenninga til den deran sykkelen". Han hadde heltestatus i miljøet, og noen kom langveis fra for å få reparert noe som ikke var helt i orden på syklene sine. "Rågne Erling" (Erling Myklebust)hadde Tempo Willers 125 kubikk, og mang en halsbrekkende kappkjøring på dårlige grusveier skulle avgjøre hvem som var raskest i bygda. "Alla"(Kolbjørn Myklebust) hadde JAVA 125 kubikk sykkel som var veldig fin syns vi, men ikke av de raskeste. Noen av guttene hadde i tillegg til å ha motorsykkel blitt uvalig lik Elvis Presly. Einar Breivik var vel den som lykkes best,og han må ha brukt særdeles mye tid foran speilet for å oppnå et så godt resultat. Han var også den første som lærte seg Elvis sin hoftesving når han danset Rock and roll. Alt var til forveksling bemerkelsesverdig likt, men han hadde noe som reduserte helhetsinntrykket mye......han hadde hvitt hår. Det var en tid da nytt og gammelt kom i konflikt, og det gjorde det også på danselokalet. Noen ungdommer sverget til Per Bolstad, men dei ble etterhvert i mindretall. Nei da, skulle du være trendy så nyttet det ikke med nikkers og lusekofte. Dette var en tid da trøsyklene ble erstattet med motorsykler utenfor danselokalet, og de gamle tradisjonelle klærne med traktorsko,pupitarutet bukse,Havaiskjorte og tøff sort skinnjakke. Ikke å forglemme det viktigste....tyggegummi,filtersigaretter og ei Old Brandy fra polet i Kristiansund på innerlomma.

Et minne for livet.

At hester er veldig kloke dyr fikk vi en gang se hjemme der jeg vokste opp. Vår eiendom grenset til utmark, og der beitet ofte på den tid hestene som ennå var vanlig på gardsbrukene. I utmarka var det også et fristende sted for oss barna for på sommeren så kunne man finne mye krekling og blåbær i utmarka. Et minne som jeg aldri glemmer er min søster Guri som da var 4 år, skulle en tur bort i marka for å plukke bær. Hun hadde med en liten boks, som hun skulle plukke i men regnet ikke med å få besøk. Naboene hadde en hest som var så glad i mennesker at bare han så noen så kom han settende. Dette kom vel brått på veslejenta som løp mot gjerdet, og hesten likeså. Det ble full panikk og hun satte i å hyle det bare en 4 åring kan, og hesten sto bak henne og slikket håret hennes. Det var en underlig syn som møtte oss da vi kom ut for jenta sto og holdt i gjerdet som hynotisert. Det måtte være en klok hest dette for han sto bare og slikket henne som om han ville trøste henne. Det bedrøvelige uttrykket på den hesten kan jeg ennå huske, og er ikke i tvil om at han forstod hva som hendte. Denne opplevelsen gjorde meg overbevist om at dyr forstår mer en vi tror.

Kristoffer, også kalt "Stoffer".

En fiskebåt fra hjemstedet var en tur innom Bergen, og der tok mannskapet fri for å ta seg en tur på byen. Det ble rimelig festet, og alle mann unntatt han  Kristoffer var kommet ombord om morgenen da de skulle fortsette reisen. Politiet ble varslet, og søk ble satt igang for å lete etter ham, men han var sporløst borte. Rasmus hans bror var regnet som en kald fisk, og det skulle mye til for å vippe ham av pinnen. Like rolig i alle situasjoner, og denne gangen skulle de få enda et bevis på denne roen disse brødrene hadde. Det led på andre døgnet og letingen ble intensivert. Politiet hadde søkt i store områder uten noe resultat. Mannskapet satt nede i lugaren og spilte kort, mest for å roe nervene og å få tida til å gå. Da kom en politimann ombord, og fortalte at de ikke hadde funnet ham ennå.
Rasmus bror til Kristoffer hadde akkurat fått utdelt en hånd med fine kort, og satt bare å betraktet kortene. Det kunne se ut som han så vidt registrerte hva politimannen sa da han opplyste at de ikke hadde funnet broren.
Da politimannen gikk sa Rasmus : "Han er så godt som ferdig nå da han Stoffer'n vår, ................Pass". Det ble for mye for de andre og de la ned kortene. Bare en halv time senere kom Kristoffer smilende og blid ombord. Han kunne fortelle at han hadde vært sammen med  "Ei ordensdame fra Karmøya".
Turen kunne fortsette etter at de fikk rapportert til politiet at Kristoffer var kommet tilrette, og mannskapet hadde fått enda et bevis på disse to brødrenes iskalde ro i situasjoner der andre mister fatningen.