Da jeg vokste opp på Myklebust, i den gang Haram kommune, var det en generasjon gamle karer som jeg syns var noen virkelige tøffinger av den gamle sorten. Jeg ønsker å fortelle om disse spesielle personlighetene som ikke finnes lenger. Jeg ble spesielt imponert av Gunnar Brandås, en mann som kjøpte "Pederremma" av dødsboet etter Peder Paulsen Myklebust. Han hadde i hele sitt liv vært litt av en altmuligmann. Han hadde jobbet i gruvene på Svalbard i oppstarten av gruvedriften der, og man kan trygt si at dette var et steinhardt liv, og at erfaringene han fikk der oppe i nord helt sikkert var med på å forme han.
Han var bygdas første amcar- entusiast og eide en Ford lastebil modell 1924 som var i helt perfekt stand. Han drev en tid en revefarm, men jeg tror at gardsbruket var hovedinntekten til familien. Han hadde oppsyn med kirkegården, kapellet og ringte når det var begravelse der. Han var også bygdas slakter, og jeg kan huske ham rolig skjære av et stykke fra slaktet og smakte på det varme råe kjøttet. Jeg grøsset når jeg hørte ham si " ja dette kjøttet er det fin kvalitet på". Helt utenkelig å spise rått kjøtt syntes jeg, men da jeg senere var på Grønland forsto jeg at dette ikke var så uvanlig likevel.
Så var han bygdas elektriker, og jeg kan huske han gjorde mye arbeid på el.anlegget hjemme.
Han var en lidenskapelig piperøker, og pipa var i munnen på han hvor han enn var. En gang veltet han på sykkel med pipa i munnen. Da ble det mer enn han hadde regnet med, for han kløyvde nesen og pipa ble slått inn i halsen på ham med en etterfølgende blødning som måtte behandles på sykehuset. Jo da, han var av dem som hadde flaks så han berget seg som ved et under fra den ulykken, men kombinasjonen piperøking og sykling sluttet han med etter dette uhellet. Han var en god mann å ha i bygda, for han hadde kunnskap om det meste og han var lett å be.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar