Jeg kan huske at 17. mai i min barndom var å gå i tog med en masse flagg, og så var det alle lekene på idrettsplassen. Det jeg husker spesielt var leker og konkuranser der gamle damer og menn(35 år) konkurerte i sekkeløp, og å løpe med egg på skje til barnas underholdning.
Etter at lekene var avsluttet så var det en tur hjem , for senere å delta på festen på ungdomshuset Solvang.
Det man husker fra barndommen er ofte positive opplevelser, og så husket man at det var bare fint vær hele tiden og nesten aldri en regnværsdag. Det skulle komme feiringer som ikke var helt lik de jeg tok del i som guttunge hjemme i Sandøy kommune på Romsdalskysten.
Jeg hadde rukket å bli noen år eldre, og var på fiske i Barentshavet. Det passet seg slik at vi skulle iland for å levere fangsten i Båtsfjord i Finnmark, og vi ankom havna den 16. mai. Da fikk vi innvilget landlov til over den 17. mai for uvær hadde det vært i flere dager med vind og snø.
Det var en spesiell 17.mai feiring litt ulik den jeg var vant til fra tidligere, for foran barnetoget kjørte en brøytebil for å fjerne det meste av snøen i gata. Det hadde iløpet av natten snøet en 50-60 cm nysnø, og gatene var ufremkommelig.
Man kunne tro at dette ville legge en demper på denne feiringen, men til vår store forundring så var dette mer som forventet at dagen kunne bli.
Etter at alle tilstelningene nede i sentrum var ferdig, så var det fest på "Skansen" et lokale som var samlingstedet i Båtsfjord på den tid. Kan bare si at dette var en feiring der stemningen var på topp blant store og små. For oss "søringan" var det noe spesielt å feire 17. mai i heftige snøbyger, vind og mer en 50 - 60 cm nysnø.
Etter endel år i Finnmark så lærte jeg at ikke noe sted i Norge kan det være så dårligt vær om sommeren som der, men en uke eller to senere så kunne kunne været endre seg til noe som lignet på tropesommer.
onsdag 18. mai 2011
Et liv i uvitenhet.........
Jeg har ofte tenkt på hvor mye vi utsetter kroppen vår iløpet av livet. Faktorer som røyk, alkohol,lite mosjon, usunne matvaner, dårlig inneklima og ikke minst forurensing. Jeg har tatt del i disse usunne faktorene over alt for lang tid. Jeg fikk heldigvis vett nok til å slutte å røyke da jeg stiftet familie, men har hatt et arbeid som ikke er sunt over lang tid. Et arbeid som har forholdsvis lange arbeidsturnuser, og for min del 25 år med beredskapsvakt.
Tidene har forandret seg de seneste årene, og det har blitt fokusert på et bedre arbeidsmiljø også for sjøfolk. Der har det blitt gjort store forbedringer, og spesielt reduksjon i arbeidstiden ombord, og lengre turnuser iland.
Når jeg tenker på hvordan det var å være fisker og sjømann første tiden jeg var yrkesaktiv, så forundrer det meg at ikke sjømannslegene satte en stopper for det usunne arbeidsmiljø som fanst ombord på båtene på den tid. Jeg husker spesielt at jeg var deltager på et fiskarlagsmøte i Ålesund der en fiskeskipper nesten stolt kunne fortelle at flere av mannskapet hans fikk psykiske problemer etter en linetur på Grønlandsbankene som varte i 6 måneder.
Jeg kan også huske at jeg selv arbeidet på det meste 340 døgn på et år, og med en arbeidstid på fra 12 - 16 timer i døgnet.
Det jeg her nevner er faktorer som vi har vist om, og har kunnet til en viss grad valgt bort, men konkuransen har tvunget rederne til å kjøre en hard linje for å oppnå best mulig økonomi.
Noe som jeg mener er faktorer som vi ikke kunne beskyttet oss mot der jeg drev fiske var faktisk radioaktivt nedfall.
Jeg var på fiske i Barentshavet og Finnmarkskysten fra 1960 til 1964, og det var på den tid da Russerne sprengte et utall atombomber i atmosfæren over Novaja Semlja. Hva jeg har vært utsatt for av radioaktiv stråling er godt at jeg ikke vet, men vi fisket ofte på Østbanken ikke så veldig langt fra spengningsområdene.
Den største bomba som ble detonert var på 50 megatonn. Det vil si mer en 100 ganger så sterk som den som ble detonert over Hiroshima.
Jeg har ikke i ettertid sett noen rapport om målinger av radioaktivitet i området i denne perioden, men regner med at forsvaret hadde interesse av å kontrollere dette. Er rimelig sikker på at det fins hos Russerne og Amerikanerne, men regner også med at vi har målinger for denne perioden.
Jeg personlig tror at radioaktiviteten ute på havet måtte ha vært meget høye i den perioden, men enn så lenge dette vet jeg ingen ting om.
Tidene har forandret seg de seneste årene, og det har blitt fokusert på et bedre arbeidsmiljø også for sjøfolk. Der har det blitt gjort store forbedringer, og spesielt reduksjon i arbeidstiden ombord, og lengre turnuser iland.
Når jeg tenker på hvordan det var å være fisker og sjømann første tiden jeg var yrkesaktiv, så forundrer det meg at ikke sjømannslegene satte en stopper for det usunne arbeidsmiljø som fanst ombord på båtene på den tid. Jeg husker spesielt at jeg var deltager på et fiskarlagsmøte i Ålesund der en fiskeskipper nesten stolt kunne fortelle at flere av mannskapet hans fikk psykiske problemer etter en linetur på Grønlandsbankene som varte i 6 måneder.
Jeg kan også huske at jeg selv arbeidet på det meste 340 døgn på et år, og med en arbeidstid på fra 12 - 16 timer i døgnet.
Det jeg her nevner er faktorer som vi har vist om, og har kunnet til en viss grad valgt bort, men konkuransen har tvunget rederne til å kjøre en hard linje for å oppnå best mulig økonomi.
Noe som jeg mener er faktorer som vi ikke kunne beskyttet oss mot der jeg drev fiske var faktisk radioaktivt nedfall.
Jeg var på fiske i Barentshavet og Finnmarkskysten fra 1960 til 1964, og det var på den tid da Russerne sprengte et utall atombomber i atmosfæren over Novaja Semlja. Hva jeg har vært utsatt for av radioaktiv stråling er godt at jeg ikke vet, men vi fisket ofte på Østbanken ikke så veldig langt fra spengningsområdene.
Den største bomba som ble detonert var på 50 megatonn. Det vil si mer en 100 ganger så sterk som den som ble detonert over Hiroshima.
Jeg har ikke i ettertid sett noen rapport om målinger av radioaktivitet i området i denne perioden, men regner med at forsvaret hadde interesse av å kontrollere dette. Er rimelig sikker på at det fins hos Russerne og Amerikanerne, men regner også med at vi har målinger for denne perioden.
Jeg personlig tror at radioaktiviteten ute på havet måtte ha vært meget høye i den perioden, men enn så lenge dette vet jeg ingen ting om.
onsdag 11. mai 2011
Et underlig lysfenomen.......
Vi hadde vært på en 9 dagers ferskfisktur til Bjørnøya, og var på vei tilbake til Båtsfjord i Finnmark. Året var 1962 og april måned. Vi hadde fisket sånn passe, og var på vei iland for å levere fangsten. Jeg hadde rortørn for autopilot var ikke vanlig på den tid. Det var sent på natta, veldig klart vær med stjerner på himmelen og mye nordlysaktivitet.
Jeg hadde stått og beundret nordlysaktiviteten en stund, og syns den var ekstra fin den kvelden, men helt plutselig så fikk jeg se en lysende kule på himmelen ca.15 grader over horisonten og 15-20 grader om babords baug. Etter noen minutter så kom et lys til opp, og forstod straks at dette var ikke noe nødbluss.Lysene var ca. halve så stor som en fullmåne. Jeg gjorde de andre ombord som hadde vakt oppmerksom på fenomenet, men ingen av oss hadde sett noe lignende tidligre. Vi syslet med tanken på ufo'er, men de burde bevege seg og dette fenomenet stod helt stille.
Vi fortalte om hva vi hadde sett da vi kom iland, men ingen andre hadde sett dette. Etterhvert så ble hele opplevelsen mer eller mindre glemt, og kom i kategori som uforklarlige hendelser.
Noen år senere og hjemme på Harøya fikk jeg se det samme fenomenet, og da var det flere en jeg som så det. Da vi så det denne gang så var forholdene på en prikk lik den kvelden sør for Bjørnøya. Stjerneklart, mye nordlys og to lysobjekt ca. halv så stor som månen, og som lyste sterkt. Noen dager senere fikk vi forklaringen. Norsk forskning på nordlysaktivitet hadde sendt opp to raketter fra Oksebåsen skytefelt på Andøya denne kvelden kunne man lese i avisene.
Det viste seg at russerne hadde drevet denne forskningen fra Murmansk i lang tid allerede, og jeg hadde overhode ikke sett to ufo'er den vårkvelden i 1962.
Jeg hadde stått og beundret nordlysaktiviteten en stund, og syns den var ekstra fin den kvelden, men helt plutselig så fikk jeg se en lysende kule på himmelen ca.15 grader over horisonten og 15-20 grader om babords baug. Etter noen minutter så kom et lys til opp, og forstod straks at dette var ikke noe nødbluss.Lysene var ca. halve så stor som en fullmåne. Jeg gjorde de andre ombord som hadde vakt oppmerksom på fenomenet, men ingen av oss hadde sett noe lignende tidligre. Vi syslet med tanken på ufo'er, men de burde bevege seg og dette fenomenet stod helt stille.
Vi fortalte om hva vi hadde sett da vi kom iland, men ingen andre hadde sett dette. Etterhvert så ble hele opplevelsen mer eller mindre glemt, og kom i kategori som uforklarlige hendelser.
Noen år senere og hjemme på Harøya fikk jeg se det samme fenomenet, og da var det flere en jeg som så det. Da vi så det denne gang så var forholdene på en prikk lik den kvelden sør for Bjørnøya. Stjerneklart, mye nordlys og to lysobjekt ca. halv så stor som månen, og som lyste sterkt. Noen dager senere fikk vi forklaringen. Norsk forskning på nordlysaktivitet hadde sendt opp to raketter fra Oksebåsen skytefelt på Andøya denne kvelden kunne man lese i avisene.
Det viste seg at russerne hadde drevet denne forskningen fra Murmansk i lang tid allerede, og jeg hadde overhode ikke sett to ufo'er den vårkvelden i 1962.
mandag 9. mai 2011
En hobby.
Da jeg var liten gutt så hadde jeg en stor interesse for fugler og dyr. Jeg gikk i fjøre og fjell så snart det bød seg en anledning, og meget tidlig så hadde jeg en fuglebok med meg. Tror at interessen ble ekstra sterk etter tiden på Lyngværet, for der var fuglelivet ekstra rikt.
Etterhvert så begynte jeg å samle egg, og samlingen vokste med alderen. Husker at jeg hadde alke, lomvie og skarv fra Bjørnøya. Stormåse, småmåse og kongemåse fra Kongsøya i Finnmark, og hegre, ravn og grågås fra Lyngværet.
Ja dette ble den store lidenskap etter som samlingen vokste og de virkelige spesielle artene ble med i samlingen. I alt så hadde jeg på det meste 52 sorter egg, og de var pakket i kasser polstret med ærfugldun. Hvert egg hadde en benevnelse påskrevet om hvor de var funnet og hvilken fugleart den tilhørte med en umoden barneskrift for hver avdeling.
Jeg var veldig forsiktig med denne samlingen, og derfor så hadde jeg den oppbevart mellom bjelkelagene i første og andre etg. i huset vårt.
Da jeg var ferdig med barndomstiden så ble det etterhvert fiske og lenge borte på sjøen. Uheldigvis så ble huset vårt ombygget på den tiden, og bjelkelaget som var delvis åpent i endene ble bygget igjen slik at eggesamlingen ligger fortsatt mellom tak og golv i 1 og andre etg.
Der blir vel samlingen liggende til huset en gang i fremtiden blir revet, men jeg har likevel et lite ønske, og det er å få se igjen denne samlingen som jeg var så glad i.
Etterhvert så begynte jeg å samle egg, og samlingen vokste med alderen. Husker at jeg hadde alke, lomvie og skarv fra Bjørnøya. Stormåse, småmåse og kongemåse fra Kongsøya i Finnmark, og hegre, ravn og grågås fra Lyngværet.
Ja dette ble den store lidenskap etter som samlingen vokste og de virkelige spesielle artene ble med i samlingen. I alt så hadde jeg på det meste 52 sorter egg, og de var pakket i kasser polstret med ærfugldun. Hvert egg hadde en benevnelse påskrevet om hvor de var funnet og hvilken fugleart den tilhørte med en umoden barneskrift for hver avdeling.
Jeg var veldig forsiktig med denne samlingen, og derfor så hadde jeg den oppbevart mellom bjelkelagene i første og andre etg. i huset vårt.
Da jeg var ferdig med barndomstiden så ble det etterhvert fiske og lenge borte på sjøen. Uheldigvis så ble huset vårt ombygget på den tiden, og bjelkelaget som var delvis åpent i endene ble bygget igjen slik at eggesamlingen ligger fortsatt mellom tak og golv i 1 og andre etg.
Der blir vel samlingen liggende til huset en gang i fremtiden blir revet, men jeg har likevel et lite ønske, og det er å få se igjen denne samlingen som jeg var så glad i.
lørdag 7. mai 2011
En lite tilbakeblikk ......
Alkohol er så mangt rundt om på jorden, og mangt et brygg har blitt laget på underlig vis. Jeg kan ennå huske dette maltølet som jeg ble introdusert med som 15 åring. Alle med respekt for seg selv hadde en kagge som stod og suset borte på løa. Det var bare så inderlig merkelig at ikke et eneste brygg smakte likt, og oppskriftene var utrolig fantasifulle. Vann, sukker og gjær var hovedingrediensen i dette "skvipet", men der slutter likhetene fra den ene til den andre.
Noen hadde ikke tålmod til å bearbeide dette produktet på riktig måte, og da ble det et ordentlig "skvip".
Disse "fuskerakkerne" viste råd når ikke alt hadde gått etter planen og ølet ikke ble sterkt. De tok likegodt og helte i ei flaske sprit på kaggen. Jeg har aldri fått den store smaken på øl samme hvor jeg har forsøkt å finne noe som passet meg, og som jeg virkelig likte. Jeg begynte å tro at jeg var unormal som ikke likte øl, for alle mine venner forgudet denne drikken.
Jeg kan huske at jeg har forsøkt, tysk, spansk, dansk og norsk øl, men det er vist noe som ligger bak i hode og lurer, som jeg ikke har blitt kvitt.
Husket at jeg på Red Lion, en pub i Grimsby, etter noen drinker gjorde som alle de andre i denne "bula" kjøpte et stort glass(pint) med sortøl. Jeg husker at jeg slet med dette glasset, og når det endatil var noe gjærsuppe på bånn da sa det stopp tiltros for at jeg var i laglig form.
Neste forsøk var i Godthåb på Grønland. Vi hadde vært iland på et danselokale midt i byen som hete Kristinemuut. Jeg forsøkte meg på en dansk Carlsberg, men det måtte bli baren og noe mere edelt i glasset. Vel ombord igjen den kvelden så hadde det kommet en hel hærskare med grønlendere ombord.
En dame bydde meg på Imjak ett eskimobrygg som flere normenn en jeg har smakt. Du verden sier jeg bare, og det var der og da jeg forsto samenhengen.
Da jeg var helt ung var jeg med på å drikke av en kagge som stod på ei løe, og der var det stup mørkt. Det ble drukket mye og vel, og jeg syns det var en eiendommelig smak. Da den var tom så viste det seg at det lå en død mus på bånn av denne kaggen. Man kan bare tenke seg hvordan reaksjonen ble.
Da jeg drakk denne imjak'en så var smaken fortreffelig lik dette brygget jeg fikk i denne løa mange år tidligere. Jeg ble sikkert oppfattet som utakknemmelig og uhøffelig, men det går en grense et sted og den passerte jeg akkurat da :-))
Noen hadde ikke tålmod til å bearbeide dette produktet på riktig måte, og da ble det et ordentlig "skvip".
Disse "fuskerakkerne" viste råd når ikke alt hadde gått etter planen og ølet ikke ble sterkt. De tok likegodt og helte i ei flaske sprit på kaggen. Jeg har aldri fått den store smaken på øl samme hvor jeg har forsøkt å finne noe som passet meg, og som jeg virkelig likte. Jeg begynte å tro at jeg var unormal som ikke likte øl, for alle mine venner forgudet denne drikken.
Jeg kan huske at jeg har forsøkt, tysk, spansk, dansk og norsk øl, men det er vist noe som ligger bak i hode og lurer, som jeg ikke har blitt kvitt.
Husket at jeg på Red Lion, en pub i Grimsby, etter noen drinker gjorde som alle de andre i denne "bula" kjøpte et stort glass(pint) med sortøl. Jeg husker at jeg slet med dette glasset, og når det endatil var noe gjærsuppe på bånn da sa det stopp tiltros for at jeg var i laglig form.
Neste forsøk var i Godthåb på Grønland. Vi hadde vært iland på et danselokale midt i byen som hete Kristinemuut. Jeg forsøkte meg på en dansk Carlsberg, men det måtte bli baren og noe mere edelt i glasset. Vel ombord igjen den kvelden så hadde det kommet en hel hærskare med grønlendere ombord.
En dame bydde meg på Imjak ett eskimobrygg som flere normenn en jeg har smakt. Du verden sier jeg bare, og det var der og da jeg forsto samenhengen.
Da jeg var helt ung var jeg med på å drikke av en kagge som stod på ei løe, og der var det stup mørkt. Det ble drukket mye og vel, og jeg syns det var en eiendommelig smak. Da den var tom så viste det seg at det lå en død mus på bånn av denne kaggen. Man kan bare tenke seg hvordan reaksjonen ble.
Da jeg drakk denne imjak'en så var smaken fortreffelig lik dette brygget jeg fikk i denne løa mange år tidligere. Jeg ble sikkert oppfattet som utakknemmelig og uhøffelig, men det går en grense et sted og den passerte jeg akkurat da :-))
onsdag 4. mai 2011
Sommeren i Kongsfjord.
Reisen fra Berlevåg til Kongsfjord gikk fint, og vi ble innlosjert i ei rimelig grei rorbu på Strandheimbruket. Det var mor Betsy, elste søster Elin, yngste søster Guri og yngste bror Palmar og jeg som skulle bo der hele denne sommeren, og far han kom iland ca. en gang i uka for å levere fangsten og kjøpe proviant, is og bunkers for så å gå på havet igjen.
Det var Halvdan Nagelsgård i Bergen som eide bruket, og Lorentsen var direktør for bedrifta.
Kongsfjord er egentlig et lite sted på Varangerhalvøya i Finnmark, og på den tid bodde det 150 -200 mennesker der.
Veineset i Kongsfjord var under krigen besatt av svært mange tyske soldater, og det sies at der er 6 -7 kilometer med tuneller og bunkere inne i berget der ute.
De to største arbeidsplassene var Kongsfjordbruket og Strandheimbruket. Kongsfjordbruket hadde fleste ansatte i arbeid, og filetfabrikken arbeidet det finske jenter. Guttene i Kongsfjord på den tid ble naturligvis gift med finske jenter, og en ikke ubetydlig del av folket snakket finsk.
Denne sommeren skulle bli en tid med utallige opplevelser svært ulik livet der jeg vokste opp. Det var ikke uvanlig å høre at man var en "jævla søring", men jeg kom fra denne sommeren kun med en utslått tann. Etterhvert så ble jeg kjendt med alle i bygda og leken normaliserte seg. En aktivitet var fiske etter røy i Kongsfjordvannet, der var det bare å slenge uti snøret så var det en på kroken umiddelbart. Vi forsøkte også å fiske i Kongsfjordelva, men da kom elvevakta over oss med følgende formaning:"Ser æ dere en gang tell her i elva så skal æ faen i mæ rapportere dere". Det var klar tale fra en offentlig tjenestemann.
Da var det mer spennende å ta turen inn i Samfjorden til ei strand, for der hadde tyskerne dumpet alt etterlatenskap fra krigens dager da de evakuerte. En dyp grøft hadde de gravd, og dumpet våpen, amunisjon, kanonkrutt i plater. Det var så store mengder av dette kruttet at jeg mener å påstå at flere hundre kilo lå strødd utover i fjæra.
Rustne geværløp, og kolber stakk opp av sanden overalt, og kanonhylser lå i hauger omkring. Tanken på sikkerhet måtte ha vært helt fraværende hos de som dumpet disse etterlatenskapene. Tennsatser til kanonene lå strødd utover i fjæra, men om de var aktive etter 14 år der det vet jeg ikke.
Etterhvert så fikk jeg arbeid på bruket, det var mest å hjelpe til med å sperre fisk og henge den på fiskehjellen til tørking. Det var ett drittarbeid, og den bearbeidinga av fisken var ikke så ulikt slik man tilbereder rastafisk. Lasting, lossearbeid og arbeid på tørrfiskloftet var mer trivelig arbeid syns jeg da. Noe penger tjente jeg også på denne ferien, men mye lå igjen på kafeen og krambua kan jeg huske.
Direktør Lorentsen kjøpte ny bil den sommeren en Volvo PV 544, og du verden for en stasbil. I helgene fikk vi være med på tur innover Varangerhalvøya, og da fikk jeg møte samene. Det var på den tid veldig ekte, men gamlegubben selv Ola Per Utsi hadde nylig kjøpt seg stor motorsykkel. Han var flere turer nede i Kongsfjord for å slakte utbryterrein som hadde forvillet seg fra hovedflokken. Ikke hver dag at den mannen dusjet, men jeg tror han hadde svært god helse og en kondisjon som få har.
Husker foresten at Lorentsen ble så glad i å kjøre bil den sommeren at han viste ikke hva unskyldning han måtte ha for å ta en tur, og vi var med ham. Han elsket å kjøre fort, og en gang skulle han kjøre ei gammel dame fra Veineset hjem. Det bar avgårde det PV'en gikk,og da vi kom frem takket hun for turen. Så sa hun:"Som et guds under så kom æ hjæm ja".
Familien Olsen eide kaffeen, og det var møteplassen i bygda. Kaffe i Finnmark på den tida var som pub i en småby i England. Dit kom bygdafolket for sosialt samvær og ta en øl eller to, og løyve til å servere øl var ett ukjendt begrep.
Folket der var så behagelig avstresset, og satte helt andre standarer enn det vi hadde på den tid. Det var ikke uvanlig å høre allerede på sensommeren:"Nei no gi æ fan i å ro(fæske) mer i år, for æ he tjent nok allerede."
Målet var ikke å bli rik, men å ha det godt.
Da skolene skulle ta til "sørpå" så reiste vi hjem, og kan bare si at den sommeren var så opplevelsesrik at jeg kunne skrive en bok om den.
Etter at jeg begynte på fiske så var jeg sommer og høst i Kongsfjord i 3 år, og 1964 var jeg der kun vår/sommer. I dag er Kongsfjord nesten fraflyttet, og all fiskeforedling er slutt forlengst har jeg hørt.
Det var Halvdan Nagelsgård i Bergen som eide bruket, og Lorentsen var direktør for bedrifta.
Kongsfjord er egentlig et lite sted på Varangerhalvøya i Finnmark, og på den tid bodde det 150 -200 mennesker der.
Veineset i Kongsfjord var under krigen besatt av svært mange tyske soldater, og det sies at der er 6 -7 kilometer med tuneller og bunkere inne i berget der ute.
De to største arbeidsplassene var Kongsfjordbruket og Strandheimbruket. Kongsfjordbruket hadde fleste ansatte i arbeid, og filetfabrikken arbeidet det finske jenter. Guttene i Kongsfjord på den tid ble naturligvis gift med finske jenter, og en ikke ubetydlig del av folket snakket finsk.
Denne sommeren skulle bli en tid med utallige opplevelser svært ulik livet der jeg vokste opp. Det var ikke uvanlig å høre at man var en "jævla søring", men jeg kom fra denne sommeren kun med en utslått tann. Etterhvert så ble jeg kjendt med alle i bygda og leken normaliserte seg. En aktivitet var fiske etter røy i Kongsfjordvannet, der var det bare å slenge uti snøret så var det en på kroken umiddelbart. Vi forsøkte også å fiske i Kongsfjordelva, men da kom elvevakta over oss med følgende formaning:"Ser æ dere en gang tell her i elva så skal æ faen i mæ rapportere dere". Det var klar tale fra en offentlig tjenestemann.
Da var det mer spennende å ta turen inn i Samfjorden til ei strand, for der hadde tyskerne dumpet alt etterlatenskap fra krigens dager da de evakuerte. En dyp grøft hadde de gravd, og dumpet våpen, amunisjon, kanonkrutt i plater. Det var så store mengder av dette kruttet at jeg mener å påstå at flere hundre kilo lå strødd utover i fjæra.
Rustne geværløp, og kolber stakk opp av sanden overalt, og kanonhylser lå i hauger omkring. Tanken på sikkerhet måtte ha vært helt fraværende hos de som dumpet disse etterlatenskapene. Tennsatser til kanonene lå strødd utover i fjæra, men om de var aktive etter 14 år der det vet jeg ikke.
Etterhvert så fikk jeg arbeid på bruket, det var mest å hjelpe til med å sperre fisk og henge den på fiskehjellen til tørking. Det var ett drittarbeid, og den bearbeidinga av fisken var ikke så ulikt slik man tilbereder rastafisk. Lasting, lossearbeid og arbeid på tørrfiskloftet var mer trivelig arbeid syns jeg da. Noe penger tjente jeg også på denne ferien, men mye lå igjen på kafeen og krambua kan jeg huske.
Direktør Lorentsen kjøpte ny bil den sommeren en Volvo PV 544, og du verden for en stasbil. I helgene fikk vi være med på tur innover Varangerhalvøya, og da fikk jeg møte samene. Det var på den tid veldig ekte, men gamlegubben selv Ola Per Utsi hadde nylig kjøpt seg stor motorsykkel. Han var flere turer nede i Kongsfjord for å slakte utbryterrein som hadde forvillet seg fra hovedflokken. Ikke hver dag at den mannen dusjet, men jeg tror han hadde svært god helse og en kondisjon som få har.
Husker foresten at Lorentsen ble så glad i å kjøre bil den sommeren at han viste ikke hva unskyldning han måtte ha for å ta en tur, og vi var med ham. Han elsket å kjøre fort, og en gang skulle han kjøre ei gammel dame fra Veineset hjem. Det bar avgårde det PV'en gikk,og da vi kom frem takket hun for turen. Så sa hun:"Som et guds under så kom æ hjæm ja".
Familien Olsen eide kaffeen, og det var møteplassen i bygda. Kaffe i Finnmark på den tida var som pub i en småby i England. Dit kom bygdafolket for sosialt samvær og ta en øl eller to, og løyve til å servere øl var ett ukjendt begrep.
Folket der var så behagelig avstresset, og satte helt andre standarer enn det vi hadde på den tid. Det var ikke uvanlig å høre allerede på sensommeren:"Nei no gi æ fan i å ro(fæske) mer i år, for æ he tjent nok allerede."
Målet var ikke å bli rik, men å ha det godt.
Da skolene skulle ta til "sørpå" så reiste vi hjem, og kan bare si at den sommeren var så opplevelsesrik at jeg kunne skrive en bok om den.
Etter at jeg begynte på fiske så var jeg sommer og høst i Kongsfjord i 3 år, og 1964 var jeg der kun vår/sommer. I dag er Kongsfjord nesten fraflyttet, og all fiskeforedling er slutt forlengst har jeg hørt.
Familietur med M/S"Brand 5" fra Ålesund til Honningsvåg.
Året var 1959 og hele familien skulle reise til Kongsfjord i Finnmark for å være der hele sommeren. Far hadde kjøpt billett fra Ålesund til Honningsvåg med M/S"Brand 5" som på den tid var eid av et rederi i Sykkylven. Ved avgang fra Ålesund var båten full av turister fra hele Skandinavia. Vi fikk en 4 manns lugar, som var på den tid reneste luksusen, men i dag tror jeg ikke den ville ha fått mange stjerner. 4 køyer og en vask med varmt og kaldt vann var alt av luksus vi kunne få, men du verden så koselig det var på denne reisen. Billetten inkluderte full pensjon, og spesielt måltidene var de jeg husker som herlige for jeg vokste mye på den tid og var konstant sulten.
Det måtte bare bli en minnerik tur langs kysten helt opp til Finnmark, for vi ble etter kort tid kjendt med mange av passasjerene og av dem var det mange barn. Det ble etterhvert mye opphold i den store salongen for det var der all underholdning var, men da dette skipet var drevet av Indremisjonen så ble det mye preget av religion.
På turen så var det ett utall med steder vi var innom, og mange små utfarter i området.
Et høgdepunkt var da vi passerte polarsirkelen, og hele bestningen skulle døpes av Kong Neptun. En veldig morsom opplevelse, og om kvelden så var det utlevering av Polarsirkel Sertifikat.
Minnes godt en gammel svenske som var passasjer ombord. Han syns vist det ble vel mye religion og bekjennelser på kveldstid så han hadde ett ønske om å få fortelle vitser. Det ble noen kjærkomne innslag i en elles litt grå underholdning med sang av skipets sangkor og taler av kaptein Fauske.
Vi var innom Brønnøysund, Bodø, Harstad, Tromsø, Hammerfest og til slutt Honningsvåg. I Honningsvåg tok vi hurtigruta videre til Berlevåg, og der ble vi faktisk heist i ett nett over i en lekter som satte oss i land for det var ikke havn for annløp på det stedet. Derfra ble vi hentet av far med fiskebåten, og fraktet til bestemmelsestedet Kongsfjord. Dette må jeg si var en halv kinareise, for distansene oppe i nord er store. Distansen fra Tromsø til Kongsfjord er lik distansen fra Tromsø til Ålesund.
I neste blogg vil jeg fortelle om den herlige sommerferien i et lite sted som heter Kongsfjord, der folket levde kun av fiske og fangst.
Det måtte bare bli en minnerik tur langs kysten helt opp til Finnmark, for vi ble etter kort tid kjendt med mange av passasjerene og av dem var det mange barn. Det ble etterhvert mye opphold i den store salongen for det var der all underholdning var, men da dette skipet var drevet av Indremisjonen så ble det mye preget av religion.
På turen så var det ett utall med steder vi var innom, og mange små utfarter i området.
Et høgdepunkt var da vi passerte polarsirkelen, og hele bestningen skulle døpes av Kong Neptun. En veldig morsom opplevelse, og om kvelden så var det utlevering av Polarsirkel Sertifikat.
Minnes godt en gammel svenske som var passasjer ombord. Han syns vist det ble vel mye religion og bekjennelser på kveldstid så han hadde ett ønske om å få fortelle vitser. Det ble noen kjærkomne innslag i en elles litt grå underholdning med sang av skipets sangkor og taler av kaptein Fauske.
Vi var innom Brønnøysund, Bodø, Harstad, Tromsø, Hammerfest og til slutt Honningsvåg. I Honningsvåg tok vi hurtigruta videre til Berlevåg, og der ble vi faktisk heist i ett nett over i en lekter som satte oss i land for det var ikke havn for annløp på det stedet. Derfra ble vi hentet av far med fiskebåten, og fraktet til bestemmelsestedet Kongsfjord. Dette må jeg si var en halv kinareise, for distansene oppe i nord er store. Distansen fra Tromsø til Kongsfjord er lik distansen fra Tromsø til Ålesund.
I neste blogg vil jeg fortelle om den herlige sommerferien i et lite sted som heter Kongsfjord, der folket levde kun av fiske og fangst.
Abonner på:
Innlegg (Atom)