Sommeren i Kongsfjord.

Reisen fra Berlevåg til Kongsfjord gikk fint, og vi ble innlosjert i ei rimelig grei rorbu på Strandheimbruket. Det var mor Betsy, elste søster Elin, yngste søster Guri og yngste bror Palmar og jeg som skulle bo der hele denne sommeren, og far han kom iland ca. en gang i uka for å levere fangsten og kjøpe proviant, is og bunkers for så å gå på havet igjen.
Det var Halvdan Nagelsgård i Bergen som eide bruket, og Lorentsen var direktør for bedrifta.
Kongsfjord er egentlig  et lite sted på Varangerhalvøya i Finnmark, og på den tid bodde det 150 -200 mennesker der.
Veineset i Kongsfjord var under krigen besatt av svært mange tyske soldater, og det sies at der er 6 -7 kilometer med tuneller og bunkere inne i berget der ute.
De to største arbeidsplassene var Kongsfjordbruket og Strandheimbruket. Kongsfjordbruket hadde fleste ansatte i arbeid, og filetfabrikken arbeidet det finske jenter. Guttene i Kongsfjord på den tid ble naturligvis gift med  finske jenter, og en ikke ubetydlig del av folket snakket finsk.

Denne sommeren skulle bli en tid med utallige opplevelser svært ulik livet der jeg vokste opp. Det var ikke uvanlig å høre at man var en "jævla søring", men jeg kom fra denne sommeren kun med en utslått tann. Etterhvert så ble jeg kjendt med alle i bygda og leken normaliserte seg. En aktivitet var fiske etter røy i Kongsfjordvannet, der var det bare å slenge uti snøret så var det en  på kroken umiddelbart. Vi forsøkte også å fiske i Kongsfjordelva, men da kom elvevakta over oss med følgende formaning:"Ser æ dere en gang tell her i elva så skal æ faen i mæ rapportere dere". Det var klar tale fra en offentlig tjenestemann.
Da var det mer spennende å ta turen inn i Samfjorden til ei strand, for der hadde tyskerne dumpet alt etterlatenskap fra krigens dager da de evakuerte. En dyp grøft hadde de gravd, og dumpet våpen, amunisjon, kanonkrutt i plater. Det var så store mengder av dette kruttet at jeg mener å påstå at flere hundre kilo lå strødd utover i fjæra.
Rustne geværløp, og kolber stakk opp av sanden overalt, og kanonhylser lå i hauger omkring. Tanken på sikkerhet måtte ha vært helt fraværende hos de som dumpet disse etterlatenskapene. Tennsatser til kanonene lå strødd utover i fjæra, men om de var aktive etter 14 år der det vet jeg ikke.
Etterhvert så fikk jeg arbeid på bruket, det var mest å hjelpe til med å sperre fisk og henge den på fiskehjellen til tørking. Det var ett drittarbeid, og den bearbeidinga av fisken var ikke så ulikt slik man tilbereder rastafisk. Lasting, lossearbeid og arbeid på tørrfiskloftet var mer trivelig arbeid syns jeg da. Noe penger tjente jeg også på denne ferien, men mye lå igjen på kafeen og krambua  kan jeg huske.
Direktør Lorentsen kjøpte ny bil den sommeren en Volvo PV 544, og du verden for en stasbil. I helgene fikk vi være med på tur innover Varangerhalvøya, og da fikk jeg møte samene. Det var på den tid veldig ekte, men gamlegubben selv Ola Per Utsi hadde nylig kjøpt seg stor motorsykkel. Han var flere turer nede i Kongsfjord for å slakte utbryterrein som hadde forvillet seg fra hovedflokken. Ikke hver dag at den mannen dusjet, men jeg tror han hadde svært god helse og en kondisjon som få har.
Husker foresten at Lorentsen ble så glad i å kjøre bil den sommeren at han viste ikke hva unskyldning han måtte ha for å ta en tur, og vi var med ham. Han elsket å kjøre fort, og en gang skulle han kjøre ei gammel dame fra Veineset hjem. Det bar avgårde det PV'en gikk,og da vi kom frem takket hun for turen. Så sa hun:"Som et guds under så kom æ hjæm ja".
Familien Olsen eide kaffeen, og det var møteplassen i bygda. Kaffe i Finnmark på den tida var som pub i en småby i England.  Dit kom bygdafolket for sosialt samvær og ta en øl eller to, og løyve til å servere øl var ett ukjendt begrep.
Folket der var så behagelig avstresset, og satte helt andre standarer enn det vi hadde på den tid. Det var ikke uvanlig å høre allerede på sensommeren:"Nei no gi æ fan i å ro(fæske) mer i år, for æ he tjent nok allerede."
Målet var ikke å bli rik, men å ha det godt.
Da skolene skulle ta til "sørpå" så reiste vi hjem, og kan bare si at den sommeren var så opplevelsesrik at jeg kunne skrive en bok om den.
Etter at jeg begynte på fiske så var jeg sommer og høst i Kongsfjord i 3 år, og 1964 var jeg der kun vår/sommer. I dag er Kongsfjord nesten fraflyttet, og all fiskeforedling er slutt forlengst har jeg hørt.