Fredag den 13.

En båt fra hjemstedet hadde vært på fiske i Barentshavet, og på vei hjem tok de turen innom Tromsø. Det var helg og karene tok fri, og da benyttet de anledningen til en fortjent fest. De burde ha vist det, for det var fredag den 13. Fiskere har alltid vært forsiktig den dagen, og overtru er ikke så ukjent i dette miljøet. Det ble festet utover kvelden, og på vei ombord møtte de ei tilårskommen dame som tilsynelatende var fra indre Finnmark.  Hun oppfattet raskt hvem de var, og at de var på vei hjem fra fiske. Hun var i dårlig humør, og ville ha fisk av dem. Hun fikk blankt avslag noe som skulle vise seg var en forferdelig feilvurdering for hør bare her: Hun sa at fikk hun ikke fisk så skulle hun "Ganje" dem, men til det bare lo de av henne. Det var da hun kom med noen uforståelige gloser, og til slutt sa: "Dere skal faen i mæ ikke komme dere langt herfra, for uløkka skal ramme dere hardt".
De syns dette var så ubehaglig at de kom seg raskt ombord, og kastet fortøyingene og forlot Tromsø. Da de hadde seilt en stund, og kommet til Rystraumen sør for Tromsø, så fikk de totalhavari på hovedmotoren. Havariet var så alvorlig at motoren måtte skiftes. På den tid alvorlig mye penger, og tapt driftstid. Etter dette ble mannskapet mer forsiktig med hva de sa, og hadde de vist resultatet av krangelen så hadde dama fått rikelig med fisk.......på fredag den 13.

Wrigleys Spearmint en fantastisk ny opplevelse.

Legg til bildetekst

Det måtte være ettersommeren 1957, jeg var 12 år, og hadde hele livet foran meg på søken etter noe nytt i min fantastiske spennende barndom. Livet var ennå preget av knappheten i etterkrigstiden, og de mest vanlige varer var ikke i salg på krambua i en liten bygd som jeg vokste opp i. De eldre guttene hadde allerede kommet i arbeid, hvis ikke de valgte videre skole. Kjell var kommet hjem fra langfart på India med Wil.Wilhelmsen sin S/S"TAIWAN".Vi satt med stor øyne og hørte på de fantastiske historiene om hellige kuer i Bombay (Mumbay) og arabere som vendte seg mot Mekka på en matte over et rustent båtdekk.
Arnvid reiste motsatt vei, for han seilte på "Statene". Dette i en tid da Rock and roll, Hawaiskjorte, Traktorsko og Spearmint var tøft. Arnvid kom hjem og hadde alt dette. Jeg kan huske at det var tivoli i underetasjen og dans i hovedetasjen på Solwang Ungdomshus på Myklebust. Der sto han "tøffingen" i Hawaiskjorte utenfor huset og delte ut Wrigley's Spearmint, og jeg var faktisk en av de heldige som fikk en pakke av han. Jeg tror at jeg hadde den veldig lenge, for dette var noe annet en Toy. Dette var i en tid da det nylig var slutt på rasjoneringskort, og at du ennå måtte søke om å få lov til å kjøpe enten importert eller ny bil. Jeg tenker bare .......tidene har forandret seg til det bedre, men jeg klarer ikke å sette slik pris på små ting som da.

Slik jeg minnes Gunnar Brandås.

Da jeg vokste opp på Myklebust, i den gang Haram kommune, var det en generasjon gamle karer som jeg syns var noen virkelige tøffinger av den gamle sorten. Jeg ønsker å fortelle om disse spesielle personlighetene som ikke finnes lenger. Jeg ble spesielt imponert av Gunnar Brandås, en mann som kjøpte  "Pederremma" av  dødsboet etter Peder Paulsen Myklebust. Han hadde i hele sitt liv vært litt av en altmuligmann. Han hadde jobbet i gruvene på Svalbard i oppstarten av gruvedriften der, og man kan trygt si at dette var et steinhardt liv, og at erfaringene han fikk der oppe i nord helt sikkert var med på å forme han.
Han var bygdas første amcar- entusiast og eide en Ford lastebil modell 1924 som var i helt perfekt stand. Han drev en tid en revefarm, men jeg tror at gardsbruket var hovedinntekten til familien. Han hadde oppsyn med kirkegården, kapellet og ringte når det var begravelse der. Han var også bygdas slakter, og jeg kan huske ham rolig skjære av et stykke fra slaktet og smakte på det varme råe kjøttet. Jeg grøsset når jeg hørte ham si " ja dette kjøttet er det fin kvalitet på". Helt utenkelig å spise rått kjøtt syntes jeg, men da jeg senere  var på Grønland forsto jeg at dette ikke var så uvanlig likevel.
Så var han bygdas elektriker, og jeg kan huske han gjorde mye arbeid på el.anlegget hjemme.
Han var en lidenskapelig piperøker, og pipa var i munnen på han hvor han enn var. En gang veltet han på sykkel med pipa i munnen. Da ble det mer enn han hadde regnet med, for han kløyvde nesen og pipa ble slått inn i halsen på ham med en etterfølgende blødning som måtte behandles på sykehuset. Jo da, han var av dem som hadde flaks så han berget seg som ved et under fra den ulykken, men kombinasjonen piperøking og sykling sluttet han med etter dette uhellet. Han var en god mann å ha i bygda, for han hadde kunnskap om det meste og han var lett å be.

Det året onkel kjøpte "Grudedressen".

Grude i Stavanger var viden kjent for at de sydde dresser som var meget ettertraktet. Onkel var på den tid ungkar og spellemann, men hadde et godt øye til ei jente i bygda. Skulle han kapre henne måtte han jammen legge om ungkarsnykkene han hadde tilvendt seg  over lang tid. Noe måtte gjøres det viste han, og det nærmeste han  kom en løsning på å bli ny mann var å kjøpe seg en dress. Valget falt på en "Grudedress", en etter den tid makeløs trendy og fin dress. Nye sko måtte det også bli, og de var av fineste sort.
På den tid var han medlem av en ungkarsgjeng, men den ene av gutta i kameratflokken hadde fått fast følge med  ei jente fra Midøya. Unkarsgjengen ble etterhvert noe ustabil da flere av dem følte trang til å stifte familie. Da Elias skulle inn på Midøya for å besøke kjæresten, hadde de andre regnet det som selvfølgelig at nå var han også tapt. De planla da ett utdrikkingslag for sin beste kamerat og frafallne, som trolig skulle bli smidd i hymnens lenker. De  hadde skrevet en bestilling til "Polet" i Kristiansund på et parti brennevin som man trygt kunne si var rikelig.
Da lørdagen kom fikk de høre at Elias var på veg hjem, og da var det stor undring om hva som var hendt. Jenta hadde funnet en annen og den forsmådde var i en krisesituasjon, så nå kom brennevinet de hadde kjøpt inn komme godt med.
De ble enige om å stille i dress alle sammen, for her skulle det feires at en frafallen var tilbake og alt som sto i deres makt skulle forhindre at den ulykkelige skulle få anledning til å sørge.
Det ble etter den tid regnet som en av de mest fuktigste fester som hadde funnet sted i bygda til da, og det passet svært dårlig til det fine klesvalget de hadde på den kvelden. Det ble en heidundrende fest der "Grudedressen`s kvalitet ble satt på en meget hard prøve. Det fortelles at utpå natta hadde karene vaklet over en eng som nylig var spredd med "Møkk".  Det skulle gå ennå noen år før denne unkarsgjengen gikk i oppløsning fordi det i disse tilfellene måtte det bli kvinnene som tok det første initiativet. Den forsmådde mistet jenta fra Midøya, men fant kjærligheten sammen med nabojenta. Onkel med "Grudedressen" fikk sin kjære Ellen, men en av dem valgte likevel å forbli unkar hele livet..... han klarte ikke omstillingen kan man si.

Da jeg kjørte opp til bilsertifikat.

I min ungdom var jeg fisker, og få tid til å kjøre opp til bilsertifikat var så godt som umulig slik min arbeidstid var ordnet. Høsten 1965 ble jeg innkalt til førstegangstjeneste i Hæren, oppmøtet var på Steinkjær. Dette passet meg godt, men  jeg vanntrivdes så mye at jeg etter 10 dager gikk til øverste befal og klaget min nød. Hva ønsker du å gjøre i forsvaret spurte han, og jeg svarte at jeg godt kunne tenke meg Hærens Sanitet. Han sa at de hadde en ledig plass på Lahaugmoen millitærleir på Gjelleråsen ved Oslo og da jeg kunne reise  tidlig neste morgen med toget til Lillestrøm. Jeg leverte samme dag det meste av utstyret,våpen,klær og beholdt kun det mest nødvendigste slik som permuniform og pakksekk med nødvendig utstyr.
Dagen etter meldte jeg meg for vakta i Lahaugmoen Leir, og ble plassert på et rom sammen med 4 trøndere og en Tromsværing.... trivelige karer alle sammen fikk jeg erfare. Rekruttskolen var et sanitetskurs på 3 måneder, og dette likte jeg svært godt. Da vi skulle overføres til Brigaden i Nord Norge hadde vi en samling i kinosalen der de som vart kvalifisert til Sersjantkurs i Saniteten ble presentert. Blant de som ble kvalifisert  var jeg, og det skulle vise seg å bli det beste som hadde hendt meg  i min "millitære karriere". Kurset varte i 6 måneder med tjeneste på sykehusene i Oslo. Jeg ble utplassert på Aker Sykehus og syns den tida var ekstra interesant.. Dette var en meningsfylt tjeneste syns jeg, og trivdes utmerket. Alle som fullførte Sersjantkurset skulle få gratis bilsertifikat ble det lovet. Dette var anledningen, og sjåførlæreren kom til faste tider å hentet meg, og vi kjørte to timer pr. tur. Etterhvert hadde jeg kjørt så mange timer at jeg kunne kjøre opp, men først måtte vi igjennom en teoretisk prøve med ca. 50 spørsmål og svar. Jeg kjørte opp i Lillestrøm sammen med en soldat fra Åndalsnes. Jeg kjørte først og var særdeles spendt på resultatet etter endt kjøring. Jeg kan ennå huske spenningen da vi satt inne på kontoret. To usikre 20 åringer og en ekstra høytidlig sensor som  sier at du greidde dessverre ikke kjøreprøven, og jeg trodde at han snakket til meg. Stor var min glede da han snur seg direkte til meg og sier at du greidde prøven med en feil.To uker senere kom min kjørepartner bort til meg og dunket meg på ryggen og sa "nå har jeg også bilsertifikat" og det uten å ha betalt ei krone for det. Mye bilkjøring ble det etterhvert, men det var etter endt tjeneste, Jeg avsluttet tjenesten som Kompaniets Sanitetsbefal i Åsegarden Leir i Harstad.......... med bilsertifikat ;-)

Da tangoen kom til Myklebust.

I lange tider var det gammeldans og spesielt leikarringer som var vanlig på dansetilstelninger på Myklebust, men noen hadde vært "ute til sjøss" og lært nye måter å danse. Vals var naturligvis en av de mest vanlige dansene, men nye tider gjorde forandringer der også. I lang tid var det fele og trekkspill som ble benyttet på dansetilstelningene, og det passet bra, for disse instrumentene passet også godt da tango etterhvert ble  umåtelig populært. Noen  organisert opplæring var det vanligvis ikke, så de fleste hadde sin spesielle måte å danse på.
Husker spesielt vår gamle drosjesjåfør som i sin ungdom hadde lært å danse Charleston. En dans som lignet litt på swing/twist og som var umåtelig populær på 20-30 tallet. Disse dansetrinnene hadde han en tendens til å benyttet til all slags dans, så det var umåtelig underholdende å se ham danse. Til tango, vals og enda til i swing brukte han disse dansetrinn, men på en underlig måte fulgte han takta.
Tango ble etterhvert en av de mest populære dansene, og "flat tango" ble ett begrep på den tid. Det var i den tid da guttene benyttet strikkede ull underbukser og ull underskjorter. Jeg kan minnes at ei eldre dame fra Myklebust som kunne fortelle at hun hadde danset tango med  en av bygdas danseløver. Han danset tango så tett at hun kunne kjenne at underbuksa hans var strikket med en rett og en vrang. Ja det var hårde tider da også ...........

Hvorfor Peder Knudsen ble kalt "Syre".

Peder Knudsen var en særdeles aktiv kar i sin ungdom, og der det skjedde noe, der var Peder. Han bodde i "Hansstauå" hos ho "HansPetra". Han var bror til Borghild Myklebust og Olga Krutvik, og kom egentlig fra Vatne. Da foreldrene ble syk fikk de tre søsknene bo hos slektninger, og der ble de til de ble voksne og godt gifte med familie på Myklebust. Borghild ble gift med Karl Myklebust, Olga med Oddmund Krutvik og Peder giftet seg med Andrea Morsund.
Peder var en ordentlig humorist, og var som sagt alltid tilstede der det skjedde noe.
Gamledampen "Eira" hadde  fraktet noen syreballonger til dampskipskaia på Myklebust. En gjeng gutter i 18-20 års alderen, deriblandt Peder fikk i oppdrag å bære syreballongene inn i pakkhuset. Det ble med en gang en konkurranse om å få disse ballongene i hus raskest mulig, og under dette hardkjøret falt Peder mens han bar en ballong. Ballongen knustes og han fikk syre overalt på klærne, og man kan bare tenke seg hvor nær han var å bli alvorlig skadet. Han forstod meget raskt at det ikke kunne gå lang tid med syre på kroppen før han fikk store skader. Uten å nøle hoppet han  utfor kaia og i sjøen,og noen påstod at de så klærne falle av ham før han nådde havflaten. Etter en tid i sjøen hadde syra blitt utvasket og nøytralisert, og i land kom en smilende blid nesten naken mann. Klærne hang som i laser rundt kroppen på ham ble det fortalt, og etter denne forferdelige men nesten komiske hendelsen fikk Peder Knudsen tilnavnet "SYRE".