Ei jonsokfeiring på Lyngværet.

Jeg skulle for første gang feire jonsok hjemmefra, og det måtte selvfølgelig  bli hos tante Emelie og Erling på Lyngværet. Tante Emelie ble av de fleste kalt "Mella", og for oss barna ble det naturlig å kalle henne "Mellamoste".  Hun hadde en egen evne til å gjøre alt så koselig, og denne jonsokfeiringen den ble til en fest selv om det måtte være svært så sparsomt og enkelt.
I uka før jonsok ankom vi, og straks vi hadde skiftet klær så startet vi arbeidet med å lage bål på det høyeste punktet på øya. Det var ikke lang vei fra fjæra der vi fann rakved og annet brennbart materiale, og opp på denne haugen så bålet tok raskt form.
Bålet hadde den uka blitt så stort at det ville bli lagt merke til, og vi erklærte at no var vi klar for jonsokfeiring.
På Myra bodde det to familier Olaf Restad og Albert Lyngvær m/koner og barn. De hadde øyas krambu, og der hadde de et enkelt sortiment av varer. Mener å huske at de ikke hadde brus, men rikelig med bruspulver og det gjorde jammen nytten for oss barna. I tillegg så hadde de karameller og drops på store glass så kvelden var sikret.
Før bålbrenningen tryllet "Mellamoste" frem is til oss barna, og hvordan kunne hun lage det uten fryser eller kjøleskap? Olaf  og Erling drev på den tid med laksenot og hadde islager til enhver tid da. For å lage is måtte hun ha is i ett stort spann blandet med salt.Hun laget en eggedosis-lignende blanding i en skål, som hun satte ned i det store spannet med is og salt. Etter en tid så ble temperaturen i spannet langt under null, og denne kremen frøs til is. Iskulene  ble servert på toppen av ei kromkake, og naturligvis så har jeg aldri senere smakt noe lignende.
Da klokka nærmet seg 2100 gikk alle opp på haugen der bålet skulle tennes. Der fikk vi barna utdelt hver sin pose med noen småkaker, karameller og drops i. Erling bar opp ett stort spann, som vi barna undret på hva var i den, men selvfølgelig så var det vann. Vi hadde ikke brus så vi måtte bruke bruspulver i stede, men det smakte fortreffelig.
Det var sikkert ikke bare herlighet, men vi hadde ikke så store krav til det vi fikk servert vil jeg tro.
Jeg mener å huske at vi var 8-10 barn og like mange voksne som deltok i denne feiringen. Mens bålbrenningen pågikk så ble det servert vafler med sylte til. Etter som tiden har gått siden denne feiringen så har det blitt til noe man husket. Ikke fordi den var så mye preget av luksus, men mer for at den var enkel og fattigslig og likevel ekstra koselig. Jeg kan ikke annet si en at det var et godt minne å ta med videre i livet.

En forunderlig postordre.......

Vi var iferd med å bli store gutter, og barneleken var på hell. Alt var blitt så forandret det siste året for vi hadde  vokst 10 -15 cm, og begynt å bruke barberhøvelen og en tydlig  mer mandig stemme hadde vi  også fått.   Barneleken  var slutt og hytta i haugane begynte å bli vanskjøttet. Ingen ting var som for bare et år siden, og de glade barneåra var definitivt slutt. Nå hadde vi fått helt andre ønsker for  hverdagen.
Jentene hadde også blitt så uvanlig fine, vi hadde vært på vår første dans og var iferd med å lære å danse.
Vi ble enige om at no var tiden inne, for det kunne ikke fortsette slik stort lengre. Det var så mye rart man hørte om hva man kunne komme ut for. Vi hadde prøvd alkohol for første gang, og om det var en forsiktig start så forstod vi konsekvensene da vi så hvordan de eldre brukte dette stoffet.  Vi forstod også at det var andre farer som var ny for en gutt som akurat var ferdig med puberteten.
Et rykte kunne fortelle at en gutt på 15 år i nabobygda hadde allerede barn med ei 4 år eldre jente. Det var da vi forstod at vi måtte gjøre noe, for guttunger var vi ikke lengre, og en kunne aldri vite hva som kunne hende. Vi diskuterte hvordan det var mulig å kjøpe slike varer uten at bygdas kvinneforening fikk vite det. Det måtte bli postordre sa Leif Egil, og jeg var  helt enig. Det var likevel et problem, for på postkontoret satt bygdas moralske vokter og formann for Indremisjonen. Hun var en meget klok  dame, og hadde bokstavlig talt et øye i bakhodet for hun viste alt som gikk for seg i bygda.
Vi så ingen annen mulighet enn postordre, så vi bestilte like godt en diskre sending som avsender dengang reklamerte med. Vi hadde hørt så mye om et merke som hadde blitt brukt av flere generasjoner, og det måtte bli garantien for at  vi ikke skulle  havne i samme uføre som 15 åringen ifra  nabobygda. Jo da vi trosset disse  "gamle" damene i bygdas kvinneforening, og sendte bestillingen.
Det gikk en uke eller to, og så kom et følgebrev til forsendingen. Da vi skulle hente pakken ble det et lite avbrudd da postdama spurte om vi hadde lov til å kjøpe dette. Det var da Leif Egil som var et år eldre viste at han endelig hadde blitt virkelig voksen da han sa: "Dette er en pakke som er adressert til meg personlig, og din jobb er å levere den til meg og du har ikke noe med eller myndighet til å nekte å levere pakken så lenge det ikke er noe ulovlig i den ". Dermed så var "uoverensstemmelsene" over  uten noe  mer diskusjon, og postdama fikk tilbake det milde og gode smilet som hun var så kjent for.
Jo da han fikk pakken, og vi guttene gikk en trygg fremtid i møte..........trodde vi.