Ei jonsokfeiring på Lyngværet.

Jeg skulle for første gang feire jonsok hjemmefra, og det måtte selvfølgelig  bli hos tante Emelie og Erling på Lyngværet. Tante Emelie ble av de fleste kalt "Mella", og for oss barna ble det naturlig å kalle henne "Mellamoste".  Hun hadde en egen evne til å gjøre alt så koselig, og denne jonsokfeiringen den ble til en fest selv om det måtte være svært så sparsomt og enkelt.
I uka før jonsok ankom vi, og straks vi hadde skiftet klær så startet vi arbeidet med å lage bål på det høyeste punktet på øya. Det var ikke lang vei fra fjæra der vi fann rakved og annet brennbart materiale, og opp på denne haugen så bålet tok raskt form.
Bålet hadde den uka blitt så stort at det ville bli lagt merke til, og vi erklærte at no var vi klar for jonsokfeiring.
På Myra bodde det to familier Olaf Restad og Albert Lyngvær m/koner og barn. De hadde øyas krambu, og der hadde de et enkelt sortiment av varer. Mener å huske at de ikke hadde brus, men rikelig med bruspulver og det gjorde jammen nytten for oss barna. I tillegg så hadde de karameller og drops på store glass så kvelden var sikret.
Før bålbrenningen tryllet "Mellamoste" frem is til oss barna, og hvordan kunne hun lage det uten fryser eller kjøleskap? Olaf  og Erling drev på den tid med laksenot og hadde islager til enhver tid da. For å lage is måtte hun ha is i ett stort spann blandet med salt.Hun laget en eggedosis-lignende blanding i en skål, som hun satte ned i det store spannet med is og salt. Etter en tid så ble temperaturen i spannet langt under null, og denne kremen frøs til is. Iskulene  ble servert på toppen av ei kromkake, og naturligvis så har jeg aldri senere smakt noe lignende.
Da klokka nærmet seg 2100 gikk alle opp på haugen der bålet skulle tennes. Der fikk vi barna utdelt hver sin pose med noen småkaker, karameller og drops i. Erling bar opp ett stort spann, som vi barna undret på hva var i den, men selvfølgelig så var det vann. Vi hadde ikke brus så vi måtte bruke bruspulver i stede, men det smakte fortreffelig.
Det var sikkert ikke bare herlighet, men vi hadde ikke så store krav til det vi fikk servert vil jeg tro.
Jeg mener å huske at vi var 8-10 barn og like mange voksne som deltok i denne feiringen. Mens bålbrenningen pågikk så ble det servert vafler med sylte til. Etter som tiden har gått siden denne feiringen så har det blitt til noe man husket. Ikke fordi den var så mye preget av luksus, men mer for at den var enkel og fattigslig og likevel ekstra koselig. Jeg kan ikke annet si en at det var et godt minne å ta med videre i livet.