Vi var iferd med å bli store gutter, og barneleken var på hell. Alt var blitt så forandret det siste året for vi hadde vokst 10 -15 cm, og begynt å bruke barberhøvelen og en tydlig mer mandig stemme hadde vi også fått. Barneleken var slutt og hytta i haugane begynte å bli vanskjøttet. Ingen ting var som for bare et år siden, og de glade barneåra var definitivt slutt. Nå hadde vi fått helt andre ønsker for hverdagen.
Jentene hadde også blitt så uvanlig fine, vi hadde vært på vår første dans og var iferd med å lære å danse.
Vi ble enige om at no var tiden inne, for det kunne ikke fortsette slik stort lengre. Det var så mye rart man hørte om hva man kunne komme ut for. Vi hadde prøvd alkohol for første gang, og om det var en forsiktig start så forstod vi konsekvensene da vi så hvordan de eldre brukte dette stoffet. Vi forstod også at det var andre farer som var ny for en gutt som akurat var ferdig med puberteten.
Et rykte kunne fortelle at en gutt på 15 år i nabobygda hadde allerede barn med ei 4 år eldre jente. Det var da vi forstod at vi måtte gjøre noe, for guttunger var vi ikke lengre, og en kunne aldri vite hva som kunne hende. Vi diskuterte hvordan det var mulig å kjøpe slike varer uten at bygdas kvinneforening fikk vite det. Det måtte bli postordre sa Leif Egil, og jeg var helt enig. Det var likevel et problem, for på postkontoret satt bygdas moralske vokter og formann for Indremisjonen. Hun var en meget klok dame, og hadde bokstavlig talt et øye i bakhodet for hun viste alt som gikk for seg i bygda.
Vi så ingen annen mulighet enn postordre, så vi bestilte like godt en diskre sending som avsender dengang reklamerte med. Vi hadde hørt så mye om et merke som hadde blitt brukt av flere generasjoner, og det måtte bli garantien for at vi ikke skulle havne i samme uføre som 15 åringen ifra nabobygda. Jo da vi trosset disse "gamle" damene i bygdas kvinneforening, og sendte bestillingen.
Det gikk en uke eller to, og så kom et følgebrev til forsendingen. Da vi skulle hente pakken ble det et lite avbrudd da postdama spurte om vi hadde lov til å kjøpe dette. Det var da Leif Egil som var et år eldre viste at han endelig hadde blitt virkelig voksen da han sa: "Dette er en pakke som er adressert til meg personlig, og din jobb er å levere den til meg og du har ikke noe med eller myndighet til å nekte å levere pakken så lenge det ikke er noe ulovlig i den ". Dermed så var "uoverensstemmelsene" over uten noe mer diskusjon, og postdama fikk tilbake det milde og gode smilet som hun var så kjent for.
Jo da han fikk pakken, og vi guttene gikk en trygg fremtid i møte..........trodde vi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar