En overnatting på hytta.

Jeg hadde forberedt meg godt, tatt med rikelig med mat for to døgn på gamlehytta på Hellandsetra. Det var senhøst og allerede kaldt i fjellet med nysnø på toppene. Som vanlig så var det et rituale å gjøre hytta klar til to dager alene med endel litteratur og musikk. Hyttene er utrivelig og kalde første timene, men når ovnen har varmet noen timer er hytta koselig å bo i. Første ettermiddagen og kvelden gikk med til vedhoggst og rydding i vedskåtet så det ble sent før jeg kunne komme tilro og virkelig nyte dette spesielle ved å overnatte på en gammel hytte langt til fjells. Første kvelden var rett trivelig, og bevilget meg noen ekstra drammer som varmet godt. Det er noe eget ved det å nyte stillheten på en slik måte, men når du varmer opp kalde hytter så blir det mange rare lyder å høre fra treverket. Det ble lest i en Alaskaroman til langt på natt før jeg kom til ro. Våknet ut på morgenen og følte at det hadde vært en fin natt, men noen rare lyder hadde jeg hørt før jeg sovnet. Kokte kaffe og dekket på bordet ute på verandaen. Mens jeg satt der å spiste løp en mus inn hoveddøra, inn i stua og forsvant. Mus inne i hytta ville jeg ikke ha, så jeg tok opp jakten på den. Etter mye leting så fant jeg hennes tilhold, for ho hadde bygget et solid "bol" innunder senga. Her måtte noe gjøres, og hentet en fjøl ute i skåtet som jeg benyttet til å ta livet av henne med. Selve avlivingen gjorde inntrykk, for det så ut som om den bad for sitt liv. Jeg kunne ikke ha en mus som samboer en natt til så det ble til at jeg drepte den med kaldt blod. Du som jeg angret. Verre skulle det bli, for da jeg hadde avlivet den så kom jobben med å rydde "Bolet". Hun hadde forberedt seg godt. "Bolet" var laget med stor omhu, og et stort lager av mat hadde hun samlet. 29 nøtter og annet musesnaks, og til og med en del av ei såpe.  Det var tydlig en som ville overleve vinteren på best mulig måte. Jeg har drept mus med felle uten anger, men denne musa var noe helt spesielt. Jeg angret faktisk på denne avlivingen, noe som nesten gjorde vont. Bare ei mus kan man si men denne musa hadde trolig overnattet sammen med meg flere ganger uten at jeg oppdaget henne. Hun hadde ikke plaget meg på noe måte de gangene jeg overnattet på hytta den høsten.

En virkelig tøffing fra hjemstedet.

Rafael Hagen en mann jeg er for ung til å ha kjent, men har fått fortalt mange historier om ham. Han var en meget fremsynt mann, og oppdaget tidlig at hvis han gav sildemel til kuene så melket de bemerkelsesverdig mye mer. Han ble etterhvert en mann som mange gårdbrukere mente  fusket, men ekstra vann i melka fant  dem ikke i melka på prøver. Han ble renvasket for disse beskyldningene, men noen mente at de kjente lukt av sildemel av melka. En vinter var han så uheldig å få sin skulder ut av ledd, og på den tid var lege langt unna. Han gikk i tre måneder med skuldra ute av ledd før han reiste Dr.Longva på Langevåg sykehus for å få hjelp. Legen satte store øyner da han hørte at Rafael hadde gått med dette så lenge. Da skuldra ble satt på plass var hans eneste kommentar..... dette kjennes jammen bedre, og mange takk for hjelpa Dr. Longva.

Fredag den 13.

En båt fra hjemstedet hadde vært på fiske i Barentshavet, og på vei hjem tok de turen innom Tromsø. Det var helg og karene tok fri, og da benyttet de anledningen til en fortjent fest. De burde ha vist det, for det var fredag den 13. Fiskere har alltid vært forsiktig den dagen, og overtru er ikke så ukjent i dette miljøet. Det ble festet utover kvelden, og på vei ombord møtte de ei tilårskommen dame som tilsynelatende var fra indre Finnmark.  Hun oppfattet raskt hvem de var, og at de var på vei hjem fra fiske. Hun var i dårlig humør, og ville ha fisk av dem. Hun fikk blankt avslag noe som skulle vise seg var en forferdelig feilvurdering for hør bare her: Hun sa at fikk hun ikke fisk så skulle hun "Ganje" dem, men til det bare lo de av henne. Det var da hun kom med noen uforståelige gloser, og til slutt sa: "Dere skal faen i mæ ikke komme dere langt herfra, for uløkka skal ramme dere hardt".
De syns dette var så ubehaglig at de kom seg raskt ombord, og kastet fortøyingene og forlot Tromsø. Da de hadde seilt en stund, og kommet til Rystraumen sør for Tromsø, så fikk de totalhavari på hovedmotoren. Havariet var så alvorlig at motoren måtte skiftes. På den tid alvorlig mye penger, og tapt driftstid. Etter dette ble mannskapet mer forsiktig med hva de sa, og hadde de vist resultatet av krangelen så hadde dama fått rikelig med fisk.......på fredag den 13.

Wrigleys Spearmint en fantastisk ny opplevelse.

Legg til bildetekst

Det måtte være ettersommeren 1957, jeg var 12 år, og hadde hele livet foran meg på søken etter noe nytt i min fantastiske spennende barndom. Livet var ennå preget av knappheten i etterkrigstiden, og de mest vanlige varer var ikke i salg på krambua i en liten bygd som jeg vokste opp i. De eldre guttene hadde allerede kommet i arbeid, hvis ikke de valgte videre skole. Kjell var kommet hjem fra langfart på India med Wil.Wilhelmsen sin S/S"TAIWAN".Vi satt med stor øyne og hørte på de fantastiske historiene om hellige kuer i Bombay (Mumbay) og arabere som vendte seg mot Mekka på en matte over et rustent båtdekk.
Arnvid reiste motsatt vei, for han seilte på "Statene". Dette i en tid da Rock and roll, Hawaiskjorte, Traktorsko og Spearmint var tøft. Arnvid kom hjem og hadde alt dette. Jeg kan huske at det var tivoli i underetasjen og dans i hovedetasjen på Solwang Ungdomshus på Myklebust. Der sto han "tøffingen" i Hawaiskjorte utenfor huset og delte ut Wrigley's Spearmint, og jeg var faktisk en av de heldige som fikk en pakke av han. Jeg tror at jeg hadde den veldig lenge, for dette var noe annet en Toy. Dette var i en tid da det nylig var slutt på rasjoneringskort, og at du ennå måtte søke om å få lov til å kjøpe enten importert eller ny bil. Jeg tenker bare .......tidene har forandret seg til det bedre, men jeg klarer ikke å sette slik pris på små ting som da.

Slik jeg minnes Gunnar Brandås.

Da jeg vokste opp på Myklebust, i den gang Haram kommune, var det en generasjon gamle karer som jeg syns var noen virkelige tøffinger av den gamle sorten. Jeg ønsker å fortelle om disse spesielle personlighetene som ikke finnes lenger. Jeg ble spesielt imponert av Gunnar Brandås, en mann som kjøpte  "Pederremma" av  dødsboet etter Peder Paulsen Myklebust. Han hadde i hele sitt liv vært litt av en altmuligmann. Han hadde jobbet i gruvene på Svalbard i oppstarten av gruvedriften der, og man kan trygt si at dette var et steinhardt liv, og at erfaringene han fikk der oppe i nord helt sikkert var med på å forme han.
Han var bygdas første amcar- entusiast og eide en Ford lastebil modell 1924 som var i helt perfekt stand. Han drev en tid en revefarm, men jeg tror at gardsbruket var hovedinntekten til familien. Han hadde oppsyn med kirkegården, kapellet og ringte når det var begravelse der. Han var også bygdas slakter, og jeg kan huske ham rolig skjære av et stykke fra slaktet og smakte på det varme råe kjøttet. Jeg grøsset når jeg hørte ham si " ja dette kjøttet er det fin kvalitet på". Helt utenkelig å spise rått kjøtt syntes jeg, men da jeg senere  var på Grønland forsto jeg at dette ikke var så uvanlig likevel.
Så var han bygdas elektriker, og jeg kan huske han gjorde mye arbeid på el.anlegget hjemme.
Han var en lidenskapelig piperøker, og pipa var i munnen på han hvor han enn var. En gang veltet han på sykkel med pipa i munnen. Da ble det mer enn han hadde regnet med, for han kløyvde nesen og pipa ble slått inn i halsen på ham med en etterfølgende blødning som måtte behandles på sykehuset. Jo da, han var av dem som hadde flaks så han berget seg som ved et under fra den ulykken, men kombinasjonen piperøking og sykling sluttet han med etter dette uhellet. Han var en god mann å ha i bygda, for han hadde kunnskap om det meste og han var lett å be.

Det året onkel kjøpte "Grudedressen".

Grude i Stavanger var viden kjent for at de sydde dresser som var meget ettertraktet. Onkel var på den tid ungkar og spellemann, men hadde et godt øye til ei jente i bygda. Skulle han kapre henne måtte han jammen legge om ungkarsnykkene han hadde tilvendt seg  over lang tid. Noe måtte gjøres det viste han, og det nærmeste han  kom en løsning på å bli ny mann var å kjøpe seg en dress. Valget falt på en "Grudedress", en etter den tid makeløs trendy og fin dress. Nye sko måtte det også bli, og de var av fineste sort.
På den tid var han medlem av en ungkarsgjeng, men den ene av gutta i kameratflokken hadde fått fast følge med  ei jente fra Midøya. Unkarsgjengen ble etterhvert noe ustabil da flere av dem følte trang til å stifte familie. Da Elias skulle inn på Midøya for å besøke kjæresten, hadde de andre regnet det som selvfølgelig at nå var han også tapt. De planla da ett utdrikkingslag for sin beste kamerat og frafallne, som trolig skulle bli smidd i hymnens lenker. De  hadde skrevet en bestilling til "Polet" i Kristiansund på et parti brennevin som man trygt kunne si var rikelig.
Da lørdagen kom fikk de høre at Elias var på veg hjem, og da var det stor undring om hva som var hendt. Jenta hadde funnet en annen og den forsmådde var i en krisesituasjon, så nå kom brennevinet de hadde kjøpt inn komme godt med.
De ble enige om å stille i dress alle sammen, for her skulle det feires at en frafallen var tilbake og alt som sto i deres makt skulle forhindre at den ulykkelige skulle få anledning til å sørge.
Det ble etter den tid regnet som en av de mest fuktigste fester som hadde funnet sted i bygda til da, og det passet svært dårlig til det fine klesvalget de hadde på den kvelden. Det ble en heidundrende fest der "Grudedressen`s kvalitet ble satt på en meget hard prøve. Det fortelles at utpå natta hadde karene vaklet over en eng som nylig var spredd med "Møkk".  Det skulle gå ennå noen år før denne unkarsgjengen gikk i oppløsning fordi det i disse tilfellene måtte det bli kvinnene som tok det første initiativet. Den forsmådde mistet jenta fra Midøya, men fant kjærligheten sammen med nabojenta. Onkel med "Grudedressen" fikk sin kjære Ellen, men en av dem valgte likevel å forbli unkar hele livet..... han klarte ikke omstillingen kan man si.

Da jeg kjørte opp til bilsertifikat.

I min ungdom var jeg fisker, og få tid til å kjøre opp til bilsertifikat var så godt som umulig slik min arbeidstid var ordnet. Høsten 1965 ble jeg innkalt til førstegangstjeneste i Hæren, oppmøtet var på Steinkjær. Dette passet meg godt, men  jeg vanntrivdes så mye at jeg etter 10 dager gikk til øverste befal og klaget min nød. Hva ønsker du å gjøre i forsvaret spurte han, og jeg svarte at jeg godt kunne tenke meg Hærens Sanitet. Han sa at de hadde en ledig plass på Lahaugmoen millitærleir på Gjelleråsen ved Oslo og da jeg kunne reise  tidlig neste morgen med toget til Lillestrøm. Jeg leverte samme dag det meste av utstyret,våpen,klær og beholdt kun det mest nødvendigste slik som permuniform og pakksekk med nødvendig utstyr.
Dagen etter meldte jeg meg for vakta i Lahaugmoen Leir, og ble plassert på et rom sammen med 4 trøndere og en Tromsværing.... trivelige karer alle sammen fikk jeg erfare. Rekruttskolen var et sanitetskurs på 3 måneder, og dette likte jeg svært godt. Da vi skulle overføres til Brigaden i Nord Norge hadde vi en samling i kinosalen der de som vart kvalifisert til Sersjantkurs i Saniteten ble presentert. Blant de som ble kvalifisert  var jeg, og det skulle vise seg å bli det beste som hadde hendt meg  i min "millitære karriere". Kurset varte i 6 måneder med tjeneste på sykehusene i Oslo. Jeg ble utplassert på Aker Sykehus og syns den tida var ekstra interesant.. Dette var en meningsfylt tjeneste syns jeg, og trivdes utmerket. Alle som fullførte Sersjantkurset skulle få gratis bilsertifikat ble det lovet. Dette var anledningen, og sjåførlæreren kom til faste tider å hentet meg, og vi kjørte to timer pr. tur. Etterhvert hadde jeg kjørt så mange timer at jeg kunne kjøre opp, men først måtte vi igjennom en teoretisk prøve med ca. 50 spørsmål og svar. Jeg kjørte opp i Lillestrøm sammen med en soldat fra Åndalsnes. Jeg kjørte først og var særdeles spendt på resultatet etter endt kjøring. Jeg kan ennå huske spenningen da vi satt inne på kontoret. To usikre 20 åringer og en ekstra høytidlig sensor som  sier at du greidde dessverre ikke kjøreprøven, og jeg trodde at han snakket til meg. Stor var min glede da han snur seg direkte til meg og sier at du greidde prøven med en feil.To uker senere kom min kjørepartner bort til meg og dunket meg på ryggen og sa "nå har jeg også bilsertifikat" og det uten å ha betalt ei krone for det. Mye bilkjøring ble det etterhvert, men det var etter endt tjeneste, Jeg avsluttet tjenesten som Kompaniets Sanitetsbefal i Åsegarden Leir i Harstad.......... med bilsertifikat ;-)

Da tangoen kom til Myklebust.

I lange tider var det gammeldans og spesielt leikarringer som var vanlig på dansetilstelninger på Myklebust, men noen hadde vært "ute til sjøss" og lært nye måter å danse. Vals var naturligvis en av de mest vanlige dansene, men nye tider gjorde forandringer der også. I lang tid var det fele og trekkspill som ble benyttet på dansetilstelningene, og det passet bra, for disse instrumentene passet også godt da tango etterhvert ble  umåtelig populært. Noen  organisert opplæring var det vanligvis ikke, så de fleste hadde sin spesielle måte å danse på.
Husker spesielt vår gamle drosjesjåfør som i sin ungdom hadde lært å danse Charleston. En dans som lignet litt på swing/twist og som var umåtelig populær på 20-30 tallet. Disse dansetrinnene hadde han en tendens til å benyttet til all slags dans, så det var umåtelig underholdende å se ham danse. Til tango, vals og enda til i swing brukte han disse dansetrinn, men på en underlig måte fulgte han takta.
Tango ble etterhvert en av de mest populære dansene, og "flat tango" ble ett begrep på den tid. Det var i den tid da guttene benyttet strikkede ull underbukser og ull underskjorter. Jeg kan minnes at ei eldre dame fra Myklebust som kunne fortelle at hun hadde danset tango med  en av bygdas danseløver. Han danset tango så tett at hun kunne kjenne at underbuksa hans var strikket med en rett og en vrang. Ja det var hårde tider da også ...........

Hvorfor Peder Knudsen ble kalt "Syre".

Peder Knudsen var en særdeles aktiv kar i sin ungdom, og der det skjedde noe, der var Peder. Han bodde i "Hansstauå" hos ho "HansPetra". Han var bror til Borghild Myklebust og Olga Krutvik, og kom egentlig fra Vatne. Da foreldrene ble syk fikk de tre søsknene bo hos slektninger, og der ble de til de ble voksne og godt gifte med familie på Myklebust. Borghild ble gift med Karl Myklebust, Olga med Oddmund Krutvik og Peder giftet seg med Andrea Morsund.
Peder var en ordentlig humorist, og var som sagt alltid tilstede der det skjedde noe.
Gamledampen "Eira" hadde  fraktet noen syreballonger til dampskipskaia på Myklebust. En gjeng gutter i 18-20 års alderen, deriblandt Peder fikk i oppdrag å bære syreballongene inn i pakkhuset. Det ble med en gang en konkurranse om å få disse ballongene i hus raskest mulig, og under dette hardkjøret falt Peder mens han bar en ballong. Ballongen knustes og han fikk syre overalt på klærne, og man kan bare tenke seg hvor nær han var å bli alvorlig skadet. Han forstod meget raskt at det ikke kunne gå lang tid med syre på kroppen før han fikk store skader. Uten å nøle hoppet han  utfor kaia og i sjøen,og noen påstod at de så klærne falle av ham før han nådde havflaten. Etter en tid i sjøen hadde syra blitt utvasket og nøytralisert, og i land kom en smilende blid nesten naken mann. Klærne hang som i laser rundt kroppen på ham ble det fortalt, og etter denne forferdelige men nesten komiske hendelsen fikk Peder Knudsen tilnavnet "SYRE".

"KorsaKarl"

Noen mennesker huskes bedre en andre, og "KorsaKarl" husker jeg spesielt fordi han påtok seg ansvar med å ha justis på oss ungene. Han tok arbeidet meget alvorlig og punktlig, for  det var noen område som var spesielt viktige for ham å passe på, og forhindre at vi  barna ikke lekte. På Myklebust var det i gammel tid et meieri, men på 1950 tallet så sto bare murene igjen etter det bygget. Meierimurene var en yndet plass for oss ungene å leke, men dette stedet ble passet med stor punktlighet av han "KorsaKarl". Da ble det ekstra spennende å ta turen innom Meierimurene, for det gikk ikke lang tid før vakta kom settende. Du verden så morsomt det var med en sint gammel mann som ikke lenger var noen hurtigløper. Vi følte oss rimelig sikre på å ikke falle i hans klør fordi han benyttet to staver. Vi ungene var da i 8-10 årsalderen, og jeg kan bare si at vi bidro sterkt til at han fikk en meget travel alderdom. Husket ham som en sint gammel mann som hadde mistet smilet på sine eldre dager. Jeg er overbevist om at den mannen fikk så rikelig med trim ved å holde styr på oss guttungene at det forlenget livet hans med mange år. Typisk for ham var da han gammel og mett av dager ble bedt i et bryllaup der det var rikelig med sterkt maltøl som var oppspritet. Han benket seg som førstemann for å prøvesmake dette krutsterke ølet, og etter det  4 de glasset  så utbrøt han: "Ka i pokker skal ej med stav",  så kastet han dem, og gikk noe ustødig videre. "KorsaKarl" var en av de  siste i sin generasjon  mennesker som ikke finnes lengre her på denne jorden.

Da Myklebust skole ble innvigd - et minne.

Gamleskolen på Myklebust var byggd i 1884, og var meget nedslitt og ikke egnet til skolebygg.  Det var på 1950 tallet en betydelig økning i elevtallet, og man ble nøyd til å ta i bruk ungdomshuset Solvang for å få plass til alle elevene som tilhørte skolekretsen. Det ble derfor satt igang planer om bygging av ny skole, og Halvard Hagen ble valgt til leder for å få reist nytt bygg som var mer tidsmessig.
På første skoletrinn  hadde vi Tora som lærarinne, og som jeg kan huske som ei streng bestemt dame  som kunne sitt testamente. Neste skoleår var todelt og samlet i kjelleren på ungdomshuset Solvang. Der fikk vi Sanna til lærarinne med  etternavn Farstad, og ble senere gift på Lepsøya. Ei enestående  dame som vi barna ble veldig glad i. Tredje året fikk vi Morten Larsen fra Kristiansund til lærer, og da var vi tilbake på gamleskolen.
Nyskolen vart innvigd  lørdag 10.november 1956, og jeg kan huske at det var stor stas med mye festligheter. Jeg kan ennå huske at vi var samlet til fest i gymsalen på skolen, og formann i byggekommiteen Halvard Hagen   ønskte velkommen. Det var mange som hadde noe å si da der var fremmøtt ordfører, sogneprest,og skoledirektør. Lærer Artur Nese og noen av barn fra 6-7 klasse fremførte en sketsj om "En skoledag i gamle dager" og lærerinne Tove Nyborg  spilte på orgelet.
Gamle Karl Rogne holdt et langtekkelig foredrag om "Skule og oppseding" som vi barna syns var ekstra kjedelig. Han var av den stolte 1905 generasjonen, og en aktiv skribent i avisene.
Da det led mot snart midnatt kan jeg huske så hadde alle karene fått sagt det de hadde på hjertet, og da var det mange trette fjes å se i salen.
Syns å huske at Helga Birkelund holdt en kort takketale, og overrakte blomster til byggherrene Tomas Myklebust m.fl.
For en herlig tid for oss barna som begynte på 4 året i en ny skole med  fasiliteter som ikke gamleskolen hadde. Det var ikke til å tro gymsal,dusjannlegg, wc og garderobe,skolekjøkken og fine klasserom. En makeløs skole syns vi, fordi den skolen vi forlot var var vel mer som et skolemuseum.

MC-miljøet på 50 tallet på Harøya.

For en fantastisk tid for en ungdom det var da motorsyklene kunne bli allemannseie.Det var midt på 50 tallet og det var som om alt var i forandring. Trekkspillet og fela vart byttet ut med gitarer,saksofoner og rå Rock and roll. Gamlefolket bare himlet med øynene og gav seg ende over, for en tøylesløs tid disse ungdommene skulle vokse opp i sa de. Traktorsko, pupitarutet bukse,
Havaiskjorte og en masse brylkrem var det som skulle til for å være en trendy person. Motorsyklene var mest Tempo Sacks 150 og 125 kubikk og Tempo Willers 125/150 kubikk motorer. Avvikerne var de som hadde Java og MZ, men etterhvert så ble de også akseptert. Det hadde noe med fart å gjøre, og da var det et noe nytt og merkelig ord som de fikk kjennskap til og det var trimming av motoren. Mang en hoven Tempo Sacks eier fikk seg en overaskelse når lille MZ 125 føyk forbi i over 100 km. Redningen ble "Olsa" Asbjørn Olsen en "nordlæning" som kom til Myklebust med bokstavelig talt ny viten om motorsykler. Det vokste frem et motorsykkelmiljø på¨"Jensremma" og onkel og tante måtte over en periode tåle at lørdags og søndagsroen ble forstyrret av disse motorsyklene i mange år fremover. For Peder (fabro) så ble dagene oppe på nøre kvisten en urolig tid. Det var en ungdomsgjeng på 10-12 gutter som kjøpte motorsykkel, og når doktor "Olsa" reparerte motorene på disse syklene så fulgte vi guttungene storøygd med. Jeg kan ennå høre "Olsa" si på sin slepende vesterålsdialekt "jeg tror jeg må se på dysene og tenninga til den deran sykkelen". Han hadde heltestatus i miljøet, og noen kom langveis fra for å få reparert noe som ikke var helt i orden på syklene sine. "Rågne Erling" (Erling Myklebust)hadde Tempo Willers 125 kubikk, og mang en halsbrekkende kappkjøring på dårlige grusveier skulle avgjøre hvem som var raskest i bygda. "Alla"(Kolbjørn Myklebust) hadde JAVA 125 kubikk sykkel som var veldig fin syns vi, men ikke av de raskeste. Noen av guttene hadde i tillegg til å ha motorsykkel blitt uvalig lik Elvis Presly. Einar Breivik var vel den som lykkes best,og han må ha brukt særdeles mye tid foran speilet for å oppnå et så godt resultat. Han var også den første som lærte seg Elvis sin hoftesving når han danset Rock and roll. Alt var til forveksling bemerkelsesverdig likt, men han hadde noe som reduserte helhetsinntrykket mye......han hadde hvitt hår. Det var en tid da nytt og gammelt kom i konflikt, og det gjorde det også på danselokalet. Noen ungdommer sverget til Per Bolstad, men dei ble etterhvert i mindretall. Nei da, skulle du være trendy så nyttet det ikke med nikkers og lusekofte. Dette var en tid da trøsyklene ble erstattet med motorsykler utenfor danselokalet, og de gamle tradisjonelle klærne med traktorsko,pupitarutet bukse,Havaiskjorte og tøff sort skinnjakke. Ikke å forglemme det viktigste....tyggegummi,filtersigaretter og ei Old Brandy fra polet i Kristiansund på innerlomma.

Et minne for livet.

At hester er veldig kloke dyr fikk vi en gang se hjemme der jeg vokste opp. Vår eiendom grenset til utmark, og der beitet ofte på den tid hestene som ennå var vanlig på gardsbrukene. I utmarka var det også et fristende sted for oss barna for på sommeren så kunne man finne mye krekling og blåbær i utmarka. Et minne som jeg aldri glemmer er min søster Guri som da var 4 år, skulle en tur bort i marka for å plukke bær. Hun hadde med en liten boks, som hun skulle plukke i men regnet ikke med å få besøk. Naboene hadde en hest som var så glad i mennesker at bare han så noen så kom han settende. Dette kom vel brått på veslejenta som løp mot gjerdet, og hesten likeså. Det ble full panikk og hun satte i å hyle det bare en 4 åring kan, og hesten sto bak henne og slikket håret hennes. Det var en underlig syn som møtte oss da vi kom ut for jenta sto og holdt i gjerdet som hynotisert. Det måtte være en klok hest dette for han sto bare og slikket henne som om han ville trøste henne. Det bedrøvelige uttrykket på den hesten kan jeg ennå huske, og er ikke i tvil om at han forstod hva som hendte. Denne opplevelsen gjorde meg overbevist om at dyr forstår mer en vi tror.

Kristoffer, også kalt "Stoffer".

En fiskebåt fra hjemstedet var en tur innom Bergen, og der tok mannskapet fri for å ta seg en tur på byen. Det ble rimelig festet, og alle mann unntatt han  Kristoffer var kommet ombord om morgenen da de skulle fortsette reisen. Politiet ble varslet, og søk ble satt igang for å lete etter ham, men han var sporløst borte. Rasmus hans bror var regnet som en kald fisk, og det skulle mye til for å vippe ham av pinnen. Like rolig i alle situasjoner, og denne gangen skulle de få enda et bevis på denne roen disse brødrene hadde. Det led på andre døgnet og letingen ble intensivert. Politiet hadde søkt i store områder uten noe resultat. Mannskapet satt nede i lugaren og spilte kort, mest for å roe nervene og å få tida til å gå. Da kom en politimann ombord, og fortalte at de ikke hadde funnet ham ennå.
Rasmus bror til Kristoffer hadde akkurat fått utdelt en hånd med fine kort, og satt bare å betraktet kortene. Det kunne se ut som han så vidt registrerte hva politimannen sa da han opplyste at de ikke hadde funnet broren.
Da politimannen gikk sa Rasmus : "Han er så godt som ferdig nå da han Stoffer'n vår, ................Pass". Det ble for mye for de andre og de la ned kortene. Bare en halv time senere kom Kristoffer smilende og blid ombord. Han kunne fortelle at han hadde vært sammen med  "Ei ordensdame fra Karmøya".
Turen kunne fortsette etter at de fikk rapportert til politiet at Kristoffer var kommet tilrette, og mannskapet hadde fått enda et bevis på disse to brødrenes iskalde ro i situasjoner der andre mister fatningen.

Snehvit og de syv dverger.

Vi hadde en tid hørt at filmen "Snehvit og de syv dverger" skulle vises på samfundshuset Vonheim på Harøya, og vi ungene ventet på dette i stor spenning. Mor lovte at når den skulle vises her på øya så skulle vi barna få se den.  Etter mye venting var endelig dagen kommet da filmen skulle vises, og vi barna var helt fra oss av forventning. Jeg kan ennå huske at vi la ivei langs veien mor, Elin, jeg og Guri som var minstejenta. Det var ca.4-5 kilometer å gå, men det var bare en glede å gå denne vegen for å få være med på noe vi bare hadde hørt andre fortelle om. Vi tok tiden til hjelp og vel fremme kjøpte mor billettene og vi satte oss inn i en overfylt kinosal. Jeg kan ikke si annet en at tida gikk så alt for fort, og etter å ha fått mange fantastiske inntrykk, var filmen over. Det var den første filmen jeg så som barn, og den svarte virkelig til forventningene. Det var noe stort og fantasifullt for en guttunge dette, og denne filmen ble et minne for livet. Senere ble det mange Disney filmer men ingen kunne måle seg med "Snehvit og de syv dvergene".
Kvelden var på hell og vi tok bussen tilbake, og jeg kan huske at det ikke var et ledig sete på tilbakeveien. En uforglemmelig kveld var kommet til ende, og det var en meget fornøyd gutt som gikk til sengs den kvelden.

Forsøksfiske med trålnot.

Vi var 12 og 15 år jeg og Per Oddvar, og hadde bestemt oss for å forsøke å lage ei komplett trålnot med tråldører og alt tilbehør. Vi hadde planene klare og selve nota lagde vi av et sildegarn. Ei trålnot kan enklest samenlignes med en pose med to vinger som samler fisken mot selve belgen og videre inn i trålposen. Overdelen på nota kalles headlina og underdelen kalles fiskelina. Headlina forsynte vi med 10 torskegarnkuler og til fiskelina festet vi blysøkket som tilhørte sildegarnet.
De to tråldørene laget vi av kryssfiner med en skinne av stål, ikke så ulik slik de var på større båter.  Etter mye strev og arbeid var nota ferdig og vi rigget den opp slik større tråler ble rigget. Mellom tråldørene og vingen på trålnota var det en sveep eller et tau på 15 meter på hver side. Fra tråldørene og opp til båten som skulle slepe nota ble det benyttet to eggaliner.
Jo da, dette skulle testes ut på fin leirbotn noen hundre meter fra land, og båten som skulle dra nota var en robåt med en 10 hk ILO motor.
Å få satt tråla gikk uten videre problem, og tråldørene skar godt ut til sidene så trålnota ble åpen.
Etter mange forsøk og mye strev så var fangsten ei  lita rødspette og en mengd bladtare. Vi ble enig om å kalle den ei taretrål for det ble mest tare.
Det ble ikke den store fangsten på oss, men vi fikk en bekreftelse på at den virket:" for vi fikk da fisk".

Stell av sildegarn laget av bomull.

Sildegarn laget av bomull måtte stelles med omhu da de ble utsatt for mye slitasje hver vintersildefiske. Hver mann hadde en lott med garn d.v.s. 18 garn. Disse garna var det eieren selv som hadde ansvar for å holde istand.
Høsten var den tida på året da det var minst aktivitet i fiskeriene, ikke minst på grunn av det ustabile været som det ofte var på denne årstida. Da var fiskerne hjemme, og det var tid for å bøte garna, og samtidig rense dem og skifte ut kork og bly som var borte.
Hvert garn var forsynt med en navnkavle d.v.s.en liten treklosse festet til garnet med navnet på eieren og adresse. Ofte var også fiskerimerket til båten påført klossen med et svijern. Dette for å lettere kunne indentifisere tapt vegn, og for å få eventuell erstatning fra forsikringsselskapet. All vegn var på den tid forsikret i samtrygdelag, og i vårt tilfelle så var vi tilsluttet Harøy Samtrygdelag.
Etter at garna var renset, bøtt og tørket var det  tid for å klargjøre garna for kommende sildefiske. Nå skulle alle garna barkes. Å barke garna vil si å legge garna i ei blanding av vann og bark som var laget av bjørk eller eik. Osp og grankongler ble også benyttet, men her på vestlandet benyttet man mest bjørkebark. Denne blandingen med vann og bjørkebark satte en brunfarge på garna og bevarte dem mot råte, og det viste seg å være meget effektivt. Å barke garna gjorde man mest på et barkeri der garna ble lagt i et stort kar for konservering med bark som var kokt i vann til et godt impregneringsstoff. Etterpå skulle garna henges til tørk , og når de var tørre så var de klar for kommende vintersesong. Ei barking i året var tilstrekkelig til å forhindre råte på garna.
Det var ikke rent lite arbeid å holde disse garna i god stand til hver vinter. En lott  gav ofte ca.700-800 kroner ekstra etter endt sildefiske. De som ikke hadde garn i selve sildelenka fikk bare selve grunnlotten.
Dette fisket fikk en brå slutt rundt 1965-1966 da silda forsvant fra feltene utenfor Møre og Romsdalskysten. Ikke lenge etter dette ble det helt vanlig med nylongarn. De råtnet ikke, var mye sterkere med tynnere tråd, og de fisket mye bedre. Disse garna var nesten vedlikeholdsfrie, men måtte selvfølgelig bøtes når det oppstod skader. Etter dette så ble barking av garn historie, og andre konserveringsmetoder tok over. Det ble mer vanlig å farge garna da det viste seg at noen garn fisket bedre med bestemte farger.

Den årlige juletrefest på Solvang.

Så lenge jeg kan huske tilbake i min barndom så var det en årlig juletrefest på Solvang. Solvang var ungdoms- og forsamlingshuset på Myklebust. Disse juletrefestene var svært så like fra år til år, og fremmøtet var det ikke noe å si på. Vanligvis helt fullt hus, og alltid måtte de ta i bruk galleriet for å få plass til alle. Selvfølgelig så var det mange barn på festen, men også de voksne gikk mann av huse for å delta.
Et stort tre ble reist midt i salen, og det var pyntet med lys og julepynt. På disse festene var det mye sang og musikk, men også en del taler og underholdning. Noen barn sang julesanger og noen leste juleevangeliet, og så var det en liten andakt av en av stedets lokale talere.
Så var det tid for julenissene som gikk rundt med store sekker på ryggen for å dele ut julepakker til barna. For noen barn ble kvelden det reneste mareritt da julenissene var ekstra nifse, men etter å ha fått utdelt pakker med sjokolade, noen karameller, julemenn og sirupssnitter så roet det hele seg etterhvert.
Så var det gang rundt juletreet med opp til 4 ringer med barn og voksne i en salig blanding. Ved 21 tiden var det tid for å avslutte festen, og da var de fleste små klar for dra hjem til sitt. Jeg husker disse festene spesielt fordi det var en koselig stund sammen med mange mennesker.

Røy og ørretfiske på Kongsfjordvannet.

Det ble mye arbeid og mye fritid denne sommeren i Kongsfjord. Jeg arbeidet bare på bruket når behovet var størst d.v.s. etter at en båt hadde vært iland for å levere fisk. Når det meste av fisken var kommet på fiskehjellen, lokalene spylt rene og alt var klart for ny båt ble jeg dimmitert. Når vi hadde noen dager fri var Kongsfjordvannet en fin plass å forsøke fiskelykken. Nå var ikke jeg noe erfaren i å fiske i fjellvann, men det var mye fisk i vannet og ingen kunst å få fisk der. Jeg brukte en riktig lang bambusstang med ca.5 meter sene og angel i enden. Noen brukte dupp, men den skremte fisken sa de, så det var best uten. Da var det bare å gi seg ivei, og etter en spasertur på ca. en time var vi vel fremme. Det som gjorde disse turene til en tålmodsprøve var mygg, store mengder mygg også. Uten mygghatt var du mest som fortapt, så det var standardutstyr på disse turene. Vi fikk da fisk, mest røy, men aure var det også i dette vannet. En mann fra bygda viste oss hvordan det skulle gjøres. Han fisket 10 -12 røy  på ca. en times tid. Store feite røy som folk sørfra hadde regnet som det reneste eventyrfiske. Der var dette bare matauk og ikke noe annet. For meg var disse kveldene på vannet det reneste eventyr, og jeg har aldri senere opplevd maken til fiske her sør i noe vann.  Dette stedet var ideellt for en sulten sportsfisker fra sørnorge, det er helt sikkert. Mye spenning, variert med fisk, men mest røy og ikke for å snakke om store mengder mygg. Her måtte likevel oppskrifta på et vellykket fiske være at man holdt ut med myggen.

Ei tann mindre.

Jeg har fortalt om tiden i Kongsfjord og om dagliglivet på bruket, men mindre med kontakten jeg hadde med barna på stedet. Etter kort tid ble jeg til venns med de fleste, men noen var ikke helt vennlige. De fleste var veldig kontaktsøkende, og det ble tydelig etter en tid at jeg ble midtpunktet av en eller annen grunn. Det var vel spennende med nye betjente vil jeg tro. Det var en gutt i bygda som ikke likte det og han viste sin misnøye med å rope "Helvetes søring". De andre hadde jeg et veldig godt forhold til, og kunne ikke forstå hva som var galt. Denne gutten var et utskudd i bygda, og iløpet av sommeren så fikk jeg en konflikt med ham. Denne gutten løste konflikter med å kaste stein, og det var noe helt nytt for meg. Etter en krangel så skiltes vi, og gikk hver til vårt. Etter å ha kommet noen meter fra ham hører jeg "Helvetes søring" og i det jeg snur meg treffer en stein ansiktet mitt og slår ut ei fortann.
Den gutten var ikke å se resten av den sommeren. Han fikk fortalt av de andre barna at jeg mistet ei tann da han kastet steinen, og det var også umulig å få kontakt med familien om dette. Jeg ble noe fortørnet på denne gutten, men etter å ha fått tenke meg om ble denne episoden bare en hendelse som førte til at jeg hadde ei fortann mindre. Etter å ha forsonet meg med dette kom jeg i andre tanker.
Sist vinteren hadde vi barna vært på skøyteisen. Jeg var så uheldig og falt i en sving og seilte mot min beste kamerat Leif Egil. I kollisjonen som oppsto falt han og slo ut ei fortann. Uhell, ja det var det, men han miste også ei tann. Det var denne opplevelsen som gav meg litt mer forståelse for dette uhellet jeg hadde hatt da jeg mistet tanna mi. Etter noen år og jeg hadde blitt voksen så fikk jeg satt inn ei ny tann og den var like fin som den jeg mistet.