Stell av sildegarn laget av bomull.

Sildegarn laget av bomull måtte stelles med omhu da de ble utsatt for mye slitasje hver vintersildefiske. Hver mann hadde en lott med garn d.v.s. 18 garn. Disse garna var det eieren selv som hadde ansvar for å holde istand.
Høsten var den tida på året da det var minst aktivitet i fiskeriene, ikke minst på grunn av det ustabile været som det ofte var på denne årstida. Da var fiskerne hjemme, og det var tid for å bøte garna, og samtidig rense dem og skifte ut kork og bly som var borte.
Hvert garn var forsynt med en navnkavle d.v.s.en liten treklosse festet til garnet med navnet på eieren og adresse. Ofte var også fiskerimerket til båten påført klossen med et svijern. Dette for å lettere kunne indentifisere tapt vegn, og for å få eventuell erstatning fra forsikringsselskapet. All vegn var på den tid forsikret i samtrygdelag, og i vårt tilfelle så var vi tilsluttet Harøy Samtrygdelag.
Etter at garna var renset, bøtt og tørket var det  tid for å klargjøre garna for kommende sildefiske. Nå skulle alle garna barkes. Å barke garna vil si å legge garna i ei blanding av vann og bark som var laget av bjørk eller eik. Osp og grankongler ble også benyttet, men her på vestlandet benyttet man mest bjørkebark. Denne blandingen med vann og bjørkebark satte en brunfarge på garna og bevarte dem mot råte, og det viste seg å være meget effektivt. Å barke garna gjorde man mest på et barkeri der garna ble lagt i et stort kar for konservering med bark som var kokt i vann til et godt impregneringsstoff. Etterpå skulle garna henges til tørk , og når de var tørre så var de klar for kommende vintersesong. Ei barking i året var tilstrekkelig til å forhindre råte på garna.
Det var ikke rent lite arbeid å holde disse garna i god stand til hver vinter. En lott  gav ofte ca.700-800 kroner ekstra etter endt sildefiske. De som ikke hadde garn i selve sildelenka fikk bare selve grunnlotten.
Dette fisket fikk en brå slutt rundt 1965-1966 da silda forsvant fra feltene utenfor Møre og Romsdalskysten. Ikke lenge etter dette ble det helt vanlig med nylongarn. De råtnet ikke, var mye sterkere med tynnere tråd, og de fisket mye bedre. Disse garna var nesten vedlikeholdsfrie, men måtte selvfølgelig bøtes når det oppstod skader. Etter dette så ble barking av garn historie, og andre konserveringsmetoder tok over. Det ble mer vanlig å farge garna da det viste seg at noen garn fisket bedre med bestemte farger.