Ishavsskuta "Isstjernen"

"M/B"Isstjernen" ble solgt til Sogn og Fjordane som rutebåt og fikk navnet "Sendingen1". Den havarerte i Nordsjøen i 1983.

Jeg leste nylig om S/S"Mary Celeste" en historie om et skip som ble forlatt vest for Asorene, og man fant ikke spor etter mannskapet. Jeg vil fortelle om ei norsk ishavskute som endte på samme vis, og blant de som fant båten var min onkel Erling Marøy, Jonas Marøy m.flere.
"Isstjernen" var ei ishavsskute fra Tjørvåg på Sunnmøre som var hjemme i jula og hadde tatt turen til Ålesund for å handle. Dette var  i romjula 1924 og det var rimlig fint vær, ombord var det 8 menn. Mannskapet var fra 16 til 24 år, og skipper var Johan Nygjerde. Da de hadde handlet i Ålesund og la ut fra byen blir det noe mer uklart om  hvordan ferden videre gikk, for om morgenen den 29. desember såg folk fra Brunvoll på Harøya en båt som lå ute i fallgarden. De startet opp fiskebåten M/B"Remmen" med Lars Breivik som skipper, og gikk ut til havaristen som lå nær opp til et stort fall. De fikk ikke kontakt med mannskapet, så de praiet båten som viste seg å være uten mannskap. Alt var forlatt, og maten stod på bordet uten at noen hadde spist. Motoren var stoppet, men ellers var alt  i orden ombord, men mannskapet hadde forlatt båten. Båten ble tatt på slep inn til Steinshavn og fortøyd der til over nyåret, men den ble senere slept til Molde der en sjørettsak skulle belyse denne spesielle hendelsen.
Det var ingen tegn til kamp ombord, og alt var i perfekt orden med unntak av at livbåten var borte og alle 8 av mannskapet var savnet. Alt de hadde handlet i Ålesund stod urørt nede i kahytten, og en flaske brennevin stod uåpnet inne i køya til en av mannskapet. Det var som med "Mary Celeste" ingen forklaring på hva som var hendt, og de lignet svært så mye disse ulykkene. Ingen av mannskapene ble funnet og livbåtene var sporløst borte. De lignet mest på spøkelsesskip, og det som skjedde med "Istjerna" er en av de mest spesielle hendelser på havet her på Norvestlandet. Man kom aldri fram til noen naturlig forklaring på hva som skjedde da 8 mennesker forsvant sporløst. Jeg hørte aldri at onkel Erling snakket om da de berget "Isstjernen", for jeg tror han mente dette var noe overnaturlig som han hadde vert med på.....noe mellom himmel og jord som ikke kunne forklares.

Gullfunn.....................

Jeg hadde som guttunge en livlig fantasi, og hadde lest om gulgraverne i Klondyke på slutten av 1800 tallet som hadde funnet store mengder gull. Da var det naturlig å tenke at gull kunne finnes andre steder også, men om det var en mulighet der jeg bodde viste jeg ikke noe om. Ideen kom etter at jeg hadde besøkt mitt søskenbarn i Ugelvika på Otterøya. Han hadde funnet en masse edelstener i Røberga like ved der han bodde. Kunne han finne slike rubiner helt tilfeldig i dette feltet så måtte det være en mulighet på Harøya også. Tankene modnet seg etterhvert som jeg leste i litteraturen om dette, og om jeg forsøkte å finne noe så hva da? Jeg ville lete etter gull og forsøkte først med en panne, men det var helt håpløst og resultatet var nedslående. På ei øy som mest bestod av torvemyrer så sier det seg selv at gull kan man ikke finne der. Da var det et sannsynlig sted å lete, og det var i fjæra, for der var det mye sand og stein.
Jeg forsøkte å vaske frem gullet, men måtte bare innse at det var feil strategi. Da var det bare en mulighet igjen, og det var inne i steiner. Jeg hadde hørt at man kan finne gull inne i steiner, og dette kunne bli gjennombruddet. Etter en dag med mye steinknusing så var det full klaff. Gull i store mengder, og jeg jublet av glede. Hardt arbeid hadde gitt et resultat raskere en ventet, og jeg undret meg på hvorfor ingen hadde gjort dette før.
"Gullklumpen" som jeg fant tok jeg med hjem, og jeg var i uvanlig godt humør da jeg kunne vise resultatet av dagens arbeid. Planene om hvordan den nyvunnede rikdommen skulle forvaltes var godt i gang.
 På den tid var det en maler i bygda som var hobbyarkeolog og steinsamler, og jeg kontaktet ham med mitt "Gullfunn". Han brakte meg tilbake til denne verden da han konstanterte at gullklumpen var svovelkis, og ikke noe annet. Dette gulleventyret endte opp med en bortimot verdiløs klump med svovelkis, og jeg forstod at jeg måtte tjene penger slik de fleste andre gjorde det. Det var en kortvarig glede, men også en lærdom om at penger oftest tjenes gjennom hardt arbeid. Det finnes naturligvis unntak, for mitt søskenbarn fant trolig en diamant, men om han ikke gjorde det så kan det likevel se slik ut.

Intime betroelser........

Guttunger er seg selv lik alle steder, og foreldrene ser kun noen troskyldige små barn i dem altfor lenge. Når guttene er i  10- 12 årsalderen bør man vokte seg ekstra for hva man sier hvis man vil holde på en hemmelighet. Så snart man er voksen så glemmer vi lett at vi har vært barn, og innrømmer oftest forsent at poden er blitt voksen.
To gamle damer(ca.35 år) holdt sammen i tykt og tynt, og besøkte hverandre så ofte det var mulig. Begge to var godt gift og mennene deres arbeidet på Stasjonen som vanlig var på den tid. For den ene av dem hadde dagliglivet  blitt noe ensformig, og samlivet med mannen trist og lite spennende. Hun hadde etterhvert behov for å betro  seg til sin trofaste venninde, men var lite årvåken for små ører som kunne høre dem. To gutter hadde moro av å lytte til deres betroelser, og denne dagen ble det mer en forventet. Den ene kunne fortelle at samlivet var kjedelig, og lite spennende og ikke slik som det var da de var nygift. Etter mye klaging og spørsmål om hva som kunne gjøres med dette så hadde de ikke noen svar på problemet.
Så ville hun vite om det var på samme måten med kjærlighetslivet til venninda. Da var det at guttene avslørte at de lyttet på dem for svaret venninda fikk var ganske enkelt: " Å kjærligheita vår det e no både nøk og  formykje  det, men det e no gøtt me" var svaret. Da hørte  damene to små karer som lo fra sitt skjulested. Maken til to små rakkerunger....................

To rivaler på samme båt................

Denne historien har jeg blitt fortalt av en sambygding, og jeg har fått bekreftet av flere andre at den er troverdig.
To karer i bygda var til stadighet rivaler, og uheldigvis ble de mannskap på samme båt på lofotfiske. De skulle ikke ha vært sammen disse to karene, for de kranglet mest om alt, og var til stadighet årsak til stridigheter ombord.
De hadde stasjon i Svolvær som liksom var byen i Lofoten, for der skulle de levere fangsten hele den sesongen. På slike turer så er det  alltid muligheter for konflikter, og det skulle det bli denne gangen også.
Av en eller annen grunn så ble disse to rivalene forelsket i samme jente som stod på et konditori i byen, og det ble ingen avklaring på dette etter som tiden gikk. Da en av dem så ut til at han fikk ekstra mye oppmerksomhet så ble den andre sjalu. Det toppet seg da den ene inviterte henne på kino, og jenta sa ja. Etter som tiden gikk ble det et forhold, og den andre ble direkte svartsjuk. En dag beileren var på konditoriet sammen med rivalen så ble det for mye for rivalen som slet med mye. Beileren var kommet i godprat med jenta og mange var tilstede i konditoriet. Rivalen hevnet seg ved å gå tett opp til ham som ble kavaler med jenta og slepte en "fjert" og gikk diskret ut. Det ble en pinlig situasjon for ham som stod igjen, og da han kom ombord så ble det et alvorlig oppgjør mellom de to.
Det viste seg at dette forholdet holdt, trass i et slikt utrivelig opptrinn, og de to ble gift året etter i denne byen. De to stiftet familie og de fikk mange barn, og han bodde der resten av sitt liv. Det hører med til historien at rivalen ikke ble valg til forlover i bryllupet deres, av forståelige grunner.

Et underlig sjakkspill........

Jeg og min kamerat Leif Egil var 12 og 13 år gamle, og veldig opptatt av sjakk. Vi hadde spilt dette spillet i noen år og var iferd med å bli noen smartinger bak sjakkbrettet. Vi hadde naturligvis blitt konfrontert med de mest naive triks for å narre motstanderen til en lettvint sjakk matt. De berømte 4-6 trekkene gjorde susen, og mange gamle sjakkspillere var ikke oppmerksom på disse triksene. Vi var iferd med å bli oppdaget i bygda som noen habile motstandere, og gamlekarene inviterte på kamp. Noen respekt det hadde vi ikke i miljøet, og derfor ble vi grundig undervurdert.
Bygdas store sjakkspiller og Samvirkelags bestyrer hadde hørt om oss to guttene, og en dag vi var innom Samvirkelaget så kom følgende invitasjon. Han sa at han hadde hørt at vi kunne spille sjakk, men at han regnet med at vi hadde ennå mye å lære i dette fantastiske spillet. Det ble en lang tirade om alle mulighetene det var i dette spillet, og at han gjerne kunne lære oss litt mer om vi ønsket det. Vi hadde ikke noen tanker  om å spille med han, for vi var bare innom bua for å kjøpe noen karameller. Flere i bygda hadde vært med i disse turneringene hos ham, og det vanket bare lovord om ham som sjakkspiller. Nå hadde det seg slik at disse turneringene hos ham var særdeles fuktige, og trolig så var mange av motstanderne hans mer interessert i den gode vinen hans enn sjakkspillet.
Da vi viste så pass lite interesse for å spille med han, så sa han nærmest litt overlegent at hvis vi to klarte å slå ham i sjakk så skulle vi få en stor melkesjokolade hver. Vi aksepterte, og sjakkbrettet ble satt på disken i denne krambua. Mens han var travelt opptatt med dette sa Leif Egil til meg at vi prøver først det sleipe trikset 4 trekk og sjakk matt.
Spillet var godt i gang, og vi åpnet med et standardtrekk som så helt ufarlig ut. Han gjorde sine trekk uten å ane den lunefulle faren som lurte bak trekkene. På fjerde trekket var han sjakk matt, men han kunne da ikke forstå det for han trodde vi fusket. Vi repetert alle trekkene for å avvise denne anklagen. Han mente dette var lureri, og ville spille et spill til. Neste spill endte på samme måten, men da brukte vi 6 trekk, men en noe sluere versjon. Det ble enda et forsmedelig tap som ikke kunne bortforklares.
Det var da den gamle ubeherskede sjakkspiller og samvirkelag bestyrer mistet besinnelsen og utbrøt at hvis det bare var lureri vi drev med så ville ikke han spille mer sjakk med oss. Han hentet to store melkesjokoladeplater og smelte dem i disken, og bad oss forsvinne derfra med en gang. Uærlig spill og lureri ville han ikke være med på, og det siste vi sa til ham før døra smalt igjen var at han tapte og kun bare det ....faktisk to ganger.
Det hører med til historien at vi aldri noen gang ble invitert til å være med i disse fuktige
sjakkturneringene..................trolig fordi han nå møtte noen som kunne slå ham, selv om det bare var to guttunger. Gevinstene etter denne seieren smakte ekstra godt selv om den var knust i småbiter, og karamellehandelen den ble det ikke noe av.

Ungkaren "SteinskjiftArne".

Arne var ungkar, og hadde trolig aldri vært nærheten av å bli noe annet. Han var en kjempe av en mann, og det er nærmest en tragedie at de genene ikke ble ført videre, for han var ca. 185 cm høy og hadde en vekt på nærmere 120 kg som bare var muskler.Styrke hadde han så det monnet, for han bar ei heltønne saltatsild 300 meter fra ei brygge på stedet og til naustet sitt uten å sette ned tønna underveis. Han var også en enestående snill mann, men hadde til tider temperament. Han bodde i et lite hus nede ved havna som hete Steinskjifta sammen med katten, og levde av småfiske hele året. Kattene hans satte pris på sin herre, for fisk var det mye av der i huset og han foret den jevnlig med denne maten.
Han var et særdeles følsomt menneske, og hadde en egen evne til å få til seg fugler og dyr. Han fisket mye hummer og krabbe, og hvert år over en periode så var det en ærfugl som hold til sammen med ham nede i havna. Hver gang han hadde vært ute for å se etter teinene så sto ærfuglen  på hummerkista og ventet på ham. Den fikk selvfølgelig noen godbiter med ham hver gang han kom iland, og fuglen ble så tam at han kunne klappe den.
En vår så var ikke ærfuglen på plass på kista da han kom tilbake fra en fisketur, og regnet med at nå var det noe galt med den eller at den mulig var død. Det ble triste dager for ham en tid, men etter vel en måned så stod ærfuglen på hummerkiste med 8 unger. Dette var en utrolig tillit fra en fugl som i tillegg hadde ungene med seg, og hele den sommeren så var denne ærfuglen ved hummerkista da han kom iland.
Han evnet å gi mye kjærlighet til kattene og fuglene, men aldri fikk en kvinne del i dette.

"Raffel Rangvald"

Ja da, "Raffel Rangvald" var det alle som kjente i vide kretser, for han var stedets drosjesjåfør. Han bodde på "Raffelremma" sammen med sin søster og ei dame som nå ville ha blitt regnet som hans samboer.Dei tre levde av et middels stort gårdbruk, og så kjørte han drosja i bygda. Det var enda så tidlig at det var Amerikanske biler som ble benyttet, og han kjørte kun Dodge drosjer. Han var en utrolig fargerik person, og snakket bokstavelig talt "rett fra levra" med en drøss med tabuord til hvem det måtte være. Alle som tok drosje med ham som sjåfør måtte gjennom dette ritualet før en noenlunde normal samtale kunne påbegynnes.
Han var den første og eneste i bygda på den tid som ble skilt, og hadde i den forbindelse mange fornedrelser han måtte gjennom. Han meldte seg inn i NS i den tro at han skulle få tilbake sin kone, men det gjorde bare vondt verre for ham. Han  fikk lide for dette valget, men jeg tror folket behandlet ham likevel rimelig i etterkrigstiden fordi han fikk sin straff.
Han var mest som en klovn, men var likevel en meget klok mann som hadde mistet all ære og aktelse blant mange sambygdinger. Etter at jeg ble så voksen så ble jeg bedre kjent med ham, og forstod raskt at han ikke bare var en klovn, for bak denne fasaden så jeg en meget klok mann. Hans liv var vel mer tragisk en det man ved første øyekast kunne se, men på sine gamle dager så fikk han igjen kontakt med sine barn og som bodde hos ham i lange perioder, men den tidligere kona kom aldri tilbake.