Arne var ungkar, og hadde trolig aldri vært nærheten av å bli noe annet. Han var en kjempe av en mann, og det er nærmest en tragedie at de genene ikke ble ført videre, for han var ca. 185 cm høy og hadde en vekt på nærmere 120 kg som bare var muskler.Styrke hadde han så det monnet, for han bar ei heltønne saltatsild 300 meter fra ei brygge på stedet og til naustet sitt uten å sette ned tønna underveis. Han var også en enestående snill mann, men hadde til tider temperament. Han bodde i et lite hus nede ved havna som hete Steinskjifta sammen med katten, og levde av småfiske hele året. Kattene hans satte pris på sin herre, for fisk var det mye av der i huset og han foret den jevnlig med denne maten.
Han var et særdeles følsomt menneske, og hadde en egen evne til å få til seg fugler og dyr. Han fisket mye hummer og krabbe, og hvert år over en periode så var det en ærfugl som hold til sammen med ham nede i havna. Hver gang han hadde vært ute for å se etter teinene så sto ærfuglen på hummerkista og ventet på ham. Den fikk selvfølgelig noen godbiter med ham hver gang han kom iland, og fuglen ble så tam at han kunne klappe den.
En vår så var ikke ærfuglen på plass på kista da han kom tilbake fra en fisketur, og regnet med at nå var det noe galt med den eller at den mulig var død. Det ble triste dager for ham en tid, men etter vel en måned så stod ærfuglen på hummerkiste med 8 unger. Dette var en utrolig tillit fra en fugl som i tillegg hadde ungene med seg, og hele den sommeren så var denne ærfuglen ved hummerkista da han kom iland.
Han evnet å gi mye kjærlighet til kattene og fuglene, men aldri fikk en kvinne del i dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar