Indremisjonsbasar på Solvang.

Jeg vokste opp i ei bygd der religion hadde en sentral plass i folket, og tante Astrid og Ida var ledere på hver sin måte. Disse Indremisjonsbasarene var det mest av om høstene kan jeg huske, og vi barna var med der det var fest.
Disse festene var det alltid  Ida som ledet, og det var også  hun som hadde regien. Det som plaget oss ungene kan jeg huske var disse langtekkelige talene, sangen og et ustemt orgel fra Vestre Orgelfabrikk på Haramsøya.
Vi måtte bare vente og være tålmodige, for disse rutinene skulle vi gjennom hver gang.
Alltid så var det en gjestetaler, og denne kvelden jeg vil fortelle om så var det Mathias Orheim  som skulle tale og underholde. Han var en veldig spesiell person som spilte på glass, talte og sang på denne basaren. Det som var spesielt med Mathias Orheim var at han var blind, men likevel kunne spille på disse glassene foran ham uten noen form for problemer. Hvordan han klarte det er helt utrolig da glassene var fylt med vann i varierende mengde for å oppnå toneskalaen. Ikke bare spilte han fint og klart, men uten noen form for uhell av noen art. Han reiste rundt på bygdene i  mange 10 år som taler, musiker og sanger så dette var ren rutine.
Jeg kan ennå huske at denne kvelden var ikke riktig så pinefull, for han mer underholdt en talte. Da all tale, bønn og musikk var ferdig så var det basar, som vi ungene hadde mest gledet oss til. Da var det tombola, salg av lodd, og salen var fullsatt av gamle og unge. Det var mange gevinster og mange som vann, men på disse festene så var det bløtkaker som var hovedgevinstene og de var det mange av. Det jeg husker best fra denne festen var en som vann 5 bløtkaker, og  han måtte leie drosje for å få med hjem alle kakene kan jeg også huske.
Ida og tante Astrid lærte oss ungene at har du godt tålmod så venter noe godt, men de ofte tørre talene og det ustemte orgelet fra Vestre Orgelfabrikk tærte virkelig på det gode tålmodet vi hadde opparbeidet oss siden sist det var Indremisjonsbasar.