Kalven min.

Det er rart hva man husker fra tiden før jeg var fem år, men ofte så er det spesielle hendelser som er årsaken til det. En av disse spesielle hendelser som sitter i minnet hos meg er kalven min på Norstrand. Jeg var  fire år og var travelt opptatt med en kalv som nylig hadde sett dagens lys for første gang. Den ble jeg særdeles glad i og besøkte fjøset så ofte det var mulig. Det ble mye klapping og kos, og det var ikke vanskelig å bli glad i en slik liten koselig fin kalv.
En dag jeg skulle opp i fjøset for å besøke kalven min så hendte det som ikke skulle hende meg. Kalven skulle slaktes og det var det ingen som hadde fortalt meg, og da jeg uten forvarsel kommer inn i yttergangen på fjøset går jeg rett på selve slaktingen av denne kalven. Det jeg minnes best er to store karer med kniv og en stor slegge som først slår kalven i hodet for så å stikke kniven i hovedpulsåren så blodet sprutet. Jeg måtte ha stått mulig i et minutt helt lammet av synet før jeg løp i sjokk hjem til min mor. Jeg ville nesten ikke tro det jeg hadde sett den dagen, og ville opp å se om det var virkelig kalven min de hadde slaktet. Da jeg kom opp på løa der hang en skrott ribbet for skinn, hode og innvoller  etter en talje i taket, og kalvebingen var tom.  Jeg kan ennå huske dette, og mine foreldre måtte se at dette hadde påført meg en sorg som det gikk lang tid å lege. Fra den dag nektet jeg å spise kjøtt, og samme hva min mor forsøkte med små triks så ville jeg bare spy når jeg så denne maten på bordet.
At slike opplevelser preger et barnesinn er det ingen tvil om, for jeg måtte bli 16-17 år før det var mulig for meg å spise rent kjøtt.