To hummerfiskere.....

I bygda vår bodde det to hummerfiskere, og begge var spesielle hver på sitt vis. "SteinskiftArne" som han blant bygdafolk ble kalt var ungkar stor og fryktelig sterk, men var ellers en meget myk mann. "MarøyJonas" var motsetningen for han var liten, med en ukuelig vilje, men  en ordentlig skøyer og luring. Disse to hadde mange konflikter med hverandre der Arne var alltid den som ble sittende med "SvartePer". Samme hvor de kranglet og kivest så måtte de likevel være sammen, for de var vist avhengig av hverandres selskap.
Disse to karene konkurerte om fangstplassene, og det var ikke måte på hva de kunne finne på. En gang Jonas hadde fått veldig mange hummere som var under minstemålet, så hadde han dratt en av teinene til Arne og lagt 8 hummere som var under minstemålet i den. Dagen etter så fikk han høre på bygda at Arne hadde fisket framifrå mye hummer siste døgn, og i en av teinene så hadde han fått 8 hummere.
Hvem som hadde beste båt og beste motor var det også uenighet om for Jonas hadde skiftet motor den sommeren, og valget falt på en 10 hk sabb diesel. Det var da Arne sa:"Nå skal vi se på hvem som har best motor om det Sabb eller Solo". Arne hadde sverget på at Solo motoren som var montert i hans båt var blant de beste  som kunne finnes for den var av svensk kvalitet, og den gikk på parafin. Solomotoren var 12-16 hk så derfor mente Arne at han uten risiko kunne utfordre Jonas på hvilken båt som gikk raskest. Arne var ikke av de som var raskest i hode så han ved neste anledning utfordret Jonas på å kjøre om kapp fra Myklebust havn til utsiden av Uksnøya der hummerteinene var satt ut.  Jonas aksepterte utfordringen fra Arne og tilføyde at da skulle det bli endelig hvem som gikk raskest av de to båtene. Jonas hadde blitt noe i tvil om utfallet da hans motor ikke var mer en 10 hester, og fant derfor det sikrest å ta visse forholdsregler. Han var en luring det er sikkert, for om natta så hadde han tatt turen ned i havna for å feste et tau til rorstilken med en sinkbøtte i enden av samme  tauet på Arnes båt. Dette måtte være rikelig til at han kunne ha en mulighet til å få større fart en Arne med sin båt.
Neste morgen var begge i grålysningen nede i havna for å gjøre klart for å kapp kjøre distansen Myklebust fiskerihavn til Brunkleggen fyr ved Uksnøya.
Ved kaikanten på Myklebust havn startet dramaet da Arne sikker på utfallet satte regulatoren på 15 som var vanlig speed, for han ville ikke brenne ekstra "Krutt", da  24 var max speed. Det skulle være tilstrekkelig til å knekke Jonas tenkte han. Side om side gikk de forbi kaikanten, men det var da merkelig for Jonas med 10 hesteren holdt samme fart. Han forsøkte med 20 på regulatoren, men det så ikke ut til at det ble noe mer fart så han gav like godt  full fart 24 på regulatoren for å endelig "drepe"  ham, men Jonas hang på og ikke bare det han gikk forbi med et ekkelt glis som Arne  følte særdeles fornedrende.  Dette hadde han ikke trodd at den lille Sabben var så kraftig, men tok nederlaget med fatning. Jonas hadde dratt mye av teinene sine da han kom på feltet, og følte at her var det noe som ikke stemte. Den dagen så brukte Arne god tid på å dra teinene, for han ville være sikker på at han ikke møtte Jonas sitt hånlige smil når han kom tilbake til havna. Resten av dagen gikk soloen på 15 på regulatoren, for det var ingen grunn til noe hardkjør. Hele dagen hadde tankene hans surret omkring dette kappkjøret med Jonas, og på hjemveien så streifet det ham at det måtte være mye strøm i sjøen. Han slo seg til ro med at det hadde Jonas også fordi begge hadde same handicap.  Da han hadde fortøyd båten i utfaret, og skulle ro iland så han noe som gjorde ham forbannet, for under stilken på båten så han et tau med ei sinkbøtte i enden. Han hadde hele dagen slept ei sinkbøtte etter båten, og forstod med ett hele sammenhengen. Det hører med til historien at Arne fikk sin revansj, men at han gang på gang skulle bli lurt av Jonas var mye vondere for ham.