Kristoffer, også kalt "Stoffer".

En fiskebåt fra hjemstedet var en tur innom Bergen, og der tok mannskapet fri for å ta seg en tur på byen. Det ble rimelig festet, og alle mann unntatt han  Kristoffer var kommet ombord om morgenen da de skulle fortsette reisen. Politiet ble varslet, og søk ble satt igang for å lete etter ham, men han var sporløst borte. Rasmus hans bror var regnet som en kald fisk, og det skulle mye til for å vippe ham av pinnen. Like rolig i alle situasjoner, og denne gangen skulle de få enda et bevis på denne roen disse brødrene hadde. Det led på andre døgnet og letingen ble intensivert. Politiet hadde søkt i store områder uten noe resultat. Mannskapet satt nede i lugaren og spilte kort, mest for å roe nervene og å få tida til å gå. Da kom en politimann ombord, og fortalte at de ikke hadde funnet ham ennå.
Rasmus bror til Kristoffer hadde akkurat fått utdelt en hånd med fine kort, og satt bare å betraktet kortene. Det kunne se ut som han så vidt registrerte hva politimannen sa da han opplyste at de ikke hadde funnet broren.
Da politimannen gikk sa Rasmus : "Han er så godt som ferdig nå da han Stoffer'n vår, ................Pass". Det ble for mye for de andre og de la ned kortene. Bare en halv time senere kom Kristoffer smilende og blid ombord. Han kunne fortelle at han hadde vært sammen med  "Ei ordensdame fra Karmøya".
Turen kunne fortsette etter at de fikk rapportert til politiet at Kristoffer var kommet tilrette, og mannskapet hadde fått enda et bevis på disse to brødrenes iskalde ro i situasjoner der andre mister fatningen.

Snehvit og de syv dverger.

Vi hadde en tid hørt at filmen "Snehvit og de syv dverger" skulle vises på samfundshuset Vonheim på Harøya, og vi ungene ventet på dette i stor spenning. Mor lovte at når den skulle vises her på øya så skulle vi barna få se den.  Etter mye venting var endelig dagen kommet da filmen skulle vises, og vi barna var helt fra oss av forventning. Jeg kan ennå huske at vi la ivei langs veien mor, Elin, jeg og Guri som var minstejenta. Det var ca.4-5 kilometer å gå, men det var bare en glede å gå denne vegen for å få være med på noe vi bare hadde hørt andre fortelle om. Vi tok tiden til hjelp og vel fremme kjøpte mor billettene og vi satte oss inn i en overfylt kinosal. Jeg kan ikke si annet en at tida gikk så alt for fort, og etter å ha fått mange fantastiske inntrykk, var filmen over. Det var den første filmen jeg så som barn, og den svarte virkelig til forventningene. Det var noe stort og fantasifullt for en guttunge dette, og denne filmen ble et minne for livet. Senere ble det mange Disney filmer men ingen kunne måle seg med "Snehvit og de syv dvergene".
Kvelden var på hell og vi tok bussen tilbake, og jeg kan huske at det ikke var et ledig sete på tilbakeveien. En uforglemmelig kveld var kommet til ende, og det var en meget fornøyd gutt som gikk til sengs den kvelden.

Forsøksfiske med trålnot.

Vi var 12 og 15 år jeg og Per Oddvar, og hadde bestemt oss for å forsøke å lage ei komplett trålnot med tråldører og alt tilbehør. Vi hadde planene klare og selve nota lagde vi av et sildegarn. Ei trålnot kan enklest samenlignes med en pose med to vinger som samler fisken mot selve belgen og videre inn i trålposen. Overdelen på nota kalles headlina og underdelen kalles fiskelina. Headlina forsynte vi med 10 torskegarnkuler og til fiskelina festet vi blysøkket som tilhørte sildegarnet.
De to tråldørene laget vi av kryssfiner med en skinne av stål, ikke så ulik slik de var på større båter.  Etter mye strev og arbeid var nota ferdig og vi rigget den opp slik større tråler ble rigget. Mellom tråldørene og vingen på trålnota var det en sveep eller et tau på 15 meter på hver side. Fra tråldørene og opp til båten som skulle slepe nota ble det benyttet to eggaliner.
Jo da, dette skulle testes ut på fin leirbotn noen hundre meter fra land, og båten som skulle dra nota var en robåt med en 10 hk ILO motor.
Å få satt tråla gikk uten videre problem, og tråldørene skar godt ut til sidene så trålnota ble åpen.
Etter mange forsøk og mye strev så var fangsten ei  lita rødspette og en mengd bladtare. Vi ble enig om å kalle den ei taretrål for det ble mest tare.
Det ble ikke den store fangsten på oss, men vi fikk en bekreftelse på at den virket:" for vi fikk da fisk".

Stell av sildegarn laget av bomull.

Sildegarn laget av bomull måtte stelles med omhu da de ble utsatt for mye slitasje hver vintersildefiske. Hver mann hadde en lott med garn d.v.s. 18 garn. Disse garna var det eieren selv som hadde ansvar for å holde istand.
Høsten var den tida på året da det var minst aktivitet i fiskeriene, ikke minst på grunn av det ustabile været som det ofte var på denne årstida. Da var fiskerne hjemme, og det var tid for å bøte garna, og samtidig rense dem og skifte ut kork og bly som var borte.
Hvert garn var forsynt med en navnkavle d.v.s.en liten treklosse festet til garnet med navnet på eieren og adresse. Ofte var også fiskerimerket til båten påført klossen med et svijern. Dette for å lettere kunne indentifisere tapt vegn, og for å få eventuell erstatning fra forsikringsselskapet. All vegn var på den tid forsikret i samtrygdelag, og i vårt tilfelle så var vi tilsluttet Harøy Samtrygdelag.
Etter at garna var renset, bøtt og tørket var det  tid for å klargjøre garna for kommende sildefiske. Nå skulle alle garna barkes. Å barke garna vil si å legge garna i ei blanding av vann og bark som var laget av bjørk eller eik. Osp og grankongler ble også benyttet, men her på vestlandet benyttet man mest bjørkebark. Denne blandingen med vann og bjørkebark satte en brunfarge på garna og bevarte dem mot råte, og det viste seg å være meget effektivt. Å barke garna gjorde man mest på et barkeri der garna ble lagt i et stort kar for konservering med bark som var kokt i vann til et godt impregneringsstoff. Etterpå skulle garna henges til tørk , og når de var tørre så var de klar for kommende vintersesong. Ei barking i året var tilstrekkelig til å forhindre råte på garna.
Det var ikke rent lite arbeid å holde disse garna i god stand til hver vinter. En lott  gav ofte ca.700-800 kroner ekstra etter endt sildefiske. De som ikke hadde garn i selve sildelenka fikk bare selve grunnlotten.
Dette fisket fikk en brå slutt rundt 1965-1966 da silda forsvant fra feltene utenfor Møre og Romsdalskysten. Ikke lenge etter dette ble det helt vanlig med nylongarn. De råtnet ikke, var mye sterkere med tynnere tråd, og de fisket mye bedre. Disse garna var nesten vedlikeholdsfrie, men måtte selvfølgelig bøtes når det oppstod skader. Etter dette så ble barking av garn historie, og andre konserveringsmetoder tok over. Det ble mer vanlig å farge garna da det viste seg at noen garn fisket bedre med bestemte farger.

Den årlige juletrefest på Solvang.

Så lenge jeg kan huske tilbake i min barndom så var det en årlig juletrefest på Solvang. Solvang var ungdoms- og forsamlingshuset på Myklebust. Disse juletrefestene var svært så like fra år til år, og fremmøtet var det ikke noe å si på. Vanligvis helt fullt hus, og alltid måtte de ta i bruk galleriet for å få plass til alle. Selvfølgelig så var det mange barn på festen, men også de voksne gikk mann av huse for å delta.
Et stort tre ble reist midt i salen, og det var pyntet med lys og julepynt. På disse festene var det mye sang og musikk, men også en del taler og underholdning. Noen barn sang julesanger og noen leste juleevangeliet, og så var det en liten andakt av en av stedets lokale talere.
Så var det tid for julenissene som gikk rundt med store sekker på ryggen for å dele ut julepakker til barna. For noen barn ble kvelden det reneste mareritt da julenissene var ekstra nifse, men etter å ha fått utdelt pakker med sjokolade, noen karameller, julemenn og sirupssnitter så roet det hele seg etterhvert.
Så var det gang rundt juletreet med opp til 4 ringer med barn og voksne i en salig blanding. Ved 21 tiden var det tid for å avslutte festen, og da var de fleste små klar for dra hjem til sitt. Jeg husker disse festene spesielt fordi det var en koselig stund sammen med mange mennesker.

Røy og ørretfiske på Kongsfjordvannet.

Det ble mye arbeid og mye fritid denne sommeren i Kongsfjord. Jeg arbeidet bare på bruket når behovet var størst d.v.s. etter at en båt hadde vært iland for å levere fisk. Når det meste av fisken var kommet på fiskehjellen, lokalene spylt rene og alt var klart for ny båt ble jeg dimmitert. Når vi hadde noen dager fri var Kongsfjordvannet en fin plass å forsøke fiskelykken. Nå var ikke jeg noe erfaren i å fiske i fjellvann, men det var mye fisk i vannet og ingen kunst å få fisk der. Jeg brukte en riktig lang bambusstang med ca.5 meter sene og angel i enden. Noen brukte dupp, men den skremte fisken sa de, så det var best uten. Da var det bare å gi seg ivei, og etter en spasertur på ca. en time var vi vel fremme. Det som gjorde disse turene til en tålmodsprøve var mygg, store mengder mygg også. Uten mygghatt var du mest som fortapt, så det var standardutstyr på disse turene. Vi fikk da fisk, mest røy, men aure var det også i dette vannet. En mann fra bygda viste oss hvordan det skulle gjøres. Han fisket 10 -12 røy  på ca. en times tid. Store feite røy som folk sørfra hadde regnet som det reneste eventyrfiske. Der var dette bare matauk og ikke noe annet. For meg var disse kveldene på vannet det reneste eventyr, og jeg har aldri senere opplevd maken til fiske her sør i noe vann.  Dette stedet var ideellt for en sulten sportsfisker fra sørnorge, det er helt sikkert. Mye spenning, variert med fisk, men mest røy og ikke for å snakke om store mengder mygg. Her måtte likevel oppskrifta på et vellykket fiske være at man holdt ut med myggen.

Ei tann mindre.

Jeg har fortalt om tiden i Kongsfjord og om dagliglivet på bruket, men mindre med kontakten jeg hadde med barna på stedet. Etter kort tid ble jeg til venns med de fleste, men noen var ikke helt vennlige. De fleste var veldig kontaktsøkende, og det ble tydelig etter en tid at jeg ble midtpunktet av en eller annen grunn. Det var vel spennende med nye betjente vil jeg tro. Det var en gutt i bygda som ikke likte det og han viste sin misnøye med å rope "Helvetes søring". De andre hadde jeg et veldig godt forhold til, og kunne ikke forstå hva som var galt. Denne gutten var et utskudd i bygda, og iløpet av sommeren så fikk jeg en konflikt med ham. Denne gutten løste konflikter med å kaste stein, og det var noe helt nytt for meg. Etter en krangel så skiltes vi, og gikk hver til vårt. Etter å ha kommet noen meter fra ham hører jeg "Helvetes søring" og i det jeg snur meg treffer en stein ansiktet mitt og slår ut ei fortann.
Den gutten var ikke å se resten av den sommeren. Han fikk fortalt av de andre barna at jeg mistet ei tann da han kastet steinen, og det var også umulig å få kontakt med familien om dette. Jeg ble noe fortørnet på denne gutten, men etter å ha fått tenke meg om ble denne episoden bare en hendelse som førte til at jeg hadde ei fortann mindre. Etter å ha forsonet meg med dette kom jeg i andre tanker.
Sist vinteren hadde vi barna vært på skøyteisen. Jeg var så uheldig og falt i en sving og seilte mot min beste kamerat Leif Egil. I kollisjonen som oppsto falt han og slo ut ei fortann. Uhell, ja det var det, men han miste også ei tann. Det var denne opplevelsen som gav meg litt mer forståelse for dette uhellet jeg hadde hatt da jeg mistet tanna mi. Etter noen år og jeg hadde blitt voksen så fikk jeg satt inn ei ny tann og den var like fin som den jeg mistet.

Lønnsoppgjør etter vintersildfisket 1956.........et ritual.

Noen minner fra barndommen huskes ekstra godt, og spesielt  lønnsoppgjørene etter vintersildfisket sitter godt i etter så mange år. Det måtte være pengene som gjorde så stort inntrykk da jeg bare minnes store hauger med penger på stuebordet. Store tusenkronere sammenbuntet og med band rundt, og for en liten gutt som meg så var dette utrolig mye penger. Det var det sikkert for mannskapet også, for lønna på 2,5 måneders arbeid var godt og vel mer enn en årslønn på land. For oss ungene var stua forbudt område da dette oppgjøret ble fordelt, så bare det gjorde dette ekstra spennende for oss barna.
De hadde fisket fra midten av jannuar til slutten av mars vinteren 1956, og fisket hadde vært særdeles godt dette året. Det var fiskebåten vår M/B"Vikstrøm" som lastet 650 hektoliter sild, og et mannskap på 9 mann. Det var skipper, maskinist, kokk og 6 mann på dekk. Dekksmannskapet bodde forut og de tre andre bodde i kahytta akter. Dette året var det spesielt godt vintersildefiske med drivgarn, og de gikk mest som i fraktfart mellom fiskefeltet og leveringsplassen . De var også mye forhindret av dårlig vær og landligge dette året, men likevel ble sluttresultatet meget bra.
På feltet var det viktig å finne hvor silda sto tett, for så å sette garna i det området en mente at resultatet gav best fangst. Ikke alle nettene gav topp fangst, men likevel ble sluttresultatet 6500 hektoliter. Noe man må si var et meget godt resultat på en så liten båt.
Det var selve oppgjøret etter endt fiske, som var det virkelig spennende for oss barna. Jeg kan huske at jeg fulgte far da han fikk oppgjør for levert sild for hele sesongen i Kredittbanken i Ålesund. En bunke med 1000 krone sedler i en stor konvolutt, og husker jeg ikke feil så var det langt over 100000 kroner i den. Denne konvolutten gikk han med fra banken og ned til Rønneberghuken der båten lå fortøyd. Ikke mye snakk om å bli ranet underveis, for det var trolig ikke i tankene hans at det var mulig. Da han var vel hjemme og båten var vasket ned og garna tørket og levert lotteierne så var det tid for det store oppgjør. Far hadde i flere dager holdt på med å samle alle regninger, og alt var gjort klart på forhånd, så nå var det kun kontrollregningen som stod igjen.
Mannskapet ble samlet i stua hjemme, nybarbert, finklærne hadde de tatt på seg og ikke minst det gode smilet. En meget hard sesong var endt, og denne kvelden skulle de få lønna for alt arbeid og slit de hadde hatt disse hektiske månedene.
For hver mann var det regnet ut hva de skulle ha om de hadde garnlott eller ikke. Alle fikk et ark med utregning av deres lott som de skulle underskrive. To mann skulle kontrollere alle bilag og at regneskapet var riktig ved å skrive under på det. Da dette ritualet var ferdig ble pengene fordelt til hver mann rundt bordet i hver sin konvolutt. Denne sildessesongen tjente mannskapet kr.6000,- noe som var svært uvanlig på den tid. Da alle hadde funnet at pengene var utbetalt riktig i. h.t. regnskapet var det satt av tid til kveldens kos. Da ble alt lagt tilside og småglassene ble satt frem. Da ble det tid for de gode minnene, og alt slit var glemt. De var allerede klar for neste tur som var trålfiske på Finnmarkskysten. Det jeg husker best var alle pengene. Noen små glimt fikk jeg og de satte et uforglemmelig inntrykk på en liten guttunge.

En flaskepost.

Vi var guttunger og på den tid var fjæra en av våre faste lekeplasser. På stedet der jeg vokste opp er det rikelig med strandlinje på sørsiden og østsiden av øya. Denne strandlinjen var til tider det reneste skattekammer, for der fant man de utroligste ting som drev iland med havstrømmene langs norskekysten. Det var den reneste sport å gå denne strandlinja, og ofte hver dag i perioder. Noe som sto høyt på ønskelista var å finne flaskeposter, helst noen som kom langveis fra, og som ofte gav nye betjentskaper. Husker at vi en periode fant plaskeposter som Havforskingsinstitutt kastet i sjøen for å finne ut hvordan overflatestrømmene var i Nordsjøen.
En gang fant jeg og Per Oddvar en flaskepost fra et bryggeri ved  London i England. Den var fint pakket i en flaske som var omstendelig forseglet. De hadde kastet den overbord fra en båt som passerte Hebridene i Nordskottland, og opptegnelsene var punktlig beskrevet. Nøyaktig posisjon, dag, dato, måned og år var påtegnet, med ønske om at finneren gjorde det samme, altså oppgav sted, dato, måned og år for da den ble funnet.
Bryggeriet lovet at finneren skulle få ei sølvskje og 2,5 pund i finnerlønn. Det ble som de hadde lovet, for det kom en liten pakke i retur med en fin sølvskje med en flaske i enden på skjeen med bryggeriets navn inngravert. Pengene kom også som de tidligere hadde lovet, og husker jeg ikke helt feil så var dette ca. 50 norske kroner. De sendte med opplysninger om bedriftens virksomhet, og om hvor mange ansatte og årlig produksjon.
Flasken hadde ligget flere måneder i sjøen så den hadde brukt god tid på overfarten til Norge, men hvor lenge den hadde ligget i fjæra er det heller vanskelig å si noe om. Det var ikke hver dag man fant slike plaskeposter så  dette var morsomt for noen små guttunger å finne det skal være sikkert.