I min barndom så vokste jeg opp i ei bygd med mange personligheter, og disse menn og kvinner var så ekte som det går an å bli. De var bunn ærlige og de snakket aldri rundt temaet, men direkte, åpent, og de sløste aldri med sannheten. Med andre ord det motsatte av slik våre politikere snakker i dag...... rundt grøten. Kallenavnet "PøyteKnut" likte familien særdeles dårlig. I sin ungdom ble han kalt "RaffelKnut" fordi han vokste opp på Raffelremma på Myklebust, senere giftet han seg og kjøpte garden med det underlige navnet "Pøytå" og da ble det navnebytte på ham.
Jeg kan ennå huske "PøyteKnut" som en rakrygget mann med betydelig stram holdning ennå da han var nær 90 år gammel. Han hadde i sin ungdom gjennomført et offiserskurs på Setnesmoen ved Åndalsnes, og det kan sies med en gang at når han var ute på tur så marsjerte han. Det ble fortalt at han en gang gikk som en vanlig sivil sammen med en annen mann gjennom Kongens gate i Ålesund. Der møtte han en offiser av høyere rang, og som sivil så hilste han på millitært vis til ham. Da det ble spørsmål om hvorfor han gjorde det svarte han at selvfølgelig så var det fordi alle kunne se at han var offiser selv.
At han var en spesiell mann med store kunnskaper er det ingen som betviler, og i sitt 90 ende år var han med sin sønn med fiskebåten M/S"Riston" på torskefiske med garn på landmeene utenfor Harøya/Fjørtofta. De ble enig om at han skulle anvise hvor de skulle sette garna slik de gjorde i hans ungdom, og etter de merker og mee som han hadde oppskrevet i sin private bok. Det ble full klaff, for maken til fiske var det lenge siden noen av mannskapet hadde opplevd.
På sine gamle dager kunne vi se ham på sin tohjulstraktor, eller at han marsjerte rundt om i bygda for å utføre sine gjøremål. Han glemte aldri at han var offiser selv etter at han var en gammel mann, men måtte etterhvert bruke to staver når han gikk.
onsdag 31. august 2011
tirsdag 30. august 2011
Det hender ikke meg..............fortsettelse.
Jeg har i lang tid følt at noe var galt med meg, men etter mange legebesøk så kunne de ikke finne at noe som var galt. Jeg hadde vært plaget med lumbago og smerter i hudnervene i bukhulen, men de kunne ikke påvise noe annet som var galt. Likevel så var jeg noe i tvil for plagene lignet mye på det min far hadde, og derfor så insisterte jeg på at de måtte undersøke ryggen også for der var det også vondt. Det var da Medi 3 i Ålesund fant en svulst på høyre lunge. Da var det å bare en cellevevsprøve av lungene som kunne konstantere om prøvene var positiv.
Først i juli fikk jeg påvist at jeg hadde kreft i høyre lunge, og at jeg da måtte forberede meg på operasjon og langvarig behandling. Nå er det slik at de nye Pet.scann maskinene finnes bare på noen steder i Norge, og jeg måtte gjennom en slik scanning før eventuell operasjon. Da resultatet av denne undersøkelsen var klar, så fant de noe mer som var uklart. Da fikk jeg time på Molde Sykehus til MR-scanning og de fant at det var trolig spredning til ryggen. Dette var en utrolig vanskelige beskjed å få, men det er også forunderlig hvordan man etterhvert aksepterer slike beskjeder. Jeg har tenkt mange tanker denne tiden, men det helt utrolige er at tankene har vært mest på mine nærmeste. Jeg er ikke noen hard person, men av en eller annen grunn så har jeg fått styrke til å være helt rolig. Jeg har et ønske om å ha det så bra som mulig så lenge som det er mulig, og sover rimelig godt hver natt, men våkner selvfølgelig av smerte. Den beste medisin til nå er smertestillende, og det gir meg en rimelig god hverdag. Jeg opplever dette som ikke bare negativt, og det har blitt mye tenke å føle. Jeg gler meg over å være åndsfrisk og oppegående i hodet, og først etter at du har fått slike beskjeder så får livet en helt annen mening. Hver morgen jeg våkner så er jeg like forundret på meg selv, for jeg føler meg uendelig glad og takknemmelig for det eventyrlige livet jeg har levd.
Først i juli fikk jeg påvist at jeg hadde kreft i høyre lunge, og at jeg da måtte forberede meg på operasjon og langvarig behandling. Nå er det slik at de nye Pet.scann maskinene finnes bare på noen steder i Norge, og jeg måtte gjennom en slik scanning før eventuell operasjon. Da resultatet av denne undersøkelsen var klar, så fant de noe mer som var uklart. Da fikk jeg time på Molde Sykehus til MR-scanning og de fant at det var trolig spredning til ryggen. Dette var en utrolig vanskelige beskjed å få, men det er også forunderlig hvordan man etterhvert aksepterer slike beskjeder. Jeg har tenkt mange tanker denne tiden, men det helt utrolige er at tankene har vært mest på mine nærmeste. Jeg er ikke noen hard person, men av en eller annen grunn så har jeg fått styrke til å være helt rolig. Jeg har et ønske om å ha det så bra som mulig så lenge som det er mulig, og sover rimelig godt hver natt, men våkner selvfølgelig av smerte. Den beste medisin til nå er smertestillende, og det gir meg en rimelig god hverdag. Jeg opplever dette som ikke bare negativt, og det har blitt mye tenke å føle. Jeg gler meg over å være åndsfrisk og oppegående i hodet, og først etter at du har fått slike beskjeder så får livet en helt annen mening. Hver morgen jeg våkner så er jeg like forundret på meg selv, for jeg føler meg uendelig glad og takknemmelig for det eventyrlige livet jeg har levd.
søndag 28. august 2011
"Duva" vår kjære hest.
Denne hesten må da være en av de virkelig kloke hester, for den evnet å vise hengivenhet mot dem den holdt av og gjorde pek til dem hesten ikke likte så godt. Mot små barn var den utrolig forsiktig, og jeg kan ennå huske min yngre søster Guri sammen med den hesten. Hun var da tre år gammel og hadde usett gått inn i gjerdet der hesten var, og idet vi kom ut så fikk vi se den lille jenta sitte med ryggen mot bakbeina til hesten og sang for full hals. Hesten turde ikke røre på føttene for ikke å skade henne. Hesten sto helt stille inntil de voksne fikk tatt jenta bort. Det er nesten som man ikke skulle tro det man så, for de fleste andre hester ville ikke reagere slik. Det gikk heldigvis godt og hesten hadde mange ganger nærkontakt med små barn uten at noen ble skadet.
Den var et vanedyr som ble stelt og passet av Peder bror til bestefar. Han var en ordentlig og punktlig person som foret hesten til bestemte klokkeslett, og dette ble så til de grader innarbeidet.
Hun likte ikke fotband, og jeg kan ennå huske at da Peder skulle sette på det bandet så brukte hun å bite i jakka hans og nappe til så han falt på siden. Da var det mye "sjenning" fra gamlekaren, for han snakket til hesten som han snakket til et menneske. Hvor mye hesten forstod av dette pratet er uklart, men jeg kan ennå huske at når de kjørte hjem torv fra myrene så brukte de å si til hesten når det var fullt lass: "Nå må du gå hjem med dette lasset og komme tilbake". Hjemme var det en som tømte lasset, og bad hesten gå tilbake. Dette fungerte perfekt, så noe forstod hesten; det er sikkert. Etter at Peder på sine gamle dager ble syk og ikke istand til å ta seg av denne kloke hesten så ble alle rutinene hesten var så vant til brutt. Hesten ble ikke den samme etter at andre fikk ansvar for den, og etterhvert så gikk det slik som med de fleste hester på Vestlandet. De ble enten solgt til Polen, eller så ble de sendt til Sunnmøre Slakteri. Til erstatning ble det innkjøpt en Massey Ferguson fra kullgruvene i England godt brukt, men i kjørbar stand i mange 10 år. Dette skjedde først på 50 tallet, og jordbruket forandret seg betydelig da traktoren erstattet hestene. Det var da det moderne jordbruk tok til, og kosen på gårdene tok en brå slutt for da ble effektivisering av landbruket det viktigste. På noen tiår ble antall gårder drastisk redusert i Norge, men likevel så ble det produsert betydelig mer landbruksvarer takket være traktoren og mer moderne landbruksredskap som ble benyttet med den. På Myklebust var det ca. 45 hester, og iløpet av en periode på 10 år fantes det ikke en eneste hest i bygda.
Den var et vanedyr som ble stelt og passet av Peder bror til bestefar. Han var en ordentlig og punktlig person som foret hesten til bestemte klokkeslett, og dette ble så til de grader innarbeidet.
Hun likte ikke fotband, og jeg kan ennå huske at da Peder skulle sette på det bandet så brukte hun å bite i jakka hans og nappe til så han falt på siden. Da var det mye "sjenning" fra gamlekaren, for han snakket til hesten som han snakket til et menneske. Hvor mye hesten forstod av dette pratet er uklart, men jeg kan ennå huske at når de kjørte hjem torv fra myrene så brukte de å si til hesten når det var fullt lass: "Nå må du gå hjem med dette lasset og komme tilbake". Hjemme var det en som tømte lasset, og bad hesten gå tilbake. Dette fungerte perfekt, så noe forstod hesten; det er sikkert. Etter at Peder på sine gamle dager ble syk og ikke istand til å ta seg av denne kloke hesten så ble alle rutinene hesten var så vant til brutt. Hesten ble ikke den samme etter at andre fikk ansvar for den, og etterhvert så gikk det slik som med de fleste hester på Vestlandet. De ble enten solgt til Polen, eller så ble de sendt til Sunnmøre Slakteri. Til erstatning ble det innkjøpt en Massey Ferguson fra kullgruvene i England godt brukt, men i kjørbar stand i mange 10 år. Dette skjedde først på 50 tallet, og jordbruket forandret seg betydelig da traktoren erstattet hestene. Det var da det moderne jordbruk tok til, og kosen på gårdene tok en brå slutt for da ble effektivisering av landbruket det viktigste. På noen tiår ble antall gårder drastisk redusert i Norge, men likevel så ble det produsert betydelig mer landbruksvarer takket være traktoren og mer moderne landbruksredskap som ble benyttet med den. På Myklebust var det ca. 45 hester, og iløpet av en periode på 10 år fantes det ikke en eneste hest i bygda.
fredag 26. august 2011
Onkel Martin... en ulykkesfugl.
Jeg vil her fortelle om min onkel som jeg uten overdrivelse må kalle en ulykkesfugl for hør bare her : De to første store hendelsene var de reneste tragedier, men han reddet livet som ved et mirakel. Han hadde en egen evne til å havne opp i farlige situasjoner, men alltid så berget han seg nærmest uten en skramme. Den første gang han havnet opp i en dramatisk situasjon var under krigen han var 18 år og var tilfeldigvis i Ålesund en kveld. Gatene var fulle av tyskere, og det skulle vist være en samling på Arbeideren. Det var mest tyske offiserer, men også endel kjente NS folk var til stede. Det var ved inngangen plassert to tyske vakter med maskinpistoler øverst i trappa på Arbeideren som var hovedkvarteret til tyskerne.. En norsk NS mann som var meget beruset feilvurdert sin betydning i denne organisasjonen, og forsøkte å tvinge seg inn på møtet uten å vise legitimasjon. I det denne situasjonen oppstod var onkel Martin iferd med å passere trappa da de tyske vaktene åpnet ild mot den aggresive NS mannen. I det han ble skutt ramlet han ned trappa og traff Martin, og de to lå i en eneste blodpøl på fortauet. Onkel Martin veltet tilside den blodige døde mannen som lå over ham, reiste seg og løp fra stedet og direkte ombord i fiskebåten til min far. Blodig forteller han at han hadde blitt skutt, men etter mye vask så kunne de konstantere at han var uskadd. NS mannen var gjennomhullet og død, og onkel som var tilnærmet i skuddlinjen var utrolig nok uskadd.
Tre år senere han var da 21 år og det fortsatt var krig og året var 1944. Han og Olaus Myklebust var blitt enig om at de skulle ta en tur til Ålesund med rutebåten "Eira" for å gjøre noen innkjøp. På Lepsøyrevet ble rutebåten angrepet av 24 engelske jagerfly, og 16 passasjerer ble drept og 8 var sterkt skadet og mange lettere skadet. Han berget seg med bare små rift etter kuler, og noen berget seg ved å svømme iland. Olaus kjente et slag i siden, og trodde at han var truffet, men etter at angrepet var avsluttet og skipet var kommet til kai på Kjærstad fant han ei hylse fra mitraljøsen som ikke hadde eksplodert i jakkelommen.
Mange år senere så var jeg sammen med onkel på fiske, og det var da jeg forstod at han hadde ni liv. En gang falt han fra baugen og ned mellom de to ankerklyssene. Det var ca.2 meter høyt og 1 meter mellom klyssene som hadde to spisse stålhandtak som vende opp. Hadde han truffet noen av dem så hadde han blitt spiddet. Maken til flaks skal men lete lenge etter, og best av alt han hadde ikke en skramme noen steder.
En gang vi var på verksted med båten, og stod på slipp i Tomrefjord kom en ny "ulykke". Da falt han fra et steilas og ned i fjæra, men det sluttet ikke med det for malingspanna som var på 10 liter traff ham og tredde seg fint ned på hodet hans. Det verste med denne historien var at han fikk mye maling å vaske bort fra ansiktet og håret, men ikke en skramme etter et fall på 3 meter. Noen har vist englevakt, og jeg tror at onkel Martin ble voktet av en flokk engler hele sitt liv.
Tre år senere han var da 21 år og det fortsatt var krig og året var 1944. Han og Olaus Myklebust var blitt enig om at de skulle ta en tur til Ålesund med rutebåten "Eira" for å gjøre noen innkjøp. På Lepsøyrevet ble rutebåten angrepet av 24 engelske jagerfly, og 16 passasjerer ble drept og 8 var sterkt skadet og mange lettere skadet. Han berget seg med bare små rift etter kuler, og noen berget seg ved å svømme iland. Olaus kjente et slag i siden, og trodde at han var truffet, men etter at angrepet var avsluttet og skipet var kommet til kai på Kjærstad fant han ei hylse fra mitraljøsen som ikke hadde eksplodert i jakkelommen.
Mange år senere så var jeg sammen med onkel på fiske, og det var da jeg forstod at han hadde ni liv. En gang falt han fra baugen og ned mellom de to ankerklyssene. Det var ca.2 meter høyt og 1 meter mellom klyssene som hadde to spisse stålhandtak som vende opp. Hadde han truffet noen av dem så hadde han blitt spiddet. Maken til flaks skal men lete lenge etter, og best av alt han hadde ikke en skramme noen steder.
En gang vi var på verksted med båten, og stod på slipp i Tomrefjord kom en ny "ulykke". Da falt han fra et steilas og ned i fjæra, men det sluttet ikke med det for malingspanna som var på 10 liter traff ham og tredde seg fint ned på hodet hans. Det verste med denne historien var at han fikk mye maling å vaske bort fra ansiktet og håret, men ikke en skramme etter et fall på 3 meter. Noen har vist englevakt, og jeg tror at onkel Martin ble voktet av en flokk engler hele sitt liv.
torsdag 25. august 2011
"Lisje Peder og Skinn Gustav"
Det er to karer som ikke fortjener å bli glemt, og det er han "Lisje Peder" og han "Skinn Gustav". Begge to bodde ute i Haugane på Røsok, og de utmerkte seg på hver sin måte. "Lisje Peder" hadde som 12 åring i 1919 fått Spanskesjuka, og overlevde bare som ved et under. Han var så sjuk at legen hadde gitt opp håpet, men etterhvert så kviknet gutten til og han ble helt frisk. Han var så liten i voksen alder at han kunne regnes som dverg, og gamlefolket sa at det var fordi spanskesjuka gjorde at han sluttet å vokse. "Skinn Gustav" var nabo til "Lisje Peder" og han var en særdeles nøysom mann, som gikk rundt på gardene å kjøpte skinn og tok forefallende arbeid. På vinterstid arbeidet han på formjølfabrikkene på Steinshavn, som var begrenset til de første 3-4 månedene i året. Disse to karene hadde en jobb ilag som var særdeles spesiell, for når ei ku på Røsok skulle til "Oksepåsinj"(Fellesoksen) på Myklebust så var det de som leide kua disse 3-4 kilometerene. De ble et kjent, nesten ukentlig syn langs veien til og fra Myklebust til Røsok. Det var alltid "Lisje Peder" som førte ordet når de kom til tante Karen, for "Skinn Gustav" var så og si tunghørt. Jeg kan ennå huske den stillfarne "Lisje Peder" komme inn og hilse beskjedent for så å si "E kjem med ei ku" og det var alt han behøvde å si. Da var det bare for "Tante Karen" å ha på kjeledressen, for så og hente ut "Oksepåsinj". Disse to karene var et vanlig syn på vei til og fra Myklebust i all slags vær både sommer og vinther så lenge det var fellesokse der.
Disse to hederskarene er død for mange 10 år siden, men jeg husker dem for deres særpreg og kamp for tilverelsen. Begge to hadde sine handicap, og hadde de levd idag ville de hatt en helt annet liv.
Disse to hederskarene er død for mange 10 år siden, men jeg husker dem for deres særpreg og kamp for tilverelsen. Begge to hadde sine handicap, og hadde de levd idag ville de hatt en helt annet liv.
onsdag 24. august 2011
En uvanlig betaling for en tjeneste......
 |
| Dette er "Grindgutten" 6 år gammel, og det var på den tid at han ble utsatt for denne fatale hendelsen. |
Jeg var ofte vel fornøyd med dagens fortjeneste når jeg kunne tjene 50 øre pr. dag. Av og til vanket det uvanlige betalinger, og noen ganger bare et klapp på skuldra til takk. Smågutter liker best penger, for dem var gode å ha når man kom på Samvirkelaget som hadde drops og karameller i bøtter og spann. En dag måtte det uvanlige skje, for en av bygdas da gamle karer kom forbi med hest og kjerre. Jeg var på plass, og grinda sto åpen da han passerte. Det var ikke noe å si på servicen, men så var det betaling da. Han lette vel og lenge gjennom lommene, men fant ikke penger. Han ble noe tankefull etter hvert, men så lyste han opp. Han tok en diger klump brunsukker ut av munnen og gav meg med ordene "ver så god gutt, for dette har du fortjent". Denne mannen tygde i tillegg skråtobakk også så bare det var ekstra motbydelig.
Det er unødvendig å si hva jeg gjorde med denne brunsukkerklumpen, men jeg kan huske at jeg løp rett hjem og vasket fingrene. Etter denne episoden så var det lenge til jeg smakte brunsukker. Jeg ble kvalm hver gang jeg så det til manges forundring.
lørdag 13. august 2011
En fotballkamp.....
Vi hadde mye ære å forsvare på fotballbana fordi våre store forbilder krevde det av oss. Jeg tenker på eliten fra "Seksåførtilaget", for de hadde satt standarden for fremtiden. Det var et stort ansvar for oss småguttene, og vi trente derfor fotball på skolen og i fritiden. Vi hadde en lærer som hadde gått på Idrettshøgskolen i Oslo, og han motiverte oss i all idrett. Vi hadde fått forespørsel om vi kunne spille en kamp mot Fjørtoft på deres bane, og etter endel forhandling måtte vi ta bortekamp denne gangen. De hadde tidligere spilt mot oss på nybana i Hørvedalen og lidd et forsmedelig tap, etter manges mening ett meget urettferdig tap. Vi hadde nemlig fått straffe, som jeg selv skulle ta. Det ble mål med et nødskrik, og Fjørtoft reiste hjem med 0-2 tap mot oss. Det var da "RogneSigurd" slengte med leppa til Ligningssjefen i vår daværende kommune Haram om at de "Fikk som fortjent". Ligningssjefen ble kalt "Grovajon" og var en særdeles respektert og fryktet mann meget høyt oppe i hirarkiet i kommunen. Det var en helt tankeløs kommentar, for ligningen skulle han svare for hvert år fremover.
Så var dagen kommet for at vi skulle spille mot Fjørtoft på deres hjemmebane, og det lå noe uforklarlig i luften den dagen. Da vi entret banen forstod vi hva som ventet oss, for på den andre halvdel av bana stod det noen store gutter som ikke lignet på et guttelag fra 10 - 12 årsklassen. De fleste var 14-16 år, og det verste av alt, de hadde med en på 16 år fra storguttelaget til Langevåg. De argumenterte med at mora var fra Fjørtoft, så han kunne være med. Vi protesterte villt men fikk ikke gehør, for det var dette laget de kunne stille den dagen. Det var tydelig at 0 - 2 tapet skulle hevnes, og vi med en liten supportergjeng av "gamlekarer" hadde dårlige odds for denne kampen. Jo da, vi hadde våre muligheter til å score mål, men klarte ikke å omsette mulighetene til noe. To mål scoret vi, men vi slapp til slutt inn 7 mål. Tidlig i kampen hadde Rasmus (senere NRK meteorolog) åpent mål, og keeperen var på ville veier, men Rasmus bommet på ballen og ballen rullet fint utenfor. Jeg kan huske at han var så sikker på mål at han lo og ertet keeperen til Fjørtoft. Han skulle bare seigpine keeperen før han scoret. Det var et stunt han ikke glemmer tenker jeg, for det ble samtaleemne i lang tid etter kampen. Tenk hadde ikke denne senere" meteorologen" vært så selvsikker så hadde vi tapt bare 7 -3 mot dette 14-16 års guttelaget.
Supportergjengen som mest bestod av karer fra "seksåførtilaget" fikk seg enda et nederlag sammen med oss småguttene den dagen. Ligningssjefen i Haram på den tid, han "Grovajon", humret godt da han sa til "RogneSigurd" "Dere tapte godt denne gangen". Noen av Myklebustsupporterne hadde da ett av sine svarteste øyeblikk. De tenkte vel mest på alle de gangene "Grovajon" hadde lignet dem mer en de mente var rettferdig. Skatt og fotball skulle vise seg å være en særdeles dårlig kombinasjon, i alle fall for noen,for "RogneSigurd" betalte så det monnet med skatt etter sine slengbemerkninger til "Grovajon"............ble det senere fortalt.
Vi reiste hjem litt skuffet, men likevel stolte, for vi hadde holdt dette laget hele første periode uten at de kunne score, sjøl om de på toppen spilte med Langevågs beste målmaskin. He, he, for en kamp, på banen og utenfor i særdeleshet.
Så var dagen kommet for at vi skulle spille mot Fjørtoft på deres hjemmebane, og det lå noe uforklarlig i luften den dagen. Da vi entret banen forstod vi hva som ventet oss, for på den andre halvdel av bana stod det noen store gutter som ikke lignet på et guttelag fra 10 - 12 årsklassen. De fleste var 14-16 år, og det verste av alt, de hadde med en på 16 år fra storguttelaget til Langevåg. De argumenterte med at mora var fra Fjørtoft, så han kunne være med. Vi protesterte villt men fikk ikke gehør, for det var dette laget de kunne stille den dagen. Det var tydelig at 0 - 2 tapet skulle hevnes, og vi med en liten supportergjeng av "gamlekarer" hadde dårlige odds for denne kampen. Jo da, vi hadde våre muligheter til å score mål, men klarte ikke å omsette mulighetene til noe. To mål scoret vi, men vi slapp til slutt inn 7 mål. Tidlig i kampen hadde Rasmus (senere NRK meteorolog) åpent mål, og keeperen var på ville veier, men Rasmus bommet på ballen og ballen rullet fint utenfor. Jeg kan huske at han var så sikker på mål at han lo og ertet keeperen til Fjørtoft. Han skulle bare seigpine keeperen før han scoret. Det var et stunt han ikke glemmer tenker jeg, for det ble samtaleemne i lang tid etter kampen. Tenk hadde ikke denne senere" meteorologen" vært så selvsikker så hadde vi tapt bare 7 -3 mot dette 14-16 års guttelaget.
Supportergjengen som mest bestod av karer fra "seksåførtilaget" fikk seg enda et nederlag sammen med oss småguttene den dagen. Ligningssjefen i Haram på den tid, han "Grovajon", humret godt da han sa til "RogneSigurd" "Dere tapte godt denne gangen". Noen av Myklebustsupporterne hadde da ett av sine svarteste øyeblikk. De tenkte vel mest på alle de gangene "Grovajon" hadde lignet dem mer en de mente var rettferdig. Skatt og fotball skulle vise seg å være en særdeles dårlig kombinasjon, i alle fall for noen,for "RogneSigurd" betalte så det monnet med skatt etter sine slengbemerkninger til "Grovajon"............ble det senere fortalt.
Vi reiste hjem litt skuffet, men likevel stolte, for vi hadde holdt dette laget hele første periode uten at de kunne score, sjøl om de på toppen spilte med Langevågs beste målmaskin. He, he, for en kamp, på banen og utenfor i særdeleshet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)