Jeg har i lang tid følt at noe var galt med meg, men etter mange legebesøk så kunne de ikke finne at noe som var galt. Jeg hadde vært plaget med lumbago og smerter i hudnervene i bukhulen, men de kunne ikke påvise noe annet som var galt. Likevel så var jeg noe i tvil for plagene lignet mye på det min far hadde, og derfor så insisterte jeg på at de måtte undersøke ryggen også for der var det også vondt. Det var da Medi 3 i Ålesund fant en svulst på høyre lunge. Da var det å bare en cellevevsprøve av lungene som kunne konstantere om prøvene var positiv.
Først i juli fikk jeg påvist at jeg hadde kreft i høyre lunge, og at jeg da måtte forberede meg på operasjon og langvarig behandling. Nå er det slik at de nye Pet.scann maskinene finnes bare på noen steder i Norge, og jeg måtte gjennom en slik scanning før eventuell operasjon. Da resultatet av denne undersøkelsen var klar, så fant de noe mer som var uklart. Da fikk jeg time på Molde Sykehus til MR-scanning og de fant at det var trolig spredning til ryggen. Dette var en utrolig vanskelige beskjed å få, men det er også forunderlig hvordan man etterhvert aksepterer slike beskjeder. Jeg har tenkt mange tanker denne tiden, men det helt utrolige er at tankene har vært mest på mine nærmeste. Jeg er ikke noen hard person, men av en eller annen grunn så har jeg fått styrke til å være helt rolig. Jeg har et ønske om å ha det så bra som mulig så lenge som det er mulig, og sover rimelig godt hver natt, men våkner selvfølgelig av smerte. Den beste medisin til nå er smertestillende, og det gir meg en rimelig god hverdag. Jeg opplever dette som ikke bare negativt, og det har blitt mye tenke å føle. Jeg gler meg over å være åndsfrisk og oppegående i hodet, og først etter at du har fått slike beskjeder så får livet en helt annen mening. Hver morgen jeg våkner så er jeg like forundret på meg selv, for jeg føler meg uendelig glad og takknemmelig for det eventyrlige livet jeg har levd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar