Vi fisket langt inne i isen på Labradorkysten, og den ene dagen etterfulgte den andre. Rutinemessig arbeid på dekk med reparasjon av trålen, som ble jevnlig skiftet ut etter mye skade og slitasje. Vaktene avløste hverandre og ukene gikk. Det ble 40-50 tonn filet i fryserommet for hver uke som gikk og det nærmet seg full last. Det var da mannskapet fikk et lite håp om at det ikke var lenge til vi skulle seile i åpen sjø igjen, og at støy fra is mot skipssiden tok slutt. 12-14 uker i is hadde satt sine spor på mange av oss. Det var også da noen fikk uvanlig godt humør, og da var et lite fanteri ikke langt unna. Jeg husker en episode som var utrolig morsom, men som også burde ha vært avslørt om man var noe erfaren .
En messegutt som var av den lettlurte sorten ble offeret, for en av mannskapet hadde vært en tur oppe på broa hos skipperen. Skipperen fortalte at rederen på fabrikktråleren "Peder Huse" skulle hentes på et stort isflak ikke langt fra der vi var.
Da løp vedkommende ned til messegutten og fortalte en utrolig historie om at det fantes et stoppested for skifte av mannskap her på Labrador. Et slags busstopp, og at det var bare å bestille reisen over skipsradioen.
Messegutten hørte undrende på denne historien men tvilte, men da andre også bekreftet dette ble han usikker. For så å rydde all tvil avveien ble han oppfordret til å se ut ventilen i messa, så skulle han få se at det var sant.
Han løp til ventilen,og hva får han se ? Reder Torodd Huse står på et stort isflak iført frakk, caps og en stor koffert. All tvil var ryddet av veien, men på vei hjem forstod han at p.g.a. is var det umulig å benytte livbåt til å hente ham. Isflaket var mer enn godt til stoppested, men det manglet busskur.
Det hører med til historie at messegutten etterhvert ble en meget erfaren trålfisker, og neste gang noen prøvde seg så var ikke han offeret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar