Ny-støvlene.

Det er forunderlig hva som kan sitte igjen i hodet etter så mange år, men denne historien husker jeg av forståelige grunner. Fra jeg var født til jeg var nesten 5 år bodde vi på Nordstrand hos tante Astrid og onkel Laurits. Vi hadde leilighet i overetasjen, som besto av kjøkken og tre soverom. På den tid var far mye på sjøen, og vi barna hadde ikke begynt på skolen. Vi bodde tilsammen 11 familiemedlemmer i dette huset, så det var til tider livlig. Det må ha vært travle tider, for det var ikke overflod av noen ting de første årene etter krigen, men likevel så tror jeg at far tjente bedre en mange andre, så det var ikke nød heller. Det jeg her vil fortelle er typisk for tiden, for det var ikke vanlig at noe nytt kom i huset. Alle klær var arvet, men det fans unntak.
På Samvirkelaget hadde de fått inn et parti barnestøvler, og mor lovet at jeg skulle få et par. Stor var gleden den dagen jeg kunne ha på meg nystøvlene, og naturligvis så var de på vrange foten. Den episoden sitter som spikret ennå, da jeg skulle ned i første etasje til onkel Laurits for første visning  av ny-støvlene. Ned trappa fra loftet kommer en liten stolt kar på vel 4 år med støvlene på på vranga og med et håpefullt blikk. Jeg spurte onkel Laurits om han syns de var fine. Han satt der ved kjøkkenglasset og dampet på sigaretten sin, med askebegeret i vinduskarmen , og blinket som var så vanlig for ham. Denne uvanen var liksom bare ham, og han bøyer seg frem og ser på støvlene og sier: "Dette er noe av de styggeste støvler jeg har sett". Det var et forsøk på å være morsom, men hans kunnskap om psykologi kan ikke ha vært  tilstede den gang. Han trodde han var morsom, men den lille gutten gikk opp i andre etasje og jeg mener å huske at jeg gråt meg i søvn den kvelden.
De etterfølgende dagene så var det mye skryt om hvor fine disse støvlene var fra mor, men jeg trodde ikke på henne.