Torsken spiser stein.......

Da jeg var ung var jeg på ferskfisktråling på Finnmarkskysten og i Barentshavet. Jeg var da mye i kontakt med fiskere fra Vesterålen og Troms, og de kunne fortelle at torsken spiste stein i perioder. For noe "sludder" og overtro tenkte jeg den gang da dette ble fortalt, men senere måtte jeg revidere min oppfatning om dette.
Noen år senere var jeg mannskap på fabrikktråleren "Longva" på fiske i Barentshavet og ved Svalbard. Dette var ut på høsten 1970 mener jeg å huske og vi fisket ved Bjørnøya og forflyttet oss opp mot Hopen og Svalbard. Hele trålflåten var på leting etter mer fisk,  for vi ønsket oss full last før høsten var omme. Det var da fabrikktråleren "Breivik Junior" rapporterte kjempefiske på nordsiden av Svalbard. Vi hivde opp trålen og "steemet" til den posisjonen som ble oppgitt. Det var langt nord for Prins Karls Forland,  nesten oppe ved Danskeøya. Der fikk vi oppleve et enormt fiske med kun stor torsk, og den var så stor at vi bare kunne benytte storfisk lina for produksjon av denne fisken. Vi fisket den høsten langs kanten på kontinentalsokkelen forbi Isfjorden, Bellsund og Hornsund og hele tiden i is.
F/tr"Longva II" hadde vært en tur i Grimsby og hadde det travelt med å nå fiskefeltet mens det ennå var så godt fiske. Vi møttes inne i Bellsundfjorden innenfor øya og der ankret vi opp side om side. Vi losset over alt utstyr som de hadde med til oss, og der inne fikk vi et lite avbrekk fra den travle hverdagen. Jeg hadde med fotoapparat og smalfilm. Inne på land gikk svalbardrein og beitet, og det var ikke vanskelig å se at dette måtte være et fantastisk sted for overvintrere.
Vi fortsatte ut på havet så snart vi hadde omlastet, og kom straks i fiske på mye dypere vann. Vi fisket fin torsk helt ned til 1200 meters dyp, og det var da jeg oppdaget noe som jeg tidligere bare trodde var eventyr. Torsken hadde magene nesten full av stein. Jeg hadde vært fisker en stund da, men aldri før sett dette fenomenet. Om det hadde en sammenheng med at fisken stod på dypt vann, eller om det var andre årsaker til steinspisinga, ikke vet jeg.
Vi fikk også mye håkjerring,som er en haifisk da vi trålet ned på dette dypet, mange var opp mot 7-8 meter lange, og det var et svare strev å få dem overbord. De er ikke spiselig, og ser fryktinngydende ut. Så var det "soppen" da, den var det reneste marerittet, for vi fikk innblandet veldig mye av den i trålen. En slags vekst som er så stor som en fotball, og gul av farge.
På sydspissen av Svalbard forsvant fisken trolig på enda dypere vann, og vi måtte da fortsette å fiske rundt Hopen og Bjørnøya til vi hadde full båt. På Hopenfeltet fikk vi opp mot 2 tonn illsint steinbit på et trålhal, og man kan bare tenke seg hvordan det var å bløgge disse skumle fiskene. Jo da , det var et variabelt arbeid på disse trålerne,  90-100 dager på feltet gikk uten at du kjedet deg en dag. Når jeg tenker tilbake på den tiden, nygift og med små barn,  i oppstartfasen for å skaffe en god heim til familien, så var det en jobb som måtte gjøres. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg gjorde dette valget, men det gav meg også tid til å forstå at dette måtte være for en begrenset  periode.