Prins.

Vår familie ble enig om at vi skulle ha en hund, men hadde ikke bestemt hvilken hunderase det skulle bli. Det gikk ikke lang tid før vi ble tilbudt en liten 2 mnd. gammel valp fra stedets distriktslege. Det var en bastard.
Det var en liten ynkelig skapning som ikke var tørr ennå, og på gulvet ble det små våte flekker overalt, men vi visste at det bare ville vare noen uker før dette rettet på seg. Det ble en diskusjon om hva navn hunden skulle få, og da legen som solgte den sa at det var en hann så ble det bestemt at den skulle hete Prins.
Denne hunden ble min trofaste venn og turkammerat når jeg var hjemme fra sjøen. Jeg hadde på den tid en bil, en Vauxhall Viva som hunden elsket overalt, og bare jeg tok nøklene så var den ved døra og skulle være med. Hunden hadde da den var hvalp en favorittsplass i bilen, og det var bak i hylla ved bakruta. Et ypperlig sted å ha oversikten, men da bilen ble solgt og jeg kjøpte meg en helt ny Audi 60, var hunden for stor til ynglingsplassen og da ble passasjersetet foran førstevalget.
Jeg tror bokstavelig talt at hunden elsket meg helt til jeg traff Sissel, for vårt forhold var det beste og jeg kunne ikke legge meg på sofaen uten at den skulle ligge sammen med meg og helst inne ved veggen. Jeg kan ennå huske hvordan hunden reagerte da jeg og Sissel ble ilag. Sorg og sjalusi er trolig den rette beskrivelsen på  reaksjonenen den fikk, og det var da jeg først tenkte at hunden ikke var en hann, men en hunn.
En utrolig historie satte min mor i forlegenhet på en tur til Uggelvika på Otterøya, da hun skulle besøke sin søster og vår tante Anna. Hunden ble syk trodde hun, og kjørte den til vetrenær der på stedet. Hunden ble registrert som Prins (han) og ble nøye undersøkt inntil vetrenæren satte i en latter som ingen ende ville ta. Jo da han hadde funnet hva som var galt med  hunden, den hadde løpetid og det var en hunn og ikke en hann. Mor Betsy ble satt i den størst forlegenhet, og jeg ser ennå for meg hvordan denne seansen måtte ha vært da hun skulle betale for konsultasjonen. Det ble litt i seneste laget å forandre navnet så hunden ble resten av sitt liv kalt Prins.
Jeg selv fikk faktisk valget, for hunder kan faktisk være grusomt sjalu når det står på som verst. Jeg fikk velge mellom Sissel eller hunden, og jeg valgte Sissel.
Jeg mistet min beste turkammerat og venn da jeg gjorde dette valget, og fikk aldri den samme kontakten med den hunden.
Da Prins var 14 år fikk den en sykdom som gjorde at en vetrenær måtte avlive den. Jeg må bare si at det var veldig vondt å miste den, for denne hunden hadde gitt meg svært mye den tid den levde sammen med familien vår.