Trålkuler var også ei inntekt.

Jeg må ha vært veldig aktiv som guttunge, for var det noe som var viktig så måtte mor Betsy vente med middagen. Den kunne bli riktig så kald når vi prioriterte andre ting som var viktigere for oss. Jeg tilbrakte mye tid i fjæra. Der fant vi mange skatter, og trålkuler skulle bli en av de virkelig store inntektskildene våre. 

Min far drev trålfiske på Finnmarkskysten på den tid, og trålkuler var et konstant problem å få tak i fordi det var knapphet på disse spesielt aluminiumskulene. Derfor ble vi tilbudt kr. 10,- for aluminium- og kr.5,- for stålkuler. 

I fjæra var disse ikke så uvanlig, for de store trålerne miste ofte slike kuler, og vi fant mange av dem. Det var lett å se forskjell på engelske, tyske og russiske kuler, for de engelske hadde forsterkningsringer rundt, de tyske var ganske enkelt runde og de russiske var av stål og litt mindre.

De mest attraktive var de engelske av aluminium som hadde en hattebrem rundt, for de ble benyttet mellom kvartene på trålens headline. D.V.S. midt på trålen for å gjøre åpningen  større. Disse kulene fikk vi kr.15,-  pr.stk. 

Det ble ikke uventet mange turer i fjæra, og kuler det fant vi. Spesielt etter lange uværsperioder kunne vi finne mange. En gang fant jeg en hel kulerekke (ca.35 stk.) med aluminiumskuler, og jeg hadde et svare strev med å bære hjem alle disse kulene. Da ble det mottakstopp for ei tid, for behovet var tilsynelatene dekket. Det var i denne perioden jeg mener at jeg fikk meg den lille røde bankboka på posten. Da de første pengene ble satt inn på denne boka fikk jeg en ny oppfatning av hva det ville si å tjene penger.