En fisketur på "Hyseleirå".

Det var en gammel tradisjon i vår familie å dra på fisketur sammen med onkel Karl. Han bodde på garden der min far vokste opp, og gamle tradisjoner de hadde hatt der, ble holdt vedlike ennå da jeg var liten gutt. Den store rofæringen med tre årepar ble brukt, og det var god plass til 4-5 personer uten at det var for trangt ombord. Det ble vanligvis benyttet en line på ca. 300 angler og to "tvikrøkje". Et "tvikrøkje" er et fiskesnøre med et blylodd i midten og to 30 cm lange tykke strenger på hver side med et øye i hver ende. Der ble det festet et 50 cm snøre med en hyseangel på hver forsyn. I enden av blyloddet var det en kraftig svivel som hindret snurr på den 100 meter lange senna. Det var et meget effektivt redskap til å fiske hyse og  bleike med.
For at fisket skulle være vellykket så måtte man spa makk i fjæra. Lina ble egnet med makk, for det var det beste agnet som kunne benyttes for at fisket skulle bli vellykket.
Der det av erfaring var mest hyse var på "Hyseleirå"  et mee inne i Harøyfjorden, og gamlekarene ville ikke høre snakk om noe annet sted å fiske. Det var alltid full klaff når de fisket der.
Det var viktig å sette lina etter det riktige meet der det av erfaring var mest fisk. Men det var også like viktig å ikke sette lina når det nærmet seg "sjøastøe". Dette er et gammelt uttrykk for da tidevannet står stille og det er full flo eller fjære. Da er det nemlig umulig å få noe fisk, uvisst av hvilken grunn, men denne erfaringen er reell og er kjent langs kysten fra gammel tid.
Da den 300 angla lina var satt skulle man fiske med to handsnøre(tvikrøkje) i tre timer før lina skulle drages. Det var vanligvis full klaff på slike turer fordi denne typen agn er uimotståelig for denne typen fisk. Vi fikk mer en det to familier hadde behov for, og da var det å gi fisk til de nærmeste naboene.
Man skulle tro at i en familie som hadde fiskebåt og rikelig tilgang til fisk, var dette unødvendig arbeid, men det ble gjort en eller to ganger hvert år.  Jeg tror dette var gammel tradisjon og avkobling, og ikke det store behovet for fisk, men mener å huske at dette var årvisst helt til jeg ble voksen.