Samhold og trivsel.

Å spa torv var årets dugnad i de fleste familier ute på øyene, og jeg tror de fleste så frem til å sikre husvarmen for neste vinter i lag. Jeg mener å huske at det var mye planlegging og snakk før vi tok til på dette arbeidet, som vi alle utførte sammen med positiv arbeidsglede. Jeg tror faktisk at de voksne også følte det på samme måten, for det var særdeles mye latter og kos med dette arbeidet. Ikke sure miner fra noen som jeg kan huske, og arbeidspress fantes ikke. Det ble rimelig mye kaffe oppe ved haugen, og hyppige "siestaer" der vi bare lå og så opp i skyene, og drømte om det gode liv.
Vi tok oss tid til å besøke naboene som var der i samme ærend, og da var det kaffe og kaker, og ikke for å nevne mye prat. De voksne ungdommene som var der hadde for seg noe bak haugen, men jeg vet ikke hva det var, men etter at jeg ble voksen så fikk jeg mer forståelse for at vi ikke skulle være med dem hele tiden.
Hvert år så hadde vi barna torvekrig, og det var en særdeles skitten lek. Sort fra topp til tå, og våre foreldre tryglet oss om å legge krigen til slutten av dagen, man av og til kunne vi ikke dy oss. Vi var mørkhudet mye av den perioden, men jeg klarer ikke å huske at det plaget meg noe.
Det optimale vær å spa torv i var sol kombinert med nordavind som var så vanlig på den tid. Da var du helt sikker på at "knott" og mygg ikke ble for plagsom.
Hver dag ble det brakt varm middag til de som arbeidet, og etter maten var det en herlig avslappende liten time bak haugen i le for nordavinden, og med et pledd over seg. Det var ikke antydning til stress, og jeg mener å tro at dette var 50 åras form for rekreasjon fra et  hardt arbeidsliv. Jeg kan ikke huske at mine foreldre hadde ferie noen gang, men de var flinke til å ta slike avbrudd fra deres travle hverdag.
Da torvet var spadd, oftest etter en uke eller muligens noen dager mer, så lot vi torvet tørke i 2-3 uker ettersom hvordan været var, og så skulle det røyses. Å røyse torvet vil si å legge torvene på den andre siden i kryss med hverandre så de danner et lite hus som var ca.50 cm høyt. Det var mye arbeid, men da deltok hele familien.  Det tok ofte bare en dag eller to, og så lot vi det igjen tørke på den andre siden i 2 uker før det var klart til å kjøres hjem.
Et år så var det ikke mulig å få noen  traktor til kjøre hjem torvet, men da benyttet vi "Duva" som var onkel Karl's hest. Det var en klok hest som ikke behøvde noen kusk, for hun visste veien hjem, og hjemme der var det noen som tømte lasset og sendte henne tilbake til torvet. Det er mulig at det høres noe utrolig ut dette jeg forteller, men hesten kunne veien så godt som noen, og hun feilet ikke en gang. Slik gikk hesten tur retur 6 ganger, og da var torvet i hus, og da visste den at det vanket en og annen godbit.  
Forstår at dette kan høres som et eventyr, men slik var det, og denne tid kommer aldri igjen.