Storkvalfangst.

Mine erfaringer med kvalfangst er heller begrenset, så dette yrket så jeg frem til å få erfaringer med. Det var mer likt jakt en fiske, og det var noe nytt for meg. Fra tidligere var en tur med hvalfangstskuta M/S"Harøyfjord"  den eneste erfaring jeg hadde som kvalfanger, og på den turen som gikk til området vest for Svalbard fikk jeg blindtarmbetennelse. Jeg ble sendt iland og endte turen som pasient ved Hammerfest Sykehus der jeg ble operert. Jeg var ikke mer en kommet hjem fra sykehuset og blitt friskmeldt så ringte de fra Brødrene Sæbjørnsen som eide kvalstasjonen på øya og spurte om jeg kunne ta en tur med en av kvalbåtene deres. Jeg var i rask bedring og takket ja til tilbudet om å mønstre på D/S"Berg Bjørn"på ubegrenset tid. Mannskapet ombord var en salig blanding av meget erfarne kvalfangere og uerfarne som meg, men jeg hadde vært på sjøen 7  år allerede så noe dugde jeg til. Vi fangstet langs eggakanten på Norvestlandet så lang vei til feltet det var det ikke, men det var lite kval å se i dette området. Jeg kan huske at det var mye leting langs kontinentalsokkelen der strømmer og dypere vann møttes. Dette var noe nytt og spennende som innebar mye venting, men som også var interessant. Men så satte tåka inn. Den var så tykk at vi ikke kunne se mange kabellengdene. Det var da noen finnkvaler begynte å søke etter oss. "Berg Bjørn" var drevet av en dampmaskin, og det var tilnærmet helt stille ombord også under full fart. Bare vind og bølger kunne høres, så det var lett å høre blåstene til kvalene når de var  på overflaten. Etter mye søking i skodda så fikk vi endelig hold på en finnkval, og det var fast fisk ved første forsøk. Kvalen døde momentant, og ble dratt inn til skipssiden. Så kunne slepingen påbegynne med kurs for Steinshavn og kvalstasjonen.
Da vi var vel fremme så ble kvalen winsjet opp slippen og inn på flenseplana. Det var en meget effektiv partering, og etter noen timer så var kvalen partert slik at kjøtt, spekk, bein og innmat ble fordelt til foredling. Spekket ble kokt til olje. Bein ble saget i små stykker og kokt sammen med innmat. Av det ble det meste malt til beinmel og oljen utskilt.
Kjøttet ble satt på kjøling for senere å bli  finskjert til kvalbiff og frosset i fine 1/2 kg pakninger. Alt på kvalen ble benyttet, og ingen del av kvalen ble kastet.
Det var en spennende tid, men finnkvalen ble utryddingstruet så denne fangsten ble forbudt.
Mine erfaringer med kvalfangst er ikke noe å skryte av, men jeg fikk da være med på dette slik at jeg fikk ett innblikk i denne fangsten.

En seiltur hjem fra Fladen Grund.

 

                 Dette er "gamleslarken" "Vikstrøm" som vi prøveseilte på vei hjem fra Fladen Grund.

På ettersommeren og høsten tok vi ofte turer til Nordsjøen for å fiske der. Året var 1962 og vi hadde en liten periode fisket industrifisk i hele nordsjø området, og denne turen var mest på Fladen Grund. Industrifiske vil si at vi fisket tobis, øyepål og annen bunnfisk til produksjon av fiskemel og olje. Turene varte 5-6 dager, og på denne turen hadde vi fisket beskjedne 550 hektoliter industrifisk. Sammen med oss var det svensker dansker og nordmenn, så vi var ikke alene på disse feltene. På vei til leveringshavna Egersund ble vi enig om å prøve noen reserveseil som vi hadde ombord. Det var et storseil og en rimelig stor fokke. Vinden var ideell da det var sydvestlig frisk bris til liten kuling i området, og det skulle gi perfekte forhold for å seile.
Vi satte igang å montere seilene, og fokka var tilpasset og taljene tredd klar til bruk. Storseilet var også lett å montere da taljen i stormasta var på plass. Det ble litt kluss med montering av storseilet til bommen, men etterhvert var seilene rigget og klar til bruk.
Spenningen var stor da vi først heiste fokka, som viste seg å stå fint i vinden, og da vi deretter heiste storseilet så alt ut til å passe perfekt. Noen mangler var det vel, men dette var bare en prøve på om båten kunne seiles med denne riggen. Vi koblet ut propellen og seilte foruten motorkraft, og det fungerte godt men farta var det så som så med. Vi holdt vel rundt 5 knop i denne vinden, og betydelig mer vind måtte til for at vi skulle oppnå normal marsjfart. Mulig større rigg også, men vi fikk da prøvd dette noen timer og kunne bare konstantere at det var et lite alternativ til motorkraft. Jeg kan bare si at disse seilene ble aldri utslitt, men vi lærte såpass at med riktig trimming og rikelig med vind kunne båten seiles rimelig bra med disse seilene.
Da vinden spaknet utover dagen måtte vi fortsette med motor, men en morsom erfaring det var denne seiltesten i alle fall.

Potetåkeren.

Vi var 11 og 13 år min søster Elin og jeg. Elin er elst av fire søsken, og var da naturligvis storesøster. Guri er 3,5 år yngre en meg, og var da 7,5 år gammel den sommeren. Hun ble 8 år 30 oktober samme år så hun var å regne med når potetene skulle i hus.
Det var naturligvis Magnar med potetsetteren som hjelpte oss med å få satt potetene den våren for far var syk og mye plaget med eksem over hele kroppen.  Jeg hjelpte Magnar med potetsettingen for vanligvis så var jeg fast hjelpemann på potetsetteren til Magnar. Per Oddvar var den andre hjelpemannen til Magnar så det ble oss tre som satte potetene den våren.
Utover sommeren så  vokste potetkålet, og potetene likeså, og det tegnet til å bli et rik potethøst. Det ble mer en det, for når høsten kom og potetene skulle tas opp så var det rikelig med poteter  under hvert kål. Skulle denne åkeren tas opp så måtte det arbeides, og det var da mor tilbød 5 kr pr. potetfår vi tok opp. Ei potetfår var ca. 40 meter. Jeg kan huske at søster Elin tok opp 5 potetfårer, og iløpet av to dager så var hun til veis ende, og det gav henne 25 velfortjente kroner. Jeg var ikke riktig så flittig, men hang på så godt jeg kunne. Guri strevde så godt hun kunne, og  med god hjelp av mor så klarte vi å ta opp hele åkeren etter en ukes arbeid.
Det ble rikelig mer poteter en det familien hadde behov for, og derfor solgte mor det resterende til folk i bygda. Det gav en liten ekstrafortejeneste, som ikke var ubetydelig på den tid.
Når jeg tenker tilbake på denne tida så blir jeg rent høytidelig, for på trass av de problemer familien led under den perioden så gjorde alle sitt til at vi fikk et meget verdig liv som jeg tenker tilbake på med stolthet.
En ting har blitt klart for meg etter at jeg ble godt voksen og det er min mor Betsy. Hun er og har alltid vært et tolmodig og fantastisk menneske, som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg aldri har hørt et vondt ord fra. Hun gav oss barna motivasjon til å arbeide ved å gi litt penger og mye annerkjennelse for det arbeidet vi gjorde for oss selv og familien.

Den sommeren jeg og Elin spadde torv.

Far hadde vært syk en tid, og var innlagt på Haukeland sykehus på grunn av eksem over hele kroppen som gav mye feber og plager. Familien var uten inntekt på den tid, og da var det vi barna på 11 og 13 år som fikk oppgaven med å spa torvet det året. I huset vårt ble det fyrt og oppvarmet med torv, så det var behov for en ikke ubetydelig mengde brenntorv til kommende vinter. Det var vanskelig å få noen til å gjøre dette arbeidet, og da var det min mor spurte om ikke vi  kunne prøve å spa torvet mot en liten betaling da.
Jeg og søster Elin tok på oss arbeidet med å spa torvet dette året, og gikk til arbeidet med optimistisk mot. Vi viste godt hvordan det skulle gjøres da vi tidlig hadde hatt en liten torvspade som vi fikk benytte sammen med de voksne, så teknikken var vel innarbeidet.
Selve arbeidet var vel meget enkelt, for først så fjærnet man det øverste laget ned til ca 30 - 40 cm . Der ligger den kompakte sorte torvmyra som benyttes som torv, og så er det bare å arbeide jevnt med en spesialspade som skjærer torvstykkene til 15 x10 x 60 cm dimensjon, og legger dem på en trillebåre. Triller så torvskivene til en egnet tørkeplass og legger torvene utover i en lang rekke med en torvstikke. En torvstikke  er et redskap med 10 korte tinder som benyttes for å ta torvskiva fra trillebåra og ned på den tørre marka. Skulle dette arbeidet gjøres effektivt så var det meget viktig at torvspaden var så kvass som mulig. Derfor ble brynet benyttet titt og ofte for å holde spaden  skarp og kvass. Det gjorde arbeidet betydelig lettere for den som spadde torvet.
Hver dag ble det brakt varm middag til torvet, der hele familien spiste maten sammen denne perioden. Der vi pleide å spise var i le av en koselig haug som ga ly for nordavinden, og der var det også muligheter til en liten blund om det skulle være behov for det.
Dagen ble avsluttet med en ordentlig torvkrig, og vi kom vanligvis møkk skitne hjem hver dag i denne perioden. Etter ca. 14 dager var vi ferdig med selve arbeidet med å spa og legge torvet til tørk over et meget stort område, og etter ytterligere 14-20 dager var det tid for å røyse torvet i hus. D.v.s. å snu torvstykket og legge dem i kryss på hverandre så det kom til luft og slik at torvet tørket raskest mulig på begge sider. Når torvet var så tørt og hardt at det kunne brekkes, var det tid for å kjøre det hjem for lagring etter vanligvis ytterlig 3-4 uker.
Torvet ble kjørt hjem med traktor og lagret i et rom i kjelleren som dette året ble fullt helt til taket. Dette skulle være tilstrekkelig til de neste 12 månedene.
Skal si det torvet varmet mer en en gang, for å spa torv er en slitsom jobb, men også et trivelig arbeid. Jeg minnes ennå denne våren med en følelse av barnslig stolthet.

En potetopptaker til to hester.

For mange år siden så var det en kar fra bygda som ble kalt "Raffel Rangvald". Han fikk dette tillegg til navnet sitt fordi han bodde på Raffelremma, en gard midt  i bygda Myklebust  dengang i Haram. Det er ikke å betvile,  han var en meget spesiell mann, men en fremsynt det var han også. På garden hans var det jord som passet meget godt til dyrking av poteter, og derfor så hadde han dette året satt en megastor potetåker. Derfor så han seg om etter en nymotens potetopptaker, for å ta opp alle disse potetene for hånd var ett blodslit mente han.  Han kjøpte seg like god en potetopptaker som skulle dras av to hester.
Da høsten var kommet og det var tid for å ta opp potetene, så var  nypotetopptakeren anskaffet og sto klar til bruk borte ved løa. Det var bare ett men, for de to hestene hans var ikke riktig fullvoksne og hadde ennå  ikke den kraft som var nødvendig til dette arbeidet, men han besluttet at potetene skulle opp koste hva koste ville. Den dagen potetene skulle opp av jorda var det bløtt og vått fordi det hadde regnet hele siste uke, men den dagen så var det strålende fint vær.
Opptakinga viste seg å gå dårlig, for hestene drog opptakeren 5 meter og så var det bom stopp... de måtte hvile. Da han hadde tatt opp en 15-20 meter av første potetfåra var hestene helt utslitte og så ut til å ikke greie mer. Det var da naboen han Andreas på Andreasremma syntes at dette gikk noe galt avsted, så han gikk ned på åkeren for å snakke Raffel Rangvald tilrette. Samtalen ble en klassiker på hvordan Raffel Rangvald var, for Andreas sier til ham:"Du må da forstå at to føll ikke kan dra denne store potetopptakeren" Da svarte Raffel Rangvald:"Du også må forstå at hestene må få ta i så de får skite". Slik sluttet samtalen. Det endte med at han noe senere måtte låne to voksne hester til dette arbeidet.

Potetopptakeren .........en sprø investering.

Jeg hadde lenge drømt om å få min egen potetåker, og hadde riktig nok hatt en liten åker i hagen, men det var mest for å nyte den første nypoteten tidlig på høsten. En åker på 5 x 5 meter monnet ikke, og tenkte mer på noe stort noe. Jeg ble enig med min yngre bror om at vi skulle dyrke poteter sammen, men da måtte det bli en åker på 2-3 mål. Det er så stort at å ta opp potetene for hånd var uaktuelt.Av og til så lurer jeg, for det var nettopp da det så ut til at jeg ble bønnhørt. Jeg hadde tidlig kjøpt en Massey Ferguson 25 diesel, som skulle passe godt til dette. I Sunnmørsposten stod en annonse under Landbruk, som passet meg perfekt. Pent brukt potetopptaker selges Kr.3500,- , men det var også tilføyd at selger kunne være behjelpelig med transport av opptakeren.
Jeg kan bare si at det ble en etter forholdene rask handel usett, for den var i god stand skrev selgeren. Denne handelen gikk i langdrag, for selgeren var på ferie over et lengre tidsrom, men jeg kunne bare hente den når jeg ville.  Noen henting av opptakeren kom ikke på tale før eieren var vel hjemme fra ferie, og pengene kunne betales cash. Det ble slik og da var det langt ut på høsten og is på veiene. Han lovet å kjøre opptakeren til Vestnes med lastebilen han disponerte, og om ikke lenge så var opptakeren eller skal vi kalle den monnstrummet i hus. Det var da jeg først ble oppmerksom på dimensjonene på denne potetopptakeren. Den var mye for stor for traktoren min, for den behøvde betydelig større traktor for å dra den. Det gikk etterhvert opp et lys for meg som tilsa at dette prosjektet var en real bom.
Det var mange uheldige omstendigheter som spilte meg et puss denne gangen , men verst var det til slutt å innrømme egen dumskap i at man ikke planlegger godt, og at man kjøper usett.
Hvor ble det av potetåkeren ? Den er forlengst igjenvokst av sitkagran. Potetopptakeren ble solgt til en entusiastisk kar som kunne fortelle at han skulle begynne å dyrke poteter. Han hadde den samme entusiasmen kunne jeg se, og jeg tenkte da han overrekte meg kr.3000,. som han skulle betale for potetopptakeren at måtte han lykkes bedre en det jeg gjorde. Jeg spurte ham til slutt om hvilken traktor han hadde, og da var svaret Massey Ferguson 35 nesten samme traktoren som jeg hadde.
Jeg tenkte bare :"Den samme gamle leksa".

Kjøttbollene..........

Tre karer på hjemstedet drev mye fantestreker med hverandre, men som oftest var det en bestemt som ble skadelidende. Da den ene var ungkar og lettlurt men ikke langsint, så sier det seg selv at sammen med en utspekulert bror og en superluring av en nabo ble han oftest taperen. Ungkaren Arne bodde i et lite hus nede i havna, og laget all mat selv. Denne søndagen skulle han lage kjøttboller til middag, og hadde samtidig besøk av disse to  luringene. Han hadde laget brunsaus, hatt kjøttbollene opp i sausen og satt det ut i kammerset på vent. Da broren skulle gå kom han straks inn igjen og fortalte at noen hadde tatt kjøttbollene. Det Arne ikke visste var at broren hadde hatt bollene over i ei skål, og satt dem inn i et skap. Arne gikk ut og kikket i gryta og kom inn igjen og kunne bare bekrefte at bollene var sporløst borte. På samme tid så var det et "Taterfølge" i bygda, og de var ikke til å tro  mente han. Han hadde grenseløs mistro til dem, og diskuterte med Jonas hva man skulle gjøre med slikt "Pakk". Han hisset seg opp over disse taterne, og mente at de måtte vekk fra bygda så snart som mulig. Ja disse taterne er ikke til å tro mente Jonas også, og sinnet bare vokste hos Arne. Nei hadde han ikke bollene så behøvde han heller ikke sausen mente han. I mellomtiden hadde broren tatt turen innom kammerset igjen og hatt bollene over i gryta for han angret seg og syntes at dette ble en for drøy spøk. Arne bygget opp et grenseløst sinne mot taterne, til slutt måtte anfallet komme. Han nærmest brølte til Jonas at om de tok bollene så skal de fanken ikke få sausen. Han gikk på stive bein ut i kammerset tok gryta og ut bak huset der han kastet innholdet ned bakken. Stor ble hans øyner da han så bollene danse ned bakken. Da forstod Jonas at nå var det best å komme seg hjem før Arne fikk samle tankene. Arne fikk et problem med å finne ut hvem som hadde skyld, for Jonas var inne hos ham hele tiden, mens broren gikk ut tidlig. Taterne var det naturligvis ikke, for intet var savnet. Det var en mulighet, og det var da Jonas kom, da kunne han ha gjort ugjerningen. Men Arne fikk aldri vite hvem som gjorde dette, for alle visste at han hadde kjempekrefter nok til å knuse enhver mann i hele bygda.