Opel GT 1900 1967 modell.

Jeg hadde lyst til å kjøpe en litt uvanlig bil, og kjøpte derfor en Opel GT 1900 som jeg syns var i uvanlig god stand. Det var også en uvanlig bil hvis man vet at denne ble produsert allerede i 1965. Jeg kan ikke annet si en at det var en morsom bil å kjøre,  ikke denne kompakte kjørefølelsen, men en følelse av å kjøre en gocart med herlige skinnseter.  Denne bilen ble en søndagsbil, men vi d.v.s. jeg og min datter Siri tok en tur til Sverige med denne bilen i ferien. Stor var forventningene til turen, og det startet helt fint. Første stopp og overnatting i telt var på Tretten, og alt så lovende ut og forventningene var høye. Dagen etter fortsatte vi til Lillehammer og videre til Hamar der vi tanket, og skiftet noen smådeler i motoren. Alt så bra ut, men det var noen truende skyer i vest. Da vi passerte Elverum så regnet det, men vi fortsatte inn i Sverige. Planene for turen var å kjøre rundt i Sverige for å se oss ordentlig om, men det regnet ustanselig etter Elverum, og værmeldingene var heller ikke gode for kommende uke. Vi hadde telt og det var midt i fellesferien så hytter var det heller vanskelig å få leige. Det ble ikke den turen vi hadde håpet på for vi kjørte gjennom en 5 dagers regnbyge, og vi mistet håpet og snudde nesen hjem.  På tilbaketuren var stemningen på topp, og Siri underholdt ved å lese i Guinness Rekordbok. Da vi kom ned Romsdalen og boka så og si var lest fra perm til perm så klarnet det opp og det ble fint vær.  Jeg kan ikke si at turen var den aller beste, men vi fikk da prøvekjørt ordentlig den lille Opel GT'en.

En tur rundt i hovedstaden....

Jeg vil nå fortelle mer om hva som hendte etter den underlige seansen i salongen til skipperen da vi hadde legekontroll som på samlebånd.
Jeg ble inngående undersøkt av en dansk lege ombord, og så fikk jeg bokstavelig talt papir på å få gå iland i Godthåb(Nuuk), som er hovedstaden på Grønland.  I denne byen bodde det da ca. 13-14000 mennesker, og et utall drosjer og svært mye hunder. Det gikk buss fra havna og opp i byen, men drosjene var heller ikke vanskelig å be.
Da vi la til kai var det ikke lenge før det var fullt av folk ombord, og  på tråldekket tok  gamlekarene fisk som lå i nettet i trålen og den fisken tok de med iland og solgte den.
 Det var lenge siden vi hadde hatt fast grunn under føttene så vi tok drosje til forretningsområdet, og første besøk var KGH(Kongelig Grønlandsk Handel).En forretning til forveksling lik de norske, men en hel vegg full av alkoholholdige varer. I Norge var det på den tid ikke annet å få kjøpe enn vørterøl i slike forretninger så anledningen bød seg må vite.Nå var det slik at vi var godt vant ombord i båten, for der fikk vi kjøpe rikelig med varer på utførsel billig.
Utpå kvelden gikk vi på en bar/danselokale, og ute i gangen stod en liten gammel eskimo. Han solgte skulpturer i stein som han hadde laget, og av ham kjøpte jeg denne figuren som forstiller en sjaman. Etter at vi hadde utforsket byen, og besøkt noen andre resturanter havnet vi på Kristinemuut. Et lokale som var vel kjent ombord, og som ikke var likt de forhold vi hadde hjemme. Utpå kvelden så returnerte vi , og ombord hadde det  kommet et utall med folk for å besøke oss.  Båten var bokstavelig talt full av kvinner og menn i alle aldre, men unge damer var i flertall og noen med små barn. Noen kom ombord for å selge noe, noen kom for å få noe, noen kom for å hente kona og noen kom for å få seg en norsk partner. Rene markedet, for noen hadde med perlebroderi som de solgte, og noen hadde Imjak en type alkohol.  De sa klart fra om at de ikke var eskimoer men grønlendere,og hvorfor det var så viktig forstår jeg  ennå ikke. De snakket dansk alle sammen, men seg imellom snakket de inuittspråket. Det hørtes mer fremmedartet en samisk, eller finsk for den del.
Eskimoene har ifra tidligere tider laget fint tilskjærte beinfigurer, men hvor utbredt det var å lage steinfigurer det vet jeg ikke så mye om. Likevel denne figuren er et fint minne fra da jeg var på Grønland en gang for ja 100  år siden, det føler jeg ialle fall.

En legeundersøkelse utenom det vanlige........

Helt fra gammel tid så har det vært vanlig med kontroll av skipsmannskap og deres helse eller om de har smittsomme sykdommer ombord når de kommer til en utenlandsk havn. Det var da vanlig at det ble foretatt en undersøkelse før man kunne heise flagget som erklærte at "Mitt fartøy er sunt" for da kunne de først legge til kai og mannskapet kunne på lovlig vis gå iland.
På Grønland hadde myndighetene innskjerpet kravet til båter som ikke var hjemmehørende der, og da vi kom til Godthåb (Nuuk) så var ikke vi untatt fra regelen.
Kan huske denne seansen som om det var i går, for da vi lå vel fortøyd ved hovedkaia meldte legen sin ankomst. Jeg husker at jeg satt på lugaren i andre tanker da en av mannskapet kom og gav beskjed om at:"Jens du skal møte på skjipperlugarinj, for det he køme enj dansk døkter som ikkje vil berre lytte på longene dine." Ja ha ja for da var det bare å møte opp med en gang uten noen form for forberedelser. Jøye meg dette skal bli noe utenom det vi opplever hos mønstringslege Kaspersen  i Ålesund.
Vi ble kommandert til å kle av oss; alle klærne og vente på å bli undersøkt. Inne på denne salongen ved siden av skipperlugaren sto vi 44 nakne menn slik som vi kom til verden og bare ventet. Alle ble undersøkt grundig, og det streifet meg; den som hadde et fotografiapparat for hånden. Tatt bare noen bilder, for dette var en av de underligste undersøkelser jeg har opplevd i mitt liv. De var spesielt på vakt mot kjønnssykdommer, som ikke var så uvanlig på den tid.
Vi fikk to advarsler fra den danske legen, og det var ingen alkohol til innfødte og husk mange kan være mindreårige.
Alle gikk heldigvis gjennom nåløyet, og vi fikk lov til å gå iland til en helt annen verden.

Fabrikktrålern "Longva II."

Dette var den første fabrikktråleren jeg mønstret på som dekksmann/nettmann. Longva II var større en"Longva", og lastekapasiteten var nær 100 tonn mer.  Hele fordekket var shelterdekket, så det var en meget behaglig båt å arbeide ombord i. Vi fisket i Barentshavet, Svalbard, Bjørnøya og Finnmarkskysten. Året1969 var et rikt år med fisk, og vi benyttet flytetrål i perioder, og bunntrål da fisken var mest ved bunnen. 

Båten var for den tid meget moderne, og hadde det mest moderne utstyr som kunne finnes på den tid. Vi hadde sonde i flytetrålen så vi kunne se fisken som gikk inn i trålen, og kunne få en viss oversikt over hvor mye som var i trålposen. Vi fikk i perioder enorme fangster, og mener å huske at vi produserte 34 tonn pakket filet i kartonger og stuet i fryserommet på et døgn.
Det var lange arbeidsdager når vi fisket som best for da var det brekkvakt. Det vil si at du arbeider 8 timer og 4 timer fri. 16 timers arbeidsdag i et meget hardt arbeidstempo var det en ordentlig manndomsprøve for mange.
Maten var som på det beste hotell og det var der jeg fikk smake kongekrabbe for første gang. All proviant var innkjøpt i England, og var noe mer en det jeg var vant til fra tidligere.  Kylling,egg,pork,skinke,og all verdens typer pålegg. Det var bare å frotse, for maken til mat skal man lete lenge etter. Så var det jernkua da den har vel noen hørt om. Den produserte meget god melk, men de første glassene smakte litt underlig. Etter en uke så var melka ok den.
Husker at vi hadde en danske som var så plaget med sjøsyke. Han lå dødssyk i flere uker, men da han ble frisk av denne forbannelsen så kunne han fortelle at han var konditor utdannet. Til hver helg så ble han tatt ut av tjeneste i fabrikken, for da skulle han i byssa for å lage vienerbrød,bløtkaker og andre fristelser.  Det startet med et uhell ovnen tok fyr, men brannen ble rask slokt. Etter at han lærte å bruke slike ovner så var alt bare herlighet og glede ombord, for over natten så hadde vi konditori ombord.
Det hører med til historien at dansken ble helt fri for sjøsyke, og var med denne båten i mange turer. Han ble en ordentlig sjøulk, og han ble etterhvert ikke mye som minnet om en konditor.
Vi hadde en tur en trønder som var stuert og han tittelerte seg som skipets konsul. Han var sjef for smussfilmene som han insisterte på skulle være forfilmer til hovedfilmene ombord.
Under normale forhold hadde vi 12 timers arbeid i døgnet, og da var det film onsdag og lørdag. Mye western kan jeg huske, men også gamle klassikere. Da vi hadde sett alle filmene så byttet vi med andre fabrikktrålere i området. Det var et enestående miljø ombord, og kan ikke huske noen konflikter mellom noen av mannskapet. Jo da vi kalte de i fabrikken for pakkerske, men det var bare koseprat.
Når jeg satt trålvakt så leste jeg Morgan Kane,og en tid hadde jeg denne psykopaten på hjernen for jeg leste alt av Kjell Halbing på den tiden. Elles så arbeidet jeg med forberedelser og reparasjoner av trålen, for det krevde mye tid og krefter å vedlikeholde.
Post og aviser var ikke hverdags, men av og til kom Findustrålere fra land med post. Det var veldig trivelig om nyhetene kunne være en måned gamle likevel så var det stas.
Jeg husker spesielt en morgen jeg gikk på vakt, og vi fisket opp ved Bjørnøya. Vi skulle på dekk for å  hive inn trålen da møtte jeg en mann fra samme plass som meg. Forstod ingen ting , men etterhvert så kunne han fortelle at han skulle ordne noe på vinsjen. Han kom fra I.P.Huse på Harøya og hadde fulgt en annen tråler ut på feltet.
Vi hadde endel ulykker på disse båtene, for det var en meget farlig arbeidsplass. Vi hadde beinbrudd, kuttskader,og en fikk handa i ei skinnemaskine. Det var en komplisert jobb å demontere maskina for å få løs handa. Han ble fraktet til Hammerfest, og hadde store smerter og blodtap. Det gikk heldigvis bra med ham. Jeg selv brekte langfingeren på venstre handa, i førstningen veldig vont, men etterhvert mer plagsomt når jeg var i arbeid.
Heldigvis så var stuerten vår mer som en amatørkirurg, for han sydde en av mannskapet som hadde fått et stort kutt i hode. På Vardø sykehus kunne de bare konstantere at dette arbeidet kunne ikke gjøres bedre der.
Vi ble rammet av en ulykke som satte spor i oss alle . Det var sterk ising og bak i slippen var det mye is og glatt. Vi var to trålbaser på dekk ,den ene var jeg og den andre var den som forulykket.  Han falt overbord i et forrykende uvær, og vi forsøkte alt for å berge ham, men han forsvant for oss. To døgn senere fikk Fabrikkskipet "Atlantic" ham i trålen på 330 meters dyp.Vi var som en stor familie og jeg kan ennå huske sorgreaksjonen etter den ulykken.
Som man kan forstå så var dette livet ekstra hardt, og vi tøyet grensene hele tiden. Etter denne ulykka ble det gjort forbedringer på dekk, og vi som arbeidet der fikk jakker som hadde flytevester i. Det ble montert wire over trålslippen, og sikringstau ved tråldørene. Tross i denne ulykken så  måtte livet fortsette etter dette for denne turen fullførte vi, og kom hjem til Ålesund noen dager før jul.

Min første klokke.

På den tid da jeg begynte i arbeid så var det stas å ha sitt eget armbandsur, og Omega var sveitsisk kvalitet og det ønsket jeg  å kjøpe. En slik klokke ville jeg kjøpe når jeg hadde egne penger, for da jeg ble konfirmert så lå det ikke  noe slikt vidunder på gavebordet. Vi var fire søsken og det meste vi fikk var på deling inntil jeg selv kunne tjene penger til det jeg måtte ønske å kjøpe.
Jeg hadde vært på min første tur til Barentshavet på trålfiske, og hadde på de 4 månedene tjent rimelig bra syns jeg selv.
På vei hjem så var vi innom Kristiansund, og der kjøpte jeg min første klokke av egne tjente penger. Det var ei Omega, som kostet mye på den tid, og for en skårunge som jeg så var det ikke ubetydelig innhugg i lommeboka.
Denne klokka fulgte meg i tykt og tynt i endel år, men alt har sin ende.
På Grønland 10 år senere  hadde jeg fortsatt klokka på handa, og den var god som ny. Uhellet gjorde at mens vi holdt på å legge ut trålen så huket klokka i trålnettet og fulgte trålen ned slippen. Der endte noe av de mest dyrbare eiendelene jeg hadde. En klokke jeg hadde kjøpt for egne hardt tjente penger 16 år gammel.
Denne klokka endte sine dager på Fiskenesbanken på Vestgrønland, og der ligger den vel ennå.

Min første dataerfaring.

Denne Apple Macintosh var min første datamaskin.

Jeg hadde i lang tid hørt om disse fantastiske datamaskinene, som man kunne trylle de utroligste opplysninger utav. Min naive oppfatning av denne hadde sin rot i romferdene på 60 tallet. Utregninger av sfæriske baner rundt jorda, og endatil beregninger som gjorde det mulig å fly til månen og tilbake. Jeg merket meg tidlig at min arbeidsplass MRF hadde benyttet data til regneskap og lønnsarbeid på slutten av 60 tallet, og at det fungerte utmerket.
Jeg selv fikk min første personlige erfaring med data da jeg gikk på Ålesund Maritime Skole. Rektor orienterte om at de hadde anskaffet nye dataskjermer og tastatur til skolens datamaskin. Vi skulle ha en kort innføring i programering av diverse navigasjonsformler så som storsirkelseilas og beregning av solobservasjon utenfor meridianen.
Vi fikk først noen timer teoretisk undervisning, og så bar det avsted til datarommet. Der sto tre fire nye dataskjermer med tastatur, og i et rom ved siden av dette sto selve datamaskinen eller skal vi kalle det monsteret. Maskinen kunne minne om en stor dreiebenk, og alle beregninger som ble programert ble lagret på hullkort.
Jo da, vi fikk alle lære å programere storsirkelen fra Stadt til Kap Farvel på Grønland og fra Pentland til Saint John Canada. Hullkortet ble rullet sammen og lagret i en liten rund blikkboks. Skulle man seile storsirkel så måtte man først gi datamaskina opplysningene ved å kjøre programmet(hullkortstrimlen) igjennom maskina før regnestykket kunne utføres. Som man forstår så var det latterlig tungvint i forhold til dagens maskiner, men det var nærmest revolusjonerende i forhold til å utføre samme arbeid med datidens navigasjonstabeller.
Denne datamaskinen var et monstrum, men vi var godt fornøyd med den da og lærte så mye at vi forstod at dette var fremtidens navigasjonshjelpemiddel.

Jeg fikk noe senere selv datamaskin, og min første var en Apple Macintosh med skjerm og harddisk i ett. En makeløs liten maskin som ble avløst av en Macintosh Performa 475, og den var i seg selv en liten revolusjon som viste IBM hvordan 90 tallets maskiner skulle organiseres. Den har jeg ennå, og den fungerer fortsatt som et skudd. Jeg  er fortsatt like forundret over hvor fremsynt disse konstruktørene til Apple var. Jeg har vært innom Norsk Veritas sin kjempestore maskin, men ingen har vært så imponerende som "dreiebenken" på Ålesund Maritime Skole.

Familieforviklinger.

Tiden var kommet til at min onkels elste sønn skulle gifte seg. Alt var klappet og klart, og familien skulle pynte seg for denne store dagen. Det var bare en hake ved forberedelsene,  min onkel var en lidenskaplig diktleser. Fikk han ei bok mellom hendene så var han ikke i denne verden, og måtte bokstavelig talt vekkes. Denne dagen hadde han må man si beklagelig vis kjøpt ei bok som satte ham ut og da var han på den andre siden... i drømmeland.
Alle i familien hadde pyntet seg og var klar for kirka, men hvor var det blitt av onkel ?        Tante fant ham i dyp konsentrasjon med ei bok mellom hendene, og i hverdagsklær selvfølgelig.
Dette var ikke så forunderlig for tante, men på denne dag burde dikt være dikt for sønnen skulle gifte seg.
I all hast fant han findressen og kledde seg i en fart, men da han kom ut i drosja da så tante at han hadde en dressbukse som rakk 5 cm over anklene. Her var det noe som ikke stemte, han hadde forvekslet dressen til farbror med sin.  I all hast og ventende drosje gikk han inn og skiftet dress, og ferden gikk  endelig  mot kirka.
Jo da det ordnet seg  for familien og onkel.  I sin egen dress var han den stilligste av alle i kirka.
Det var som i eventyret sønnen fikk sin vakre brud og alle var glade og fornøyde.  En ting vet jeg med sikkerhet, tante sørget for å gjemme alle dikt og prosabøker i det huset når broren skulle gifte seg i den samme kirka.

Fabrikktråleren "Longva"

Den første norske fabrikktråleren, "Longva", ble levert  i 1962. Men historien startet mange år tidligere.

Skipper John Longva, som fisket ved Vest-Grønland med linebåten "Longva", hadde i 1954 vært om bord i den engelske fabrikktråleren "Fairtry I" da begge båtene lå i havn på Grønland. "Fairtry I. som var eid av Salvsesen-rederiet i Leith (Skottland), hadde en rekke startproblemer, spesielt i produksjonen. Longva så likevel raskt at konseptet med fiske og produksjon på samme fartøy var framtidsrettet. John Longva tok kontakt med Liaaen-verftet i Ålesund, og sammen med ingeniør Nils Liaaen og ingeniør Reidar Sætremyr, som senere ble en sentral fabrikkskipsreder, begynte disse å utarbeide tegninger for den første norske fabrikktråleren. Dette ble en vesentlig mer kompakt båt enn "Fairtry I". Etter mange års utviklingsarbeid og utffordringer når det gjaldt finansiering, ble det til slutt inngått en byggekontrakt mellom A.M.Liaaen AS og Longvatrål AS.
Suksess
"Longva" hadde også mange problemer i starten, men disse ble etterhvert løst, og det gikk ikke lang tid før "Longva" var en ubetinget suksess.

Jeg var mannskap på denne båten flere turer til Grønland, Labrador, Newfoundland og Barentshavet, og det var en trivelig arbeidsplass. Jeg arbeidet først som vanlig dekksmann/nettmann, men fikk senere andre arbeidsoppgaver. Kjørte vinsjene, og ble med tiden trålbas, og til slutt en liten tid som 2 styrmann ombord. Denne fabrikktråleren  var på  den tiden en ordentlig  "pengemaskin", og rederiet tjente meget godt.
Da fabrikktrålerne ikke hadde konsesjon til å levere frosenfilet i Norge, så hadde  rederiet Ross Group Ltd i Grimsby som mottagere av frosenvarene. Det var første klasses kvalitet på disse produktene, og det engelske markedet var meget stort.
Rederiet hadde kontorene og landanleggene i Gangstøvika i Ålesund, og på den tid så var det produksjon av fiskeprodukter der også.
Longva og Longva II var bemannet med nordmenn og færøyværinger, men noen dansker, portugisere og til og med en japaner var mannskap ombord.
På brua var det Skipper, 1 styrmann og 2 styrmann og en tid telegrafist. I maskina var det en maskinsjef, 1 maskinist, assistent/smørrer og dekksreparatør. I byssa var det stuert, kokk, byssegutt og messegutt. I fabrikken var det en fabrikksjef en baaderreparatør og 13 produksjonsarbeidere fordelt på to vakter. På dekk var det to trålbaser og 10 nettmenn fordelt på to vakter. Tilsammen fra 38 - 44 mann ettersom hvor vi fisket. På grønlandsbankene var vi 44 mann og i Barentshavet vanligvis 38 mann.

En 17. mai som vil bli husket.

Jeg kan huske at 17. mai i min barndom var å gå i tog med en masse flagg, og så var det alle lekene på idrettsplassen. Det jeg husker spesielt var leker og konkuranser der gamle damer og menn(35 år)  konkurerte i sekkeløp, og å løpe med egg på skje til barnas underholdning.
Etter at lekene var avsluttet så var det en tur hjem , for senere å delta på festen på ungdomshuset Solvang.
Det man husker fra barndommen er ofte positive opplevelser, og så husket man at det var bare fint vær hele tiden og nesten aldri en regnværsdag.  Det skulle komme feiringer som ikke var helt lik de jeg tok del i som guttunge hjemme i Sandøy kommune på Romsdalskysten.
Jeg hadde rukket å bli noen år eldre, og var på fiske i Barentshavet. Det passet seg slik at vi skulle iland for å levere fangsten i Båtsfjord i Finnmark, og vi ankom havna den 16. mai. Da fikk vi innvilget landlov til over den 17. mai for uvær hadde det vært i flere dager med vind og snø.
Det var en spesiell 17.mai feiring litt ulik den jeg var vant til fra tidligere, for foran barnetoget kjørte en brøytebil for å fjerne det meste av snøen i gata. Det hadde iløpet av natten snøet en 50-60 cm nysnø, og gatene var ufremkommelig.
Man kunne tro at dette ville legge en demper på denne feiringen, men til vår store forundring så var dette mer som  forventet at dagen kunne bli.
Etter at alle tilstelningene nede i sentrum var ferdig, så var det fest på "Skansen" et lokale som var samlingstedet i Båtsfjord på den tid. Kan bare si at dette var en feiring der stemningen var på topp blant store og små. For oss "søringan" var det noe spesielt å feire 17. mai i heftige snøbyger, vind og mer en 50 - 60 cm nysnø.
Etter endel år i Finnmark så lærte jeg at ikke noe sted i Norge kan det være så dårligt vær om sommeren som der, men en uke eller to senere så kunne kunne været endre seg til noe som lignet  på tropesommer.

Et liv i uvitenhet.........

Jeg har ofte tenkt på hvor mye vi utsetter kroppen vår iløpet av livet. Faktorer som røyk, alkohol,lite mosjon, usunne matvaner, dårlig inneklima og ikke minst forurensing. Jeg har tatt del i disse usunne faktorene over alt for lang tid. Jeg fikk heldigvis vett nok til å slutte å røyke da jeg stiftet familie, men har hatt et arbeid som ikke er sunt over lang tid. Et arbeid som har forholdsvis lange arbeidsturnuser, og for min del 25 år med beredskapsvakt.
Tidene har forandret seg de seneste årene, og det har blitt fokusert på et bedre arbeidsmiljø også for sjøfolk. Der har det blitt gjort store forbedringer, og spesielt reduksjon i arbeidstiden ombord, og lengre turnuser iland.
Når jeg tenker på hvordan det var å være fisker og sjømann første tiden jeg var yrkesaktiv, så forundrer det meg at ikke sjømannslegene satte en stopper for det usunne arbeidsmiljø som fanst ombord på båtene på den tid. Jeg husker spesielt at jeg var deltager på et fiskarlagsmøte i Ålesund der en fiskeskipper nesten stolt kunne fortelle at flere av mannskapet hans fikk psykiske problemer etter en linetur på Grønlandsbankene som varte i  6 måneder.
Jeg kan også huske at jeg selv arbeidet på det meste 340 døgn på et år, og med en arbeidstid på fra 12 - 16 timer i døgnet.
Det jeg her nevner er faktorer som vi har vist om, og har kunnet til en viss grad valgt bort, men konkuransen har tvunget rederne til å kjøre en hard linje for å oppnå best mulig økonomi.
Noe som jeg mener er faktorer som vi ikke kunne beskyttet oss mot der jeg drev fiske var faktisk radioaktivt nedfall.
Jeg var på fiske i Barentshavet og Finnmarkskysten fra 1960 til 1964, og det var på den tid da Russerne sprengte et utall atombomber i atmosfæren over Novaja Semlja. Hva jeg har vært utsatt for av radioaktiv stråling er godt at jeg ikke vet, men vi fisket ofte på Østbanken ikke så veldig langt fra spengningsområdene.
Den største bomba som ble detonert var på 50 megatonn. Det vil si mer en 100 ganger så sterk som den som ble detonert over Hiroshima.
Jeg har ikke i ettertid sett noen rapport om målinger av radioaktivitet i området i denne perioden, men regner med at forsvaret hadde interesse av å kontrollere dette. Er rimelig sikker på at det fins hos Russerne og Amerikanerne, men regner også med at vi har målinger for  denne perioden.

Jeg personlig tror at radioaktiviteten ute på havet måtte ha vært meget høye i den perioden, men enn så lenge dette vet jeg ingen ting om.

Et underlig lysfenomen.......

Vi hadde vært på en 9 dagers ferskfisktur til Bjørnøya, og var på vei  tilbake til Båtsfjord i Finnmark. Året var 1962 og april måned. Vi hadde fisket sånn passe, og var på vei iland for å levere fangsten. Jeg hadde rortørn for  autopilot var ikke vanlig på den tid. Det var sent på natta, veldig klart vær med stjerner på himmelen og mye nordlysaktivitet.
Jeg hadde stått og beundret nordlysaktiviteten en stund, og syns den var ekstra fin den kvelden, men helt plutselig så fikk jeg se en lysende kule på himmelen ca.15 grader over horisonten og 15-20 grader om babords baug. Etter noen minutter så kom et lys til opp, og forstod straks at dette var ikke noe nødbluss.Lysene var ca. halve så stor som en fullmåne. Jeg gjorde de andre ombord som hadde vakt oppmerksom på fenomenet, men ingen av oss hadde sett noe lignende tidligre. Vi syslet med tanken på ufo'er, men de burde bevege seg og dette fenomenet stod helt stille.
Vi fortalte om hva vi hadde sett da vi kom iland, men ingen andre hadde sett dette. Etterhvert så ble hele opplevelsen mer eller mindre glemt, og kom i kategori som uforklarlige hendelser.

Noen år senere og hjemme på Harøya fikk jeg se det samme fenomenet, og da var det flere en jeg som så det. Da vi så det denne gang så var forholdene på en prikk lik den kvelden sør for Bjørnøya. Stjerneklart, mye nordlys og to lysobjekt ca. halv så stor som månen, og som lyste sterkt. Noen dager senere fikk vi forklaringen. Norsk forskning på nordlysaktivitet hadde sendt opp to raketter fra Oksebåsen skytefelt på Andøya denne kvelden kunne man lese i avisene.
Det viste seg at russerne hadde drevet denne forskningen fra Murmansk i lang tid allerede, og jeg hadde overhode ikke sett to ufo'er den vårkvelden i 1962.

En hobby.

Da jeg var liten gutt så hadde jeg en stor interesse for fugler og dyr. Jeg gikk i fjøre og fjell så snart det bød seg en anledning, og meget tidlig så hadde jeg en fuglebok med meg. Tror at interessen ble ekstra sterk etter tiden på Lyngværet, for der var fuglelivet ekstra rikt.
Etterhvert så begynte jeg å samle egg, og samlingen vokste med alderen.  Husker at jeg hadde alke, lomvie og skarv fra Bjørnøya. Stormåse, småmåse og kongemåse fra Kongsøya i Finnmark, og hegre, ravn og grågås fra Lyngværet.
Ja dette ble den store lidenskap etter som samlingen vokste og de virkelige spesielle artene ble med i samlingen. I alt så hadde jeg på det meste 52 sorter egg, og de var pakket i kasser polstret med ærfugldun. Hvert egg hadde en benevnelse påskrevet om hvor de var funnet og hvilken fugleart den tilhørte  med en umoden barneskrift for hver avdeling.
Jeg var veldig forsiktig med denne samlingen, og derfor så hadde jeg den oppbevart mellom bjelkelagene i første og andre etg. i huset vårt.
Da jeg var ferdig med barndomstiden så ble det etterhvert fiske og lenge borte på sjøen. Uheldigvis så ble huset vårt ombygget på den tiden, og bjelkelaget som var delvis åpent i endene ble bygget igjen slik at eggesamlingen ligger fortsatt mellom tak og golv  i 1 og andre etg.
Der blir vel samlingen  liggende til huset en gang i fremtiden blir revet, men jeg har likevel  et lite ønske, og det er å få se igjen denne samlingen som jeg var så glad i.

En lite tilbakeblikk ......

Alkohol er så mangt rundt om på jorden, og mangt et brygg har blitt laget på underlig vis. Jeg kan ennå huske dette maltølet som jeg ble introdusert med som 15 åring. Alle med respekt for seg selv hadde en  kagge som stod og suset borte på løa. Det var bare så inderlig merkelig at ikke et eneste brygg smakte likt, og oppskriftene var utrolig fantasifulle. Vann, sukker og gjær var hovedingrediensen i dette "skvipet", men der slutter likhetene fra den ene til den andre.
Noen hadde ikke tålmod til å bearbeide dette produktet på riktig måte, og da ble det et ordentlig "skvip".
Disse "fuskerakkerne" viste råd når ikke alt hadde gått etter planen og ølet ikke ble sterkt. De tok likegodt og helte i ei flaske sprit på kaggen.  Jeg har aldri  fått den store smaken på øl samme hvor jeg har forsøkt å finne noe som passet meg, og som jeg virkelig likte. Jeg begynte å tro at jeg var unormal som ikke likte øl, for alle mine venner forgudet denne drikken.
Jeg kan huske at jeg har forsøkt, tysk, spansk, dansk og norsk øl, men det er vist noe som ligger bak i hode og lurer, som jeg ikke har blitt kvitt.
Husket at jeg på Red Lion, en pub i Grimsby, etter noen drinker gjorde som alle de andre i denne "bula" kjøpte et stort glass(pint) med sortøl. Jeg husker at jeg slet med dette glasset, og når det endatil var noe gjærsuppe på bånn da sa det stopp tiltros for at jeg var i laglig form.
Neste forsøk var i Godthåb på Grønland. Vi hadde vært iland på et danselokale midt i byen som hete Kristinemuut. Jeg forsøkte meg på en dansk Carlsberg, men det måtte bli baren og noe mere edelt i glasset. Vel ombord igjen den kvelden så hadde det kommet en hel hærskare med grønlendere ombord.
En dame bydde meg på Imjak ett eskimobrygg som flere normenn en jeg har smakt. Du verden sier jeg bare, og det var der og da jeg forsto samenhengen.
Da jeg var helt ung var jeg med på å drikke av en kagge som stod på ei løe, og der var det stup mørkt. Det ble drukket mye og  vel, og jeg syns det var en eiendommelig smak. Da den var tom så viste det seg  at det lå en død mus på bånn av denne kaggen. Man kan bare tenke seg hvordan reaksjonen ble.
Da  jeg drakk denne imjak'en så var smaken fortreffelig lik dette brygget jeg fikk i denne løa mange år tidligere. Jeg ble sikkert oppfattet som  utakknemmelig og uhøffelig, men det går en grense et sted og  den passerte jeg akkurat da :-))

Sommeren i Kongsfjord.

Reisen fra Berlevåg til Kongsfjord gikk fint, og vi ble innlosjert i ei rimelig grei rorbu på Strandheimbruket. Det var mor Betsy, elste søster Elin, yngste søster Guri og yngste bror Palmar og jeg som skulle bo der hele denne sommeren, og far han kom iland ca. en gang i uka for å levere fangsten og kjøpe proviant, is og bunkers for så å gå på havet igjen.
Det var Halvdan Nagelsgård i Bergen som eide bruket, og Lorentsen var direktør for bedrifta.
Kongsfjord er egentlig  et lite sted på Varangerhalvøya i Finnmark, og på den tid bodde det 150 -200 mennesker der.
Veineset i Kongsfjord var under krigen besatt av svært mange tyske soldater, og det sies at der er 6 -7 kilometer med tuneller og bunkere inne i berget der ute.
De to største arbeidsplassene var Kongsfjordbruket og Strandheimbruket. Kongsfjordbruket hadde fleste ansatte i arbeid, og filetfabrikken arbeidet det finske jenter. Guttene i Kongsfjord på den tid ble naturligvis gift med  finske jenter, og en ikke ubetydlig del av folket snakket finsk.

Denne sommeren skulle bli en tid med utallige opplevelser svært ulik livet der jeg vokste opp. Det var ikke uvanlig å høre at man var en "jævla søring", men jeg kom fra denne sommeren kun med en utslått tann. Etterhvert så ble jeg kjendt med alle i bygda og leken normaliserte seg. En aktivitet var fiske etter røy i Kongsfjordvannet, der var det bare å slenge uti snøret så var det en  på kroken umiddelbart. Vi forsøkte også å fiske i Kongsfjordelva, men da kom elvevakta over oss med følgende formaning:"Ser æ dere en gang tell her i elva så skal æ faen i mæ rapportere dere". Det var klar tale fra en offentlig tjenestemann.
Da var det mer spennende å ta turen inn i Samfjorden til ei strand, for der hadde tyskerne dumpet alt etterlatenskap fra krigens dager da de evakuerte. En dyp grøft hadde de gravd, og dumpet våpen, amunisjon, kanonkrutt i plater. Det var så store mengder av dette kruttet at jeg mener å påstå at flere hundre kilo lå strødd utover i fjæra.
Rustne geværløp, og kolber stakk opp av sanden overalt, og kanonhylser lå i hauger omkring. Tanken på sikkerhet måtte ha vært helt fraværende hos de som dumpet disse etterlatenskapene. Tennsatser til kanonene lå strødd utover i fjæra, men om de var aktive etter 14 år der det vet jeg ikke.
Etterhvert så fikk jeg arbeid på bruket, det var mest å hjelpe til med å sperre fisk og henge den på fiskehjellen til tørking. Det var ett drittarbeid, og den bearbeidinga av fisken var ikke så ulikt slik man tilbereder rastafisk. Lasting, lossearbeid og arbeid på tørrfiskloftet var mer trivelig arbeid syns jeg da. Noe penger tjente jeg også på denne ferien, men mye lå igjen på kafeen og krambua  kan jeg huske.
Direktør Lorentsen kjøpte ny bil den sommeren en Volvo PV 544, og du verden for en stasbil. I helgene fikk vi være med på tur innover Varangerhalvøya, og da fikk jeg møte samene. Det var på den tid veldig ekte, men gamlegubben selv Ola Per Utsi hadde nylig kjøpt seg stor motorsykkel. Han var flere turer nede i Kongsfjord for å slakte utbryterrein som hadde forvillet seg fra hovedflokken. Ikke hver dag at den mannen dusjet, men jeg tror han hadde svært god helse og en kondisjon som få har.
Husker foresten at Lorentsen ble så glad i å kjøre bil den sommeren at han viste ikke hva unskyldning han måtte ha for å ta en tur, og vi var med ham. Han elsket å kjøre fort, og en gang skulle han kjøre ei gammel dame fra Veineset hjem. Det bar avgårde det PV'en gikk,og da vi kom frem takket hun for turen. Så sa hun:"Som et guds under så kom æ hjæm ja".
Familien Olsen eide kaffeen, og det var møteplassen i bygda. Kaffe i Finnmark på den tida var som pub i en småby i England.  Dit kom bygdafolket for sosialt samvær og ta en øl eller to, og løyve til å servere øl var ett ukjendt begrep.
Folket der var så behagelig avstresset, og satte helt andre standarer enn det vi hadde på den tid. Det var ikke uvanlig å høre allerede på sensommeren:"Nei no gi æ fan i å ro(fæske) mer i år, for æ he tjent nok allerede."
Målet var ikke å bli rik, men å ha det godt.
Da skolene skulle ta til "sørpå" så reiste vi hjem, og kan bare si at den sommeren var så opplevelsesrik at jeg kunne skrive en bok om den.
Etter at jeg begynte på fiske så var jeg sommer og høst i Kongsfjord i 3 år, og 1964 var jeg der kun vår/sommer. I dag er Kongsfjord nesten fraflyttet, og all fiskeforedling er slutt forlengst har jeg hørt.

Familietur med M/S"Brand 5" fra Ålesund til Honningsvåg.

Året var 1959 og hele familien skulle reise til Kongsfjord i Finnmark for å være der hele sommeren. Far hadde kjøpt billett fra Ålesund til Honningsvåg med M/S"Brand 5" som på den tid var eid av et rederi i Sykkylven. Ved avgang fra Ålesund var båten full av turister fra hele Skandinavia. Vi fikk en 4 manns lugar, som var på den tid reneste luksusen, men i dag tror jeg ikke den ville ha fått mange stjerner. 4 køyer og en vask med varmt og kaldt vann var alt av luksus vi kunne få, men du verden så koselig det var på denne reisen. Billetten inkluderte full pensjon, og spesielt måltidene var de jeg husker som herlige for jeg vokste mye på den tid og var konstant sulten.
Det måtte bare bli en minnerik tur langs kysten helt opp til Finnmark, for vi ble etter kort tid kjendt med mange av passasjerene og av dem var det mange barn.  Det ble etterhvert mye opphold i den store salongen for det var der all underholdning var, men da dette skipet var drevet av Indremisjonen så ble det mye preget av religion.
På turen så var det ett utall med steder vi var innom, og mange små utfarter i området.
Et høgdepunkt var da vi passerte polarsirkelen, og hele bestningen skulle døpes av Kong Neptun. En veldig morsom opplevelse, og om kvelden så var det utlevering av Polarsirkel Sertifikat.
Minnes godt en gammel svenske som var passasjer ombord.  Han syns vist det ble vel mye religion og bekjennelser på kveldstid så han hadde ett ønske om å få fortelle vitser. Det ble noen kjærkomne innslag i en elles litt grå underholdning med sang av skipets sangkor og taler av kaptein Fauske.
Vi var innom Brønnøysund, Bodø, Harstad, Tromsø, Hammerfest og til slutt Honningsvåg. I Honningsvåg tok vi hurtigruta videre til Berlevåg, og der ble vi faktisk heist i ett nett over i en lekter som satte oss i land for det var ikke havn for annløp på det stedet. Derfra ble vi hentet av far med fiskebåten, og fraktet til bestemmelsestedet Kongsfjord. Dette må jeg si var en halv kinareise, for distansene oppe i nord er store. Distansen fra Tromsø til Kongsfjord er lik distansen fra Tromsø til Ålesund.
I neste blogg vil jeg fortelle om den herlige sommerferien i et lite sted som heter Kongsfjord, der folket levde kun av fiske og fangst.