"PøyteKnut"

I min barndom så vokste jeg opp i ei bygd med mange personligheter, og disse menn og kvinner var så ekte som det går an å bli. De var bunn ærlige og de snakket aldri rundt temaet, men direkte, åpent, og de  sløste aldri med sannheten. Med andre ord det motsatte av slik våre politikere snakker i dag...... rundt grøten. Kallenavnet "PøyteKnut" likte familien særdeles dårlig. I sin ungdom ble han kalt "RaffelKnut" fordi han vokste opp på Raffelremma på Myklebust, senere giftet han seg og kjøpte garden med det underlige navnet "Pøytå" og da ble det navnebytte på ham.
Jeg kan ennå huske "PøyteKnut"  som en rakrygget mann med betydelig stram holdning ennå da han var nær 90 år gammel. Han hadde i sin ungdom gjennomført et offiserskurs  på Setnesmoen  ved Åndalsnes, og det kan sies med en gang at når han var ute på tur så marsjerte han. Det ble fortalt at han en gang gikk   som en vanlig sivil sammen med en annen mann gjennom Kongens gate i Ålesund.  Der møtte han en offiser av høyere rang, og som sivil så hilste han på millitært vis til ham. Da det ble spørsmål om hvorfor han gjorde det svarte han at selvfølgelig så var det fordi alle kunne se at han var offiser selv.
At han var en spesiell mann med store kunnskaper er det ingen som betviler, og i sitt 90 ende år var han med sin sønn med fiskebåten M/S"Riston" på torskefiske med garn på landmeene utenfor Harøya/Fjørtofta. De ble enig om at han skulle anvise hvor de skulle sette garna slik de gjorde i hans ungdom, og etter de merker og mee som han hadde oppskrevet i sin private bok. Det ble full klaff, for maken til fiske var det lenge siden noen av mannskapet hadde opplevd.
På sine gamle dager kunne vi se ham på sin tohjulstraktor, eller at han marsjerte rundt om i bygda for å utføre sine gjøremål.  Han glemte aldri at han var offiser selv etter at han var en gammel mann, men måtte etterhvert bruke to staver når han gikk.

Det hender ikke meg..............fortsettelse.

Jeg har i lang tid følt at noe var galt med meg, men etter mange legebesøk så kunne de ikke finne at noe  som var galt. Jeg hadde vært plaget med lumbago og smerter i hudnervene i bukhulen, men de kunne ikke påvise noe annet som var galt. Likevel så var jeg noe i tvil for plagene lignet mye på det min far hadde, og derfor så insisterte jeg på at de måtte undersøke ryggen også for der var det også vondt. Det var da Medi 3 i Ålesund fant en svulst på høyre lunge. Da var det å bare en cellevevsprøve av lungene som kunne konstantere om prøvene var positiv.
Først i juli fikk jeg påvist at jeg hadde kreft i høyre lunge, og at jeg da måtte forberede meg på operasjon og langvarig behandling. Nå er det slik at de nye Pet.scann maskinene finnes bare på noen steder i Norge, og jeg måtte gjennom en slik scanning før eventuell operasjon. Da resultatet av denne undersøkelsen var klar, så fant de noe mer som var uklart. Da fikk jeg time på Molde Sykehus til MR-scanning og de fant at det var trolig spredning til ryggen. Dette var en utrolig vanskelige beskjed å få, men det er også forunderlig hvordan man etterhvert aksepterer slike beskjeder. Jeg  har tenkt mange tanker denne tiden, men det helt utrolige er at tankene har vært mest på mine nærmeste. Jeg er ikke noen hard person, men av en eller annen grunn så har jeg fått styrke til å være helt rolig. Jeg har et ønske om  å ha det så bra som mulig så lenge som det er mulig, og sover rimelig godt hver natt, men våkner selvfølgelig av smerte. Den beste medisin til nå er smertestillende, og det gir meg en rimelig god hverdag. Jeg opplever dette som ikke bare negativt, og det har blitt mye tenke å føle.  Jeg gler meg over å  være  åndsfrisk og oppegående i hodet, og først etter at du har fått slike beskjeder så får livet en helt annen mening. Hver morgen jeg våkner så er jeg like forundret på meg selv, for jeg føler meg uendelig glad og takknemmelig for det eventyrlige livet jeg har levd.

"Duva" vår kjære hest.

Denne hesten må da være en av de virkelig kloke hester, for den evnet å vise hengivenhet mot dem den holdt av og gjorde pek til dem hesten ikke likte så godt. Mot små barn var den utrolig forsiktig, og jeg kan ennå huske min yngre søster Guri sammen med den hesten. Hun var da tre år gammel og hadde usett gått inn i gjerdet der hesten var, og idet vi kom ut så fikk vi se den lille jenta sitte med ryggen mot bakbeina til hesten og sang for full hals. Hesten turde ikke røre på føttene for ikke å skade henne. Hesten sto helt stille inntil de voksne fikk tatt jenta bort. Det er nesten som man ikke skulle tro det man så, for de fleste andre hester  ville ikke reagere slik. Det gikk heldigvis godt og hesten hadde mange ganger nærkontakt med små barn uten at noen ble skadet.
Den var et vanedyr som ble stelt og passet av Peder  bror til bestefar. Han var en ordentlig og punktlig person som foret hesten til bestemte klokkeslett, og dette ble så til de grader innarbeidet.
Hun likte ikke fotband, og jeg kan ennå huske at da Peder skulle sette på det bandet så brukte hun å bite i jakka hans og nappe til så han falt på siden. Da var det mye "sjenning" fra gamlekaren, for han snakket til hesten som han snakket til et menneske. Hvor mye hesten forstod av dette pratet er uklart, men jeg kan ennå huske at når de kjørte hjem torv fra myrene så brukte de å si til hesten når det var fullt lass: "Nå må du gå hjem med dette lasset og komme tilbake". Hjemme var det en som tømte lasset, og bad hesten gå tilbake. Dette fungerte perfekt, så noe forstod hesten; det er sikkert. Etter at Peder på sine gamle dager ble syk og ikke istand til å ta seg av denne kloke hesten så ble alle rutinene hesten var så vant til brutt. Hesten ble ikke den samme etter at andre fikk ansvar for den, og etterhvert så gikk det  slik som med de fleste hester på Vestlandet.  De ble enten solgt til Polen, eller så ble de sendt til Sunnmøre Slakteri. Til erstatning ble det innkjøpt en Massey Ferguson fra kullgruvene i England godt brukt, men i kjørbar stand i mange 10 år. Dette skjedde først på 50 tallet, og jordbruket forandret seg betydelig da traktoren erstattet hestene. Det var da det moderne jordbruk tok til, og kosen på gårdene tok en brå slutt for da ble effektivisering av landbruket det viktigste. På noen tiår ble antall gårder drastisk redusert i Norge, men likevel så ble det produsert betydelig mer landbruksvarer takket være traktoren og mer moderne landbruksredskap som ble benyttet med den. På Myklebust var det ca. 45 hester, og iløpet av en periode på 10 år fantes det ikke en eneste hest i bygda.

Onkel Martin... en ulykkesfugl.

Jeg vil her fortelle om min onkel som jeg uten overdrivelse må kalle en ulykkesfugl for hør bare her : De to første store hendelsene var de reneste tragedier, men han reddet livet som ved et mirakel. Han hadde en egen evne til å havne opp i farlige situasjoner, men alltid så berget han seg nærmest uten en skramme. Den første gang han havnet opp i en dramatisk situasjon var under krigen han var 18 år og var tilfeldigvis i Ålesund en kveld. Gatene var fulle av tyskere, og det skulle vist være en samling på Arbeideren. Det var mest tyske offiserer, men også endel kjente NS folk var til stede. Det var ved inngangen plassert to tyske vakter med maskinpistoler øverst i trappa på Arbeideren som var hovedkvarteret til tyskerne.. En norsk NS mann som var meget beruset feilvurdert sin betydning i denne organisasjonen, og forsøkte å tvinge seg inn på møtet uten å vise legitimasjon. I det denne situasjonen oppstod var onkel Martin iferd med å passere trappa da de tyske vaktene åpnet ild mot den aggresive NS mannen. I det han ble skutt ramlet han ned trappa og traff Martin, og de to lå i en eneste blodpøl på fortauet. Onkel Martin  veltet tilside den blodige døde mannen  som lå over ham, reiste seg og løp fra stedet og direkte ombord i fiskebåten til min far. Blodig forteller han at han hadde blitt skutt, men etter mye vask så kunne de konstantere at han var uskadd. NS mannen var gjennomhullet og død, og onkel som var tilnærmet i skuddlinjen var utrolig nok uskadd.
Tre år senere han var da 21 år og det fortsatt var krig og året var 1944. Han og Olaus Myklebust var blitt enig om at de skulle ta en tur til Ålesund med rutebåten "Eira" for å gjøre noen innkjøp. På Lepsøyrevet ble rutebåten angrepet av 24 engelske jagerfly, og 16 passasjerer ble drept og 8 var sterkt  skadet og mange lettere skadet. Han berget seg med bare små rift etter kuler, og noen berget seg ved å svømme iland. Olaus kjente et slag i siden, og trodde at han var truffet, men etter at angrepet var avsluttet og skipet var kommet til kai på Kjærstad fant han ei hylse fra mitraljøsen som ikke hadde eksplodert i jakkelommen.
Mange år senere så var jeg sammen med onkel på fiske, og det var da jeg forstod at han hadde ni liv. En gang falt han fra baugen og ned mellom de to ankerklyssene. Det var ca.2 meter høyt og 1 meter mellom klyssene som hadde to spisse stålhandtak som vende opp. Hadde han truffet noen av dem så hadde han blitt spiddet. Maken til flaks skal men lete lenge etter, og best av alt han hadde ikke en skramme noen steder.
En gang vi var på verksted med båten, og stod på slipp i Tomrefjord kom en ny "ulykke". Da falt han fra et steilas og ned i fjæra, men det sluttet ikke med det for malingspanna som var på 10 liter traff ham og tredde seg fint ned på hodet hans. Det verste med denne historien var at han fikk mye maling å vaske bort fra ansiktet og håret, men ikke en skramme etter et fall på 3 meter. Noen har vist englevakt, og jeg tror at onkel Martin ble voktet av en flokk engler hele sitt liv.

"Lisje Peder og Skinn Gustav"

Det er to karer som ikke fortjener å bli glemt, og det er han "Lisje Peder" og han "Skinn Gustav". Begge to bodde ute i Haugane på Røsok, og de utmerkte seg på hver sin måte. "Lisje Peder" hadde som 12 åring i 1919 fått Spanskesjuka, og overlevde bare som ved et under. Han var så sjuk at legen hadde gitt opp håpet, men etterhvert så kviknet gutten til og han ble helt frisk. Han var så liten i voksen alder at han kunne regnes som dverg, og gamlefolket sa at det var fordi spanskesjuka gjorde at han sluttet å vokse. "Skinn Gustav" var nabo til "Lisje Peder" og han var en særdeles nøysom mann, som gikk rundt på gardene å kjøpte skinn og tok forefallende arbeid. På vinterstid arbeidet han på formjølfabrikkene på Steinshavn, som var begrenset til de første 3-4 månedene i året. Disse to karene hadde en jobb ilag som var særdeles spesiell, for når ei ku på Røsok skulle til "Oksepåsinj"(Fellesoksen) på Myklebust så var det de som leide kua disse 3-4  kilometerene. De ble et kjent, nesten ukentlig syn langs veien til og fra Myklebust til Røsok.  Det var alltid "Lisje Peder" som førte ordet når de kom til tante Karen, for "Skinn Gustav" var så og si tunghørt.  Jeg kan ennå huske den stillfarne "Lisje Peder" komme inn og hilse beskjedent for så å si "E kjem med ei ku" og det var alt han behøvde å si. Da var det bare for "Tante Karen" å ha på kjeledressen, for så og hente ut "Oksepåsinj". Disse to karene var et vanlig syn på vei til og fra Myklebust i all slags vær både sommer og vinther så lenge det var fellesokse der.
Disse to hederskarene er død for mange 10 år siden, men jeg husker dem for deres særpreg og kamp for tilverelsen. Begge to hadde sine handicap, og hadde de levd idag ville de hatt en helt annet liv.

En uvanlig betaling for en tjeneste......

Dette er "Grindgutten" 6 år gammel, og det var på den tid  at han ble utsatt for denne  fatale hendelsen.

Da vi hadde flyttet opp på Jensbakken(navn etter oldefar) så var det ennå grind mellom utmark og innmark. Denne veien var benyttet av oppsitterne på Myklebust, da de skulle i torvmyrene å spa torv. Da det var mest alle som benyttet denne veien, så behøvde man ha en fast "Grindgutt" som hadde ansvar for at grinden ble lukket til enhver tid fordi dyrene som gikk i utmarka kunne komme inn på bøene. Denne jobben var mitt ansvar fordi jeg bodde svært så nær grinda. Det var vanlig at betalinga for hver gang grinden ble åpnet var 10 øre.
Jeg var ofte vel fornøyd med dagens fortjeneste når jeg kunne tjene 50 øre pr. dag. Av og til vanket det uvanlige betalinger, og noen ganger bare et klapp på skuldra til takk. Smågutter liker best penger, for dem var gode å ha når man kom på Samvirkelaget som hadde drops og karameller i bøtter og spann. En dag måtte det uvanlige skje, for en av bygdas da gamle karer kom forbi med hest og kjerre. Jeg var på plass, og grinda sto åpen da han passerte. Det var ikke noe å si på servicen, men så var det betaling da. Han lette vel og lenge gjennom lommene, men fant ikke penger. Han ble noe tankefull etter hvert, men så lyste han opp. Han tok en diger klump brunsukker ut av munnen og gav meg med ordene "ver så god gutt, for dette har du fortjent". Denne mannen tygde i tillegg skråtobakk også så bare det var ekstra motbydelig.
Det er unødvendig å si hva jeg gjorde med denne brunsukkerklumpen, men jeg kan huske at jeg løp rett hjem og vasket fingrene. Etter denne episoden så var det lenge til jeg smakte brunsukker. Jeg ble kvalm hver gang jeg så det til manges forundring.

En fotballkamp.....

Vi hadde mye ære å forsvare på fotballbana fordi våre store forbilder krevde det av oss. Jeg tenker på eliten fra "Seksåførtilaget", for de hadde satt standarden for fremtiden. Det var et stort ansvar for oss småguttene, og vi trente derfor fotball på skolen og i fritiden. Vi hadde en lærer som hadde gått på Idrettshøgskolen i Oslo, og han motiverte oss i all idrett. Vi hadde fått forespørsel om vi kunne spille en kamp mot Fjørtoft på deres bane, og etter endel forhandling måtte vi ta bortekamp denne gangen. De hadde tidligere spilt mot oss på nybana i Hørvedalen og lidd et forsmedelig tap, etter manges mening ett meget urettferdig tap. Vi hadde nemlig fått straffe, som jeg selv skulle ta. Det ble mål med et nødskrik, og Fjørtoft reiste hjem med 0-2 tap mot oss. Det var da "RogneSigurd" slengte med leppa til Ligningssjefen i vår daværende kommune Haram om at de "Fikk som fortjent".  Ligningssjefen ble kalt "Grovajon" og var en særdeles respektert og fryktet mann meget høyt oppe i hirarkiet i kommunen.  Det var en helt tankeløs kommentar, for ligningen skulle han svare for hvert år fremover.
Så var dagen kommet for at vi skulle spille mot Fjørtoft på deres hjemmebane, og det lå noe uforklarlig i luften den dagen. Da vi entret banen forstod vi hva som ventet oss, for på den andre halvdel av bana stod det noen store gutter som ikke lignet på et guttelag fra 10 - 12 årsklassen. De fleste var 14-16 år, og det verste av alt, de hadde med en på 16 år fra storguttelaget til Langevåg. De argumenterte med at mora var fra Fjørtoft, så han kunne være med. Vi protesterte villt men fikk ikke gehør, for det var dette laget de kunne stille den dagen. Det var tydelig at 0 - 2 tapet skulle hevnes, og vi med en liten supportergjeng av "gamlekarer" hadde dårlige odds for denne kampen. Jo da, vi hadde våre muligheter til å score mål, men klarte ikke å omsette mulighetene til noe. To mål scoret vi, men vi slapp til slutt inn 7 mål. Tidlig i kampen hadde Rasmus (senere NRK meteorolog) åpent mål, og keeperen var på ville veier, men Rasmus bommet på ballen og ballen rullet fint utenfor. Jeg kan huske at han var så sikker på mål at han lo og ertet keeperen til Fjørtoft. Han skulle bare seigpine keeperen før han scoret. Det var et stunt han ikke glemmer tenker jeg, for det ble samtaleemne i lang tid etter kampen. Tenk hadde ikke denne senere" meteorologen" vært så selvsikker så hadde vi tapt bare 7 -3 mot dette 14-16 års guttelaget.
Supportergjengen som mest bestod av karer fra "seksåførtilaget" fikk seg enda et nederlag sammen med oss småguttene den dagen.  Ligningssjefen i Haram på den tid, han "Grovajon", humret godt da han sa til "RogneSigurd" "Dere tapte godt denne gangen". Noen av Myklebustsupporterne hadde da ett av sine svarteste øyeblikk. De tenkte vel mest  på alle de gangene "Grovajon" hadde lignet dem mer en de mente var rettferdig. Skatt og fotball skulle vise seg å være en særdeles dårlig kombinasjon, i alle fall for noen,for "RogneSigurd" betalte  så det monnet med skatt etter sine slengbemerkninger til "Grovajon"............ble det senere fortalt.
Vi reiste hjem litt skuffet, men likevel stolte, for vi hadde holdt dette laget hele første periode uten at de kunne score, sjøl om de på toppen spilte med Langevågs beste målmaskin. He, he, for en kamp, på banen og utenfor i særdeleshet.

Alternativ kost.

I en tid da det var rikelig med mat for alle, hadde vi guttene ei periode en forestilling om at vi skulle kunne leve av det naturen gav. Vi gikk nesten hver dag i fjæra for å se etter ting som drev iland, for på den tid var havet alles bossplass. Helt utrolig hva vi kunne finne langs strendene ute på kysten, og etter  uvær var det ekstra mye som drev iland. Det sier seg selv at da ble det så som så med å spise regelmessige måltider hjemme. Nei da, vi skulle greie oss selv ble vi enige om, og det vi spiste hjemme var så å si nødproviant. Vi viste at mange typer skjell var som delikatesse å regne, og favoritten var albueskjell (fløskjell). Dette var på menyen nesten hver dag en periode. Men en høst drev det i land mye hermetikk og da spesielt fiskeboller i små bokser. Jeg antar at det var nødproviant utgått på dato fra fartøy, som de kastet overbord. Dette var  små fiskeboller i kraft, hermetisert og så gode at dette ble min favoritt ei tid. Hver gang vi gikk i fjæra så var boksåpneren med, og jeg kan ikke huske at vi noen gang ble syke av å spise av disse boksene. Tilleggskosten ble etterhvert albueskjell, så det ble mye bålbrenning en tid, for vi steikte skjellene over åpen ild. Det smakte noe som lignet på skalldyr og fisk, og ute i naturen blir det ekstra godt.
Våre foreldre syntes visst at dette gikk over alle grenser og forlangte at vi kom hjem til måltidene i det minste, og så fikk vi heller ta desserten i fjæra. Vi måtte bare adlyde dette kravet, men i ettertiden har jeg tenkt at vi led ingen nød. Vi var til enhver tid sprekkmette, og foreldrene bekymret seg heller ikke for de så hver dag noen smågutter som formelig struttet av sunnhet.

Ny-støvlene.

Det er forunderlig hva som kan sitte igjen i hodet etter så mange år, men denne historien husker jeg av forståelige grunner. Fra jeg var født til jeg var nesten 5 år bodde vi på Nordstrand hos tante Astrid og onkel Laurits. Vi hadde leilighet i overetasjen, som besto av kjøkken og tre soverom. På den tid var far mye på sjøen, og vi barna hadde ikke begynt på skolen. Vi bodde tilsammen 11 familiemedlemmer i dette huset, så det var til tider livlig. Det må ha vært travle tider, for det var ikke overflod av noen ting de første årene etter krigen, men likevel så tror jeg at far tjente bedre en mange andre, så det var ikke nød heller. Det jeg her vil fortelle er typisk for tiden, for det var ikke vanlig at noe nytt kom i huset. Alle klær var arvet, men det fans unntak.
På Samvirkelaget hadde de fått inn et parti barnestøvler, og mor lovet at jeg skulle få et par. Stor var gleden den dagen jeg kunne ha på meg nystøvlene, og naturligvis så var de på vrange foten. Den episoden sitter som spikret ennå, da jeg skulle ned i første etasje til onkel Laurits for første visning  av ny-støvlene. Ned trappa fra loftet kommer en liten stolt kar på vel 4 år med støvlene på på vranga og med et håpefullt blikk. Jeg spurte onkel Laurits om han syns de var fine. Han satt der ved kjøkkenglasset og dampet på sigaretten sin, med askebegeret i vinduskarmen , og blinket som var så vanlig for ham. Denne uvanen var liksom bare ham, og han bøyer seg frem og ser på støvlene og sier: "Dette er noe av de styggeste støvler jeg har sett". Det var et forsøk på å være morsom, men hans kunnskap om psykologi kan ikke ha vært  tilstede den gang. Han trodde han var morsom, men den lille gutten gikk opp i andre etasje og jeg mener å huske at jeg gråt meg i søvn den kvelden.
De etterfølgende dagene så var det mye skryt om hvor fine disse støvlene var fra mor, men jeg trodde ikke på henne.

En ubehaglig opplevelse......

Året var 1967, og jeg var mannskap på hvalfangstskuta "Harøyfjord". Vi skulle opp til Svalbard for å fangste vågehval (minke) på vestsiden langs iskanten. Jeg hadde etter en kort tid i fangst fått en ubehagelig smerte i siden ved navlen på høyre side. Da det forverret seg kontaktet skipperen legeråd i land, for vi var da ved iskanten. Inn til Isfjorden og Longyearbyen var det ikke lett å forsere isen, så han ble anbefalt å gå mot Finnmarkskysten. Av og til finnes det hell i uhellet, for et norsk millitær fartøy var på patrulje i Barentshavet. De satte kursen mot Bjørnøya for å forsøke å møte oss der, men dette fartøyet hadde god fart og møtte oss på nordsiden. Dette området heter Kveitehåla og er  kjent for mange fiskere. Der ble jeg transportert av millitært personell ombord i det fartøyet som skulle seile til Hammerfest. Mannskapet ombord var særdeles fornøyd med denne avstikkeren fikk jeg høre senere, fordi de da fikk ta ut varer på utførsel (avgiftsfrie varer). Dette fartøyet hadde en utrolig maksspeed, og gikk fra denne posisjon og til Hammerfest på 12 timer. Jeg var rimelig omtåket da jeg kom inn på sykehuset, og ble kjørt direkte inn for klargjøring for operasjon. Jeg kan bare huske at en sykepleier sa at nå skulle jeg få sove.  Hun satte ei sprøyte i arma mi, og på et blunk forsvant alt.
Jeg våknet opp og visste ikke hvor jeg var, og hvem som snakket til meg. Det var ingen som jeg hadde sett tidligere, og jeg lurte på hvor jeg var. Det var helt uvirkelig, men etterhvert så klarnet jeg og forstod at jeg var operert, og at jeg skulle være der noen dager. På den tid var sykehuset overfylt, så jeg ble overført til St. Elisabeth klosteret der det bare var nonner som var pleiere.
Der var det godt å være, men på den tid så røykte jeg, og da jeg var kommet til hektene ville jeg ha en røyk. Nei, da fikk jeg avslag, for der i huset var det orden på sakene. Jeg har tenkt på det i ettertid at der fikk jeg som røyker en liten forsmak på det senere innførte røykeforbudet her i Norge. Det endte heldigvis bra den gangen, og jeg fikk reise hjem etter at de hadde tatt stingene etter operasjonen. Etter en  ubehagelig erfaring rikere kjøpte jeg billett med hurtigruta fra Hammerfest til Molde, og på hjemveien sov jeg mest hele tiden. Da fikk jeg tid til å komme til hektene, og etter fire uker sykmeldt så var jeg  tilbake i rimelig god form.

Arbeid på egen hånd.........

Denne historien er til å skjemmes over, men jeg forteller den likevel. Hvorfor bruker man ikke "de små grå hjernecellene" bedre , ja noen ganger kan man bare undres på dette. Jeg og far til de to eldste barnebarna hadde en jobb å gjøre på gamlehytta, og hva passet ikke bedre en at hele familien og i tillegg så var Tone og hunden deres  med opp på setra en dagstur. Vi hadde ordnet oss riktig så koselig, og vi to karene hadde planen klar for å felle en stor furu som stod farlig nær hytta.  Den måtte bare fjernes før vinterstormene satte inn fra vest. Vi hadde ordnet oss med et tau, for å forsikre oss at treet falt i den ønskede retning. Vi hadde ordnet oss på beste måte med tanke på sikkerhet.......trodde vi, men ikke alle planer går slik man har tenkt seg  at det skulle bli. Alt skulle gjøres riktig for treet skulle falle i ønsket retning, og vi skulle sage ett kutt i trestammen på  siden dit treet skulle falle. Så skulle det sages et kutt fra motsatt side slik at treet falt, og tauet det skulle være  en ekstra sikring. Da treet falt så fikk vi en støkk i livet for det endret retning, og traff hjørnet på uthuset og datt over verandaen. Det oppstod full panikk, Nina og Ole berget seg inn i hytta og de andre stod på trygg avstand. Siri og Viggo var ved elva for å fiske kree, og viste ikke noe om det hele før de kom tilbake og så ett digert tre dekket verandaen og sperret døra inn til hytta.  Jeg kan ikke si annet enn at jeg ikke er noen skogsarbeider, for små kutt med saga kan gi uventede utslag dersom man ikke gjør det helt riktig. Det ble en stri tørn med å rydde, og senere reparasjon av verandagulvet og rekkverket rundt den. Men veden av den store furua den varmet godt. Nei da, noen tømmerhogger det er jeg ikke, for det beviste jeg grundig denne gangen.

En underlig musefelle..............

Jeg hadde et arbeid å gjøre på gamlehytta, og bestemte meg for å benytte helga til dette. Det passet seg slik at småguttene var på besøk, og de ville jeg naturlig vis ha med. Dette var på ettersommeren og guttene var 4 og 6 år gamle, og full av virkelyst. Det hadde vært en del fantasering om ville dyr og hvordan man kunne fange dem. Det var en tid da de var veldig opptatt med feller, første jobben var å lage ei "Grisefelle", som guttene la mye arbeid i, for maken til felle har ikke jeg sett. Det var rikelig med snubletråder, renneløkker og annet fangstutstyr som bare guttene forstod seg på. Fellene var så fantasifulle som bare gutter på 5-6 år kunne finne på, og den påfølgende plan for en vellykket fangst snakket de høylytt om.
Jeg var i mine egne tanker for jeg var travelt opptatt med å reparere verandagulvet og  rekverket på verandaen, men hørte at de to karene hadde begynt å arbeide med et nytt prosjekt.
De holdt på å lage en musefelle som var meget enkel. Ei plastbøtte med noe mat i bunnen, og en gangbro med en matbit på enden som skulle vippe over når musa gikk ut på enden for så å falle ned i bøtta.
Jeg lo godt av denne patenten og tenkte ikke mer over dette prosjektet. Noen dager senere hadde jeg et ærend opp på hytta for å gjøre ferdig arbeidet jeg hadde påbegynt. Stor ble mine øyner da jeg skulle ta inn bøtta som guttene hadde lekt med, for i bunnen lå det en død mus, badet i 10 cm vann. Det hadde vært regn om natten, og musa hadde fått en forferdelig skjebne, for den hadde druknet.

Glipefangst på Lyngværet.

Jeg vender stadig tilbake til Lyngværet og alle de spennende opplevelsene jeg fikk der i barndommen. Jeg vil fortelle om en form for fangst av hummer som ikke er så vanlig lenger, men som var mer lik sportsfiske etter laks i elvene. Det krevde at de som drev denne type fangst var uhyre stille, og tålmodig. Gliper er en type fangstredskap som ligner på en kurv med to runde stålringer på 70 og 80 cm forsynt med et nett under og på siden, slik at på bunnen ligger den flat med et agn i midten. På den øverste ringen er det festet et tau i trekant med en kork i ca. 1 meter over glipa, og derfra går et tau (il) opp til havoverflata med en liten garnkule i enden. Du behøver en flaske med tran av torskelever, og en pinne ned i flaska. Med pinnen skvetter du trandråper på havoverflata. Tranen har den evnen at den demper krusninger på sjøen og gir klar sikt  ned på glipa. Den settes vanligvis på 2-4 meters dyp, og da er det rimelig god sikt ned til glipa hvis du benytter tran på havoverflata. Det mest vanlige er å benytte ca. 30-40 gliper på en kveld/natt, og for at hummeren skal få ro, ser du over glipene bare en gang i timen. Da er det fint å kombinere pausene med grilling, eller medbrakt niste og kaffe.
I robåten brukes det kun en padleåre for at du skal være mest mulig stille, fordi  hummeren er svært var for lyder. Når man nærmer seg området der glipene er satt ut så er det særdeles viktig å unngå enhver  form for støy, og bruke padleåra forsiktig. Når du ser hummeren ligge på agnet er det også viktig å gi seg god tid når du tar ilen, men det er like viktig å dra raskt opp glipa slik at hummeren ikke har fluktmuligheter.
Jeg kan ikke si annet enn at dette er en ekstremt spennende fangstmetode, og jeg husker tilbake på disse kveldene som noe av de mest spesielle opplevelser jeg hadde som barn. Hummer ble det, mange også, og denne fangsten drev vi på med i stille kvelder mest hele sensommeren.

Er det mulig.....

Vi fisket langt inne i isen på Labradorkysten, og den ene dagen etterfulgte den andre. Rutinemessig arbeid på dekk med reparasjon av trålen, som ble jevnlig skiftet ut etter mye skade og slitasje. Vaktene avløste hverandre og ukene gikk. Det ble 40-50 tonn filet i fryserommet for hver uke som gikk og det nærmet seg full last. Det var da mannskapet fikk et lite håp om at det ikke var lenge til vi skulle seile i åpen sjø igjen, og at støy fra is mot skipssiden tok slutt. 12-14 uker i is hadde satt sine spor på mange av oss.  Det var også da noen fikk uvanlig godt humør, og da var et lite fanteri ikke langt unna. Jeg husker en episode som var utrolig morsom, men som også burde ha vært avslørt om man var noe erfaren .
En messegutt som var av den lettlurte sorten ble offeret, for en av mannskapet hadde vært en tur oppe på broa hos skipperen. Skipperen fortalte at rederen på fabrikktråleren "Peder Huse" skulle hentes på et stort isflak ikke langt fra der vi var.
Da løp vedkommende ned til messegutten og fortalte en utrolig historie om at det fantes et stoppested for skifte av mannskap her på Labrador. Et slags busstopp, og at det var bare å bestille reisen over skipsradioen.
Messegutten hørte undrende på denne historien men tvilte, men da andre også  bekreftet dette ble han usikker. For så å rydde all tvil avveien ble han oppfordret til å se ut ventilen i messa, så skulle han få se at det var sant.
Han løp til ventilen,og hva får han se ? Reder Torodd Huse står på et stort isflak iført frakk, caps og en stor koffert.  All tvil var ryddet av veien, men på vei hjem forstod han at p.g.a. is var det umulig å benytte livbåt til å hente ham. Isflaket var mer enn godt til stoppested, men det manglet busskur.
Det hører med til historie at messegutten etterhvert ble en meget erfaren trålfisker, og neste gang noen prøvde seg så var ikke han offeret.