En uforglemmelig opplevelse.

Det var sommer og vi var vel en 5-6 gutter som lekte nede i Haugane på hjemstedet mitt. I det området så vokste det mye krattskog og vi var iferd med å bygge en indianerleir. Vi kunne vel være fra 10-13 år gamle, og var fulle av underlige påfunn. De eldste guttene var ikke alle like entusiastiske med å bygge denne leiren så de deltok litt nå og da, men leiren skulle fullføres uansett.
Vi hadde lest en mengd indianerfortellinger om Davy Crockett og Den siste moikaner så hodene våre var fulle av ideer og planer. Noen av de elste guttene var blitt  lite intresert i dette prosjektet, og det virket som om dette ikke var morro lenger. De fant på unnskyldninger for å ikke delta, men å være med på laget det ville de tydeligvis, så det ut som. Det var kommet noe rastløst over dem som vi yngre ikke helt forstod, men det skulle etterhvert komme for en dag.
Ut på kvelden hadde vi fått utført så mye arbeid at leiren begynte å ta form, og da skjedde det som aldri vil bli glemt. En av de eldste guttene kom "huiende" ned Haugane og roper som om noe av en verdenssensasjon hadde hendt. Han løper mot oss, skriker og skråler som i en gledesrus. Da han endelig nådde indianerleiren ville naturligvis vi guttene vite hva som hadde skjedd.
Det var da han pustende og pesende utbrøt i ren lykkerus følgende utsagn: "Ej får det til å gå kara, det er helt sant". Vi yngre sto bare å måpte for dette var noe nytt, men etter noen år så kunne vi andre også godt forstå dette hysteriske gledesutbruddet.