Da jeg var ung var jeg på ferskfisktråling på Finnmarkskysten og i Barentshavet. Jeg var da mye i kontakt med fiskere fra Vesterålen og Troms, og de kunne fortelle at torsken spiste stein i perioder. For noe "sludder" og overtro tenkte jeg den gang da dette ble fortalt, men senere måtte jeg revidere min oppfatning om dette.
Noen år senere var jeg mannskap på fabrikktråleren "Longva" på fiske i Barentshavet og ved Svalbard. Dette var ut på høsten 1970 mener jeg å huske og vi fisket ved Bjørnøya og forflyttet oss opp mot Hopen og Svalbard. Hele trålflåten var på leting etter mer fisk, for vi ønsket oss full last før høsten var omme. Det var da fabrikktråleren "Breivik Junior" rapporterte kjempefiske på nordsiden av Svalbard. Vi hivde opp trålen og "steemet" til den posisjonen som ble oppgitt. Det var langt nord for Prins Karls Forland, nesten oppe ved Danskeøya. Der fikk vi oppleve et enormt fiske med kun stor torsk, og den var så stor at vi bare kunne benytte storfisk lina for produksjon av denne fisken. Vi fisket den høsten langs kanten på kontinentalsokkelen forbi Isfjorden, Bellsund og Hornsund og hele tiden i is.
F/tr"Longva II" hadde vært en tur i Grimsby og hadde det travelt med å nå fiskefeltet mens det ennå var så godt fiske. Vi møttes inne i Bellsundfjorden innenfor øya og der ankret vi opp side om side. Vi losset over alt utstyr som de hadde med til oss, og der inne fikk vi et lite avbrekk fra den travle hverdagen. Jeg hadde med fotoapparat og smalfilm. Inne på land gikk svalbardrein og beitet, og det var ikke vanskelig å se at dette måtte være et fantastisk sted for overvintrere.
Vi fortsatte ut på havet så snart vi hadde omlastet, og kom straks i fiske på mye dypere vann. Vi fisket fin torsk helt ned til 1200 meters dyp, og det var da jeg oppdaget noe som jeg tidligere bare trodde var eventyr. Torsken hadde magene nesten full av stein. Jeg hadde vært fisker en stund da, men aldri før sett dette fenomenet. Om det hadde en sammenheng med at fisken stod på dypt vann, eller om det var andre årsaker til steinspisinga, ikke vet jeg.
Vi fikk også mye håkjerring,som er en haifisk da vi trålet ned på dette dypet, mange var opp mot 7-8 meter lange, og det var et svare strev å få dem overbord. De er ikke spiselig, og ser fryktinngydende ut. Så var det "soppen" da, den var det reneste marerittet, for vi fikk innblandet veldig mye av den i trålen. En slags vekst som er så stor som en fotball, og gul av farge.
På sydspissen av Svalbard forsvant fisken trolig på enda dypere vann, og vi måtte da fortsette å fiske rundt Hopen og Bjørnøya til vi hadde full båt. På Hopenfeltet fikk vi opp mot 2 tonn illsint steinbit på et trålhal, og man kan bare tenke seg hvordan det var å bløgge disse skumle fiskene. Jo da , det var et variabelt arbeid på disse trålerne, 90-100 dager på feltet gikk uten at du kjedet deg en dag. Når jeg tenker tilbake på den tiden, nygift og med små barn, i oppstartfasen for å skaffe en god heim til familien, så var det en jobb som måtte gjøres. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg gjorde dette valget, men det gav meg også tid til å forstå at dette måtte være for en begrenset periode.
lørdag 30. juli 2011
Da min søster Guri falt ned i utedoet...........
Denne historien har jeg ikke klargjort med min kjære søster Guri, men mener at fortellingen kan høres etter så mange år.
Vi hadde nylig flyttet inn i nytt hus på "Jensbakken" (navnet etter min oldefar), og før byggestart kjøpte far et lite hønehus med et lite utedo i samme bygget. Dette utedoet ble i byggeperioden brukt av de som bygde huset, og av familien etter at vi flyttet inn. Far hadde ikke fått tid til å legge kloakkrør, så derfor ble vannklosett innmontert noe senere.
Det som jeg nå forteller er en særdeles skitten historie, og det var bare et under at det gikk så bra som det gjorde. Året var 1951, og vi hadde bodd i huset vel 1 år. Mor ble syk denne sommeren og måtte innlegges på sykehus en periode. Bestemor skulle være hos oss den tiden hun var borte. Bestemor var da en gammel dame og hadde ikke mulighet til å følge oss barna alle steder. Guri har til alle tider forsøkt å være selvhjulpen, men denne gangen gikk det galt. Hun skulle på do, og naturligvis så skulle hun fikse dette selv uten innblanding fra andre.
Jeg kan bare minnes at vi hørte et skrik så høyt at vi forstod at noen var i den største nød. Alle løp i den retning skrikene kom fra, og snart ble de lokalisert til utedoen. Det synet som møtte oss var noe utrolig, for bare hode stakk frem over doringen, og hun sto bokstavelig talt opp til armene i dritt. Jobben med å dra henne opp fra denne materien var en styggjobb, og bestemor ringte Peder, bror til bestefar som kom til unsetning. Da hun endelig var kommet på fast grunn, var Peder kommet og han tok spyleslangen og spylte jenta så noenlunde ren før de tok på hansker og kledde av henne alle klær. Hun ble badet etter alle kunstens regler, og nye klær ble funnet frem.
Guri var bare 3,5 år gammel den gang, men etter dette do-besøket gikk det en hel tid før hun selv følte seg trygg nok til og gå alene på do.
Vi hadde nylig flyttet inn i nytt hus på "Jensbakken" (navnet etter min oldefar), og før byggestart kjøpte far et lite hønehus med et lite utedo i samme bygget. Dette utedoet ble i byggeperioden brukt av de som bygde huset, og av familien etter at vi flyttet inn. Far hadde ikke fått tid til å legge kloakkrør, så derfor ble vannklosett innmontert noe senere.
Det som jeg nå forteller er en særdeles skitten historie, og det var bare et under at det gikk så bra som det gjorde. Året var 1951, og vi hadde bodd i huset vel 1 år. Mor ble syk denne sommeren og måtte innlegges på sykehus en periode. Bestemor skulle være hos oss den tiden hun var borte. Bestemor var da en gammel dame og hadde ikke mulighet til å følge oss barna alle steder. Guri har til alle tider forsøkt å være selvhjulpen, men denne gangen gikk det galt. Hun skulle på do, og naturligvis så skulle hun fikse dette selv uten innblanding fra andre.
Jeg kan bare minnes at vi hørte et skrik så høyt at vi forstod at noen var i den største nød. Alle løp i den retning skrikene kom fra, og snart ble de lokalisert til utedoen. Det synet som møtte oss var noe utrolig, for bare hode stakk frem over doringen, og hun sto bokstavelig talt opp til armene i dritt. Jobben med å dra henne opp fra denne materien var en styggjobb, og bestemor ringte Peder, bror til bestefar som kom til unsetning. Da hun endelig var kommet på fast grunn, var Peder kommet og han tok spyleslangen og spylte jenta så noenlunde ren før de tok på hansker og kledde av henne alle klær. Hun ble badet etter alle kunstens regler, og nye klær ble funnet frem.
Guri var bare 3,5 år gammel den gang, men etter dette do-besøket gikk det en hel tid før hun selv følte seg trygg nok til og gå alene på do.
fredag 29. juli 2011
Trålkuler var også ei inntekt.
Jeg må ha vært veldig aktiv som guttunge, for var det noe som var viktig så måtte mor Betsy vente med middagen. Den kunne bli riktig så kald når vi prioriterte andre ting som var viktigere for oss. Jeg tilbrakte mye tid i fjæra. Der fant vi mange skatter, og trålkuler skulle bli en av de virkelig store inntektskildene våre.
Min far drev trålfiske på Finnmarkskysten på den tid, og trålkuler var et konstant problem å få tak i fordi det var knapphet på disse spesielt aluminiumskulene. Derfor ble vi tilbudt kr. 10,- for aluminium- og kr.5,- for stålkuler.
I fjæra var disse ikke så uvanlig, for de store trålerne miste ofte slike kuler, og vi fant mange av dem. Det var lett å se forskjell på engelske, tyske og russiske kuler, for de engelske hadde forsterkningsringer rundt, de tyske var ganske enkelt runde og de russiske var av stål og litt mindre.
De mest attraktive var de engelske av aluminium som hadde en hattebrem rundt, for de ble benyttet mellom kvartene på trålens headline. D.V.S. midt på trålen for å gjøre åpningen større. Disse kulene fikk vi kr.15,- pr.stk.
Det ble ikke uventet mange turer i fjæra, og kuler det fant vi. Spesielt etter lange uværsperioder kunne vi finne mange. En gang fant jeg en hel kulerekke (ca.35 stk.) med aluminiumskuler, og jeg hadde et svare strev med å bære hjem alle disse kulene. Da ble det mottakstopp for ei tid, for behovet var tilsynelatene dekket. Det var i denne perioden jeg mener at jeg fikk meg den lille røde bankboka på posten. Da de første pengene ble satt inn på denne boka fikk jeg en ny oppfatning av hva det ville si å tjene penger.
Potetsetting sammen med Magnar Johansen.
Min nabo Magnar Johansen hadde en Ferguson "Gråtass" som han kjøpte brukt fra England. Dette var noen uslitelige traktorer som var anvendelig til det meste på et gardsbruk. Han hadde sett seg lei på det unødvendige slitet som var når man skulle sette poteter om våren, og kjøpte like godt en til da moderne potetsetter til denne traktoren.
Han var en meget fremsynt mann, og jeg tror han var den første som gikk til innkjøp av dette redskapet på øya vår. Denne potetsetteren var så effektiv at han ble leigd til å sette potet for de fleste på hjemstedet. Jeg og Per Oddvar ble innleid for å hjelpe til med dette arbeidet da denne potetsetteren behøvde 3 personer når man skulle sette potet. En til å kjøre traktoren og to bak på selve setteren. Arbeidet var særdeles enkelt for det var kun å slippe en potet ned gjennom en trakt for hvert klikk du hørte når traktoren kjørte. Det var ikke nødvendig med den høyeste IQ for å gjøre dette arbeidet, men et grenseløst tålmod måtte man ha.
Vi som satte potetene fikk kr.3,50 pr.timen, som vi syns var rimelig god betaling.
For hvert år som gikk så ble vi mer og mer uunnværlig, og en vår arbeidet vi så mye at læreren vår syns det gikk utover skolearbeidet. Dette arbeidet varte kun i høyst to hektiske uker, og gjorde livet betydelig enklere for mange som hadde store potetåkrer som skulle settes.
I ettertid så må jeg bare si at vi guttene var aktiv på den tida, og det forekommer meg at dette har påvirket våre liv etter at vi ble voksne i en positiv retning. Det er litt trist å se hvordan det har endret seg i de senere år, for ungdommen i dag vil så gjerne, men de får ikke sommerjobb så lett i dag som da. Vi fikk hele tiden en følelse av at vår arbeidskraft var ønskelig, og jobbene sto i kø hele tiden.
Han var en meget fremsynt mann, og jeg tror han var den første som gikk til innkjøp av dette redskapet på øya vår. Denne potetsetteren var så effektiv at han ble leigd til å sette potet for de fleste på hjemstedet. Jeg og Per Oddvar ble innleid for å hjelpe til med dette arbeidet da denne potetsetteren behøvde 3 personer når man skulle sette potet. En til å kjøre traktoren og to bak på selve setteren. Arbeidet var særdeles enkelt for det var kun å slippe en potet ned gjennom en trakt for hvert klikk du hørte når traktoren kjørte. Det var ikke nødvendig med den høyeste IQ for å gjøre dette arbeidet, men et grenseløst tålmod måtte man ha.
Vi som satte potetene fikk kr.3,50 pr.timen, som vi syns var rimelig god betaling.
For hvert år som gikk så ble vi mer og mer uunnværlig, og en vår arbeidet vi så mye at læreren vår syns det gikk utover skolearbeidet. Dette arbeidet varte kun i høyst to hektiske uker, og gjorde livet betydelig enklere for mange som hadde store potetåkrer som skulle settes.
I ettertid så må jeg bare si at vi guttene var aktiv på den tida, og det forekommer meg at dette har påvirket våre liv etter at vi ble voksne i en positiv retning. Det er litt trist å se hvordan det har endret seg i de senere år, for ungdommen i dag vil så gjerne, men de får ikke sommerjobb så lett i dag som da. Vi fikk hele tiden en følelse av at vår arbeidskraft var ønskelig, og jobbene sto i kø hele tiden.
En fisketur på "Hyseleirå".
Det var en gammel tradisjon i vår familie å dra på fisketur sammen med onkel Karl. Han bodde på garden der min far vokste opp, og gamle tradisjoner de hadde hatt der, ble holdt vedlike ennå da jeg var liten gutt. Den store rofæringen med tre årepar ble brukt, og det var god plass til 4-5 personer uten at det var for trangt ombord. Det ble vanligvis benyttet en line på ca. 300 angler og to "tvikrøkje". Et "tvikrøkje" er et fiskesnøre med et blylodd i midten og to 30 cm lange tykke strenger på hver side med et øye i hver ende. Der ble det festet et 50 cm snøre med en hyseangel på hver forsyn. I enden av blyloddet var det en kraftig svivel som hindret snurr på den 100 meter lange senna. Det var et meget effektivt redskap til å fiske hyse og bleike med.
For at fisket skulle være vellykket så måtte man spa makk i fjæra. Lina ble egnet med makk, for det var det beste agnet som kunne benyttes for at fisket skulle bli vellykket.
Der det av erfaring var mest hyse var på "Hyseleirå" et mee inne i Harøyfjorden, og gamlekarene ville ikke høre snakk om noe annet sted å fiske. Det var alltid full klaff når de fisket der.
Det var viktig å sette lina etter det riktige meet der det av erfaring var mest fisk. Men det var også like viktig å ikke sette lina når det nærmet seg "sjøastøe". Dette er et gammelt uttrykk for da tidevannet står stille og det er full flo eller fjære. Da er det nemlig umulig å få noe fisk, uvisst av hvilken grunn, men denne erfaringen er reell og er kjent langs kysten fra gammel tid.
Da den 300 angla lina var satt skulle man fiske med to handsnøre(tvikrøkje) i tre timer før lina skulle drages. Det var vanligvis full klaff på slike turer fordi denne typen agn er uimotståelig for denne typen fisk. Vi fikk mer en det to familier hadde behov for, og da var det å gi fisk til de nærmeste naboene.
Man skulle tro at i en familie som hadde fiskebåt og rikelig tilgang til fisk, var dette unødvendig arbeid, men det ble gjort en eller to ganger hvert år. Jeg tror dette var gammel tradisjon og avkobling, og ikke det store behovet for fisk, men mener å huske at dette var årvisst helt til jeg ble voksen.
For at fisket skulle være vellykket så måtte man spa makk i fjæra. Lina ble egnet med makk, for det var det beste agnet som kunne benyttes for at fisket skulle bli vellykket.
Der det av erfaring var mest hyse var på "Hyseleirå" et mee inne i Harøyfjorden, og gamlekarene ville ikke høre snakk om noe annet sted å fiske. Det var alltid full klaff når de fisket der.
Det var viktig å sette lina etter det riktige meet der det av erfaring var mest fisk. Men det var også like viktig å ikke sette lina når det nærmet seg "sjøastøe". Dette er et gammelt uttrykk for da tidevannet står stille og det er full flo eller fjære. Da er det nemlig umulig å få noe fisk, uvisst av hvilken grunn, men denne erfaringen er reell og er kjent langs kysten fra gammel tid.
Da den 300 angla lina var satt skulle man fiske med to handsnøre(tvikrøkje) i tre timer før lina skulle drages. Det var vanligvis full klaff på slike turer fordi denne typen agn er uimotståelig for denne typen fisk. Vi fikk mer en det to familier hadde behov for, og da var det å gi fisk til de nærmeste naboene.
Man skulle tro at i en familie som hadde fiskebåt og rikelig tilgang til fisk, var dette unødvendig arbeid, men det ble gjort en eller to ganger hvert år. Jeg tror dette var gammel tradisjon og avkobling, og ikke det store behovet for fisk, men mener å huske at dette var årvisst helt til jeg ble voksen.
torsdag 28. juli 2011
Turnfesten
Denne festen vart arrangert først på 60 tallet og var et samarbeid mellom Harøy Turn og Idrettslag og Ålesund Turnforening.
Fra Ålesund skulle de bare vise sine aller beste turnere i oppvisninger i stang og skranke. Det var store forventninger til denne festen, og Vonheim var fyllt til trengsel. Ikke en stol var ledig og mange hadde trengt seg inn og måtte stå langs veggen bak i salen.
Øyas store sønn turnet i Ålesund Turnforening, og var faktisk hovedattraksjonen den kvelden. En makeløs god turner på den tid, og av den grunn hadde avisene Sunnmørsposten, Romsdals Folkeblad og Romsdals Budstikke journalister til stede. Det var noe stort vi skulle få være med på ......trodde vi. Festen var godt i gang og stemningen var upåklagelig, men det lå noe underlig i luften denne kvelden.
At publikum skulle få valuta for pengene var det ingen tvil om, og mye god turn ble vist av mange gode turnere. Kveldens høydepunkt nærmet seg. Øyas store sønn skulle turne, og det var det en fortettet atmosfære av spenning i salen. Konfransieren annonsert hans hjemkomst, og nå skulle han vise oss Harøyingene den kolossale fremgangen han hadde hatt i Ålesund.
Han gjennomførte noen øvelser på bom som var helt overbevisene, og konfransieren annonserte kveldens høgdepunkt svingstang. En makeløs øvelse var igang og det var helt stille i salen. Han var kommet til øvelsen "Stalder" der han står med begge beina og armene i kryss på stranga. Han skulle da ballansere kroppen slik at baken stod opp og resten av kroppen ned. Det var utgangspunktet for denne øvelsen. Alle ventet på en fantastisk øvelse, men istede kom det en kjempefjert.
Det som senere hendte er det trolig ingen som har helt oversikt over, men jeg kan huske at ei av øyas fine damer lo så hun tisset på seg. Da konfransieren sa at det bare var turnskoen som knirket var det naturligvis ett håpløst forsøk på bortforklaring, salen kokte og det så ut til at latteren ikke ville ta slutt.
Festen gikk helt ut av kontroll, og konfransieren hadde problemer med å få stoppet latteren.
Som naturlig er ble det vanskelig å gjennopprette ro og orden i salen, men ei lita turngruppe av eldre turnere fra Harøy klarte til slutt å få publikum på sporet igjen. Jeg er helt sikker på at alle godt voksne Harøyinger husker denne festen med et smil, men de "mistet" også en stor turner den kvelden.
Elektriker'n
Når jeg tenker tilbake på barndommen så kan jeg ikke annet en å tro at vi guttene var beskyttet av en høyere makt, for det var ikke den ting som ikke skulle prøves. Trafikk fantes ikke så det var til da en helt ukjent fare som bare eksisterte i byene på den tid og for ikke å snakke om i Amerika. Likevel så var det ikke fritt for at vi gjorde ting som var farlig, men oftest så var det uforstand som forårsaket uhellene.
Å klatre i trær var en av disse store utfordringene, men senere så var det mest for pyser, for utkikkstønnene på hvalbåtene i havna var mer passe for tøffinger som oss. Dette kunne bli noen ganger i meste laget farlig, men merkelig nok så var det ingen av oss som omkom om det flere ganger var nære på.
Jeg husker en gang vi guttene var samlet i en stor flokk på garden til Steinar Haugen, for der var det på den tid ei lita løe som vi hadde tilhold på. Som vanlig når det er mange gutter samlet så er det noen som er ekstra tøffe og har ustyrlig behov for å markere seg, og det hadde den gutten denne historien handler om i rikt monn. For å markere sin tilstedeværelse så kunne han gjøre de utroligste ting.
Han hadde på uforklarlig vis klart å klatre opp på løtaket, og på enden av møne stod det en stolpe som var plassert der for strømforsyning til løa. Som det var på den tid så var slike stolper forsynt med store isolatorer og tykk koppertråd til selve strømnettet. Han hadde alltid vært stolt av at han var flink til å turne, og no skulle han vise de andre guttene hvordan det skulle gjøres.
I et ubevoktet øyeblikk så hørtes en spe guttestemme rope, se på meg karer så skal dere få se en ordentlig turner, idet han tar rundt begge strengene. Det eneste vi guttene ser er et gnistregn, røyk og en liten gutt som faller ned til bakken bevisstløs. Heldigvis gikk hjertet og lege ble tilkalt. Han ble forbundet på begge hender opp til albuene, da han hadde store brannsår på hendene. Etterhvert så kunne han begynne på skolen, men skrive kunne han ikke den første tiden. Etter at sjokket hadde gitt seg, og vi guttene hadde fått dette på avstand tok leken til igjen som ingen ting hadde hendt, men gutten fikk tilnavnet Elektriker'n helt til han ble voksen.
Å klatre i trær var en av disse store utfordringene, men senere så var det mest for pyser, for utkikkstønnene på hvalbåtene i havna var mer passe for tøffinger som oss. Dette kunne bli noen ganger i meste laget farlig, men merkelig nok så var det ingen av oss som omkom om det flere ganger var nære på.
Jeg husker en gang vi guttene var samlet i en stor flokk på garden til Steinar Haugen, for der var det på den tid ei lita løe som vi hadde tilhold på. Som vanlig når det er mange gutter samlet så er det noen som er ekstra tøffe og har ustyrlig behov for å markere seg, og det hadde den gutten denne historien handler om i rikt monn. For å markere sin tilstedeværelse så kunne han gjøre de utroligste ting.
Han hadde på uforklarlig vis klart å klatre opp på løtaket, og på enden av møne stod det en stolpe som var plassert der for strømforsyning til løa. Som det var på den tid så var slike stolper forsynt med store isolatorer og tykk koppertråd til selve strømnettet. Han hadde alltid vært stolt av at han var flink til å turne, og no skulle han vise de andre guttene hvordan det skulle gjøres.
I et ubevoktet øyeblikk så hørtes en spe guttestemme rope, se på meg karer så skal dere få se en ordentlig turner, idet han tar rundt begge strengene. Det eneste vi guttene ser er et gnistregn, røyk og en liten gutt som faller ned til bakken bevisstløs. Heldigvis gikk hjertet og lege ble tilkalt. Han ble forbundet på begge hender opp til albuene, da han hadde store brannsår på hendene. Etterhvert så kunne han begynne på skolen, men skrive kunne han ikke den første tiden. Etter at sjokket hadde gitt seg, og vi guttene hadde fått dette på avstand tok leken til igjen som ingen ting hadde hendt, men gutten fikk tilnavnet Elektriker'n helt til han ble voksen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)