En rakettoppskytning.

Vi hadde syslet med tanken lenge, men viste ikke hvordan vi skulle begynne på dette prosjektet. Det var så mye "forskning" som måtte til. Konstruksjon, materialvalg og drivstoff var noe som vi brukte mye tid på å finne ut av.

Per Oddvar var hjernen, og jeg var praktisk medhjelper på bakkenivå.

Vi prøvde å lage en rakett.  Inspirasjonen fikk vi  fra Sputnik, den Russiske satelitten som naturligvis ble sendt opp med en rakett.

Det var drivstoff til raketten som var problemet, men etter endel "forskning" så fant vi løsningen. I kjelleren lå det henslengt Natriumklorat, og der lå drivstoffet til raketten. Dette ble benyttet til fjærning av ugress, men ble forbudt å bruke i landbruket.

Jo da 1/3 del sukker og 2/3 deler Natriumklorat var drivstoffet som skulle sende raketten til værs. Ett langt tykt papprør ble benyttet til selve raketten med en støypt tettning i fremre ende av beek. Natriumklorat og sukker ble omhyggelig blandet, og  røret ble fylt opp til randen.
Utskytningsrampen ble montert nede i fjæra for dette kunne bli noe  stort.
Jo da det ble oppskytning, men etter 15- 20 meter  til værs så brant det hull i sida på raketten så den begynte å gå sideveien og havnet i sjøen, heldigvis. Den etterlot en diger røyksky, men ingen lot seg merke av det unntatt gamle Peder, bror til bestefar. Hans kommentar var: "det var da svært så de brenner bråtebrann nede  på Stranda i dag". 

Et uvanlig værvarsel.

Det var på den tid da Tandberg lydband kunne kjøpes, og Ivar kom hjem med ett slikt vidunder.  Dette lydbandet ble umåtelig populært etterhvert.
"Fabro"  ,bror til bestefar, var unkar og  allerede en svært gammel mann  som ikke forsto seg på slike nymotens ting. Han skulle bli offer for et velregisert bedrag, som han ikke forstod seg på der og da.
Kjell,som nå bor i Vancouver CA  stod for regi på dette fantestykke mot denne gamle hedersmannen  som ble kalt "fabro", men heite Peder.
Peder hadde fått ny radio, og var veldig glad i å høre dagsnytt og værmeldingene. Det var kosen i livet hans, og ikke en dag var normal uten å ha hørt værmeldingene.
Kjell hadde lenge arbeidet med å lese værvarsel for Vestlandet inn på dette lydbandet, og resultatet ble etter forholdene godt. Tida var inne for ett ordentlig fantestykke mot "fabro" så dei monterte lydbandet på ett lite kott ved siden av rommet hans. Der sto nyradioen som han var så glad i på nattbordet hans  "tyvkoblet" til lydbandet og klart til bruk.
Gamlekaren hadde lagt seg på senga og det var tid for værmeldinger og dagsnytt. Han hadde sine rutiner, og alt gikk på tidssignalet så klokka hans var alltid rett. Da han slo på nyradioen begynte en værmelding av de helt uvanelige, men han fattet ikke mistanke. Det ble meldt full storm for Sogn og Fjordane og sterk storm ved Stadt, for Møre  og Romsdal ble det meldt  orkan i kastene. Ute skinte sola og været av det aller beste.
Etter meldingen kunne de fra kottet ved siden av rommet hans  høre han si for seg selv: "Ej trur dei e blitt  tulne disse meteorologan  på værvarslinga i Bergen".

Dynamittkista til onkel Karl.

Guttunger sier jeg bare............... de  er ikke alltid til å stole  på disse snille små rakkerne, for de er egentlig noen små luringer. Det var min erfaring med min generasjon i det området der jeg vokste opp. Mye forskning i det stille, som foreldrene våre ikke kunne tenke seg at vi drev på med.
Vi hadde prøvd å lage en rakett som misslykktes , og nå satte vi øynene på dynamittkista til onkel Karl. Kista sto i ett arbeidsrom ulåst i et bolighus fullt av folk. Var det noe som var typisk for vår foreldregenerasjon så var det totalt fravær av tenking på sikkerhet.
I denne kista  fra tidlig 1700 tallet lå ca.10 kg dynamitt, fenghetter og lunte samlet på en plass i en kiste i ett ulåst rom. Og ikke bare det,  rommet var en av favorittlekeplassene våre, og ble benyttet av oss daglig. En liten blunder var det som skulle til, og huset med en flokk mennesker og  innbo ble blåst til himmels.
Jeg og Per Oddvar 11 og 14 år tok likegodt en dynamittgubbe, fenghetter og rikelig med lunte, for dette måtte prøves. Vi hadde riktig nok testet fenghettene i potetåkeren til tante Karen med godt resultat, men dette var et mye større prosjekt som sto for tur.
Prøvesprengningsfeltet måtte bli Malen, for det var rimelig langt fra folk. Vi tok også med en liten spade for ladningen måtte graves ned mente vi. Det ble benyttet rikelig med lunte, og ladningen var endelig klar.
Jeg kan huske at vi uten tanke på konsekvenser tendte på lunta og løp ca.75 meter mot en voll, for å søke dekning bak den. Det var svært så lenge lunta brann, og plutselig så dukket det opp en mannsperson langs stranda. Vi fikk nesten panikk da han nærmet seg området ca. 200 meter fra der hvor ladningen lå nedgravd.  Endelig kom smellet, og en vegg av sand og skitt  sto 40-50 meter til værs.
Idet det smalt så ble turgåeren stående som forstenet, helt paralysert i et 10 talls sekunder, og så snudde han og løp motsatt vei så langt vi kunne se ham.
Til alt hell så gikk det godt, og det underlige var at vi hørte aldri noe om denne sprengningen i ettertid. Bare et dypt hull i sanden vitnet om hva som var hendt.

"Oksepåsinj"

Dette var den berømte "Oksepåsinj" på Jensremma som sto mer på to  ben en fire i sitt liv som fellesokse.

Først på 1950 tallet så ble det bestemt at det skulle anskaffes fellesokse for Myklebust og Røsok.
NRF kveg var den typen dyr gardbrukerne burde satse på. Tidligere så var det mange blandingsraser, og tilfeldig hvordan de formerte seg.
NRF kuene hadde vist at de melket betydligt bedre enn de gamle dyrene som hadde vært vanlig i alle besetninger på Vestlandet.
Den nye oksen ble sendt med rutebåten, og det var ikke noen liten okse dette, for den var 600-700 kg. og brunrød av farge. Den fikk en ekstra stor bås som var forsterket, for den var av  den kraftige sorten dette.
Denne oksen hadde ett navn der den kom fra, men det var ett upraktisk navn , og derfor kalte tante Karen den for"Oksepåsinj". Kjelenavnet passet fortreffelig på denne store,sterke og snille oksen.
Det skulle bli en travel tid for "Oksepåsinj", for han ble opphavet til alle kalvene på Myklebust og Røsok i 7-8 år. Han sto faktisk mer på to enn på fire bein den tid han levde her på jorden, men tidene forandret seg på den tid også. Da hans tjenestetid var over så ble "Oksepåsinj" sendt til Sunnmøre Slakteri, og på land med ferga "Haram" så kom hans  avløser i en VW transporter. Det var en mannsperson i kjeledress, gummistøvler og marigoldhansker, og slik er det også ennå 40 år senere :-))

Min første bil.

Jeg hadde allerede arbeidet 4 år, gjort unna et år fiskarfagskole på Aukra og fullført ett år millitærtjeneste i Hærens Sanitet på Lahaugmoen. Jeg var tilbake i mitt opprinnelige arbeid som var fiske, og som ikke var annet enn arbeid 330-340 dager i året. Livet var bare arbeid og jeg savnet noe å se frem til når jeg var hjemme, og min fornuft gav meg ideen til å kjøpe meg en bil.
Jeg hadde ikke mer enn tenkt tanken da jeg leste at Karl Dalen i Ålesund reklamerte for noen biler som heter Vauxhall. De var engelske  og hadde GM motorer, og skulle være gode biler......sa dem. For min del så valgte jeg en demonstrasjonskjørt Vauxhall  Viva 1966 modell som var kjørt 3500 km og 4 mnd. gammel ble det fortalt.
Etter to år så hadde jeg fått mer enn jeg hadde håpet på. En veldig fin bil og en mandagsbil. Denne  bilen gav meg mange utgifter, men mange fine turer også. Det var bare så underlig hvor mye feil det var med denne  bilen. Etter bare noen måneder så røyk varmeregisteret og to vindusheiser. Etter et år så ble det konstantert at alle 4 dekkene var det remner i, og etter 16000 km så røyk koblingen. Da radiatoren fikk en lekkasje så fikk jeg nok. Jeg satte bilen inn på ett verksted for å få den reparert i en fart og solgt omgående.
Det er underlig hvordan tilfeldighetene kan være, for da jeg kom for å hente bilen så sa verkstedeieren at han hadde en ny Audi som han ville selge meg. Det er unødvendig å fortelle at det ble handel, og den reparerte Vauxhallen skiftet eier den dagen.
Det ble en  ny Audi  60 1969 modell, men da jeg satt bak rattet i nybilen så var det ikke fritt for at jeg savnet gamlebilen.  Hunden vår var vel den som savnet mest gamlebilen, for godplassen hans fantes ikke lenger.
Når jeg tenker tilbake så har jeg hatt  mange fine biler så som Opel, Audi, VW passat, Volvo 850 og V70 og Mercedes, men ikke noen bil  har gitt meg så mange skuffelser og gleder som Vauxhallen.

Den lilla dressen.

Noen ganger kjøper man katta i sekken, og er så ærlig at man innrømmer  det.

For min del så er det ett slikt underlige kjøp som spesielt har festet seg oppe i hodet mitt, og i ettertid undret på hva  som skjedde.

 Året var 1970 og jeg hadde vært på en tur til Svalbard/Barentshavet med fabrikktråleren "Longva II" , og vel hjemme i Ålesund så var det min tur til å være med til Grimsby for å levere fangsten på ca.560 tonn fillet. 

Vel fremme i Grimsby så ble vi tilvist Union Dock, og losingen kunne begynne etterhvert. Det var gammel tradisjon at i England så skulle vi handle for der var alt så billigt i forhold til hjemme. Det som var mest å undres over var det store vareutvalget, og så de store kjøpesenterne. Jo da det ble handel det skal være vist, og jeg var en ekte "chechaquo".

I Grimsby så var det på den tid en jøde som hete Greenberg, og han hadde flere foretninger i byen. Det var en allsidig mann som snakket 14 forskjellige språk, og som spesialitet sunnmørsdialekt.
Han kom ombord hver tur for å kjøre oss opp på foretningene sine så vi kunne handle. Det var noe spesielt med den mannen, for jeg tror han kunne selge en kjole til en sjøulk om han ville. 

Jeg hadde på den tid vært mye på sjøen og fulgte ikke akkuret med på tidens moter, og viste at jeg ikke var med på dagens trend.  Jeg prøvde mange dresser, men klarte ikke å bestemme meg. Det  var da denne herr Greenberg kom med en dress som han sa var umåtelig populær i England. Det ble handel etter at jeg hadde prøvd den og funnet at den passet som støpt.
Betalte 25 pund for den mener jeg å huske, men det var først etter at jeg kom ombord jeg ble i tvil. Lilla dress i Norge.... ikke fanken det går ikke. I England så var den trendy, men i Norge.....tvilsomt. Da jeg kom hjem så fikk jeg enda mer betenkeligheter, for da jeg gikk gjennom gatene i Ålesund så var det absolutt ingen i lilla dress. 

Jo da dressen den ble hengt på loftet noen år, og vips så havnet den på bosset, men jeg misstenker min kone for at hun har hatt sine tanker om denne handelen.

Jo da jeg var helt edru og på den tid i god fysisk og psykisk form, men undrer meg på hva var det denne Greenberg hadde av overtalelsesevner som fikk meg der og da til å tro at jeg hadde gjort en god handel.

Mange forståsegpåere nå tenker jeg, men jeg tror de aller fleste som ikke kan kalle seg en moteløve hadde  gått i den samme fella :-))

Tante Karen.

Jeg vil har fortelle dere om tante Karen, for tøffere dame det må man lete lenge etter for å finne. Hun kom fra nabo garden der min mor vokste opp på Ræstad på Otterøya. Hun ble gift med onkel Karl, og sammen med ham fikk hun 6 barn, to jenter og 4 gutter.
Da de tok over garden Jensremma, så hadde de allerede tre fastboende i huset. Martin yngste bror til Karl bodde i huset fordi det var hjemmet hans, og bestemor bodde der til hun døde. Peder bror til bestefar var ungkar og hadde bodd der hele sitt liv. Disse tre  ble med da de kjøpte gården, og hun  måtte selvfølgelig sørge for mat og rene klær og hushold  til dem.
Det stoppet ikke der for i tillegg så hadde hun i lange perioder onkel Paul og Olga, tante Astrid og Laurits med barna Elias og Per Martin og min mor, far og søster Elin i huset. Det måtte ha vært ett salig kaos, men riktig nok så var mennene mye på sjøen i lange perioder. Huser var heller ikke stort, så her kan man bare tenke seg alle forsakelsene og hvor mange hensyn man måtte ta til enhver tid.
Etterhvert så kunne leieboerne bygge egne hus, bestemor døde, og de ble etter mange år bare hennes familie, og Peder  som bodde i huset. Jeg ville tro at det måtte være en befrielse for henne, men hva gjør hun da ? Hun måtte på en eller annen måte ha blitt ensom med mann og 6 barn i huset, og overgangen til å leve i en "normalfamilie".
På den tid da alle var flyttet ut av huset, så var det så mye tatere som reiste rundt på byggdene. De var ofte en flokk om de bare var en familie. De bestod ofte av mor, far en gammel onkel og ti unger med ett års mellomrom mellom hver.
De kom til tante Karen for å spørre om de skulle få ligge på løa deres, men hun tilbydde ett rom i huset deres for de hadde plass no til dem sa hun.  De flyttet inn med alt sitt, og bodde der i en uke. Det er slik at omstreiferne hadde på den tid liten mulighet til å holde seg ren, og klærne ble ikke vasket alltid. De var mange som mente at de var uærlige og stjal mye på sin vei rundt på bygdene.
Mange advarte henne om dette, men det ble ikke tatt noen ting fra dem på alle de årene de huset taterne som kom til bygda.
Hun holdt sitt hus rent og i perfekt orden, og det som jeg undret meg mest på var at omstreiferne luktet ikke bra, de hadde ett dårlig rykte, og var ikke alltid ryddige i huset, men jeg hørte ikke ett ord om dette fra henne.
Maken til dame som henne er ikke mulig å finne. Hun har vært død i mange år no, men ho er en av de som har lært meg endel om toleranse og respekt for menneskene vi omgir oss med.

Søndagsskolen.

Jeg vokste opp på ett sted der kristendom og gudstro var en viktig del av hverdagen. Derfor så ble det bestemt at det skulle være søndagsskole for barna i bygda.  Jeg og min lille venninde og søskenbarn var iblandt de som ble påmeldt på denne aktiviteten. Vi to var mye sammen på den tida, og ettertiden har lært meg at det er i barndommen du former deg til den du er som voksen.
Hun hadde en fantasi som var noe utenom det vanlige, og jeg kan ennå huske de mange påfunn og hendelser som vi opplevde sammen.
En gang så hadde mor hennes vært ekstra streng, og dette resulterte i at hun ville rømme hjemmefra....... veldig dramatisk besluttning. Hun skulle rømme til tante på Brunvoll, for hun var snill med henne sa hun. Da var det jeg som ble utvalgt til ledsager, men det var ett dårlig valg for jeg var veldig mørkredd på den tid. Flukten endte i en stor leteaksjon, og vi ble funnet kl 2400 noen kilometer fra hjemmet.
En gang skulle vi handle noen varer for hennes mor, og vi gikk glade og fornøyde på Handelslaget. På hjemmveien så syklet en 17-18 år gammel gutt fra bygda på henne, men fortsatte uten å stoppe. Det kunne se ut som om han bare hadde syklet over en ujevnhet i veien og trolig så var han mest bekymret for skade på sykkelen.
Det ble mye gråt og tårer, og etter at vi hadde børstet bort støvet og gråten stillnet så utbrøt hun: "Dette måtte være en lasaron"
Dagen var kommet til da vi skulle på søndagsskolen, men den startet ikke godt, for det ble den dagen vi ville huske lenge.
Vi hadde kommet godt igang, vi hadde fått søndagsskolebok og lovnad om mange gullstjerner i boka om vi var snille og var flittig å møte opp. Jeg kan bare si det som det var, det skar seg første dagen. Du  lille "tøffe" Oddbjørg som da var 7 år  du var en liten opprører for makan til opptrinn. Det måtte ha noe med kemi å gjøre, for lederen  den  søndagen var ikke førstevalget, for hun var svært kontrollerende av natur.
Hun hadde fortalt oss om Gud, Jesus, læresveinene og Golgata, og vi hørte på med åpne ører og store øyner. Vi fikk mange spørsmål som vi måtte besvare, og til slutt så fikk vi ett spørsmål om å rekke opp handa alle som ville være ett "Solskinnsbarn".
Alle rakte opp handa med unntak av Oddbjørg. Vil du ikke være ett "Solskinnsbarn" du Oddbjørg spurte lærerinna. Nei, hørte vi en  liten spe stemme som sa. Da får du  ikke gullstjerne i boka di sa lærerinna. Jeg bryr meg ikke om gullstjernene dine, og jeg vil heller ikke være ett "Solskinnsbarn".
Ikke tvil om at jeg hadde en venninde som jeg så opp til, og ikke bare det hun utfordret selveste søndagsskolelærerinnen 7 år gammel. Tror ikke at det ble mye søndagsskole etter dette opptrinnet, men slik endte det som ble til ett minne for livet.
I godt voksen alder så forstod jeg at vi hadde en kriger til i slekta, og disse genene de arvet hun av mora, tante Karen.

Tredje skoleår og fullt anarki.

Vi gikk allerede i tredje klasse, og Morten fra Kristiansund var vår lærer. Skolearbeidet gikk trått og læreren hadde sitt fulle hyre med å holde styr på klassen. Disiplinen var stadig synkende, og vi guttene fikk benytte vårt overskudd på andre ting enn skolearbeid og flid. Jeg og Rasmus var "tremenninger" og gode venner, men likevel så knuffet vi mye i friminuttene. Læreren hadde ett økende  problem med disiplin og orden hos endel av oss elevene, og det gav rom for ytterlige ville påfunn fra oss guttene.
Det var også muntre episoder som ikke er mulig å glemme. Vi hadde bibelsoge på den tid som endel av kristendomsundervisningen, og dagens tema var om Jeiriko og bymurene omkring byen. Det var da en liten gutt med rødt hår og fregner rakte opp hånden for å be om ett spørsmål. Hva vil du vite gutten min sa læreren.  Han ville vite om det var bymurer omkring Kristiansund. Læreren som ikke hadde fått tildelt all verdens humor svarte alvorlig at desverre så var det ikke det.
Noen dager senere så var det tid for nye påfunn for i ett langfriminutt tok klassens to hærførere seg den frihet å ta turen ned i havna for å se på en båt som ble losset der nede. Lasten bestod av millitært utstyr til Heimværnet så som uniformer og geverer m.m. Tiden går fort når man tar slike avstikkere, så de kom 20 minutt forsent til neste time. Læreren ville da vite hvor de hadde vært, og hva var grunnen til at de kom så sent tilbake. Det var da en av hærførerene sa at de hadde vært avsted å skutt "Morter".  Det måtte bli en eller annen straff, og den enkleste straffereaksjon var å sitte igjen en time etter skoletiden var slutt.
De stadige disiplinære episodene klassen opplevde det året ble ikke bare utført av alle de andre elevene, for etterhvert så ble det min tur til å være vanskelig.
Jeg og en annen gutt i klassen hadde kranglet, men jeg husker ikke hva vi var uenige om. Da siste skoletime var slutt så braket vi ihop ute gangen på skolen. Etter kampen så løp jeg etter ham dit han bodde, men det skulle vise seg  å være ett dårlig trekk. Han løp inn i kjelleren, og kom ut igjen med en skytemaske som de slakter dyr med.
Det er ikke vanskelig å forstå at jeg ble redd, og hva gjør man da.... ?   Jeg bare løp så fort som en 9 år gammel gutt kunne makte.....og helt hjem. Denne episoden  satt i underbevistheten min en tid, og jeg brukte mye energi på å skape tillit mellom oss to igjen.

Hva kunne det bli av slike  "rakkerunger" ?  De to som skulket en skoletime er begge professorer ved universitet i Norge. Rasmus, min tremenning, er meteorolog i NRK.               Det hadde ikke dere trodd tenker jeg :-))

Hyttelaget i Haugane.

Vi var blitt 12 år gamle, og  hadde en tid arbeidet målbevist for å få reist ei hytte nede i Haugane.  Vi var godt igang med arbeidet, men hadde vansker med å skaffe tilveie meterial og spiker. Arbeidet gikk heller ikke helt etter planen da vi kranglet , og vi konkluderte med at det måtte velges en ledelse. Den naturlige leder ble Leif Egil, og naturligvis måtte det bli han....han ble i tillegg  kasserer også. Vi andre måtte ta tiltakke med styreverv, for demokrati måtte det være. Konflikter hadde truet med å kullkaste hele prosjektet.
En av guttene eide mønebjelken, og hvis vi ikke  ble enige så truet han med at den ville han ha tilbake, og da måtte vi rive halve hytta.
Jo da ett styre fikk vi bruk for for å løse alle konfliktene, som  stadfestet at alle hadde like andeler i hytta. Dette ble klubbet igjennom og bokført i protokollen, og all diskusjon stillnet etterhvert.
Det ble behov for å  finnansiere diverse vedlikehold og nyinnkjøp. Styret vedtok da at alle medlemmer skulle betale 25 øre uka til hyttekassa. Etter mange uker med prikkfrie innbetalinger, og mye trivsel, så var det en av guttene som unnlot å betale sin kontigent på 25 øre.
Etter tre uker med utelatt betaling så ble det innkalling til styremøte i hyttelaget. Formannen innformerte om at han hadde konfrontert vedkommende om at han ikke hadde betalt kontigent for de tre siste ukene.
Styremøtet tok avstemming på følgende forslag fra styret : "Svein også kallt   "kviner'n"  er herved utstøytt av hyttelaget i Haugane".  Dette ble innført i hytteprotokollen og signert av styremedlemmene.
Dette skulle vise seg å bli ei utrivelig sak, og forstod raskt at vi fikk behov for å rette opp det dårlige inntrykket vi hadde skapt med dette vedtaket.
Hva gjør 12 år gamle gutter i en slik kinkig situasjon da flere viste sin missnøye mot oss. Her måtte vi handle og det raskt, så det første vi tenkte på var selskap. Birkelund Handel hadde kjøpt inn ett parti med hvetenøtter i 60 liters sekker, og vi slo på stortromma og kjøpte like godt en sekk. Det ble invitert til selskap i hytta vår i Haugane, men oppfordret gjestene å ta med sukker og skje.
Det ble ett heidundrende selskap på hvetenøtter, men sekken så ut til å aldri bli tom. Det er unødvendig å fortelle om hva vi spiste da vi var i hytta, og jeg mener å  huske at den sekken varte hele det året.
Hva ble de til alle disse små " rakkerungene" ?

Kåre ble utdannet i mekanisk industri, og arbeidet med produksjon av vinsjer til oljeindustrien. Jeg selv ble først fisker, og senere skipsfører i Fjord 1 MRF. Leif ble professor og foreleser ved universitetene i Norge, og Svein ble en av de mest kjendte  fiskeskippere  i Norge.
Lars Palmer yngste broren til Leif Egil hadde sittet å hørt på all kranglingen vår, og han ble ikke uventet psykolog.
Jo da, vi ble da til noe vi  også :-)

Rastafisk, grindaspekk og kjalk.

I min tid som fisker har jeg naturligvis spist endel mat fra havet, men det jeg her vil fortelle om er likevel noe uvanlig. Vi hadde  fisket vinterstid på Grønlandsbankene ombord i fabrikktråleren "Longva", og var på vei over Nordatlanteren til Grimsby som var  vår leveringshavn i England.
Vi var på denne turen 44 mann som bestod av nordmenn, færøyinger, dansker og en portugiser. Det var ett meget sammensveiset mannskap, og som forståelig var, så fikk vi variert internasjonal mat fordi mye proviant ble innkjøpt i England. Tror at bedre mat får man ikke på noen båt, for det var bare det beste som var godt nok for oss der ombord.
På  tråldekket var det 12 mann fordelt på to vakter 10 færøyværinger og 2 nordmenn og den ene  var jeg.  De snakket om noe rastafisk de skulle henge til tørk. Arbeidet så ut for meg som om det var viktigst mulig å få fisken surnet før den skulle henges opp til tørk i sjødrev og bitende kulde. Før den henges så skulle fisken urenset stå i en basket i 2-3 døgn å "surne".
Jeg ble meget skeptisk, men etter 3-4 uker så mente de at den var klar for tilberedning.  De lot den likevel  henge noen uker til,  for på seilasen hjem til Grimsby så skulle de lage selskap for dekkskarene. Siste ukene på feltet  ble jeg oppmerksom på at færøyingene hovet inn kjalk og krykkje. De ble raskt og humant avlivet, ribbet for fjær og renset etter alle kunstens regler, og så ble de hengt til tørk en uke eller to.
Færøyværingene hadde store lagre med noe jeg spøkefullt kallte reserveproviant, og det var tørket kjøtt og spekk fra de meget berømte "Grindadrapene" på Færøyene. De hengte dette spekket ut til  lufting titt og ofte  fordi dette oppbevarte de på lugaren, og jeg hadde en misstanke  om at det var den  tvilsomme lukta de ville bli kvitt noen timer fra denne "delikatessen". Det var  ingen datostempling, eller form for kvalitetssikring , men 1000 års erfaring  med dette produktet.
Man kan tryggt si at dette ikke egnet seg å lagre i proviantrommet. Dette var mat som tatt direkte ut av Njåls saga eller Snorre Sturlason.
Da vi hadde full last og  hadde vasket ned hele skipet og fabrikken så kunne sjøvaktene settes og seilasen over Nordatlanteren var påbegynt. Overseilingene var alltid den tiden da hele mannskapet  riktig kunne kose oss sammen, for da var det kino og festlig samvær i messa  hver kveld med "noko attåt".
Jeg hadde glemt alt dette pratet om grindaspekk, tørkakjøtt, kjalk, krykje og rastafisk da en av færøyingene vekket meg en natt med å si at jeg var velkommen ned i messa til en fest sammen med dei.
Allerede før jeg kom ned i gangen så kjendte jeg en lukt som jeg aldri tidligere kjendt. Inne i messa sto bordene dekket og klart, og det beste danske brennevinet som kunne finnes var skaffet tilveie.
Det ble ett underlig måltid. Jeg spiste litt krykje, som var  grønn kokt,  tørkakjøtt,grindaspekk og kjalk, men forstod fort at jeg var alt for godt vant i matveien. Det som jeg var mest skeptisk til var rastafisk.  Jeg hadde sett hvordan dette ble til og grøsset, men du verden for en overaskelse. Den var tilberedt sammen med potet, gulrot,kålrabistappe og flesketerninger.
Det var ubeskrivelig godt, og jeg er sikker på at jeg aldri får smake rastafisk slik dei tilberedte den. Det er ikke vanskelig å forstå at denne dekksgjengen var noen fantastiske karer å være sammen med. Færøyingene de var noen hederskarer, og jeg kommer aldri til å glemme samholdet og det harde livet vi kjempet oss i gjennom sammen i flere måneder  med frost ned til -30 kuldegrader og en arbeidsdag på fra 12-16 timer i døgnet.
Jeg sier heller ikke formye om jeg forteller at det danske brennevinet  satte prikken over i'en under dette festmåltidet :-))