Rastafisk, grindaspekk og kjalk.

I min tid som fisker har jeg naturligvis spist endel mat fra havet, men det jeg her vil fortelle om er likevel noe uvanlig. Vi hadde  fisket vinterstid på Grønlandsbankene ombord i fabrikktråleren "Longva", og var på vei over Nordatlanteren til Grimsby som var  vår leveringshavn i England.
Vi var på denne turen 44 mann som bestod av nordmenn, færøyinger, dansker og en portugiser. Det var ett meget sammensveiset mannskap, og som forståelig var, så fikk vi variert internasjonal mat fordi mye proviant ble innkjøpt i England. Tror at bedre mat får man ikke på noen båt, for det var bare det beste som var godt nok for oss der ombord.
På  tråldekket var det 12 mann fordelt på to vakter 10 færøyværinger og 2 nordmenn og den ene  var jeg.  De snakket om noe rastafisk de skulle henge til tørk. Arbeidet så ut for meg som om det var viktigst mulig å få fisken surnet før den skulle henges opp til tørk i sjødrev og bitende kulde. Før den henges så skulle fisken urenset stå i en basket i 2-3 døgn å "surne".
Jeg ble meget skeptisk, men etter 3-4 uker så mente de at den var klar for tilberedning.  De lot den likevel  henge noen uker til,  for på seilasen hjem til Grimsby så skulle de lage selskap for dekkskarene. Siste ukene på feltet  ble jeg oppmerksom på at færøyingene hovet inn kjalk og krykkje. De ble raskt og humant avlivet, ribbet for fjær og renset etter alle kunstens regler, og så ble de hengt til tørk en uke eller to.
Færøyværingene hadde store lagre med noe jeg spøkefullt kallte reserveproviant, og det var tørket kjøtt og spekk fra de meget berømte "Grindadrapene" på Færøyene. De hengte dette spekket ut til  lufting titt og ofte  fordi dette oppbevarte de på lugaren, og jeg hadde en misstanke  om at det var den  tvilsomme lukta de ville bli kvitt noen timer fra denne "delikatessen". Det var  ingen datostempling, eller form for kvalitetssikring , men 1000 års erfaring  med dette produktet.
Man kan tryggt si at dette ikke egnet seg å lagre i proviantrommet. Dette var mat som tatt direkte ut av Njåls saga eller Snorre Sturlason.
Da vi hadde full last og  hadde vasket ned hele skipet og fabrikken så kunne sjøvaktene settes og seilasen over Nordatlanteren var påbegynt. Overseilingene var alltid den tiden da hele mannskapet  riktig kunne kose oss sammen, for da var det kino og festlig samvær i messa  hver kveld med "noko attåt".
Jeg hadde glemt alt dette pratet om grindaspekk, tørkakjøtt, kjalk, krykje og rastafisk da en av færøyingene vekket meg en natt med å si at jeg var velkommen ned i messa til en fest sammen med dei.
Allerede før jeg kom ned i gangen så kjendte jeg en lukt som jeg aldri tidligere kjendt. Inne i messa sto bordene dekket og klart, og det beste danske brennevinet som kunne finnes var skaffet tilveie.
Det ble ett underlig måltid. Jeg spiste litt krykje, som var  grønn kokt,  tørkakjøtt,grindaspekk og kjalk, men forstod fort at jeg var alt for godt vant i matveien. Det som jeg var mest skeptisk til var rastafisk.  Jeg hadde sett hvordan dette ble til og grøsset, men du verden for en overaskelse. Den var tilberedt sammen med potet, gulrot,kålrabistappe og flesketerninger.
Det var ubeskrivelig godt, og jeg er sikker på at jeg aldri får smake rastafisk slik dei tilberedte den. Det er ikke vanskelig å forstå at denne dekksgjengen var noen fantastiske karer å være sammen med. Færøyingene de var noen hederskarer, og jeg kommer aldri til å glemme samholdet og det harde livet vi kjempet oss i gjennom sammen i flere måneder  med frost ned til -30 kuldegrader og en arbeidsdag på fra 12-16 timer i døgnet.
Jeg sier heller ikke formye om jeg forteller at det danske brennevinet  satte prikken over i'en under dette festmåltidet :-))