Søndagsskolen.

Jeg vokste opp på ett sted der kristendom og gudstro var en viktig del av hverdagen. Derfor så ble det bestemt at det skulle være søndagsskole for barna i bygda.  Jeg og min lille venninde og søskenbarn var iblandt de som ble påmeldt på denne aktiviteten. Vi to var mye sammen på den tida, og ettertiden har lært meg at det er i barndommen du former deg til den du er som voksen.
Hun hadde en fantasi som var noe utenom det vanlige, og jeg kan ennå huske de mange påfunn og hendelser som vi opplevde sammen.
En gang så hadde mor hennes vært ekstra streng, og dette resulterte i at hun ville rømme hjemmefra....... veldig dramatisk besluttning. Hun skulle rømme til tante på Brunvoll, for hun var snill med henne sa hun. Da var det jeg som ble utvalgt til ledsager, men det var ett dårlig valg for jeg var veldig mørkredd på den tid. Flukten endte i en stor leteaksjon, og vi ble funnet kl 2400 noen kilometer fra hjemmet.
En gang skulle vi handle noen varer for hennes mor, og vi gikk glade og fornøyde på Handelslaget. På hjemmveien så syklet en 17-18 år gammel gutt fra bygda på henne, men fortsatte uten å stoppe. Det kunne se ut som om han bare hadde syklet over en ujevnhet i veien og trolig så var han mest bekymret for skade på sykkelen.
Det ble mye gråt og tårer, og etter at vi hadde børstet bort støvet og gråten stillnet så utbrøt hun: "Dette måtte være en lasaron"
Dagen var kommet til da vi skulle på søndagsskolen, men den startet ikke godt, for det ble den dagen vi ville huske lenge.
Vi hadde kommet godt igang, vi hadde fått søndagsskolebok og lovnad om mange gullstjerner i boka om vi var snille og var flittig å møte opp. Jeg kan bare si det som det var, det skar seg første dagen. Du  lille "tøffe" Oddbjørg som da var 7 år  du var en liten opprører for makan til opptrinn. Det måtte ha noe med kemi å gjøre, for lederen  den  søndagen var ikke førstevalget, for hun var svært kontrollerende av natur.
Hun hadde fortalt oss om Gud, Jesus, læresveinene og Golgata, og vi hørte på med åpne ører og store øyner. Vi fikk mange spørsmål som vi måtte besvare, og til slutt så fikk vi ett spørsmål om å rekke opp handa alle som ville være ett "Solskinnsbarn".
Alle rakte opp handa med unntak av Oddbjørg. Vil du ikke være ett "Solskinnsbarn" du Oddbjørg spurte lærerinna. Nei, hørte vi en  liten spe stemme som sa. Da får du  ikke gullstjerne i boka di sa lærerinna. Jeg bryr meg ikke om gullstjernene dine, og jeg vil heller ikke være ett "Solskinnsbarn".
Ikke tvil om at jeg hadde en venninde som jeg så opp til, og ikke bare det hun utfordret selveste søndagsskolelærerinnen 7 år gammel. Tror ikke at det ble mye søndagsskole etter dette opptrinnet, men slik endte det som ble til ett minne for livet.
I godt voksen alder så forstod jeg at vi hadde en kriger til i slekta, og disse genene de arvet hun av mora, tante Karen.