En Ålesundstur med rutebåten "Haram".

Det var midt på 50 tallet før fergene trafikkerte nordøyene, og rutebåten "M/F"Haram" gikk ruta Steinshavn - Ålesund hver dag med retur ettermiddag/kveld. Dette var en stasbåt og gikk ruta i storm og stille hele året, og skipper ombord var den legendariske Olgar Kobbevik. 1.Styrmann var Bjørn Leikanger og 2.styrmann var Karl"Kalle" Spjutøy. Gode karer alle sammen og det resterende mannskap var av beste sort.
Jeg kan ennå huske en tur til Ålesund da vi møtte opp på kaia kl.0540 og før avgang hadde de lastet ombord et utall melkespanner for Sunnmøre Meieri. Da alt var klart ringte skipperen i bjella og fortsette til Fjørtoft,og anløpene videre var Rogne, Longva, Austnes, Kjærstad,Skjelten, Kalvøy og endelig til Ålesund. Passasjerene hadde en tendens til å benytte spesielle faste bord ettersom hvor de bodde. De som kom ombord fra Rogne var særdeles spesielle, og i særdeleshet  damene, for de hadde skaut alle sammen. Jeg kan huske at jeg syns de var gammeldagse  da, men i dag så hadde de ikke blitt viet noen spesiell oppmerksomhet om de gikk rundt i Gamlebyen i Oslo. De hadde klær ikke ulikt slik mange  muslimske kvinner gjør idag, og noen hadde hatter med et diskre slør foran. Tror ikke at dette var datidens mote, men heller at de hang noe etter i datidens moteverdenen.
Mennene var en salig blanding av fiskere og bønder som skulle til byen for å handle inn diverse nødvendige ting, eller kjøpe traktor til garden. De hadde dress alle mennene, og hatt det skulle en tro var påbudt. Alle som var, eller ville være menn hadde hatt, men noen opphøyde seg selv til noe mer ved å bruke blankskjermlue. De var liksom baser eller skippere kunne det se ut som, men i virkeligheten så var de bare bundet av tunge gamle tradisjoner.
Stuerten ombord hete Giæver og var jøde. Han hadde overlevd konsentrasjonsleirene i Polen under krigen og var preget av det. Han var likevel en flink  stuert, og viste å få igang omsetningen av kaffe og mat til passasjerene. Reisetida ble ikke så lang for det var en veldig koselig atmosfære ombord, og her møtte man kjente så praten gikk lett helt til "byen".  Billettørene ombord hadde en travel jobb, for på denne ruta var det et utall med takstsoner å holde styr på, og i tillegg så måtte de skrive ut billettene på et brett og billettruller i noen samband. Jeg kan ikke annet å forundres over hvordan vi klarte disse reisene økonomisk, for vi spiste ombord, middag på kaffe og gjerne noe på tilbaketuren også. I Ålesund la båten til på Skansekaia, og der lå han en time eller så og så gikk han til Meierikaia for å levere melka fra nordøyene og ta med returspannene tilbake. Så gikk de tilbake til Skansekaia og lå der til avgang kl.1630. På tilbaketuren så var det samme folkene som kom ombord, og samme arbeidet for hvert anløp. Passasjerer gikk iland og tomme melkespann  sammen med last  ble losset. For hvert anløp så var det samme rutinene først tomme spann iland og så varer som skulle losses og lastes.
I salongen gikk praten og det ble drukket betydelige mengder med kaffe, og så ble det vel vekslet mye bygdesladder på turen. Nye betjentskaper ble til, noen røk uklar og noen møtte sin tilkommende kjærest på slike turer. På disse byturene med rutebåten "Haram" ble det fraktet biler, husdyr og alt som behøvdes til et lokalsamfund. Det ble til og med født barn ombord, så man kan trygt si at dette var selve hovednerven til lokalsamfundet. Dette kan høres ut som om det var bare herlighet og glede, men var det noe  man hadde nok av så var det tid. I dag er tid og punktlighet meget viktig i samferdsel, for fergene med "roll on roll off" er mye effektivere. Melk og varer transporteres med trailere og lastebiler direkte til mottaker. Den typen transport som M/B"Haram" utførte er erstattet av hurtigbåter som går med 30-35 knop i den samme ruta. En utrolig forbedring for Nordøyene.

Da Myklebust og Uksnøy ble overført fra Haram til Sandøy Kommune.

På 50 tallet ble det nedsatt en  kommite som skulle se på inndelingen av kommunene i Norge, og om det var mulig å slå sammen områder som naturlig hørte sammen. Vi på Myklebust tilhørte Haram Kommune, og det var særdeles unaturlig sett med normale øyner. Det var ligningskontor på Fjørtoft og administrasjon på Haramsøy senere Brattvåg og eldresenter på Haramsøy. Dette var særdeles upraktisk da også kirken vår var på Fjørtoft, og  mine besteforeldre og nære slektninger var begravd der. Harøy kirke var 4 km vei fra Myklebust og kommuneadministrasjonen 7 kilometer, så det var helt innlysende hva som måtte være best for folket.
Da denne "Skeikomiteen" hadde gitt sin innstilling til kommuneregulering  rundt om i Norge, så berørte det mange. Det er noe som er helt uforståelig for nye generasjoner når noe så selvfølgelige som disse forbedringene ble møtt med protester de fleste plasser. Man vet hva man har, men vet ikke hva men får var det mange som sa. For Myklebust sin del så var det helt selvfølgelig at vi burde tilhøre Sandøy Kommune, men de eldre i bygda protesterte på det sterkeste mot denne sammenslåingen. Det verste av alt var at de hadde ingen kloke argument mot det nye forslaget, men deres mottrekk var å true med å flytte fra stedet. Vi som da var ung syns dette var helt latterlig da kapasiteter som senere ble Fiskeriminister i Bortenregjeringen truet med å flytte. Bygda gjennomgikk en stor krise denne perioden, og det var tendenser til splittelse i folket. Det ble gjennomført en privat folkeavstemning i bygda og resultatet vart 87 stemmer mot og 12 stemmer for, noen blanke stemmer  og noen lot være å stemme. I 1958 konfirmerte en gutt seg i Harøy kirke, og han ble regnet som den reneste desertør. Jeg selv konfirmerte meg i 1960 i samme kirke, og ble kalt desertør sammen med to andre gutter av en voksen aktet mann i bygda. Det var harde tider da denne sammenslåingen ble vedtatt, og at voksne mennesker kan til de grader bli så urasjonell er helt utrolig. Myklebust ,Uksnøy og Storholmen ble overført til Sandøy kommune i 1965, og siden da har det blitt betydelig mye enklere å være bosatt i denne bygda, og idag så er ordføreren i kommunen fra Myklebust. Skal si det har blitt forandringer, og noen av de gamle damer og herrer som ville tilhøre Haram er ikke blant oss lenger. I dag er alle enig i at denne kommunereguleringen var riktig, og til det beste for folket.  Da denne kommunen har blitt kåret til en av de beste i landet på levekår og økonomi, så kan man ikke si annet en at denne sammenslåingen vart vellykket.

To hummerfiskere.....

I bygda vår bodde det to hummerfiskere, og begge var spesielle hver på sitt vis. "SteinskiftArne" som han blant bygdafolk ble kalt var ungkar stor og fryktelig sterk, men var ellers en meget myk mann. "MarøyJonas" var motsetningen for han var liten, med en ukuelig vilje, men  en ordentlig skøyer og luring. Disse to hadde mange konflikter med hverandre der Arne var alltid den som ble sittende med "SvartePer". Samme hvor de kranglet og kivest så måtte de likevel være sammen, for de var vist avhengig av hverandres selskap.
Disse to karene konkurerte om fangstplassene, og det var ikke måte på hva de kunne finne på. En gang Jonas hadde fått veldig mange hummere som var under minstemålet, så hadde han dratt en av teinene til Arne og lagt 8 hummere som var under minstemålet i den. Dagen etter så fikk han høre på bygda at Arne hadde fisket framifrå mye hummer siste døgn, og i en av teinene så hadde han fått 8 hummere.
Hvem som hadde beste båt og beste motor var det også uenighet om for Jonas hadde skiftet motor den sommeren, og valget falt på en 10 hk sabb diesel. Det var da Arne sa:"Nå skal vi se på hvem som har best motor om det Sabb eller Solo". Arne hadde sverget på at Solo motoren som var montert i hans båt var blant de beste  som kunne finnes for den var av svensk kvalitet, og den gikk på parafin. Solomotoren var 12-16 hk så derfor mente Arne at han uten risiko kunne utfordre Jonas på hvilken båt som gikk raskest. Arne var ikke av de som var raskest i hode så han ved neste anledning utfordret Jonas på å kjøre om kapp fra Myklebust havn til utsiden av Uksnøya der hummerteinene var satt ut.  Jonas aksepterte utfordringen fra Arne og tilføyde at da skulle det bli endelig hvem som gikk raskest av de to båtene. Jonas hadde blitt noe i tvil om utfallet da hans motor ikke var mer en 10 hester, og fant derfor det sikrest å ta visse forholdsregler. Han var en luring det er sikkert, for om natta så hadde han tatt turen ned i havna for å feste et tau til rorstilken med en sinkbøtte i enden av samme  tauet på Arnes båt. Dette måtte være rikelig til at han kunne ha en mulighet til å få større fart en Arne med sin båt.
Neste morgen var begge i grålysningen nede i havna for å gjøre klart for å kapp kjøre distansen Myklebust fiskerihavn til Brunkleggen fyr ved Uksnøya.
Ved kaikanten på Myklebust havn startet dramaet da Arne sikker på utfallet satte regulatoren på 15 som var vanlig speed, for han ville ikke brenne ekstra "Krutt", da  24 var max speed. Det skulle være tilstrekkelig til å knekke Jonas tenkte han. Side om side gikk de forbi kaikanten, men det var da merkelig for Jonas med 10 hesteren holdt samme fart. Han forsøkte med 20 på regulatoren, men det så ikke ut til at det ble noe mer fart så han gav like godt  full fart 24 på regulatoren for å endelig "drepe"  ham, men Jonas hang på og ikke bare det han gikk forbi med et ekkelt glis som Arne  følte særdeles fornedrende.  Dette hadde han ikke trodd at den lille Sabben var så kraftig, men tok nederlaget med fatning. Jonas hadde dratt mye av teinene sine da han kom på feltet, og følte at her var det noe som ikke stemte. Den dagen så brukte Arne god tid på å dra teinene, for han ville være sikker på at han ikke møtte Jonas sitt hånlige smil når han kom tilbake til havna. Resten av dagen gikk soloen på 15 på regulatoren, for det var ingen grunn til noe hardkjør. Hele dagen hadde tankene hans surret omkring dette kappkjøret med Jonas, og på hjemveien så streifet det ham at det måtte være mye strøm i sjøen. Han slo seg til ro med at det hadde Jonas også fordi begge hadde same handicap.  Da han hadde fortøyd båten i utfaret, og skulle ro iland så han noe som gjorde ham forbannet, for under stilken på båten så han et tau med ei sinkbøtte i enden. Han hadde hele dagen slept ei sinkbøtte etter båten, og forstod med ett hele sammenhengen. Det hører med til historien at Arne fikk sin revansj, men at han gang på gang skulle bli lurt av Jonas var mye vondere for ham.

Snurpenota.....

Vi var en liten flokk gutter i 12-14 årsalderen og var full av virketrang. På ettersommeren og høsten så var det vanlig at fiskerihavna var full av mort(seiyngel), og vi guttene hadde laget en snurpenot av to sildegarn. I havna skulle vi prøve om dette fiskeredskapet var egnet til å fiske mort med. Nota ble greidd etter alle kunstens regler i en stor robåt, og noen av guttene skulle betjene båten og nota og resten skulle hale i å dra på land. En dag det var riktig mye mort i havna så var vi klare for å gjøre første kast med denne nota. Karsten, senere skipper på hvalfangstskuta "Kato" skulle være bas da han var den elste av oss  mulig den mest erfarne.
En stor fiskestim ble omringet, og det møysommelige arbeidet tok til med å få endene på nota inn til land. Det ble mer en forventet, for nota var mest full av fisk, og det ble hovet fisk inn i rofæringen til den mest var fullastet. De fleste gikk rundt med bøtter og spann for å selge fisken, og mye ble frosset til krabbeagn, men også mye måtte dumpes da vi ikke klarte å selge alt.
I dag hadde vi  blitt anmeldt for fiskedumping og Kurt Oddekalv hadde sikkert vært involvert,  men på den tid var slike ulykker ikke regnet som noe galt  men heller et uttrykk for at vi overvurderte markedet. Jeg kan ikke si annet en at vi var noen aktive unger alle sammen, for prosjektene de sto i kø hele tiden. Vi gjorde ikke flere kast med denne snurpenota heldigvis, det ble  mer fisk en vi hadde behov for og krabbeagn det hadde vi så det monnet.

Da jeg debuterte som kokk.....

Jeg kan ikke annet si en at jeg har arbeidet med litt av hvert da jeg var på fiske, men det var et arbeid som ikke passet meg og det forstod jeg etterhvert. Vi drev trålfiske her på mørekysten, jeg var 17 år og heller uerfaren sjømann. Vi var ikke fulltallig mannskap denne turen så vi måtte rokere på jobbene. Det var da tvingende nødvendig å improvisere for kokken var syk, og mat det er det en selvfølge at vi skulle ha. Etter mye diskusjon så ble  mannskapet enig om at vi skulle være kokk hver sin dag denne turen. En meget tvilsom besluttning, for noen kokebok kan jeg ikke huske at vi hadde. Jeg for min del var  best  på å koke kaffe så denne uken kunne by på mange rare og enkle retter. Første mann ut hadde bestemt hva han skulle lage, og han ble ukas vinner. Da vi fikk svært mye havkreps i trålen så valgte han ut et parti av denne krepsen som han kokte og rensket halene,og  laget hvitsaus  til. Den krepsehale retten med poteter og gulrot til vart en  "Hellstrøm Spesial", og han la naturligvis et sterkt press oss som skulle koke etter han.
Dagene nærmet seg at det var jeg som skulle være kokk, og det tårnet seg bokstavlig talt opp for det var meldt stiv til sterk sørvestlig kuling. Vi trålet i sydost/nordvestlig retning på et område som kalles Onarenna, og da fikk vi bølgene på tvers av båten. Det ble mer en rikelig med slingring, og det var ikke det som skulle gjøre arbeidet enklere. Jeg monterte slingrebrett og duk på bordene og gikk til arbeidet med liv og lyst. Slike dager så måtte det bli noe enkelt, og da valgte jeg pølse og potetstappe. Det var da en enkel jobb, men det slingret noe forferdelig den dagen. Ikke fred å få et minutt. Grytene sto ikke på omnen uten at de var sikret med slingrestag  så det vart mye å passe på. Pølsene stod og trekte og potetstappa var ferdig, men det var så merkelig mye skum i pølsegryta. Hva kunne det være for noe fenomen, men roet meg og satte maten på bordet og ropte middag til alle. Mannskapet benket seg rundt bordet i messa for å virkelig spise  denne herlige maten. Etter at noen hadde spist en munnfull så kom følgende kommentar:"Det var da en merkelig smak på disse pølsene..... det smaker såpe  om jeg ikke tar feil".
Det viste seg at et lite såpestykke i en såpeholder på motsatt side av byssa hadde  i den forferdelige slingringen  falt i en bue og ned i gryta. For et fantastisk "Hole in one"treff, og det var bare å sette på nye pølser, men etter dette måltidet så var det jeg som var "Såpekokeren" der ombord.......... i lang tid faktisk. Mat ble det naturligvis, men såpestykke var sporløst borte. Det eneste som kunne finnes igjen var uvanlig mye skum. Maken til sørvestkuling..........................

Kalven min.

Det er rart hva man husker fra tiden før jeg var fem år, men ofte så er det spesielle hendelser som er årsaken til det. En av disse spesielle hendelser som sitter i minnet hos meg er kalven min på Norstrand. Jeg var  fire år og var travelt opptatt med en kalv som nylig hadde sett dagens lys for første gang. Den ble jeg særdeles glad i og besøkte fjøset så ofte det var mulig. Det ble mye klapping og kos, og det var ikke vanskelig å bli glad i en slik liten koselig fin kalv.
En dag jeg skulle opp i fjøset for å besøke kalven min så hendte det som ikke skulle hende meg. Kalven skulle slaktes og det var det ingen som hadde fortalt meg, og da jeg uten forvarsel kommer inn i yttergangen på fjøset går jeg rett på selve slaktingen av denne kalven. Det jeg minnes best er to store karer med kniv og en stor slegge som først slår kalven i hodet for så å stikke kniven i hovedpulsåren så blodet sprutet. Jeg måtte ha stått mulig i et minutt helt lammet av synet før jeg løp i sjokk hjem til min mor. Jeg ville nesten ikke tro det jeg hadde sett den dagen, og ville opp å se om det var virkelig kalven min de hadde slaktet. Da jeg kom opp på løa der hang en skrott ribbet for skinn, hode og innvoller  etter en talje i taket, og kalvebingen var tom.  Jeg kan ennå huske dette, og mine foreldre måtte se at dette hadde påført meg en sorg som det gikk lang tid å lege. Fra den dag nektet jeg å spise kjøtt, og samme hva min mor forsøkte med små triks så ville jeg bare spy når jeg så denne maten på bordet.
At slike opplevelser preger et barnesinn er det ingen tvil om, for jeg måtte bli 16-17 år før det var mulig for meg å spise rent kjøtt.

Indremisjonsbasar på Solvang.

Jeg vokste opp i ei bygd der religion hadde en sentral plass i folket, og tante Astrid og Ida var ledere på hver sin måte. Disse Indremisjonsbasarene var det mest av om høstene kan jeg huske, og vi barna var med der det var fest.
Disse festene var det alltid  Ida som ledet, og det var også  hun som hadde regien. Det som plaget oss ungene kan jeg huske var disse langtekkelige talene, sangen og et ustemt orgel fra Vestre Orgelfabrikk på Haramsøya.
Vi måtte bare vente og være tålmodige, for disse rutinene skulle vi gjennom hver gang.
Alltid så var det en gjestetaler, og denne kvelden jeg vil fortelle om så var det Mathias Orheim  som skulle tale og underholde. Han var en veldig spesiell person som spilte på glass, talte og sang på denne basaren. Det som var spesielt med Mathias Orheim var at han var blind, men likevel kunne spille på disse glassene foran ham uten noen form for problemer. Hvordan han klarte det er helt utrolig da glassene var fylt med vann i varierende mengde for å oppnå toneskalaen. Ikke bare spilte han fint og klart, men uten noen form for uhell av noen art. Han reiste rundt på bygdene i  mange 10 år som taler, musiker og sanger så dette var ren rutine.
Jeg kan ennå huske at denne kvelden var ikke riktig så pinefull, for han mer underholdt en talte. Da all tale, bønn og musikk var ferdig så var det basar, som vi ungene hadde mest gledet oss til. Da var det tombola, salg av lodd, og salen var fullsatt av gamle og unge. Det var mange gevinster og mange som vann, men på disse festene så var det bløtkaker som var hovedgevinstene og de var det mange av. Det jeg husker best fra denne festen var en som vann 5 bløtkaker, og  han måtte leie drosje for å få med hjem alle kakene kan jeg også huske.
Ida og tante Astrid lærte oss ungene at har du godt tålmod så venter noe godt, men de ofte tørre talene og det ustemte orgelet fra Vestre Orgelfabrikk tærte virkelig på det gode tålmodet vi hadde opparbeidet oss siden sist det var Indremisjonsbasar.

Jeg og Ole Harald på fisketur til Jutevannet.

Turer på hytta var det rent mye av, og ofte så var Ole med meg på disse turene. Vi var rimelig godt samkjørt der han laget mat, og jeg arbeidet med utbedring av denne gamle hytta. Vi hadde vært en tur på Misfjordvannet for å fiske, men det var heller dårlig fangst og skrekkelig langt å gå for en da liten gutt.  Det måtte bli en tur uten de store distansene å gå, og så måtte det være en mulighet for godt fiske.
Jeg hadde en tid fridd til Ole Harald om vi skulle ta en helgetur til Jutevannet for fiske og overnatting. Vi ble enig om at det måtte være rimelig vær, for en behagelig tur det ville vi at det skulle være. Det var et omstendelig arbeid med utvelgelse og pakking av utstyr som skulle være med, men da alt var klart så var det alt formye å dra på. Fjelltelt,liggeunderlag soveposer,stormkjøkken og rikelig med mat og gotterier.
Da alt var pakket så var syklene overlesset, men etterhvert så hadde vi  hver vår  ryggsekk pakket til randen.  Skulle tro at vi skulle campe i en uke da vi surret syklene på bilen. Vi kjørte til parkeringen på Ørskogfjellet, og skulle sykle derfra inn mot Jutevannet. Da vi møtte bakkene i Måslia forstod vi at dette var mer som en ekspedisjon, og ikke en fisketur med overnatting. Der fjellveien sluttet er det 3-4 kilometer inn til vannet, og det ble to turer frem og tilbake for å få med alt vi hadde med.
Vel fremme ved Jutevannet så fikk vi reist teltet og ordnet oss riktig så koselig, men da det var helt fantastisk vær den kvelden så ble det lite fisking. Ole badet mest hele kvelden og jeg forsøkte etter beste evne å få en og annen fisk. På senkvelden satte vi ut et lite garn som vi skulle dra morgenen etter, og Ole måtte svømme med en garnil ut til en stein som skulle være endefeste for garnet. Det som skulle være en fisketur ble mer som en tur på stranda, for Ole var lite intresert i å fiske da det var en herlig badetemperatur, og så var det noen jenter på samme alder som var der sammen med forelderne. Langt over midnatt så gikk vi til ro i teltet, og jeg tror at Ole sovnet etter mindre en noen minutter helt utslitt.
Det ble en rolig natt i teltet, og morgenen startet med samme fine været. Det var da først et morgenbad, og så var det frokost. Garnet skulle dras og så skulle vi fiske noen timer utover dagen. Det ble endel fisk, men egentlig så var ikke dette en fisketur, men mer en tur på fjellet for å bade. Koselig hadde vi det som alltid når vi var sammen, og for min del så husker jeg denne turen med Ole som den siste turen da han enda var guttunge. Tiden går så alt for fort, og Ole er ikke guttunge lenger. Jeg forstår ennå ikke hvor det ble av tiden som jeg skulle ønske varte noen år til.

En"heidundrene" fest i London...........

Vi var på vei hjem fra Grønland/Labrador og var kommet til Grimsby. Det ble bestemt at bare 12 mann skulle seile båten hjem til Norge, og vi resterende skulle ta buss til Heatrow i London, og charterfly hjem sammen med mannskapet på f/tr "Labrador". Vi var en hel flokk i følge, og tidligere på kvelden hadde mannskapene vært på en "heidundrende" fest på en pub nede i dokken, som heter "Red Lion". Det ble festet mer en som godt var, og alle var i festhumør etter en særdeles hard tur. Vår agent i Grimsby hadde leid to busser som skulle kjøre oss. Sjåførene ble usikre da de så hvilken gjeng de skulle kjøre, og  gav beskjed om at første mann som laget trøbbel ble kastet av. Men det viste seg at det ikke var noen grunn til engstelse, for mannskapet var bare i feststemning og slett ikke pøbler.
Da vi kom til London hadde sjåførene blitt så fornøyd med oss at de besluttet å kjøre en ekstra omvisningstur til severdighetene i byen, fordi vi hadde god tid til før avgang for flyet som skulle ta oss til Flesland og videre til Vigra. Færøyingene skulle av på Flesland og overnatte på hotell før de skulle ta flyet til Torshavn dagen etter. En av færøyingene hadde forsynt seg i meste laget på denne turen, og hadde ikke fått med seg at han var kommet til et hotell i Bergen. Han kunne fortelle til kompisen sin at han kjørte med en taxisjåfør som snakket norsk. Hva var så rart med det spurte romkammeraten.  Færøyingen sa da at han trodde det var uvanlig med norsktalende taxisjåfører i London. Han ble da gjort oppmerksom på at han var i Bergen og skulle videre hjem neste dag. Det ble ikke snakket mer om det, og de kom seg  hjem på rimelig vis dagen etter. Vi kom hjem til Ålesund samme dag, ikke akkurat uthvilte, men veldig glade fordi vi hadde kommet vel hjem fra denne utrolig harde vinterturen oppe i isen ved Grønland og Labrador.

Ishavsskuta "Isstjernen"

"M/B"Isstjernen" ble solgt til Sogn og Fjordane som rutebåt og fikk navnet "Sendingen1". Den havarerte i Nordsjøen i 1983.

Jeg leste nylig om S/S"Mary Celeste" en historie om et skip som ble forlatt vest for Asorene, og man fant ikke spor etter mannskapet. Jeg vil fortelle om ei norsk ishavskute som endte på samme vis, og blant de som fant båten var min onkel Erling Marøy, Jonas Marøy m.flere.
"Isstjernen" var ei ishavsskute fra Tjørvåg på Sunnmøre som var hjemme i jula og hadde tatt turen til Ålesund for å handle. Dette var  i romjula 1924 og det var rimlig fint vær, ombord var det 8 menn. Mannskapet var fra 16 til 24 år, og skipper var Johan Nygjerde. Da de hadde handlet i Ålesund og la ut fra byen blir det noe mer uklart om  hvordan ferden videre gikk, for om morgenen den 29. desember såg folk fra Brunvoll på Harøya en båt som lå ute i fallgarden. De startet opp fiskebåten M/B"Remmen" med Lars Breivik som skipper, og gikk ut til havaristen som lå nær opp til et stort fall. De fikk ikke kontakt med mannskapet, så de praiet båten som viste seg å være uten mannskap. Alt var forlatt, og maten stod på bordet uten at noen hadde spist. Motoren var stoppet, men ellers var alt  i orden ombord, men mannskapet hadde forlatt båten. Båten ble tatt på slep inn til Steinshavn og fortøyd der til over nyåret, men den ble senere slept til Molde der en sjørettsak skulle belyse denne spesielle hendelsen.
Det var ingen tegn til kamp ombord, og alt var i perfekt orden med unntak av at livbåten var borte og alle 8 av mannskapet var savnet. Alt de hadde handlet i Ålesund stod urørt nede i kahytten, og en flaske brennevin stod uåpnet inne i køya til en av mannskapet. Det var som med "Mary Celeste" ingen forklaring på hva som var hendt, og de lignet svært så mye disse ulykkene. Ingen av mannskapene ble funnet og livbåtene var sporløst borte. De lignet mest på spøkelsesskip, og det som skjedde med "Istjerna" er en av de mest spesielle hendelser på havet her på Norvestlandet. Man kom aldri fram til noen naturlig forklaring på hva som skjedde da 8 mennesker forsvant sporløst. Jeg hørte aldri at onkel Erling snakket om da de berget "Isstjernen", for jeg tror han mente dette var noe overnaturlig som han hadde vert med på.....noe mellom himmel og jord som ikke kunne forklares.

Gullfunn.....................

Jeg hadde som guttunge en livlig fantasi, og hadde lest om gulgraverne i Klondyke på slutten av 1800 tallet som hadde funnet store mengder gull. Da var det naturlig å tenke at gull kunne finnes andre steder også, men om det var en mulighet der jeg bodde viste jeg ikke noe om. Ideen kom etter at jeg hadde besøkt mitt søskenbarn i Ugelvika på Otterøya. Han hadde funnet en masse edelstener i Røberga like ved der han bodde. Kunne han finne slike rubiner helt tilfeldig i dette feltet så måtte det være en mulighet på Harøya også. Tankene modnet seg etterhvert som jeg leste i litteraturen om dette, og om jeg forsøkte å finne noe så hva da? Jeg ville lete etter gull og forsøkte først med en panne, men det var helt håpløst og resultatet var nedslående. På ei øy som mest bestod av torvemyrer så sier det seg selv at gull kan man ikke finne der. Da var det et sannsynlig sted å lete, og det var i fjæra, for der var det mye sand og stein.
Jeg forsøkte å vaske frem gullet, men måtte bare innse at det var feil strategi. Da var det bare en mulighet igjen, og det var inne i steiner. Jeg hadde hørt at man kan finne gull inne i steiner, og dette kunne bli gjennombruddet. Etter en dag med mye steinknusing så var det full klaff. Gull i store mengder, og jeg jublet av glede. Hardt arbeid hadde gitt et resultat raskere en ventet, og jeg undret meg på hvorfor ingen hadde gjort dette før.
"Gullklumpen" som jeg fant tok jeg med hjem, og jeg var i uvanlig godt humør da jeg kunne vise resultatet av dagens arbeid. Planene om hvordan den nyvunnede rikdommen skulle forvaltes var godt i gang.
 På den tid var det en maler i bygda som var hobbyarkeolog og steinsamler, og jeg kontaktet ham med mitt "Gullfunn". Han brakte meg tilbake til denne verden da han konstanterte at gullklumpen var svovelkis, og ikke noe annet. Dette gulleventyret endte opp med en bortimot verdiløs klump med svovelkis, og jeg forstod at jeg måtte tjene penger slik de fleste andre gjorde det. Det var en kortvarig glede, men også en lærdom om at penger oftest tjenes gjennom hardt arbeid. Det finnes naturligvis unntak, for mitt søskenbarn fant trolig en diamant, men om han ikke gjorde det så kan det likevel se slik ut.

Intime betroelser........

Guttunger er seg selv lik alle steder, og foreldrene ser kun noen troskyldige små barn i dem altfor lenge. Når guttene er i  10- 12 årsalderen bør man vokte seg ekstra for hva man sier hvis man vil holde på en hemmelighet. Så snart man er voksen så glemmer vi lett at vi har vært barn, og innrømmer oftest forsent at poden er blitt voksen.
To gamle damer(ca.35 år) holdt sammen i tykt og tynt, og besøkte hverandre så ofte det var mulig. Begge to var godt gift og mennene deres arbeidet på Stasjonen som vanlig var på den tid. For den ene av dem hadde dagliglivet  blitt noe ensformig, og samlivet med mannen trist og lite spennende. Hun hadde etterhvert behov for å betro  seg til sin trofaste venninde, men var lite årvåken for små ører som kunne høre dem. To gutter hadde moro av å lytte til deres betroelser, og denne dagen ble det mer en forventet. Den ene kunne fortelle at samlivet var kjedelig, og lite spennende og ikke slik som det var da de var nygift. Etter mye klaging og spørsmål om hva som kunne gjøres med dette så hadde de ikke noen svar på problemet.
Så ville hun vite om det var på samme måten med kjærlighetslivet til venninda. Da var det at guttene avslørte at de lyttet på dem for svaret venninda fikk var ganske enkelt: " Å kjærligheita vår det e no både nøk og  formykje  det, men det e no gøtt me" var svaret. Da hørte  damene to små karer som lo fra sitt skjulested. Maken til to små rakkerunger....................

To rivaler på samme båt................

Denne historien har jeg blitt fortalt av en sambygding, og jeg har fått bekreftet av flere andre at den er troverdig.
To karer i bygda var til stadighet rivaler, og uheldigvis ble de mannskap på samme båt på lofotfiske. De skulle ikke ha vært sammen disse to karene, for de kranglet mest om alt, og var til stadighet årsak til stridigheter ombord.
De hadde stasjon i Svolvær som liksom var byen i Lofoten, for der skulle de levere fangsten hele den sesongen. På slike turer så er det  alltid muligheter for konflikter, og det skulle det bli denne gangen også.
Av en eller annen grunn så ble disse to rivalene forelsket i samme jente som stod på et konditori i byen, og det ble ingen avklaring på dette etter som tiden gikk. Da en av dem så ut til at han fikk ekstra mye oppmerksomhet så ble den andre sjalu. Det toppet seg da den ene inviterte henne på kino, og jenta sa ja. Etter som tiden gikk ble det et forhold, og den andre ble direkte svartsjuk. En dag beileren var på konditoriet sammen med rivalen så ble det for mye for rivalen som slet med mye. Beileren var kommet i godprat med jenta og mange var tilstede i konditoriet. Rivalen hevnet seg ved å gå tett opp til ham som ble kavaler med jenta og slepte en "fjert" og gikk diskret ut. Det ble en pinlig situasjon for ham som stod igjen, og da han kom ombord så ble det et alvorlig oppgjør mellom de to.
Det viste seg at dette forholdet holdt, trass i et slikt utrivelig opptrinn, og de to ble gift året etter i denne byen. De to stiftet familie og de fikk mange barn, og han bodde der resten av sitt liv. Det hører med til historien at rivalen ikke ble valg til forlover i bryllupet deres, av forståelige grunner.

Et underlig sjakkspill........

Jeg og min kamerat Leif Egil var 12 og 13 år gamle, og veldig opptatt av sjakk. Vi hadde spilt dette spillet i noen år og var iferd med å bli noen smartinger bak sjakkbrettet. Vi hadde naturligvis blitt konfrontert med de mest naive triks for å narre motstanderen til en lettvint sjakk matt. De berømte 4-6 trekkene gjorde susen, og mange gamle sjakkspillere var ikke oppmerksom på disse triksene. Vi var iferd med å bli oppdaget i bygda som noen habile motstandere, og gamlekarene inviterte på kamp. Noen respekt det hadde vi ikke i miljøet, og derfor ble vi grundig undervurdert.
Bygdas store sjakkspiller og Samvirkelags bestyrer hadde hørt om oss to guttene, og en dag vi var innom Samvirkelaget så kom følgende invitasjon. Han sa at han hadde hørt at vi kunne spille sjakk, men at han regnet med at vi hadde ennå mye å lære i dette fantastiske spillet. Det ble en lang tirade om alle mulighetene det var i dette spillet, og at han gjerne kunne lære oss litt mer om vi ønsket det. Vi hadde ikke noen tanker  om å spille med han, for vi var bare innom bua for å kjøpe noen karameller. Flere i bygda hadde vært med i disse turneringene hos ham, og det vanket bare lovord om ham som sjakkspiller. Nå hadde det seg slik at disse turneringene hos ham var særdeles fuktige, og trolig så var mange av motstanderne hans mer interessert i den gode vinen hans enn sjakkspillet.
Da vi viste så pass lite interesse for å spille med han, så sa han nærmest litt overlegent at hvis vi to klarte å slå ham i sjakk så skulle vi få en stor melkesjokolade hver. Vi aksepterte, og sjakkbrettet ble satt på disken i denne krambua. Mens han var travelt opptatt med dette sa Leif Egil til meg at vi prøver først det sleipe trikset 4 trekk og sjakk matt.
Spillet var godt i gang, og vi åpnet med et standardtrekk som så helt ufarlig ut. Han gjorde sine trekk uten å ane den lunefulle faren som lurte bak trekkene. På fjerde trekket var han sjakk matt, men han kunne da ikke forstå det for han trodde vi fusket. Vi repetert alle trekkene for å avvise denne anklagen. Han mente dette var lureri, og ville spille et spill til. Neste spill endte på samme måten, men da brukte vi 6 trekk, men en noe sluere versjon. Det ble enda et forsmedelig tap som ikke kunne bortforklares.
Det var da den gamle ubeherskede sjakkspiller og samvirkelag bestyrer mistet besinnelsen og utbrøt at hvis det bare var lureri vi drev med så ville ikke han spille mer sjakk med oss. Han hentet to store melkesjokoladeplater og smelte dem i disken, og bad oss forsvinne derfra med en gang. Uærlig spill og lureri ville han ikke være med på, og det siste vi sa til ham før døra smalt igjen var at han tapte og kun bare det ....faktisk to ganger.
Det hører med til historien at vi aldri noen gang ble invitert til å være med i disse fuktige
sjakkturneringene..................trolig fordi han nå møtte noen som kunne slå ham, selv om det bare var to guttunger. Gevinstene etter denne seieren smakte ekstra godt selv om den var knust i småbiter, og karamellehandelen den ble det ikke noe av.

Ungkaren "SteinskjiftArne".

Arne var ungkar, og hadde trolig aldri vært nærheten av å bli noe annet. Han var en kjempe av en mann, og det er nærmest en tragedie at de genene ikke ble ført videre, for han var ca. 185 cm høy og hadde en vekt på nærmere 120 kg som bare var muskler.Styrke hadde han så det monnet, for han bar ei heltønne saltatsild 300 meter fra ei brygge på stedet og til naustet sitt uten å sette ned tønna underveis. Han var også en enestående snill mann, men hadde til tider temperament. Han bodde i et lite hus nede ved havna som hete Steinskjifta sammen med katten, og levde av småfiske hele året. Kattene hans satte pris på sin herre, for fisk var det mye av der i huset og han foret den jevnlig med denne maten.
Han var et særdeles følsomt menneske, og hadde en egen evne til å få til seg fugler og dyr. Han fisket mye hummer og krabbe, og hvert år over en periode så var det en ærfugl som hold til sammen med ham nede i havna. Hver gang han hadde vært ute for å se etter teinene så sto ærfuglen  på hummerkista og ventet på ham. Den fikk selvfølgelig noen godbiter med ham hver gang han kom iland, og fuglen ble så tam at han kunne klappe den.
En vår så var ikke ærfuglen på plass på kista da han kom tilbake fra en fisketur, og regnet med at nå var det noe galt med den eller at den mulig var død. Det ble triste dager for ham en tid, men etter vel en måned så stod ærfuglen på hummerkiste med 8 unger. Dette var en utrolig tillit fra en fugl som i tillegg hadde ungene med seg, og hele den sommeren så var denne ærfuglen ved hummerkista da han kom iland.
Han evnet å gi mye kjærlighet til kattene og fuglene, men aldri fikk en kvinne del i dette.

"Raffel Rangvald"

Ja da, "Raffel Rangvald" var det alle som kjente i vide kretser, for han var stedets drosjesjåfør. Han bodde på "Raffelremma" sammen med sin søster og ei dame som nå ville ha blitt regnet som hans samboer.Dei tre levde av et middels stort gårdbruk, og så kjørte han drosja i bygda. Det var enda så tidlig at det var Amerikanske biler som ble benyttet, og han kjørte kun Dodge drosjer. Han var en utrolig fargerik person, og snakket bokstavelig talt "rett fra levra" med en drøss med tabuord til hvem det måtte være. Alle som tok drosje med ham som sjåfør måtte gjennom dette ritualet før en noenlunde normal samtale kunne påbegynnes.
Han var den første og eneste i bygda på den tid som ble skilt, og hadde i den forbindelse mange fornedrelser han måtte gjennom. Han meldte seg inn i NS i den tro at han skulle få tilbake sin kone, men det gjorde bare vondt verre for ham. Han  fikk lide for dette valget, men jeg tror folket behandlet ham likevel rimelig i etterkrigstiden fordi han fikk sin straff.
Han var mest som en klovn, men var likevel en meget klok mann som hadde mistet all ære og aktelse blant mange sambygdinger. Etter at jeg ble så voksen så ble jeg bedre kjent med ham, og forstod raskt at han ikke bare var en klovn, for bak denne fasaden så jeg en meget klok mann. Hans liv var vel mer tragisk en det man ved første øyekast kunne se, men på sine gamle dager så fikk han igjen kontakt med sine barn og som bodde hos ham i lange perioder, men den tidligere kona kom aldri tilbake.