Havreåkeren.

Far var mye syk først på 50 talet, og var derfor tvunget til å la andre drive båten mye av tida. Året var 1954 og han  hadde arbeidet det første halvåret, d.v.s sildefiske om vinteren, Lofotfiske og deretter hadde han hatt båten på verksted. På verkstedet så ble han ekstra plaget, og han ble tvunget til å gå i land da helsen sviktet. Det var  vanskelig for en arbeidskar å bare sitte hjemme å vente på å bli frisk, så han bestemte seg for å gjør noe nyttig i denne tiden. Da var det at han bestemte seg for å gjøre det far hans hadde årvisst gjort under hele hans oppvekst..... han sådde en havreåker på eiendommen vår, og håpte at dette ville bli vellykket. Ut på ettersommeren sto kornet så fint som det bare kunne  på ei øy ytterst på Romsdalskysten. Da tida var kommen for at kornet kunne høstes, benyttet han hesten og slåmaskina til onkel til dette arbeidet. Så var det et møysommelig arbeid med å binde kornband, noe som vi alle deltok med etter evne. Det ble en særdeles vellykket kornhøst for ham, og det gamle trøskeverket på Jensremma som tilhørte farsgarden, ble smurt opp etter mange års stillstand. Til sammen gav åkeren fire store sekker med korn som ble fraktet til mylna i Brattvåg. Mylna skulle ha halvparten av det som ble malt til mel som betaling, så i dette tilfelle ble det  to sekker på oss og to til de som mol kornet.
Det ble to store sekker fint mel kan jeg huske, og årets avling var av den beste kvalitet også. Det ble mye kornprodukter den høsten og vinteren, og ikke for å nevne havregrøt. Du verden sier jeg bare, for vi spiste så mye grøt som vi bare orket, og det gikk rimelig lang tid før vi barna var lei av denne maten.
Kornet ble også benyttet til å lage brød, men det var da blandet med annet mel som ble kjøpt på Samvirkelaget.
Jeg mener å huske at dette var en lærerik tid for oss barna, og vi var delaktige i arbeidet helt fra kornet ble sådd til det var ferdig mel. Jeg mener at vi fikk en liten innsikt allerede da om hvordan man overlevde på relativt små ressurser ute ved kysten noen generasjoner før oss, og i ettertid minnes jeg denne tiden som en fin og lærerik tid.