Jeg har fortalt om tiden i Kongsfjord og om dagliglivet på bruket, men mindre med kontakten jeg hadde med barna på stedet. Etter kort tid ble jeg til venns med de fleste, men noen var ikke helt vennlige. De fleste var veldig kontaktsøkende, og det ble tydelig etter en tid at jeg ble midtpunktet av en eller annen grunn. Det var vel spennende med nye betjente vil jeg tro. Det var en gutt i bygda som ikke likte det og han viste sin misnøye med å rope "Helvetes søring". De andre hadde jeg et veldig godt forhold til, og kunne ikke forstå hva som var galt. Denne gutten var et utskudd i bygda, og iløpet av sommeren så fikk jeg en konflikt med ham. Denne gutten løste konflikter med å kaste stein, og det var noe helt nytt for meg. Etter en krangel så skiltes vi, og gikk hver til vårt. Etter å ha kommet noen meter fra ham hører jeg "Helvetes søring" og i det jeg snur meg treffer en stein ansiktet mitt og slår ut ei fortann.
Den gutten var ikke å se resten av den sommeren. Han fikk fortalt av de andre barna at jeg mistet ei tann da han kastet steinen, og det var også umulig å få kontakt med familien om dette. Jeg ble noe fortørnet på denne gutten, men etter å ha fått tenke meg om ble denne episoden bare en hendelse som førte til at jeg hadde ei fortann mindre. Etter å ha forsonet meg med dette kom jeg i andre tanker.
Sist vinteren hadde vi barna vært på skøyteisen. Jeg var så uheldig og falt i en sving og seilte mot min beste kamerat Leif Egil. I kollisjonen som oppsto falt han og slo ut ei fortann. Uhell, ja det var det, men han miste også ei tann. Det var denne opplevelsen som gav meg litt mer forståelse for dette uhellet jeg hadde hatt da jeg mistet tanna mi. Etter noen år og jeg hadde blitt voksen så fikk jeg satt inn ei ny tann og den var like fin som den jeg mistet.
Au!
SvarSlett