I en tid da det var rikelig med mat for alle, hadde vi guttene ei periode en forestilling om at vi skulle kunne leve av det naturen gav. Vi gikk nesten hver dag i fjæra for å se etter ting som drev iland, for på den tid var havet alles bossplass. Helt utrolig hva vi kunne finne langs strendene ute på kysten, og etter uvær var det ekstra mye som drev iland. Det sier seg selv at da ble det så som så med å spise regelmessige måltider hjemme. Nei da, vi skulle greie oss selv ble vi enige om, og det vi spiste hjemme var så å si nødproviant. Vi viste at mange typer skjell var som delikatesse å regne, og favoritten var albueskjell (fløskjell). Dette var på menyen nesten hver dag en periode. Men en høst drev det i land mye hermetikk og da spesielt fiskeboller i små bokser. Jeg antar at det var nødproviant utgått på dato fra fartøy, som de kastet overbord. Dette var små fiskeboller i kraft, hermetisert og så gode at dette ble min favoritt ei tid. Hver gang vi gikk i fjæra så var boksåpneren med, og jeg kan ikke huske at vi noen gang ble syke av å spise av disse boksene. Tilleggskosten ble etterhvert albueskjell, så det ble mye bålbrenning en tid, for vi steikte skjellene over åpen ild. Det smakte noe som lignet på skalldyr og fisk, og ute i naturen blir det ekstra godt.
Våre foreldre syntes visst at dette gikk over alle grenser og forlangte at vi kom hjem til måltidene i det minste, og så fikk vi heller ta desserten i fjæra. Vi måtte bare adlyde dette kravet, men i ettertiden har jeg tenkt at vi led ingen nød. Vi var til enhver tid sprekkmette, og foreldrene bekymret seg heller ikke for de så hver dag noen smågutter som formelig struttet av sunnhet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar