Kristoffer, også kalt "Stoffer".

En fiskebåt fra hjemstedet var en tur innom Bergen, og der tok mannskapet fri for å ta seg en tur på byen. Det ble rimelig festet, og alle mann unntatt han  Kristoffer var kommet ombord om morgenen da de skulle fortsette reisen. Politiet ble varslet, og søk ble satt igang for å lete etter ham, men han var sporløst borte. Rasmus hans bror var regnet som en kald fisk, og det skulle mye til for å vippe ham av pinnen. Like rolig i alle situasjoner, og denne gangen skulle de få enda et bevis på denne roen disse brødrene hadde. Det led på andre døgnet og letingen ble intensivert. Politiet hadde søkt i store områder uten noe resultat. Mannskapet satt nede i lugaren og spilte kort, mest for å roe nervene og å få tida til å gå. Da kom en politimann ombord, og fortalte at de ikke hadde funnet ham ennå.
Rasmus bror til Kristoffer hadde akkurat fått utdelt en hånd med fine kort, og satt bare å betraktet kortene. Det kunne se ut som han så vidt registrerte hva politimannen sa da han opplyste at de ikke hadde funnet broren.
Da politimannen gikk sa Rasmus : "Han er så godt som ferdig nå da han Stoffer'n vår, ................Pass". Det ble for mye for de andre og de la ned kortene. Bare en halv time senere kom Kristoffer smilende og blid ombord. Han kunne fortelle at han hadde vært sammen med  "Ei ordensdame fra Karmøya".
Turen kunne fortsette etter at de fikk rapportert til politiet at Kristoffer var kommet tilrette, og mannskapet hadde fått enda et bevis på disse to brødrenes iskalde ro i situasjoner der andre mister fatningen.

Snehvit og de syv dverger.

Vi hadde en tid hørt at filmen "Snehvit og de syv dverger" skulle vises på samfundshuset Vonheim på Harøya, og vi ungene ventet på dette i stor spenning. Mor lovte at når den skulle vises her på øya så skulle vi barna få se den.  Etter mye venting var endelig dagen kommet da filmen skulle vises, og vi barna var helt fra oss av forventning. Jeg kan ennå huske at vi la ivei langs veien mor, Elin, jeg og Guri som var minstejenta. Det var ca.4-5 kilometer å gå, men det var bare en glede å gå denne vegen for å få være med på noe vi bare hadde hørt andre fortelle om. Vi tok tiden til hjelp og vel fremme kjøpte mor billettene og vi satte oss inn i en overfylt kinosal. Jeg kan ikke si annet en at tida gikk så alt for fort, og etter å ha fått mange fantastiske inntrykk, var filmen over. Det var den første filmen jeg så som barn, og den svarte virkelig til forventningene. Det var noe stort og fantasifullt for en guttunge dette, og denne filmen ble et minne for livet. Senere ble det mange Disney filmer men ingen kunne måle seg med "Snehvit og de syv dvergene".
Kvelden var på hell og vi tok bussen tilbake, og jeg kan huske at det ikke var et ledig sete på tilbakeveien. En uforglemmelig kveld var kommet til ende, og det var en meget fornøyd gutt som gikk til sengs den kvelden.

Forsøksfiske med trålnot.

Vi var 12 og 15 år jeg og Per Oddvar, og hadde bestemt oss for å forsøke å lage ei komplett trålnot med tråldører og alt tilbehør. Vi hadde planene klare og selve nota lagde vi av et sildegarn. Ei trålnot kan enklest samenlignes med en pose med to vinger som samler fisken mot selve belgen og videre inn i trålposen. Overdelen på nota kalles headlina og underdelen kalles fiskelina. Headlina forsynte vi med 10 torskegarnkuler og til fiskelina festet vi blysøkket som tilhørte sildegarnet.
De to tråldørene laget vi av kryssfiner med en skinne av stål, ikke så ulik slik de var på større båter.  Etter mye strev og arbeid var nota ferdig og vi rigget den opp slik større tråler ble rigget. Mellom tråldørene og vingen på trålnota var det en sveep eller et tau på 15 meter på hver side. Fra tråldørene og opp til båten som skulle slepe nota ble det benyttet to eggaliner.
Jo da, dette skulle testes ut på fin leirbotn noen hundre meter fra land, og båten som skulle dra nota var en robåt med en 10 hk ILO motor.
Å få satt tråla gikk uten videre problem, og tråldørene skar godt ut til sidene så trålnota ble åpen.
Etter mange forsøk og mye strev så var fangsten ei  lita rødspette og en mengd bladtare. Vi ble enig om å kalle den ei taretrål for det ble mest tare.
Det ble ikke den store fangsten på oss, men vi fikk en bekreftelse på at den virket:" for vi fikk da fisk".

Stell av sildegarn laget av bomull.

Sildegarn laget av bomull måtte stelles med omhu da de ble utsatt for mye slitasje hver vintersildefiske. Hver mann hadde en lott med garn d.v.s. 18 garn. Disse garna var det eieren selv som hadde ansvar for å holde istand.
Høsten var den tida på året da det var minst aktivitet i fiskeriene, ikke minst på grunn av det ustabile været som det ofte var på denne årstida. Da var fiskerne hjemme, og det var tid for å bøte garna, og samtidig rense dem og skifte ut kork og bly som var borte.
Hvert garn var forsynt med en navnkavle d.v.s.en liten treklosse festet til garnet med navnet på eieren og adresse. Ofte var også fiskerimerket til båten påført klossen med et svijern. Dette for å lettere kunne indentifisere tapt vegn, og for å få eventuell erstatning fra forsikringsselskapet. All vegn var på den tid forsikret i samtrygdelag, og i vårt tilfelle så var vi tilsluttet Harøy Samtrygdelag.
Etter at garna var renset, bøtt og tørket var det  tid for å klargjøre garna for kommende sildefiske. Nå skulle alle garna barkes. Å barke garna vil si å legge garna i ei blanding av vann og bark som var laget av bjørk eller eik. Osp og grankongler ble også benyttet, men her på vestlandet benyttet man mest bjørkebark. Denne blandingen med vann og bjørkebark satte en brunfarge på garna og bevarte dem mot råte, og det viste seg å være meget effektivt. Å barke garna gjorde man mest på et barkeri der garna ble lagt i et stort kar for konservering med bark som var kokt i vann til et godt impregneringsstoff. Etterpå skulle garna henges til tørk , og når de var tørre så var de klar for kommende vintersesong. Ei barking i året var tilstrekkelig til å forhindre råte på garna.
Det var ikke rent lite arbeid å holde disse garna i god stand til hver vinter. En lott  gav ofte ca.700-800 kroner ekstra etter endt sildefiske. De som ikke hadde garn i selve sildelenka fikk bare selve grunnlotten.
Dette fisket fikk en brå slutt rundt 1965-1966 da silda forsvant fra feltene utenfor Møre og Romsdalskysten. Ikke lenge etter dette ble det helt vanlig med nylongarn. De råtnet ikke, var mye sterkere med tynnere tråd, og de fisket mye bedre. Disse garna var nesten vedlikeholdsfrie, men måtte selvfølgelig bøtes når det oppstod skader. Etter dette så ble barking av garn historie, og andre konserveringsmetoder tok over. Det ble mer vanlig å farge garna da det viste seg at noen garn fisket bedre med bestemte farger.

Den årlige juletrefest på Solvang.

Så lenge jeg kan huske tilbake i min barndom så var det en årlig juletrefest på Solvang. Solvang var ungdoms- og forsamlingshuset på Myklebust. Disse juletrefestene var svært så like fra år til år, og fremmøtet var det ikke noe å si på. Vanligvis helt fullt hus, og alltid måtte de ta i bruk galleriet for å få plass til alle. Selvfølgelig så var det mange barn på festen, men også de voksne gikk mann av huse for å delta.
Et stort tre ble reist midt i salen, og det var pyntet med lys og julepynt. På disse festene var det mye sang og musikk, men også en del taler og underholdning. Noen barn sang julesanger og noen leste juleevangeliet, og så var det en liten andakt av en av stedets lokale talere.
Så var det tid for julenissene som gikk rundt med store sekker på ryggen for å dele ut julepakker til barna. For noen barn ble kvelden det reneste mareritt da julenissene var ekstra nifse, men etter å ha fått utdelt pakker med sjokolade, noen karameller, julemenn og sirupssnitter så roet det hele seg etterhvert.
Så var det gang rundt juletreet med opp til 4 ringer med barn og voksne i en salig blanding. Ved 21 tiden var det tid for å avslutte festen, og da var de fleste små klar for dra hjem til sitt. Jeg husker disse festene spesielt fordi det var en koselig stund sammen med mange mennesker.

Røy og ørretfiske på Kongsfjordvannet.

Det ble mye arbeid og mye fritid denne sommeren i Kongsfjord. Jeg arbeidet bare på bruket når behovet var størst d.v.s. etter at en båt hadde vært iland for å levere fisk. Når det meste av fisken var kommet på fiskehjellen, lokalene spylt rene og alt var klart for ny båt ble jeg dimmitert. Når vi hadde noen dager fri var Kongsfjordvannet en fin plass å forsøke fiskelykken. Nå var ikke jeg noe erfaren i å fiske i fjellvann, men det var mye fisk i vannet og ingen kunst å få fisk der. Jeg brukte en riktig lang bambusstang med ca.5 meter sene og angel i enden. Noen brukte dupp, men den skremte fisken sa de, så det var best uten. Da var det bare å gi seg ivei, og etter en spasertur på ca. en time var vi vel fremme. Det som gjorde disse turene til en tålmodsprøve var mygg, store mengder mygg også. Uten mygghatt var du mest som fortapt, så det var standardutstyr på disse turene. Vi fikk da fisk, mest røy, men aure var det også i dette vannet. En mann fra bygda viste oss hvordan det skulle gjøres. Han fisket 10 -12 røy  på ca. en times tid. Store feite røy som folk sørfra hadde regnet som det reneste eventyrfiske. Der var dette bare matauk og ikke noe annet. For meg var disse kveldene på vannet det reneste eventyr, og jeg har aldri senere opplevd maken til fiske her sør i noe vann.  Dette stedet var ideellt for en sulten sportsfisker fra sørnorge, det er helt sikkert. Mye spenning, variert med fisk, men mest røy og ikke for å snakke om store mengder mygg. Her måtte likevel oppskrifta på et vellykket fiske være at man holdt ut med myggen.

Ei tann mindre.

Jeg har fortalt om tiden i Kongsfjord og om dagliglivet på bruket, men mindre med kontakten jeg hadde med barna på stedet. Etter kort tid ble jeg til venns med de fleste, men noen var ikke helt vennlige. De fleste var veldig kontaktsøkende, og det ble tydelig etter en tid at jeg ble midtpunktet av en eller annen grunn. Det var vel spennende med nye betjente vil jeg tro. Det var en gutt i bygda som ikke likte det og han viste sin misnøye med å rope "Helvetes søring". De andre hadde jeg et veldig godt forhold til, og kunne ikke forstå hva som var galt. Denne gutten var et utskudd i bygda, og iløpet av sommeren så fikk jeg en konflikt med ham. Denne gutten løste konflikter med å kaste stein, og det var noe helt nytt for meg. Etter en krangel så skiltes vi, og gikk hver til vårt. Etter å ha kommet noen meter fra ham hører jeg "Helvetes søring" og i det jeg snur meg treffer en stein ansiktet mitt og slår ut ei fortann.
Den gutten var ikke å se resten av den sommeren. Han fikk fortalt av de andre barna at jeg mistet ei tann da han kastet steinen, og det var også umulig å få kontakt med familien om dette. Jeg ble noe fortørnet på denne gutten, men etter å ha fått tenke meg om ble denne episoden bare en hendelse som førte til at jeg hadde ei fortann mindre. Etter å ha forsonet meg med dette kom jeg i andre tanker.
Sist vinteren hadde vi barna vært på skøyteisen. Jeg var så uheldig og falt i en sving og seilte mot min beste kamerat Leif Egil. I kollisjonen som oppsto falt han og slo ut ei fortann. Uhell, ja det var det, men han miste også ei tann. Det var denne opplevelsen som gav meg litt mer forståelse for dette uhellet jeg hadde hatt da jeg mistet tanna mi. Etter noen år og jeg hadde blitt voksen så fikk jeg satt inn ei ny tann og den var like fin som den jeg mistet.

Lønnsoppgjør etter vintersildfisket 1956.........et ritual.

Noen minner fra barndommen huskes ekstra godt, og spesielt  lønnsoppgjørene etter vintersildfisket sitter godt i etter så mange år. Det måtte være pengene som gjorde så stort inntrykk da jeg bare minnes store hauger med penger på stuebordet. Store tusenkronere sammenbuntet og med band rundt, og for en liten gutt som meg så var dette utrolig mye penger. Det var det sikkert for mannskapet også, for lønna på 2,5 måneders arbeid var godt og vel mer enn en årslønn på land. For oss ungene var stua forbudt område da dette oppgjøret ble fordelt, så bare det gjorde dette ekstra spennende for oss barna.
De hadde fisket fra midten av jannuar til slutten av mars vinteren 1956, og fisket hadde vært særdeles godt dette året. Det var fiskebåten vår M/B"Vikstrøm" som lastet 650 hektoliter sild, og et mannskap på 9 mann. Det var skipper, maskinist, kokk og 6 mann på dekk. Dekksmannskapet bodde forut og de tre andre bodde i kahytta akter. Dette året var det spesielt godt vintersildefiske med drivgarn, og de gikk mest som i fraktfart mellom fiskefeltet og leveringsplassen . De var også mye forhindret av dårlig vær og landligge dette året, men likevel ble sluttresultatet meget bra.
På feltet var det viktig å finne hvor silda sto tett, for så å sette garna i det området en mente at resultatet gav best fangst. Ikke alle nettene gav topp fangst, men likevel ble sluttresultatet 6500 hektoliter. Noe man må si var et meget godt resultat på en så liten båt.
Det var selve oppgjøret etter endt fiske, som var det virkelig spennende for oss barna. Jeg kan huske at jeg fulgte far da han fikk oppgjør for levert sild for hele sesongen i Kredittbanken i Ålesund. En bunke med 1000 krone sedler i en stor konvolutt, og husker jeg ikke feil så var det langt over 100000 kroner i den. Denne konvolutten gikk han med fra banken og ned til Rønneberghuken der båten lå fortøyd. Ikke mye snakk om å bli ranet underveis, for det var trolig ikke i tankene hans at det var mulig. Da han var vel hjemme og båten var vasket ned og garna tørket og levert lotteierne så var det tid for det store oppgjør. Far hadde i flere dager holdt på med å samle alle regninger, og alt var gjort klart på forhånd, så nå var det kun kontrollregningen som stod igjen.
Mannskapet ble samlet i stua hjemme, nybarbert, finklærne hadde de tatt på seg og ikke minst det gode smilet. En meget hard sesong var endt, og denne kvelden skulle de få lønna for alt arbeid og slit de hadde hatt disse hektiske månedene.
For hver mann var det regnet ut hva de skulle ha om de hadde garnlott eller ikke. Alle fikk et ark med utregning av deres lott som de skulle underskrive. To mann skulle kontrollere alle bilag og at regneskapet var riktig ved å skrive under på det. Da dette ritualet var ferdig ble pengene fordelt til hver mann rundt bordet i hver sin konvolutt. Denne sildessesongen tjente mannskapet kr.6000,- noe som var svært uvanlig på den tid. Da alle hadde funnet at pengene var utbetalt riktig i. h.t. regnskapet var det satt av tid til kveldens kos. Da ble alt lagt tilside og småglassene ble satt frem. Da ble det tid for de gode minnene, og alt slit var glemt. De var allerede klar for neste tur som var trålfiske på Finnmarkskysten. Det jeg husker best var alle pengene. Noen små glimt fikk jeg og de satte et uforglemmelig inntrykk på en liten guttunge.

En flaskepost.

Vi var guttunger og på den tid var fjæra en av våre faste lekeplasser. På stedet der jeg vokste opp er det rikelig med strandlinje på sørsiden og østsiden av øya. Denne strandlinjen var til tider det reneste skattekammer, for der fant man de utroligste ting som drev iland med havstrømmene langs norskekysten. Det var den reneste sport å gå denne strandlinja, og ofte hver dag i perioder. Noe som sto høyt på ønskelista var å finne flaskeposter, helst noen som kom langveis fra, og som ofte gav nye betjentskaper. Husker at vi en periode fant plaskeposter som Havforskingsinstitutt kastet i sjøen for å finne ut hvordan overflatestrømmene var i Nordsjøen.
En gang fant jeg og Per Oddvar en flaskepost fra et bryggeri ved  London i England. Den var fint pakket i en flaske som var omstendelig forseglet. De hadde kastet den overbord fra en båt som passerte Hebridene i Nordskottland, og opptegnelsene var punktlig beskrevet. Nøyaktig posisjon, dag, dato, måned og år var påtegnet, med ønske om at finneren gjorde det samme, altså oppgav sted, dato, måned og år for da den ble funnet.
Bryggeriet lovet at finneren skulle få ei sølvskje og 2,5 pund i finnerlønn. Det ble som de hadde lovet, for det kom en liten pakke i retur med en fin sølvskje med en flaske i enden på skjeen med bryggeriets navn inngravert. Pengene kom også som de tidligere hadde lovet, og husker jeg ikke helt feil så var dette ca. 50 norske kroner. De sendte med opplysninger om bedriftens virksomhet, og om hvor mange ansatte og årlig produksjon.
Flasken hadde ligget flere måneder i sjøen så den hadde brukt god tid på overfarten til Norge, men hvor lenge den hadde ligget i fjæra er det heller vanskelig å si noe om. Det var ikke hver dag man fant slike plaskeposter så  dette var morsomt for noen små guttunger å finne det skal være sikkert.

Leite rak.

Dette som jeg her skal fortelle om fant sted på vinteren 1956\1957.
" Å leite rak" er et uttrykk som ikke brukes så ofte nå til dags, men det vil si å gå langs fjæra og leite etter ting som driver iland etter et uvær. Det kan være tømmer, fiskevegn, garnkuler, trålkuler, plastblåser, fendere samt tilhørende tauverk. Det var ofte vinterstid at russiske lasteskip mistet dekkslast, og var man heldig kunne det finnes fin 2" x 6" og 11/2" x 4" tømmerplank i fjæra.
En vinter var det ekstra mye uvær, og lastebåtene som passerte det værharde området ute på eggakanten miste mye dekkslast av ekstra fin kvalitet. Det var en del av en slik tapt trelast vi guttungene fant i fjæra en morgen etter en lang periode med uvær. Det var 12 stk.ca. 4"x6" og 6 stk. ca. 4"x4" bjelker av særdeles fin kvalitet. Når man gjør ett slik funn er det viktig å berge denne materialen d.v.s. å dra den ovenfor floamålet ved høyvann. Vi fant 18 stokker av fin kvalitet, og berget dem på korrekt vis, og dro dem langt inn på land for senere henting.
Da vi noen dager senere hadde lånt traktor for å hente materialen, var den sporløst borte. Ikke helt sporløst forresten, for på stedet der de hadde  samlet materialen var det tydelige spor etter en traktor som hadde vært der.
Noen dager senere fant vi synderen, men han nektet, denne materialen den hadde han funnet selv.Vi syns dette var merkelig da han hadde funnet helt likt antall som vi, av samme dimensjon, og våre var borte fra bergningsplassen.
Det hører med til historien at han fikk saget opp denne materialen til veggbord, og bygget på samme tid en garasje inntil løa på heimgarden. Der  benyttet han materialen på den garasjen. Jeg kan huske at hver gang vi passerte denne garasjen så bare skulte vi på den og sa: " Ja, her står garasjen min faktisk". Det var ikke mye annet en guttunge kunne si.

En uforglemmelig opplevelse.

Det var sommer og vi var vel en 5-6 gutter som lekte nede i Haugane på hjemstedet mitt. I det området så vokste det mye krattskog og vi var iferd med å bygge en indianerleir. Vi kunne vel være fra 10-13 år gamle, og var fulle av underlige påfunn. De eldste guttene var ikke alle like entusiastiske med å bygge denne leiren så de deltok litt nå og da, men leiren skulle fullføres uansett.
Vi hadde lest en mengd indianerfortellinger om Davy Crockett og Den siste moikaner så hodene våre var fulle av ideer og planer. Noen av de elste guttene var blitt  lite intresert i dette prosjektet, og det virket som om dette ikke var morro lenger. De fant på unnskyldninger for å ikke delta, men å være med på laget det ville de tydeligvis, så det ut som. Det var kommet noe rastløst over dem som vi yngre ikke helt forstod, men det skulle etterhvert komme for en dag.
Ut på kvelden hadde vi fått utført så mye arbeid at leiren begynte å ta form, og da skjedde det som aldri vil bli glemt. En av de eldste guttene kom "huiende" ned Haugane og roper som om noe av en verdenssensasjon hadde hendt. Han løper mot oss, skriker og skråler som i en gledesrus. Da han endelig nådde indianerleiren ville naturligvis vi guttene vite hva som hadde skjedd.
Det var da han pustende og pesende utbrøt i ren lykkerus følgende utsagn: "Ej får det til å gå kara, det er helt sant". Vi yngre sto bare å måpte for dette var noe nytt, men etter noen år så kunne vi andre også godt forstå dette hysteriske gledesutbruddet.

Strandheimbruket i Kongsfjord.

Dette var sommeren 1958 og vi tilbrakte den i Kongsfjord.
Kongsfjord ligger mellom Berlevåg og Båtsfjord på Varangerhalvøya i Finnmark. I Kongsfjord bodde det på den tid ca. 150 mennesker medregnet de som bodde på Veineset. Det var tre bruk i Kongsfjord: Produksjonslaget med dampskipskai, Kongsfjordbruket og Strandheimbruket. Far leverte fisk på Strandheimbruket som tilhørte Halvdan Nagelsgård i Bergen. Direktør var Lorentsen, og under ham arbeidet det 5-6 fast ansatte og like mange deltidsansatte.
Kongsfjordbruket var det største bruket med ca. 50 finske filetdamer og 15 andre arbeidere i fryse, losse og lagerarbeid. Strandheimbruket omsatte i hovedsak bare tørrfisk og stokfisk, men de hadde en liten filetfabrikk med en relativ beskjeden produksjon av filet som de levert til et lite fryseri. Under arbeid på tørrfiskloftet fikk jeg være med på å hjelpe til å stue den ferdig pakkede fisken. Jeg fikk også være med når fisken skulle henges på fiskehjellen. Likeså å ta ned fisk som allerede var tørr og klar for lagring på tørrfiskloftet.
Når det kom en båt som skulle frakte fisken til Bergen så var vi i fullt arbeid inntil båten var lastet. Det tok ca. 3 dager, og lasten var på 70 tonn tørrfisk. Fisken ble buntet ihop så den skulle ta minst mulig plass ombord. Det ble mye dekkslast, og det var så vidt det var utsyn fra styrehuset. All dekkslast ble pakket i store pressenninger for at den ikke skulle bli våt.
Den sommeren tjente jeg ikke ubetydelig med feriepenger som kom godt med videre. Jeg husker tiden på Strandheimbruket i Kongsfjord som en kjekk tid med mye sunt arbeid og mye trivsel sammen med arbeiderne der. Familien vår bodde i en liten leilighet på bruket. Vi var fire barn og mor Betsy. Far var på sjøen og drev fiskeri og han var iland en gang i uka for å levere fangst og ta ombord forsyning til neste tur. Tiden i Finnmark gikk fort og på ettersommeren reiste vi hjem etter en uforglemmelig ferie i Finnmark.

Storkvalfangst.

Mine erfaringer med kvalfangst er heller begrenset, så dette yrket så jeg frem til å få erfaringer med. Det var mer likt jakt en fiske, og det var noe nytt for meg. Fra tidligere var en tur med hvalfangstskuta M/S"Harøyfjord"  den eneste erfaring jeg hadde som kvalfanger, og på den turen som gikk til området vest for Svalbard fikk jeg blindtarmbetennelse. Jeg ble sendt iland og endte turen som pasient ved Hammerfest Sykehus der jeg ble operert. Jeg var ikke mer en kommet hjem fra sykehuset og blitt friskmeldt så ringte de fra Brødrene Sæbjørnsen som eide kvalstasjonen på øya og spurte om jeg kunne ta en tur med en av kvalbåtene deres. Jeg var i rask bedring og takket ja til tilbudet om å mønstre på D/S"Berg Bjørn"på ubegrenset tid. Mannskapet ombord var en salig blanding av meget erfarne kvalfangere og uerfarne som meg, men jeg hadde vært på sjøen 7  år allerede så noe dugde jeg til. Vi fangstet langs eggakanten på Norvestlandet så lang vei til feltet det var det ikke, men det var lite kval å se i dette området. Jeg kan huske at det var mye leting langs kontinentalsokkelen der strømmer og dypere vann møttes. Dette var noe nytt og spennende som innebar mye venting, men som også var interessant. Men så satte tåka inn. Den var så tykk at vi ikke kunne se mange kabellengdene. Det var da noen finnkvaler begynte å søke etter oss. "Berg Bjørn" var drevet av en dampmaskin, og det var tilnærmet helt stille ombord også under full fart. Bare vind og bølger kunne høres, så det var lett å høre blåstene til kvalene når de var  på overflaten. Etter mye søking i skodda så fikk vi endelig hold på en finnkval, og det var fast fisk ved første forsøk. Kvalen døde momentant, og ble dratt inn til skipssiden. Så kunne slepingen påbegynne med kurs for Steinshavn og kvalstasjonen.
Da vi var vel fremme så ble kvalen winsjet opp slippen og inn på flenseplana. Det var en meget effektiv partering, og etter noen timer så var kvalen partert slik at kjøtt, spekk, bein og innmat ble fordelt til foredling. Spekket ble kokt til olje. Bein ble saget i små stykker og kokt sammen med innmat. Av det ble det meste malt til beinmel og oljen utskilt.
Kjøttet ble satt på kjøling for senere å bli  finskjert til kvalbiff og frosset i fine 1/2 kg pakninger. Alt på kvalen ble benyttet, og ingen del av kvalen ble kastet.
Det var en spennende tid, men finnkvalen ble utryddingstruet så denne fangsten ble forbudt.
Mine erfaringer med kvalfangst er ikke noe å skryte av, men jeg fikk da være med på dette slik at jeg fikk ett innblikk i denne fangsten.

En seiltur hjem fra Fladen Grund.

 

                 Dette er "gamleslarken" "Vikstrøm" som vi prøveseilte på vei hjem fra Fladen Grund.

På ettersommeren og høsten tok vi ofte turer til Nordsjøen for å fiske der. Året var 1962 og vi hadde en liten periode fisket industrifisk i hele nordsjø området, og denne turen var mest på Fladen Grund. Industrifiske vil si at vi fisket tobis, øyepål og annen bunnfisk til produksjon av fiskemel og olje. Turene varte 5-6 dager, og på denne turen hadde vi fisket beskjedne 550 hektoliter industrifisk. Sammen med oss var det svensker dansker og nordmenn, så vi var ikke alene på disse feltene. På vei til leveringshavna Egersund ble vi enig om å prøve noen reserveseil som vi hadde ombord. Det var et storseil og en rimelig stor fokke. Vinden var ideell da det var sydvestlig frisk bris til liten kuling i området, og det skulle gi perfekte forhold for å seile.
Vi satte igang å montere seilene, og fokka var tilpasset og taljene tredd klar til bruk. Storseilet var også lett å montere da taljen i stormasta var på plass. Det ble litt kluss med montering av storseilet til bommen, men etterhvert var seilene rigget og klar til bruk.
Spenningen var stor da vi først heiste fokka, som viste seg å stå fint i vinden, og da vi deretter heiste storseilet så alt ut til å passe perfekt. Noen mangler var det vel, men dette var bare en prøve på om båten kunne seiles med denne riggen. Vi koblet ut propellen og seilte foruten motorkraft, og det fungerte godt men farta var det så som så med. Vi holdt vel rundt 5 knop i denne vinden, og betydelig mer vind måtte til for at vi skulle oppnå normal marsjfart. Mulig større rigg også, men vi fikk da prøvd dette noen timer og kunne bare konstantere at det var et lite alternativ til motorkraft. Jeg kan bare si at disse seilene ble aldri utslitt, men vi lærte såpass at med riktig trimming og rikelig med vind kunne båten seiles rimelig bra med disse seilene.
Da vinden spaknet utover dagen måtte vi fortsette med motor, men en morsom erfaring det var denne seiltesten i alle fall.

Potetåkeren.

Vi var 11 og 13 år min søster Elin og jeg. Elin er elst av fire søsken, og var da naturligvis storesøster. Guri er 3,5 år yngre en meg, og var da 7,5 år gammel den sommeren. Hun ble 8 år 30 oktober samme år så hun var å regne med når potetene skulle i hus.
Det var naturligvis Magnar med potetsetteren som hjelpte oss med å få satt potetene den våren for far var syk og mye plaget med eksem over hele kroppen.  Jeg hjelpte Magnar med potetsettingen for vanligvis så var jeg fast hjelpemann på potetsetteren til Magnar. Per Oddvar var den andre hjelpemannen til Magnar så det ble oss tre som satte potetene den våren.
Utover sommeren så  vokste potetkålet, og potetene likeså, og det tegnet til å bli et rik potethøst. Det ble mer en det, for når høsten kom og potetene skulle tas opp så var det rikelig med poteter  under hvert kål. Skulle denne åkeren tas opp så måtte det arbeides, og det var da mor tilbød 5 kr pr. potetfår vi tok opp. Ei potetfår var ca. 40 meter. Jeg kan huske at søster Elin tok opp 5 potetfårer, og iløpet av to dager så var hun til veis ende, og det gav henne 25 velfortjente kroner. Jeg var ikke riktig så flittig, men hang på så godt jeg kunne. Guri strevde så godt hun kunne, og  med god hjelp av mor så klarte vi å ta opp hele åkeren etter en ukes arbeid.
Det ble rikelig mer poteter en det familien hadde behov for, og derfor solgte mor det resterende til folk i bygda. Det gav en liten ekstrafortejeneste, som ikke var ubetydelig på den tid.
Når jeg tenker tilbake på denne tida så blir jeg rent høytidelig, for på trass av de problemer familien led under den perioden så gjorde alle sitt til at vi fikk et meget verdig liv som jeg tenker tilbake på med stolthet.
En ting har blitt klart for meg etter at jeg ble godt voksen og det er min mor Betsy. Hun er og har alltid vært et tolmodig og fantastisk menneske, som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg aldri har hørt et vondt ord fra. Hun gav oss barna motivasjon til å arbeide ved å gi litt penger og mye annerkjennelse for det arbeidet vi gjorde for oss selv og familien.

Den sommeren jeg og Elin spadde torv.

Far hadde vært syk en tid, og var innlagt på Haukeland sykehus på grunn av eksem over hele kroppen som gav mye feber og plager. Familien var uten inntekt på den tid, og da var det vi barna på 11 og 13 år som fikk oppgaven med å spa torvet det året. I huset vårt ble det fyrt og oppvarmet med torv, så det var behov for en ikke ubetydelig mengde brenntorv til kommende vinter. Det var vanskelig å få noen til å gjøre dette arbeidet, og da var det min mor spurte om ikke vi  kunne prøve å spa torvet mot en liten betaling da.
Jeg og søster Elin tok på oss arbeidet med å spa torvet dette året, og gikk til arbeidet med optimistisk mot. Vi viste godt hvordan det skulle gjøres da vi tidlig hadde hatt en liten torvspade som vi fikk benytte sammen med de voksne, så teknikken var vel innarbeidet.
Selve arbeidet var vel meget enkelt, for først så fjærnet man det øverste laget ned til ca 30 - 40 cm . Der ligger den kompakte sorte torvmyra som benyttes som torv, og så er det bare å arbeide jevnt med en spesialspade som skjærer torvstykkene til 15 x10 x 60 cm dimensjon, og legger dem på en trillebåre. Triller så torvskivene til en egnet tørkeplass og legger torvene utover i en lang rekke med en torvstikke. En torvstikke  er et redskap med 10 korte tinder som benyttes for å ta torvskiva fra trillebåra og ned på den tørre marka. Skulle dette arbeidet gjøres effektivt så var det meget viktig at torvspaden var så kvass som mulig. Derfor ble brynet benyttet titt og ofte for å holde spaden  skarp og kvass. Det gjorde arbeidet betydelig lettere for den som spadde torvet.
Hver dag ble det brakt varm middag til torvet, der hele familien spiste maten sammen denne perioden. Der vi pleide å spise var i le av en koselig haug som ga ly for nordavinden, og der var det også muligheter til en liten blund om det skulle være behov for det.
Dagen ble avsluttet med en ordentlig torvkrig, og vi kom vanligvis møkk skitne hjem hver dag i denne perioden. Etter ca. 14 dager var vi ferdig med selve arbeidet med å spa og legge torvet til tørk over et meget stort område, og etter ytterligere 14-20 dager var det tid for å røyse torvet i hus. D.v.s. å snu torvstykket og legge dem i kryss på hverandre så det kom til luft og slik at torvet tørket raskest mulig på begge sider. Når torvet var så tørt og hardt at det kunne brekkes, var det tid for å kjøre det hjem for lagring etter vanligvis ytterlig 3-4 uker.
Torvet ble kjørt hjem med traktor og lagret i et rom i kjelleren som dette året ble fullt helt til taket. Dette skulle være tilstrekkelig til de neste 12 månedene.
Skal si det torvet varmet mer en en gang, for å spa torv er en slitsom jobb, men også et trivelig arbeid. Jeg minnes ennå denne våren med en følelse av barnslig stolthet.

En potetopptaker til to hester.

For mange år siden så var det en kar fra bygda som ble kalt "Raffel Rangvald". Han fikk dette tillegg til navnet sitt fordi han bodde på Raffelremma, en gard midt  i bygda Myklebust  dengang i Haram. Det er ikke å betvile,  han var en meget spesiell mann, men en fremsynt det var han også. På garden hans var det jord som passet meget godt til dyrking av poteter, og derfor så hadde han dette året satt en megastor potetåker. Derfor så han seg om etter en nymotens potetopptaker, for å ta opp alle disse potetene for hånd var ett blodslit mente han.  Han kjøpte seg like god en potetopptaker som skulle dras av to hester.
Da høsten var kommet og det var tid for å ta opp potetene, så var  nypotetopptakeren anskaffet og sto klar til bruk borte ved løa. Det var bare ett men, for de to hestene hans var ikke riktig fullvoksne og hadde ennå  ikke den kraft som var nødvendig til dette arbeidet, men han besluttet at potetene skulle opp koste hva koste ville. Den dagen potetene skulle opp av jorda var det bløtt og vått fordi det hadde regnet hele siste uke, men den dagen så var det strålende fint vær.
Opptakinga viste seg å gå dårlig, for hestene drog opptakeren 5 meter og så var det bom stopp... de måtte hvile. Da han hadde tatt opp en 15-20 meter av første potetfåra var hestene helt utslitte og så ut til å ikke greie mer. Det var da naboen han Andreas på Andreasremma syntes at dette gikk noe galt avsted, så han gikk ned på åkeren for å snakke Raffel Rangvald tilrette. Samtalen ble en klassiker på hvordan Raffel Rangvald var, for Andreas sier til ham:"Du må da forstå at to føll ikke kan dra denne store potetopptakeren" Da svarte Raffel Rangvald:"Du også må forstå at hestene må få ta i så de får skite". Slik sluttet samtalen. Det endte med at han noe senere måtte låne to voksne hester til dette arbeidet.

Potetopptakeren .........en sprø investering.

Jeg hadde lenge drømt om å få min egen potetåker, og hadde riktig nok hatt en liten åker i hagen, men det var mest for å nyte den første nypoteten tidlig på høsten. En åker på 5 x 5 meter monnet ikke, og tenkte mer på noe stort noe. Jeg ble enig med min yngre bror om at vi skulle dyrke poteter sammen, men da måtte det bli en åker på 2-3 mål. Det er så stort at å ta opp potetene for hånd var uaktuelt.Av og til så lurer jeg, for det var nettopp da det så ut til at jeg ble bønnhørt. Jeg hadde tidlig kjøpt en Massey Ferguson 25 diesel, som skulle passe godt til dette. I Sunnmørsposten stod en annonse under Landbruk, som passet meg perfekt. Pent brukt potetopptaker selges Kr.3500,- , men det var også tilføyd at selger kunne være behjelpelig med transport av opptakeren.
Jeg kan bare si at det ble en etter forholdene rask handel usett, for den var i god stand skrev selgeren. Denne handelen gikk i langdrag, for selgeren var på ferie over et lengre tidsrom, men jeg kunne bare hente den når jeg ville.  Noen henting av opptakeren kom ikke på tale før eieren var vel hjemme fra ferie, og pengene kunne betales cash. Det ble slik og da var det langt ut på høsten og is på veiene. Han lovet å kjøre opptakeren til Vestnes med lastebilen han disponerte, og om ikke lenge så var opptakeren eller skal vi kalle den monnstrummet i hus. Det var da jeg først ble oppmerksom på dimensjonene på denne potetopptakeren. Den var mye for stor for traktoren min, for den behøvde betydelig større traktor for å dra den. Det gikk etterhvert opp et lys for meg som tilsa at dette prosjektet var en real bom.
Det var mange uheldige omstendigheter som spilte meg et puss denne gangen , men verst var det til slutt å innrømme egen dumskap i at man ikke planlegger godt, og at man kjøper usett.
Hvor ble det av potetåkeren ? Den er forlengst igjenvokst av sitkagran. Potetopptakeren ble solgt til en entusiastisk kar som kunne fortelle at han skulle begynne å dyrke poteter. Han hadde den samme entusiasmen kunne jeg se, og jeg tenkte da han overrekte meg kr.3000,. som han skulle betale for potetopptakeren at måtte han lykkes bedre en det jeg gjorde. Jeg spurte ham til slutt om hvilken traktor han hadde, og da var svaret Massey Ferguson 35 nesten samme traktoren som jeg hadde.
Jeg tenkte bare :"Den samme gamle leksa".

Kjøttbollene..........

Tre karer på hjemstedet drev mye fantestreker med hverandre, men som oftest var det en bestemt som ble skadelidende. Da den ene var ungkar og lettlurt men ikke langsint, så sier det seg selv at sammen med en utspekulert bror og en superluring av en nabo ble han oftest taperen. Ungkaren Arne bodde i et lite hus nede i havna, og laget all mat selv. Denne søndagen skulle han lage kjøttboller til middag, og hadde samtidig besøk av disse to  luringene. Han hadde laget brunsaus, hatt kjøttbollene opp i sausen og satt det ut i kammerset på vent. Da broren skulle gå kom han straks inn igjen og fortalte at noen hadde tatt kjøttbollene. Det Arne ikke visste var at broren hadde hatt bollene over i ei skål, og satt dem inn i et skap. Arne gikk ut og kikket i gryta og kom inn igjen og kunne bare bekrefte at bollene var sporløst borte. På samme tid så var det et "Taterfølge" i bygda, og de var ikke til å tro  mente han. Han hadde grenseløs mistro til dem, og diskuterte med Jonas hva man skulle gjøre med slikt "Pakk". Han hisset seg opp over disse taterne, og mente at de måtte vekk fra bygda så snart som mulig. Ja disse taterne er ikke til å tro mente Jonas også, og sinnet bare vokste hos Arne. Nei hadde han ikke bollene så behøvde han heller ikke sausen mente han. I mellomtiden hadde broren tatt turen innom kammerset igjen og hatt bollene over i gryta for han angret seg og syntes at dette ble en for drøy spøk. Arne bygget opp et grenseløst sinne mot taterne, til slutt måtte anfallet komme. Han nærmest brølte til Jonas at om de tok bollene så skal de fanken ikke få sausen. Han gikk på stive bein ut i kammerset tok gryta og ut bak huset der han kastet innholdet ned bakken. Stor ble hans øyner da han så bollene danse ned bakken. Da forstod Jonas at nå var det best å komme seg hjem før Arne fikk samle tankene. Arne fikk et problem med å finne ut hvem som hadde skyld, for Jonas var inne hos ham hele tiden, mens broren gikk ut tidlig. Taterne var det naturligvis ikke, for intet var savnet. Det var en mulighet, og det var da Jonas kom, da kunne han ha gjort ugjerningen. Men Arne fikk aldri vite hvem som gjorde dette, for alle visste at han hadde kjempekrefter nok til å knuse enhver mann i hele bygda.

En Ålesundstur med rutebåten "Haram".

Det var midt på 50 tallet før fergene trafikkerte nordøyene, og rutebåten "M/F"Haram" gikk ruta Steinshavn - Ålesund hver dag med retur ettermiddag/kveld. Dette var en stasbåt og gikk ruta i storm og stille hele året, og skipper ombord var den legendariske Olgar Kobbevik. 1.Styrmann var Bjørn Leikanger og 2.styrmann var Karl"Kalle" Spjutøy. Gode karer alle sammen og det resterende mannskap var av beste sort.
Jeg kan ennå huske en tur til Ålesund da vi møtte opp på kaia kl.0540 og før avgang hadde de lastet ombord et utall melkespanner for Sunnmøre Meieri. Da alt var klart ringte skipperen i bjella og fortsette til Fjørtoft,og anløpene videre var Rogne, Longva, Austnes, Kjærstad,Skjelten, Kalvøy og endelig til Ålesund. Passasjerene hadde en tendens til å benytte spesielle faste bord ettersom hvor de bodde. De som kom ombord fra Rogne var særdeles spesielle, og i særdeleshet  damene, for de hadde skaut alle sammen. Jeg kan huske at jeg syns de var gammeldagse  da, men i dag så hadde de ikke blitt viet noen spesiell oppmerksomhet om de gikk rundt i Gamlebyen i Oslo. De hadde klær ikke ulikt slik mange  muslimske kvinner gjør idag, og noen hadde hatter med et diskre slør foran. Tror ikke at dette var datidens mote, men heller at de hang noe etter i datidens moteverdenen.
Mennene var en salig blanding av fiskere og bønder som skulle til byen for å handle inn diverse nødvendige ting, eller kjøpe traktor til garden. De hadde dress alle mennene, og hatt det skulle en tro var påbudt. Alle som var, eller ville være menn hadde hatt, men noen opphøyde seg selv til noe mer ved å bruke blankskjermlue. De var liksom baser eller skippere kunne det se ut som, men i virkeligheten så var de bare bundet av tunge gamle tradisjoner.
Stuerten ombord hete Giæver og var jøde. Han hadde overlevd konsentrasjonsleirene i Polen under krigen og var preget av det. Han var likevel en flink  stuert, og viste å få igang omsetningen av kaffe og mat til passasjerene. Reisetida ble ikke så lang for det var en veldig koselig atmosfære ombord, og her møtte man kjente så praten gikk lett helt til "byen".  Billettørene ombord hadde en travel jobb, for på denne ruta var det et utall med takstsoner å holde styr på, og i tillegg så måtte de skrive ut billettene på et brett og billettruller i noen samband. Jeg kan ikke annet å forundres over hvordan vi klarte disse reisene økonomisk, for vi spiste ombord, middag på kaffe og gjerne noe på tilbaketuren også. I Ålesund la båten til på Skansekaia, og der lå han en time eller så og så gikk han til Meierikaia for å levere melka fra nordøyene og ta med returspannene tilbake. Så gikk de tilbake til Skansekaia og lå der til avgang kl.1630. På tilbaketuren så var det samme folkene som kom ombord, og samme arbeidet for hvert anløp. Passasjerer gikk iland og tomme melkespann  sammen med last  ble losset. For hvert anløp så var det samme rutinene først tomme spann iland og så varer som skulle losses og lastes.
I salongen gikk praten og det ble drukket betydelige mengder med kaffe, og så ble det vel vekslet mye bygdesladder på turen. Nye betjentskaper ble til, noen røk uklar og noen møtte sin tilkommende kjærest på slike turer. På disse byturene med rutebåten "Haram" ble det fraktet biler, husdyr og alt som behøvdes til et lokalsamfund. Det ble til og med født barn ombord, så man kan trygt si at dette var selve hovednerven til lokalsamfundet. Dette kan høres ut som om det var bare herlighet og glede, men var det noe  man hadde nok av så var det tid. I dag er tid og punktlighet meget viktig i samferdsel, for fergene med "roll on roll off" er mye effektivere. Melk og varer transporteres med trailere og lastebiler direkte til mottaker. Den typen transport som M/B"Haram" utførte er erstattet av hurtigbåter som går med 30-35 knop i den samme ruta. En utrolig forbedring for Nordøyene.

Da Myklebust og Uksnøy ble overført fra Haram til Sandøy Kommune.

På 50 tallet ble det nedsatt en  kommite som skulle se på inndelingen av kommunene i Norge, og om det var mulig å slå sammen områder som naturlig hørte sammen. Vi på Myklebust tilhørte Haram Kommune, og det var særdeles unaturlig sett med normale øyner. Det var ligningskontor på Fjørtoft og administrasjon på Haramsøy senere Brattvåg og eldresenter på Haramsøy. Dette var særdeles upraktisk da også kirken vår var på Fjørtoft, og  mine besteforeldre og nære slektninger var begravd der. Harøy kirke var 4 km vei fra Myklebust og kommuneadministrasjonen 7 kilometer, så det var helt innlysende hva som måtte være best for folket.
Da denne "Skeikomiteen" hadde gitt sin innstilling til kommuneregulering  rundt om i Norge, så berørte det mange. Det er noe som er helt uforståelig for nye generasjoner når noe så selvfølgelige som disse forbedringene ble møtt med protester de fleste plasser. Man vet hva man har, men vet ikke hva men får var det mange som sa. For Myklebust sin del så var det helt selvfølgelig at vi burde tilhøre Sandøy Kommune, men de eldre i bygda protesterte på det sterkeste mot denne sammenslåingen. Det verste av alt var at de hadde ingen kloke argument mot det nye forslaget, men deres mottrekk var å true med å flytte fra stedet. Vi som da var ung syns dette var helt latterlig da kapasiteter som senere ble Fiskeriminister i Bortenregjeringen truet med å flytte. Bygda gjennomgikk en stor krise denne perioden, og det var tendenser til splittelse i folket. Det ble gjennomført en privat folkeavstemning i bygda og resultatet vart 87 stemmer mot og 12 stemmer for, noen blanke stemmer  og noen lot være å stemme. I 1958 konfirmerte en gutt seg i Harøy kirke, og han ble regnet som den reneste desertør. Jeg selv konfirmerte meg i 1960 i samme kirke, og ble kalt desertør sammen med to andre gutter av en voksen aktet mann i bygda. Det var harde tider da denne sammenslåingen ble vedtatt, og at voksne mennesker kan til de grader bli så urasjonell er helt utrolig. Myklebust ,Uksnøy og Storholmen ble overført til Sandøy kommune i 1965, og siden da har det blitt betydelig mye enklere å være bosatt i denne bygda, og idag så er ordføreren i kommunen fra Myklebust. Skal si det har blitt forandringer, og noen av de gamle damer og herrer som ville tilhøre Haram er ikke blant oss lenger. I dag er alle enig i at denne kommunereguleringen var riktig, og til det beste for folket.  Da denne kommunen har blitt kåret til en av de beste i landet på levekår og økonomi, så kan man ikke si annet en at denne sammenslåingen vart vellykket.

To hummerfiskere.....

I bygda vår bodde det to hummerfiskere, og begge var spesielle hver på sitt vis. "SteinskiftArne" som han blant bygdafolk ble kalt var ungkar stor og fryktelig sterk, men var ellers en meget myk mann. "MarøyJonas" var motsetningen for han var liten, med en ukuelig vilje, men  en ordentlig skøyer og luring. Disse to hadde mange konflikter med hverandre der Arne var alltid den som ble sittende med "SvartePer". Samme hvor de kranglet og kivest så måtte de likevel være sammen, for de var vist avhengig av hverandres selskap.
Disse to karene konkurerte om fangstplassene, og det var ikke måte på hva de kunne finne på. En gang Jonas hadde fått veldig mange hummere som var under minstemålet, så hadde han dratt en av teinene til Arne og lagt 8 hummere som var under minstemålet i den. Dagen etter så fikk han høre på bygda at Arne hadde fisket framifrå mye hummer siste døgn, og i en av teinene så hadde han fått 8 hummere.
Hvem som hadde beste båt og beste motor var det også uenighet om for Jonas hadde skiftet motor den sommeren, og valget falt på en 10 hk sabb diesel. Det var da Arne sa:"Nå skal vi se på hvem som har best motor om det Sabb eller Solo". Arne hadde sverget på at Solo motoren som var montert i hans båt var blant de beste  som kunne finnes for den var av svensk kvalitet, og den gikk på parafin. Solomotoren var 12-16 hk så derfor mente Arne at han uten risiko kunne utfordre Jonas på hvilken båt som gikk raskest. Arne var ikke av de som var raskest i hode så han ved neste anledning utfordret Jonas på å kjøre om kapp fra Myklebust havn til utsiden av Uksnøya der hummerteinene var satt ut.  Jonas aksepterte utfordringen fra Arne og tilføyde at da skulle det bli endelig hvem som gikk raskest av de to båtene. Jonas hadde blitt noe i tvil om utfallet da hans motor ikke var mer en 10 hester, og fant derfor det sikrest å ta visse forholdsregler. Han var en luring det er sikkert, for om natta så hadde han tatt turen ned i havna for å feste et tau til rorstilken med en sinkbøtte i enden av samme  tauet på Arnes båt. Dette måtte være rikelig til at han kunne ha en mulighet til å få større fart en Arne med sin båt.
Neste morgen var begge i grålysningen nede i havna for å gjøre klart for å kapp kjøre distansen Myklebust fiskerihavn til Brunkleggen fyr ved Uksnøya.
Ved kaikanten på Myklebust havn startet dramaet da Arne sikker på utfallet satte regulatoren på 15 som var vanlig speed, for han ville ikke brenne ekstra "Krutt", da  24 var max speed. Det skulle være tilstrekkelig til å knekke Jonas tenkte han. Side om side gikk de forbi kaikanten, men det var da merkelig for Jonas med 10 hesteren holdt samme fart. Han forsøkte med 20 på regulatoren, men det så ikke ut til at det ble noe mer fart så han gav like godt  full fart 24 på regulatoren for å endelig "drepe"  ham, men Jonas hang på og ikke bare det han gikk forbi med et ekkelt glis som Arne  følte særdeles fornedrende.  Dette hadde han ikke trodd at den lille Sabben var så kraftig, men tok nederlaget med fatning. Jonas hadde dratt mye av teinene sine da han kom på feltet, og følte at her var det noe som ikke stemte. Den dagen så brukte Arne god tid på å dra teinene, for han ville være sikker på at han ikke møtte Jonas sitt hånlige smil når han kom tilbake til havna. Resten av dagen gikk soloen på 15 på regulatoren, for det var ingen grunn til noe hardkjør. Hele dagen hadde tankene hans surret omkring dette kappkjøret med Jonas, og på hjemveien så streifet det ham at det måtte være mye strøm i sjøen. Han slo seg til ro med at det hadde Jonas også fordi begge hadde same handicap.  Da han hadde fortøyd båten i utfaret, og skulle ro iland så han noe som gjorde ham forbannet, for under stilken på båten så han et tau med ei sinkbøtte i enden. Han hadde hele dagen slept ei sinkbøtte etter båten, og forstod med ett hele sammenhengen. Det hører med til historien at Arne fikk sin revansj, men at han gang på gang skulle bli lurt av Jonas var mye vondere for ham.

Snurpenota.....

Vi var en liten flokk gutter i 12-14 årsalderen og var full av virketrang. På ettersommeren og høsten så var det vanlig at fiskerihavna var full av mort(seiyngel), og vi guttene hadde laget en snurpenot av to sildegarn. I havna skulle vi prøve om dette fiskeredskapet var egnet til å fiske mort med. Nota ble greidd etter alle kunstens regler i en stor robåt, og noen av guttene skulle betjene båten og nota og resten skulle hale i å dra på land. En dag det var riktig mye mort i havna så var vi klare for å gjøre første kast med denne nota. Karsten, senere skipper på hvalfangstskuta "Kato" skulle være bas da han var den elste av oss  mulig den mest erfarne.
En stor fiskestim ble omringet, og det møysommelige arbeidet tok til med å få endene på nota inn til land. Det ble mer en forventet, for nota var mest full av fisk, og det ble hovet fisk inn i rofæringen til den mest var fullastet. De fleste gikk rundt med bøtter og spann for å selge fisken, og mye ble frosset til krabbeagn, men også mye måtte dumpes da vi ikke klarte å selge alt.
I dag hadde vi  blitt anmeldt for fiskedumping og Kurt Oddekalv hadde sikkert vært involvert,  men på den tid var slike ulykker ikke regnet som noe galt  men heller et uttrykk for at vi overvurderte markedet. Jeg kan ikke si annet en at vi var noen aktive unger alle sammen, for prosjektene de sto i kø hele tiden. Vi gjorde ikke flere kast med denne snurpenota heldigvis, det ble  mer fisk en vi hadde behov for og krabbeagn det hadde vi så det monnet.

Da jeg debuterte som kokk.....

Jeg kan ikke annet si en at jeg har arbeidet med litt av hvert da jeg var på fiske, men det var et arbeid som ikke passet meg og det forstod jeg etterhvert. Vi drev trålfiske her på mørekysten, jeg var 17 år og heller uerfaren sjømann. Vi var ikke fulltallig mannskap denne turen så vi måtte rokere på jobbene. Det var da tvingende nødvendig å improvisere for kokken var syk, og mat det er det en selvfølge at vi skulle ha. Etter mye diskusjon så ble  mannskapet enig om at vi skulle være kokk hver sin dag denne turen. En meget tvilsom besluttning, for noen kokebok kan jeg ikke huske at vi hadde. Jeg for min del var  best  på å koke kaffe så denne uken kunne by på mange rare og enkle retter. Første mann ut hadde bestemt hva han skulle lage, og han ble ukas vinner. Da vi fikk svært mye havkreps i trålen så valgte han ut et parti av denne krepsen som han kokte og rensket halene,og  laget hvitsaus  til. Den krepsehale retten med poteter og gulrot til vart en  "Hellstrøm Spesial", og han la naturligvis et sterkt press oss som skulle koke etter han.
Dagene nærmet seg at det var jeg som skulle være kokk, og det tårnet seg bokstavlig talt opp for det var meldt stiv til sterk sørvestlig kuling. Vi trålet i sydost/nordvestlig retning på et område som kalles Onarenna, og da fikk vi bølgene på tvers av båten. Det ble mer en rikelig med slingring, og det var ikke det som skulle gjøre arbeidet enklere. Jeg monterte slingrebrett og duk på bordene og gikk til arbeidet med liv og lyst. Slike dager så måtte det bli noe enkelt, og da valgte jeg pølse og potetstappe. Det var da en enkel jobb, men det slingret noe forferdelig den dagen. Ikke fred å få et minutt. Grytene sto ikke på omnen uten at de var sikret med slingrestag  så det vart mye å passe på. Pølsene stod og trekte og potetstappa var ferdig, men det var så merkelig mye skum i pølsegryta. Hva kunne det være for noe fenomen, men roet meg og satte maten på bordet og ropte middag til alle. Mannskapet benket seg rundt bordet i messa for å virkelig spise  denne herlige maten. Etter at noen hadde spist en munnfull så kom følgende kommentar:"Det var da en merkelig smak på disse pølsene..... det smaker såpe  om jeg ikke tar feil".
Det viste seg at et lite såpestykke i en såpeholder på motsatt side av byssa hadde  i den forferdelige slingringen  falt i en bue og ned i gryta. For et fantastisk "Hole in one"treff, og det var bare å sette på nye pølser, men etter dette måltidet så var det jeg som var "Såpekokeren" der ombord.......... i lang tid faktisk. Mat ble det naturligvis, men såpestykke var sporløst borte. Det eneste som kunne finnes igjen var uvanlig mye skum. Maken til sørvestkuling..........................

Kalven min.

Det er rart hva man husker fra tiden før jeg var fem år, men ofte så er det spesielle hendelser som er årsaken til det. En av disse spesielle hendelser som sitter i minnet hos meg er kalven min på Norstrand. Jeg var  fire år og var travelt opptatt med en kalv som nylig hadde sett dagens lys for første gang. Den ble jeg særdeles glad i og besøkte fjøset så ofte det var mulig. Det ble mye klapping og kos, og det var ikke vanskelig å bli glad i en slik liten koselig fin kalv.
En dag jeg skulle opp i fjøset for å besøke kalven min så hendte det som ikke skulle hende meg. Kalven skulle slaktes og det var det ingen som hadde fortalt meg, og da jeg uten forvarsel kommer inn i yttergangen på fjøset går jeg rett på selve slaktingen av denne kalven. Det jeg minnes best er to store karer med kniv og en stor slegge som først slår kalven i hodet for så å stikke kniven i hovedpulsåren så blodet sprutet. Jeg måtte ha stått mulig i et minutt helt lammet av synet før jeg løp i sjokk hjem til min mor. Jeg ville nesten ikke tro det jeg hadde sett den dagen, og ville opp å se om det var virkelig kalven min de hadde slaktet. Da jeg kom opp på løa der hang en skrott ribbet for skinn, hode og innvoller  etter en talje i taket, og kalvebingen var tom.  Jeg kan ennå huske dette, og mine foreldre måtte se at dette hadde påført meg en sorg som det gikk lang tid å lege. Fra den dag nektet jeg å spise kjøtt, og samme hva min mor forsøkte med små triks så ville jeg bare spy når jeg så denne maten på bordet.
At slike opplevelser preger et barnesinn er det ingen tvil om, for jeg måtte bli 16-17 år før det var mulig for meg å spise rent kjøtt.

Indremisjonsbasar på Solvang.

Jeg vokste opp i ei bygd der religion hadde en sentral plass i folket, og tante Astrid og Ida var ledere på hver sin måte. Disse Indremisjonsbasarene var det mest av om høstene kan jeg huske, og vi barna var med der det var fest.
Disse festene var det alltid  Ida som ledet, og det var også  hun som hadde regien. Det som plaget oss ungene kan jeg huske var disse langtekkelige talene, sangen og et ustemt orgel fra Vestre Orgelfabrikk på Haramsøya.
Vi måtte bare vente og være tålmodige, for disse rutinene skulle vi gjennom hver gang.
Alltid så var det en gjestetaler, og denne kvelden jeg vil fortelle om så var det Mathias Orheim  som skulle tale og underholde. Han var en veldig spesiell person som spilte på glass, talte og sang på denne basaren. Det som var spesielt med Mathias Orheim var at han var blind, men likevel kunne spille på disse glassene foran ham uten noen form for problemer. Hvordan han klarte det er helt utrolig da glassene var fylt med vann i varierende mengde for å oppnå toneskalaen. Ikke bare spilte han fint og klart, men uten noen form for uhell av noen art. Han reiste rundt på bygdene i  mange 10 år som taler, musiker og sanger så dette var ren rutine.
Jeg kan ennå huske at denne kvelden var ikke riktig så pinefull, for han mer underholdt en talte. Da all tale, bønn og musikk var ferdig så var det basar, som vi ungene hadde mest gledet oss til. Da var det tombola, salg av lodd, og salen var fullsatt av gamle og unge. Det var mange gevinster og mange som vann, men på disse festene så var det bløtkaker som var hovedgevinstene og de var det mange av. Det jeg husker best fra denne festen var en som vann 5 bløtkaker, og  han måtte leie drosje for å få med hjem alle kakene kan jeg også huske.
Ida og tante Astrid lærte oss ungene at har du godt tålmod så venter noe godt, men de ofte tørre talene og det ustemte orgelet fra Vestre Orgelfabrikk tærte virkelig på det gode tålmodet vi hadde opparbeidet oss siden sist det var Indremisjonsbasar.

Jeg og Ole Harald på fisketur til Jutevannet.

Turer på hytta var det rent mye av, og ofte så var Ole med meg på disse turene. Vi var rimelig godt samkjørt der han laget mat, og jeg arbeidet med utbedring av denne gamle hytta. Vi hadde vært en tur på Misfjordvannet for å fiske, men det var heller dårlig fangst og skrekkelig langt å gå for en da liten gutt.  Det måtte bli en tur uten de store distansene å gå, og så måtte det være en mulighet for godt fiske.
Jeg hadde en tid fridd til Ole Harald om vi skulle ta en helgetur til Jutevannet for fiske og overnatting. Vi ble enig om at det måtte være rimelig vær, for en behagelig tur det ville vi at det skulle være. Det var et omstendelig arbeid med utvelgelse og pakking av utstyr som skulle være med, men da alt var klart så var det alt formye å dra på. Fjelltelt,liggeunderlag soveposer,stormkjøkken og rikelig med mat og gotterier.
Da alt var pakket så var syklene overlesset, men etterhvert så hadde vi  hver vår  ryggsekk pakket til randen.  Skulle tro at vi skulle campe i en uke da vi surret syklene på bilen. Vi kjørte til parkeringen på Ørskogfjellet, og skulle sykle derfra inn mot Jutevannet. Da vi møtte bakkene i Måslia forstod vi at dette var mer som en ekspedisjon, og ikke en fisketur med overnatting. Der fjellveien sluttet er det 3-4 kilometer inn til vannet, og det ble to turer frem og tilbake for å få med alt vi hadde med.
Vel fremme ved Jutevannet så fikk vi reist teltet og ordnet oss riktig så koselig, men da det var helt fantastisk vær den kvelden så ble det lite fisking. Ole badet mest hele kvelden og jeg forsøkte etter beste evne å få en og annen fisk. På senkvelden satte vi ut et lite garn som vi skulle dra morgenen etter, og Ole måtte svømme med en garnil ut til en stein som skulle være endefeste for garnet. Det som skulle være en fisketur ble mer som en tur på stranda, for Ole var lite intresert i å fiske da det var en herlig badetemperatur, og så var det noen jenter på samme alder som var der sammen med forelderne. Langt over midnatt så gikk vi til ro i teltet, og jeg tror at Ole sovnet etter mindre en noen minutter helt utslitt.
Det ble en rolig natt i teltet, og morgenen startet med samme fine været. Det var da først et morgenbad, og så var det frokost. Garnet skulle dras og så skulle vi fiske noen timer utover dagen. Det ble endel fisk, men egentlig så var ikke dette en fisketur, men mer en tur på fjellet for å bade. Koselig hadde vi det som alltid når vi var sammen, og for min del så husker jeg denne turen med Ole som den siste turen da han enda var guttunge. Tiden går så alt for fort, og Ole er ikke guttunge lenger. Jeg forstår ennå ikke hvor det ble av tiden som jeg skulle ønske varte noen år til.

En"heidundrene" fest i London...........

Vi var på vei hjem fra Grønland/Labrador og var kommet til Grimsby. Det ble bestemt at bare 12 mann skulle seile båten hjem til Norge, og vi resterende skulle ta buss til Heatrow i London, og charterfly hjem sammen med mannskapet på f/tr "Labrador". Vi var en hel flokk i følge, og tidligere på kvelden hadde mannskapene vært på en "heidundrende" fest på en pub nede i dokken, som heter "Red Lion". Det ble festet mer en som godt var, og alle var i festhumør etter en særdeles hard tur. Vår agent i Grimsby hadde leid to busser som skulle kjøre oss. Sjåførene ble usikre da de så hvilken gjeng de skulle kjøre, og  gav beskjed om at første mann som laget trøbbel ble kastet av. Men det viste seg at det ikke var noen grunn til engstelse, for mannskapet var bare i feststemning og slett ikke pøbler.
Da vi kom til London hadde sjåførene blitt så fornøyd med oss at de besluttet å kjøre en ekstra omvisningstur til severdighetene i byen, fordi vi hadde god tid til før avgang for flyet som skulle ta oss til Flesland og videre til Vigra. Færøyingene skulle av på Flesland og overnatte på hotell før de skulle ta flyet til Torshavn dagen etter. En av færøyingene hadde forsynt seg i meste laget på denne turen, og hadde ikke fått med seg at han var kommet til et hotell i Bergen. Han kunne fortelle til kompisen sin at han kjørte med en taxisjåfør som snakket norsk. Hva var så rart med det spurte romkammeraten.  Færøyingen sa da at han trodde det var uvanlig med norsktalende taxisjåfører i London. Han ble da gjort oppmerksom på at han var i Bergen og skulle videre hjem neste dag. Det ble ikke snakket mer om det, og de kom seg  hjem på rimelig vis dagen etter. Vi kom hjem til Ålesund samme dag, ikke akkurat uthvilte, men veldig glade fordi vi hadde kommet vel hjem fra denne utrolig harde vinterturen oppe i isen ved Grønland og Labrador.

Ishavsskuta "Isstjernen"

"M/B"Isstjernen" ble solgt til Sogn og Fjordane som rutebåt og fikk navnet "Sendingen1". Den havarerte i Nordsjøen i 1983.

Jeg leste nylig om S/S"Mary Celeste" en historie om et skip som ble forlatt vest for Asorene, og man fant ikke spor etter mannskapet. Jeg vil fortelle om ei norsk ishavskute som endte på samme vis, og blant de som fant båten var min onkel Erling Marøy, Jonas Marøy m.flere.
"Isstjernen" var ei ishavsskute fra Tjørvåg på Sunnmøre som var hjemme i jula og hadde tatt turen til Ålesund for å handle. Dette var  i romjula 1924 og det var rimlig fint vær, ombord var det 8 menn. Mannskapet var fra 16 til 24 år, og skipper var Johan Nygjerde. Da de hadde handlet i Ålesund og la ut fra byen blir det noe mer uklart om  hvordan ferden videre gikk, for om morgenen den 29. desember såg folk fra Brunvoll på Harøya en båt som lå ute i fallgarden. De startet opp fiskebåten M/B"Remmen" med Lars Breivik som skipper, og gikk ut til havaristen som lå nær opp til et stort fall. De fikk ikke kontakt med mannskapet, så de praiet båten som viste seg å være uten mannskap. Alt var forlatt, og maten stod på bordet uten at noen hadde spist. Motoren var stoppet, men ellers var alt  i orden ombord, men mannskapet hadde forlatt båten. Båten ble tatt på slep inn til Steinshavn og fortøyd der til over nyåret, men den ble senere slept til Molde der en sjørettsak skulle belyse denne spesielle hendelsen.
Det var ingen tegn til kamp ombord, og alt var i perfekt orden med unntak av at livbåten var borte og alle 8 av mannskapet var savnet. Alt de hadde handlet i Ålesund stod urørt nede i kahytten, og en flaske brennevin stod uåpnet inne i køya til en av mannskapet. Det var som med "Mary Celeste" ingen forklaring på hva som var hendt, og de lignet svært så mye disse ulykkene. Ingen av mannskapene ble funnet og livbåtene var sporløst borte. De lignet mest på spøkelsesskip, og det som skjedde med "Istjerna" er en av de mest spesielle hendelser på havet her på Norvestlandet. Man kom aldri fram til noen naturlig forklaring på hva som skjedde da 8 mennesker forsvant sporløst. Jeg hørte aldri at onkel Erling snakket om da de berget "Isstjernen", for jeg tror han mente dette var noe overnaturlig som han hadde vert med på.....noe mellom himmel og jord som ikke kunne forklares.

Gullfunn.....................

Jeg hadde som guttunge en livlig fantasi, og hadde lest om gulgraverne i Klondyke på slutten av 1800 tallet som hadde funnet store mengder gull. Da var det naturlig å tenke at gull kunne finnes andre steder også, men om det var en mulighet der jeg bodde viste jeg ikke noe om. Ideen kom etter at jeg hadde besøkt mitt søskenbarn i Ugelvika på Otterøya. Han hadde funnet en masse edelstener i Røberga like ved der han bodde. Kunne han finne slike rubiner helt tilfeldig i dette feltet så måtte det være en mulighet på Harøya også. Tankene modnet seg etterhvert som jeg leste i litteraturen om dette, og om jeg forsøkte å finne noe så hva da? Jeg ville lete etter gull og forsøkte først med en panne, men det var helt håpløst og resultatet var nedslående. På ei øy som mest bestod av torvemyrer så sier det seg selv at gull kan man ikke finne der. Da var det et sannsynlig sted å lete, og det var i fjæra, for der var det mye sand og stein.
Jeg forsøkte å vaske frem gullet, men måtte bare innse at det var feil strategi. Da var det bare en mulighet igjen, og det var inne i steiner. Jeg hadde hørt at man kan finne gull inne i steiner, og dette kunne bli gjennombruddet. Etter en dag med mye steinknusing så var det full klaff. Gull i store mengder, og jeg jublet av glede. Hardt arbeid hadde gitt et resultat raskere en ventet, og jeg undret meg på hvorfor ingen hadde gjort dette før.
"Gullklumpen" som jeg fant tok jeg med hjem, og jeg var i uvanlig godt humør da jeg kunne vise resultatet av dagens arbeid. Planene om hvordan den nyvunnede rikdommen skulle forvaltes var godt i gang.
 På den tid var det en maler i bygda som var hobbyarkeolog og steinsamler, og jeg kontaktet ham med mitt "Gullfunn". Han brakte meg tilbake til denne verden da han konstanterte at gullklumpen var svovelkis, og ikke noe annet. Dette gulleventyret endte opp med en bortimot verdiløs klump med svovelkis, og jeg forstod at jeg måtte tjene penger slik de fleste andre gjorde det. Det var en kortvarig glede, men også en lærdom om at penger oftest tjenes gjennom hardt arbeid. Det finnes naturligvis unntak, for mitt søskenbarn fant trolig en diamant, men om han ikke gjorde det så kan det likevel se slik ut.

Intime betroelser........

Guttunger er seg selv lik alle steder, og foreldrene ser kun noen troskyldige små barn i dem altfor lenge. Når guttene er i  10- 12 årsalderen bør man vokte seg ekstra for hva man sier hvis man vil holde på en hemmelighet. Så snart man er voksen så glemmer vi lett at vi har vært barn, og innrømmer oftest forsent at poden er blitt voksen.
To gamle damer(ca.35 år) holdt sammen i tykt og tynt, og besøkte hverandre så ofte det var mulig. Begge to var godt gift og mennene deres arbeidet på Stasjonen som vanlig var på den tid. For den ene av dem hadde dagliglivet  blitt noe ensformig, og samlivet med mannen trist og lite spennende. Hun hadde etterhvert behov for å betro  seg til sin trofaste venninde, men var lite årvåken for små ører som kunne høre dem. To gutter hadde moro av å lytte til deres betroelser, og denne dagen ble det mer en forventet. Den ene kunne fortelle at samlivet var kjedelig, og lite spennende og ikke slik som det var da de var nygift. Etter mye klaging og spørsmål om hva som kunne gjøres med dette så hadde de ikke noen svar på problemet.
Så ville hun vite om det var på samme måten med kjærlighetslivet til venninda. Da var det at guttene avslørte at de lyttet på dem for svaret venninda fikk var ganske enkelt: " Å kjærligheita vår det e no både nøk og  formykje  det, men det e no gøtt me" var svaret. Da hørte  damene to små karer som lo fra sitt skjulested. Maken til to små rakkerunger....................

To rivaler på samme båt................

Denne historien har jeg blitt fortalt av en sambygding, og jeg har fått bekreftet av flere andre at den er troverdig.
To karer i bygda var til stadighet rivaler, og uheldigvis ble de mannskap på samme båt på lofotfiske. De skulle ikke ha vært sammen disse to karene, for de kranglet mest om alt, og var til stadighet årsak til stridigheter ombord.
De hadde stasjon i Svolvær som liksom var byen i Lofoten, for der skulle de levere fangsten hele den sesongen. På slike turer så er det  alltid muligheter for konflikter, og det skulle det bli denne gangen også.
Av en eller annen grunn så ble disse to rivalene forelsket i samme jente som stod på et konditori i byen, og det ble ingen avklaring på dette etter som tiden gikk. Da en av dem så ut til at han fikk ekstra mye oppmerksomhet så ble den andre sjalu. Det toppet seg da den ene inviterte henne på kino, og jenta sa ja. Etter som tiden gikk ble det et forhold, og den andre ble direkte svartsjuk. En dag beileren var på konditoriet sammen med rivalen så ble det for mye for rivalen som slet med mye. Beileren var kommet i godprat med jenta og mange var tilstede i konditoriet. Rivalen hevnet seg ved å gå tett opp til ham som ble kavaler med jenta og slepte en "fjert" og gikk diskret ut. Det ble en pinlig situasjon for ham som stod igjen, og da han kom ombord så ble det et alvorlig oppgjør mellom de to.
Det viste seg at dette forholdet holdt, trass i et slikt utrivelig opptrinn, og de to ble gift året etter i denne byen. De to stiftet familie og de fikk mange barn, og han bodde der resten av sitt liv. Det hører med til historien at rivalen ikke ble valg til forlover i bryllupet deres, av forståelige grunner.

Et underlig sjakkspill........

Jeg og min kamerat Leif Egil var 12 og 13 år gamle, og veldig opptatt av sjakk. Vi hadde spilt dette spillet i noen år og var iferd med å bli noen smartinger bak sjakkbrettet. Vi hadde naturligvis blitt konfrontert med de mest naive triks for å narre motstanderen til en lettvint sjakk matt. De berømte 4-6 trekkene gjorde susen, og mange gamle sjakkspillere var ikke oppmerksom på disse triksene. Vi var iferd med å bli oppdaget i bygda som noen habile motstandere, og gamlekarene inviterte på kamp. Noen respekt det hadde vi ikke i miljøet, og derfor ble vi grundig undervurdert.
Bygdas store sjakkspiller og Samvirkelags bestyrer hadde hørt om oss to guttene, og en dag vi var innom Samvirkelaget så kom følgende invitasjon. Han sa at han hadde hørt at vi kunne spille sjakk, men at han regnet med at vi hadde ennå mye å lære i dette fantastiske spillet. Det ble en lang tirade om alle mulighetene det var i dette spillet, og at han gjerne kunne lære oss litt mer om vi ønsket det. Vi hadde ikke noen tanker  om å spille med han, for vi var bare innom bua for å kjøpe noen karameller. Flere i bygda hadde vært med i disse turneringene hos ham, og det vanket bare lovord om ham som sjakkspiller. Nå hadde det seg slik at disse turneringene hos ham var særdeles fuktige, og trolig så var mange av motstanderne hans mer interessert i den gode vinen hans enn sjakkspillet.
Da vi viste så pass lite interesse for å spille med han, så sa han nærmest litt overlegent at hvis vi to klarte å slå ham i sjakk så skulle vi få en stor melkesjokolade hver. Vi aksepterte, og sjakkbrettet ble satt på disken i denne krambua. Mens han var travelt opptatt med dette sa Leif Egil til meg at vi prøver først det sleipe trikset 4 trekk og sjakk matt.
Spillet var godt i gang, og vi åpnet med et standardtrekk som så helt ufarlig ut. Han gjorde sine trekk uten å ane den lunefulle faren som lurte bak trekkene. På fjerde trekket var han sjakk matt, men han kunne da ikke forstå det for han trodde vi fusket. Vi repetert alle trekkene for å avvise denne anklagen. Han mente dette var lureri, og ville spille et spill til. Neste spill endte på samme måten, men da brukte vi 6 trekk, men en noe sluere versjon. Det ble enda et forsmedelig tap som ikke kunne bortforklares.
Det var da den gamle ubeherskede sjakkspiller og samvirkelag bestyrer mistet besinnelsen og utbrøt at hvis det bare var lureri vi drev med så ville ikke han spille mer sjakk med oss. Han hentet to store melkesjokoladeplater og smelte dem i disken, og bad oss forsvinne derfra med en gang. Uærlig spill og lureri ville han ikke være med på, og det siste vi sa til ham før døra smalt igjen var at han tapte og kun bare det ....faktisk to ganger.
Det hører med til historien at vi aldri noen gang ble invitert til å være med i disse fuktige
sjakkturneringene..................trolig fordi han nå møtte noen som kunne slå ham, selv om det bare var to guttunger. Gevinstene etter denne seieren smakte ekstra godt selv om den var knust i småbiter, og karamellehandelen den ble det ikke noe av.

Ungkaren "SteinskjiftArne".

Arne var ungkar, og hadde trolig aldri vært nærheten av å bli noe annet. Han var en kjempe av en mann, og det er nærmest en tragedie at de genene ikke ble ført videre, for han var ca. 185 cm høy og hadde en vekt på nærmere 120 kg som bare var muskler.Styrke hadde han så det monnet, for han bar ei heltønne saltatsild 300 meter fra ei brygge på stedet og til naustet sitt uten å sette ned tønna underveis. Han var også en enestående snill mann, men hadde til tider temperament. Han bodde i et lite hus nede ved havna som hete Steinskjifta sammen med katten, og levde av småfiske hele året. Kattene hans satte pris på sin herre, for fisk var det mye av der i huset og han foret den jevnlig med denne maten.
Han var et særdeles følsomt menneske, og hadde en egen evne til å få til seg fugler og dyr. Han fisket mye hummer og krabbe, og hvert år over en periode så var det en ærfugl som hold til sammen med ham nede i havna. Hver gang han hadde vært ute for å se etter teinene så sto ærfuglen  på hummerkista og ventet på ham. Den fikk selvfølgelig noen godbiter med ham hver gang han kom iland, og fuglen ble så tam at han kunne klappe den.
En vår så var ikke ærfuglen på plass på kista da han kom tilbake fra en fisketur, og regnet med at nå var det noe galt med den eller at den mulig var død. Det ble triste dager for ham en tid, men etter vel en måned så stod ærfuglen på hummerkiste med 8 unger. Dette var en utrolig tillit fra en fugl som i tillegg hadde ungene med seg, og hele den sommeren så var denne ærfuglen ved hummerkista da han kom iland.
Han evnet å gi mye kjærlighet til kattene og fuglene, men aldri fikk en kvinne del i dette.

"Raffel Rangvald"

Ja da, "Raffel Rangvald" var det alle som kjente i vide kretser, for han var stedets drosjesjåfør. Han bodde på "Raffelremma" sammen med sin søster og ei dame som nå ville ha blitt regnet som hans samboer.Dei tre levde av et middels stort gårdbruk, og så kjørte han drosja i bygda. Det var enda så tidlig at det var Amerikanske biler som ble benyttet, og han kjørte kun Dodge drosjer. Han var en utrolig fargerik person, og snakket bokstavelig talt "rett fra levra" med en drøss med tabuord til hvem det måtte være. Alle som tok drosje med ham som sjåfør måtte gjennom dette ritualet før en noenlunde normal samtale kunne påbegynnes.
Han var den første og eneste i bygda på den tid som ble skilt, og hadde i den forbindelse mange fornedrelser han måtte gjennom. Han meldte seg inn i NS i den tro at han skulle få tilbake sin kone, men det gjorde bare vondt verre for ham. Han  fikk lide for dette valget, men jeg tror folket behandlet ham likevel rimelig i etterkrigstiden fordi han fikk sin straff.
Han var mest som en klovn, men var likevel en meget klok mann som hadde mistet all ære og aktelse blant mange sambygdinger. Etter at jeg ble så voksen så ble jeg bedre kjent med ham, og forstod raskt at han ikke bare var en klovn, for bak denne fasaden så jeg en meget klok mann. Hans liv var vel mer tragisk en det man ved første øyekast kunne se, men på sine gamle dager så fikk han igjen kontakt med sine barn og som bodde hos ham i lange perioder, men den tidligere kona kom aldri tilbake.

"PøyteKnut"

I min barndom så vokste jeg opp i ei bygd med mange personligheter, og disse menn og kvinner var så ekte som det går an å bli. De var bunn ærlige og de snakket aldri rundt temaet, men direkte, åpent, og de  sløste aldri med sannheten. Med andre ord det motsatte av slik våre politikere snakker i dag...... rundt grøten. Kallenavnet "PøyteKnut" likte familien særdeles dårlig. I sin ungdom ble han kalt "RaffelKnut" fordi han vokste opp på Raffelremma på Myklebust, senere giftet han seg og kjøpte garden med det underlige navnet "Pøytå" og da ble det navnebytte på ham.
Jeg kan ennå huske "PøyteKnut"  som en rakrygget mann med betydelig stram holdning ennå da han var nær 90 år gammel. Han hadde i sin ungdom gjennomført et offiserskurs  på Setnesmoen  ved Åndalsnes, og det kan sies med en gang at når han var ute på tur så marsjerte han. Det ble fortalt at han en gang gikk   som en vanlig sivil sammen med en annen mann gjennom Kongens gate i Ålesund.  Der møtte han en offiser av høyere rang, og som sivil så hilste han på millitært vis til ham. Da det ble spørsmål om hvorfor han gjorde det svarte han at selvfølgelig så var det fordi alle kunne se at han var offiser selv.
At han var en spesiell mann med store kunnskaper er det ingen som betviler, og i sitt 90 ende år var han med sin sønn med fiskebåten M/S"Riston" på torskefiske med garn på landmeene utenfor Harøya/Fjørtofta. De ble enig om at han skulle anvise hvor de skulle sette garna slik de gjorde i hans ungdom, og etter de merker og mee som han hadde oppskrevet i sin private bok. Det ble full klaff, for maken til fiske var det lenge siden noen av mannskapet hadde opplevd.
På sine gamle dager kunne vi se ham på sin tohjulstraktor, eller at han marsjerte rundt om i bygda for å utføre sine gjøremål.  Han glemte aldri at han var offiser selv etter at han var en gammel mann, men måtte etterhvert bruke to staver når han gikk.

Det hender ikke meg..............fortsettelse.

Jeg har i lang tid følt at noe var galt med meg, men etter mange legebesøk så kunne de ikke finne at noe  som var galt. Jeg hadde vært plaget med lumbago og smerter i hudnervene i bukhulen, men de kunne ikke påvise noe annet som var galt. Likevel så var jeg noe i tvil for plagene lignet mye på det min far hadde, og derfor så insisterte jeg på at de måtte undersøke ryggen også for der var det også vondt. Det var da Medi 3 i Ålesund fant en svulst på høyre lunge. Da var det å bare en cellevevsprøve av lungene som kunne konstantere om prøvene var positiv.
Først i juli fikk jeg påvist at jeg hadde kreft i høyre lunge, og at jeg da måtte forberede meg på operasjon og langvarig behandling. Nå er det slik at de nye Pet.scann maskinene finnes bare på noen steder i Norge, og jeg måtte gjennom en slik scanning før eventuell operasjon. Da resultatet av denne undersøkelsen var klar, så fant de noe mer som var uklart. Da fikk jeg time på Molde Sykehus til MR-scanning og de fant at det var trolig spredning til ryggen. Dette var en utrolig vanskelige beskjed å få, men det er også forunderlig hvordan man etterhvert aksepterer slike beskjeder. Jeg  har tenkt mange tanker denne tiden, men det helt utrolige er at tankene har vært mest på mine nærmeste. Jeg er ikke noen hard person, men av en eller annen grunn så har jeg fått styrke til å være helt rolig. Jeg har et ønske om  å ha det så bra som mulig så lenge som det er mulig, og sover rimelig godt hver natt, men våkner selvfølgelig av smerte. Den beste medisin til nå er smertestillende, og det gir meg en rimelig god hverdag. Jeg opplever dette som ikke bare negativt, og det har blitt mye tenke å føle.  Jeg gler meg over å  være  åndsfrisk og oppegående i hodet, og først etter at du har fått slike beskjeder så får livet en helt annen mening. Hver morgen jeg våkner så er jeg like forundret på meg selv, for jeg føler meg uendelig glad og takknemmelig for det eventyrlige livet jeg har levd.

"Duva" vår kjære hest.

Denne hesten må da være en av de virkelig kloke hester, for den evnet å vise hengivenhet mot dem den holdt av og gjorde pek til dem hesten ikke likte så godt. Mot små barn var den utrolig forsiktig, og jeg kan ennå huske min yngre søster Guri sammen med den hesten. Hun var da tre år gammel og hadde usett gått inn i gjerdet der hesten var, og idet vi kom ut så fikk vi se den lille jenta sitte med ryggen mot bakbeina til hesten og sang for full hals. Hesten turde ikke røre på føttene for ikke å skade henne. Hesten sto helt stille inntil de voksne fikk tatt jenta bort. Det er nesten som man ikke skulle tro det man så, for de fleste andre hester  ville ikke reagere slik. Det gikk heldigvis godt og hesten hadde mange ganger nærkontakt med små barn uten at noen ble skadet.
Den var et vanedyr som ble stelt og passet av Peder  bror til bestefar. Han var en ordentlig og punktlig person som foret hesten til bestemte klokkeslett, og dette ble så til de grader innarbeidet.
Hun likte ikke fotband, og jeg kan ennå huske at da Peder skulle sette på det bandet så brukte hun å bite i jakka hans og nappe til så han falt på siden. Da var det mye "sjenning" fra gamlekaren, for han snakket til hesten som han snakket til et menneske. Hvor mye hesten forstod av dette pratet er uklart, men jeg kan ennå huske at når de kjørte hjem torv fra myrene så brukte de å si til hesten når det var fullt lass: "Nå må du gå hjem med dette lasset og komme tilbake". Hjemme var det en som tømte lasset, og bad hesten gå tilbake. Dette fungerte perfekt, så noe forstod hesten; det er sikkert. Etter at Peder på sine gamle dager ble syk og ikke istand til å ta seg av denne kloke hesten så ble alle rutinene hesten var så vant til brutt. Hesten ble ikke den samme etter at andre fikk ansvar for den, og etterhvert så gikk det  slik som med de fleste hester på Vestlandet.  De ble enten solgt til Polen, eller så ble de sendt til Sunnmøre Slakteri. Til erstatning ble det innkjøpt en Massey Ferguson fra kullgruvene i England godt brukt, men i kjørbar stand i mange 10 år. Dette skjedde først på 50 tallet, og jordbruket forandret seg betydelig da traktoren erstattet hestene. Det var da det moderne jordbruk tok til, og kosen på gårdene tok en brå slutt for da ble effektivisering av landbruket det viktigste. På noen tiår ble antall gårder drastisk redusert i Norge, men likevel så ble det produsert betydelig mer landbruksvarer takket være traktoren og mer moderne landbruksredskap som ble benyttet med den. På Myklebust var det ca. 45 hester, og iløpet av en periode på 10 år fantes det ikke en eneste hest i bygda.

Onkel Martin... en ulykkesfugl.

Jeg vil her fortelle om min onkel som jeg uten overdrivelse må kalle en ulykkesfugl for hør bare her : De to første store hendelsene var de reneste tragedier, men han reddet livet som ved et mirakel. Han hadde en egen evne til å havne opp i farlige situasjoner, men alltid så berget han seg nærmest uten en skramme. Den første gang han havnet opp i en dramatisk situasjon var under krigen han var 18 år og var tilfeldigvis i Ålesund en kveld. Gatene var fulle av tyskere, og det skulle vist være en samling på Arbeideren. Det var mest tyske offiserer, men også endel kjente NS folk var til stede. Det var ved inngangen plassert to tyske vakter med maskinpistoler øverst i trappa på Arbeideren som var hovedkvarteret til tyskerne.. En norsk NS mann som var meget beruset feilvurdert sin betydning i denne organisasjonen, og forsøkte å tvinge seg inn på møtet uten å vise legitimasjon. I det denne situasjonen oppstod var onkel Martin iferd med å passere trappa da de tyske vaktene åpnet ild mot den aggresive NS mannen. I det han ble skutt ramlet han ned trappa og traff Martin, og de to lå i en eneste blodpøl på fortauet. Onkel Martin  veltet tilside den blodige døde mannen  som lå over ham, reiste seg og løp fra stedet og direkte ombord i fiskebåten til min far. Blodig forteller han at han hadde blitt skutt, men etter mye vask så kunne de konstantere at han var uskadd. NS mannen var gjennomhullet og død, og onkel som var tilnærmet i skuddlinjen var utrolig nok uskadd.
Tre år senere han var da 21 år og det fortsatt var krig og året var 1944. Han og Olaus Myklebust var blitt enig om at de skulle ta en tur til Ålesund med rutebåten "Eira" for å gjøre noen innkjøp. På Lepsøyrevet ble rutebåten angrepet av 24 engelske jagerfly, og 16 passasjerer ble drept og 8 var sterkt  skadet og mange lettere skadet. Han berget seg med bare små rift etter kuler, og noen berget seg ved å svømme iland. Olaus kjente et slag i siden, og trodde at han var truffet, men etter at angrepet var avsluttet og skipet var kommet til kai på Kjærstad fant han ei hylse fra mitraljøsen som ikke hadde eksplodert i jakkelommen.
Mange år senere så var jeg sammen med onkel på fiske, og det var da jeg forstod at han hadde ni liv. En gang falt han fra baugen og ned mellom de to ankerklyssene. Det var ca.2 meter høyt og 1 meter mellom klyssene som hadde to spisse stålhandtak som vende opp. Hadde han truffet noen av dem så hadde han blitt spiddet. Maken til flaks skal men lete lenge etter, og best av alt han hadde ikke en skramme noen steder.
En gang vi var på verksted med båten, og stod på slipp i Tomrefjord kom en ny "ulykke". Da falt han fra et steilas og ned i fjæra, men det sluttet ikke med det for malingspanna som var på 10 liter traff ham og tredde seg fint ned på hodet hans. Det verste med denne historien var at han fikk mye maling å vaske bort fra ansiktet og håret, men ikke en skramme etter et fall på 3 meter. Noen har vist englevakt, og jeg tror at onkel Martin ble voktet av en flokk engler hele sitt liv.

"Lisje Peder og Skinn Gustav"

Det er to karer som ikke fortjener å bli glemt, og det er han "Lisje Peder" og han "Skinn Gustav". Begge to bodde ute i Haugane på Røsok, og de utmerkte seg på hver sin måte. "Lisje Peder" hadde som 12 åring i 1919 fått Spanskesjuka, og overlevde bare som ved et under. Han var så sjuk at legen hadde gitt opp håpet, men etterhvert så kviknet gutten til og han ble helt frisk. Han var så liten i voksen alder at han kunne regnes som dverg, og gamlefolket sa at det var fordi spanskesjuka gjorde at han sluttet å vokse. "Skinn Gustav" var nabo til "Lisje Peder" og han var en særdeles nøysom mann, som gikk rundt på gardene å kjøpte skinn og tok forefallende arbeid. På vinterstid arbeidet han på formjølfabrikkene på Steinshavn, som var begrenset til de første 3-4 månedene i året. Disse to karene hadde en jobb ilag som var særdeles spesiell, for når ei ku på Røsok skulle til "Oksepåsinj"(Fellesoksen) på Myklebust så var det de som leide kua disse 3-4  kilometerene. De ble et kjent, nesten ukentlig syn langs veien til og fra Myklebust til Røsok.  Det var alltid "Lisje Peder" som førte ordet når de kom til tante Karen, for "Skinn Gustav" var så og si tunghørt.  Jeg kan ennå huske den stillfarne "Lisje Peder" komme inn og hilse beskjedent for så å si "E kjem med ei ku" og det var alt han behøvde å si. Da var det bare for "Tante Karen" å ha på kjeledressen, for så og hente ut "Oksepåsinj". Disse to karene var et vanlig syn på vei til og fra Myklebust i all slags vær både sommer og vinther så lenge det var fellesokse der.
Disse to hederskarene er død for mange 10 år siden, men jeg husker dem for deres særpreg og kamp for tilverelsen. Begge to hadde sine handicap, og hadde de levd idag ville de hatt en helt annet liv.

En uvanlig betaling for en tjeneste......

Dette er "Grindgutten" 6 år gammel, og det var på den tid  at han ble utsatt for denne  fatale hendelsen.

Da vi hadde flyttet opp på Jensbakken(navn etter oldefar) så var det ennå grind mellom utmark og innmark. Denne veien var benyttet av oppsitterne på Myklebust, da de skulle i torvmyrene å spa torv. Da det var mest alle som benyttet denne veien, så behøvde man ha en fast "Grindgutt" som hadde ansvar for at grinden ble lukket til enhver tid fordi dyrene som gikk i utmarka kunne komme inn på bøene. Denne jobben var mitt ansvar fordi jeg bodde svært så nær grinda. Det var vanlig at betalinga for hver gang grinden ble åpnet var 10 øre.
Jeg var ofte vel fornøyd med dagens fortjeneste når jeg kunne tjene 50 øre pr. dag. Av og til vanket det uvanlige betalinger, og noen ganger bare et klapp på skuldra til takk. Smågutter liker best penger, for dem var gode å ha når man kom på Samvirkelaget som hadde drops og karameller i bøtter og spann. En dag måtte det uvanlige skje, for en av bygdas da gamle karer kom forbi med hest og kjerre. Jeg var på plass, og grinda sto åpen da han passerte. Det var ikke noe å si på servicen, men så var det betaling da. Han lette vel og lenge gjennom lommene, men fant ikke penger. Han ble noe tankefull etter hvert, men så lyste han opp. Han tok en diger klump brunsukker ut av munnen og gav meg med ordene "ver så god gutt, for dette har du fortjent". Denne mannen tygde i tillegg skråtobakk også så bare det var ekstra motbydelig.
Det er unødvendig å si hva jeg gjorde med denne brunsukkerklumpen, men jeg kan huske at jeg løp rett hjem og vasket fingrene. Etter denne episoden så var det lenge til jeg smakte brunsukker. Jeg ble kvalm hver gang jeg så det til manges forundring.

En fotballkamp.....

Vi hadde mye ære å forsvare på fotballbana fordi våre store forbilder krevde det av oss. Jeg tenker på eliten fra "Seksåførtilaget", for de hadde satt standarden for fremtiden. Det var et stort ansvar for oss småguttene, og vi trente derfor fotball på skolen og i fritiden. Vi hadde en lærer som hadde gått på Idrettshøgskolen i Oslo, og han motiverte oss i all idrett. Vi hadde fått forespørsel om vi kunne spille en kamp mot Fjørtoft på deres bane, og etter endel forhandling måtte vi ta bortekamp denne gangen. De hadde tidligere spilt mot oss på nybana i Hørvedalen og lidd et forsmedelig tap, etter manges mening ett meget urettferdig tap. Vi hadde nemlig fått straffe, som jeg selv skulle ta. Det ble mål med et nødskrik, og Fjørtoft reiste hjem med 0-2 tap mot oss. Det var da "RogneSigurd" slengte med leppa til Ligningssjefen i vår daværende kommune Haram om at de "Fikk som fortjent".  Ligningssjefen ble kalt "Grovajon" og var en særdeles respektert og fryktet mann meget høyt oppe i hirarkiet i kommunen.  Det var en helt tankeløs kommentar, for ligningen skulle han svare for hvert år fremover.
Så var dagen kommet for at vi skulle spille mot Fjørtoft på deres hjemmebane, og det lå noe uforklarlig i luften den dagen. Da vi entret banen forstod vi hva som ventet oss, for på den andre halvdel av bana stod det noen store gutter som ikke lignet på et guttelag fra 10 - 12 årsklassen. De fleste var 14-16 år, og det verste av alt, de hadde med en på 16 år fra storguttelaget til Langevåg. De argumenterte med at mora var fra Fjørtoft, så han kunne være med. Vi protesterte villt men fikk ikke gehør, for det var dette laget de kunne stille den dagen. Det var tydelig at 0 - 2 tapet skulle hevnes, og vi med en liten supportergjeng av "gamlekarer" hadde dårlige odds for denne kampen. Jo da, vi hadde våre muligheter til å score mål, men klarte ikke å omsette mulighetene til noe. To mål scoret vi, men vi slapp til slutt inn 7 mål. Tidlig i kampen hadde Rasmus (senere NRK meteorolog) åpent mål, og keeperen var på ville veier, men Rasmus bommet på ballen og ballen rullet fint utenfor. Jeg kan huske at han var så sikker på mål at han lo og ertet keeperen til Fjørtoft. Han skulle bare seigpine keeperen før han scoret. Det var et stunt han ikke glemmer tenker jeg, for det ble samtaleemne i lang tid etter kampen. Tenk hadde ikke denne senere" meteorologen" vært så selvsikker så hadde vi tapt bare 7 -3 mot dette 14-16 års guttelaget.
Supportergjengen som mest bestod av karer fra "seksåførtilaget" fikk seg enda et nederlag sammen med oss småguttene den dagen.  Ligningssjefen i Haram på den tid, han "Grovajon", humret godt da han sa til "RogneSigurd" "Dere tapte godt denne gangen". Noen av Myklebustsupporterne hadde da ett av sine svarteste øyeblikk. De tenkte vel mest  på alle de gangene "Grovajon" hadde lignet dem mer en de mente var rettferdig. Skatt og fotball skulle vise seg å være en særdeles dårlig kombinasjon, i alle fall for noen,for "RogneSigurd" betalte  så det monnet med skatt etter sine slengbemerkninger til "Grovajon"............ble det senere fortalt.
Vi reiste hjem litt skuffet, men likevel stolte, for vi hadde holdt dette laget hele første periode uten at de kunne score, sjøl om de på toppen spilte med Langevågs beste målmaskin. He, he, for en kamp, på banen og utenfor i særdeleshet.

Alternativ kost.

I en tid da det var rikelig med mat for alle, hadde vi guttene ei periode en forestilling om at vi skulle kunne leve av det naturen gav. Vi gikk nesten hver dag i fjæra for å se etter ting som drev iland, for på den tid var havet alles bossplass. Helt utrolig hva vi kunne finne langs strendene ute på kysten, og etter  uvær var det ekstra mye som drev iland. Det sier seg selv at da ble det så som så med å spise regelmessige måltider hjemme. Nei da, vi skulle greie oss selv ble vi enige om, og det vi spiste hjemme var så å si nødproviant. Vi viste at mange typer skjell var som delikatesse å regne, og favoritten var albueskjell (fløskjell). Dette var på menyen nesten hver dag en periode. Men en høst drev det i land mye hermetikk og da spesielt fiskeboller i små bokser. Jeg antar at det var nødproviant utgått på dato fra fartøy, som de kastet overbord. Dette var  små fiskeboller i kraft, hermetisert og så gode at dette ble min favoritt ei tid. Hver gang vi gikk i fjæra så var boksåpneren med, og jeg kan ikke huske at vi noen gang ble syke av å spise av disse boksene. Tilleggskosten ble etterhvert albueskjell, så det ble mye bålbrenning en tid, for vi steikte skjellene over åpen ild. Det smakte noe som lignet på skalldyr og fisk, og ute i naturen blir det ekstra godt.
Våre foreldre syntes visst at dette gikk over alle grenser og forlangte at vi kom hjem til måltidene i det minste, og så fikk vi heller ta desserten i fjæra. Vi måtte bare adlyde dette kravet, men i ettertiden har jeg tenkt at vi led ingen nød. Vi var til enhver tid sprekkmette, og foreldrene bekymret seg heller ikke for de så hver dag noen smågutter som formelig struttet av sunnhet.

Ny-støvlene.

Det er forunderlig hva som kan sitte igjen i hodet etter så mange år, men denne historien husker jeg av forståelige grunner. Fra jeg var født til jeg var nesten 5 år bodde vi på Nordstrand hos tante Astrid og onkel Laurits. Vi hadde leilighet i overetasjen, som besto av kjøkken og tre soverom. På den tid var far mye på sjøen, og vi barna hadde ikke begynt på skolen. Vi bodde tilsammen 11 familiemedlemmer i dette huset, så det var til tider livlig. Det må ha vært travle tider, for det var ikke overflod av noen ting de første årene etter krigen, men likevel så tror jeg at far tjente bedre en mange andre, så det var ikke nød heller. Det jeg her vil fortelle er typisk for tiden, for det var ikke vanlig at noe nytt kom i huset. Alle klær var arvet, men det fans unntak.
På Samvirkelaget hadde de fått inn et parti barnestøvler, og mor lovet at jeg skulle få et par. Stor var gleden den dagen jeg kunne ha på meg nystøvlene, og naturligvis så var de på vrange foten. Den episoden sitter som spikret ennå, da jeg skulle ned i første etasje til onkel Laurits for første visning  av ny-støvlene. Ned trappa fra loftet kommer en liten stolt kar på vel 4 år med støvlene på på vranga og med et håpefullt blikk. Jeg spurte onkel Laurits om han syns de var fine. Han satt der ved kjøkkenglasset og dampet på sigaretten sin, med askebegeret i vinduskarmen , og blinket som var så vanlig for ham. Denne uvanen var liksom bare ham, og han bøyer seg frem og ser på støvlene og sier: "Dette er noe av de styggeste støvler jeg har sett". Det var et forsøk på å være morsom, men hans kunnskap om psykologi kan ikke ha vært  tilstede den gang. Han trodde han var morsom, men den lille gutten gikk opp i andre etasje og jeg mener å huske at jeg gråt meg i søvn den kvelden.
De etterfølgende dagene så var det mye skryt om hvor fine disse støvlene var fra mor, men jeg trodde ikke på henne.